Jeg orker ikke mer av familielivet

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ta. Deg. Sammen!

Jeg er gravid i 3. trimester. Har et barn fra før på 2 år. Mannen min har meldt seg ut og representerer egentlig bare mer rot for meg å rydde.

2-åringen sover minimalt, er fortsatt våken om natten og oppe lenge før fuglene. Jeg tar all natt og alle morgener. Jeg følger i barnehagen og henter i barnehagen.

Vi har en hund som vi valgte å anskaffe sammen, mannen gidder ikke å lufte så det faller på meg og bekkenet mitt.

I mellom alt dette prøver jeg å trykke inn flest mulig timer på jobb, jobber heldigvis på timer så kan jobbe mer eller mindre fritt - men skal vi ha råd til tak over hodet må jeg jo jobbe.

Handling og middagslaging er det ingen andre enn jeg som må stå for. Vi har ikke bil så det begynner å bli tungt med gravid kropp og handleposer.

Jeg vet ikke jeg. Si ifra til en trener at jeg ikke kan stille på dugnad eller kakesalg en periode hadde kostet meg nøyaktig null og å kjøre store barn på trening etter en god natts søvn hadde vært meg en sann fryd.

Anonymkode: 3b26d...8cc

Å uff da, stakkars deg. Not! 

Anonymkode: 600bc...779

[AnonymBruker]

Kvinneguiden er virkelig et søppelforum. Det ser man på alle svarene i denne tråden. Hvor er det blitt av empatien til folk? 

Ja, selv om «alle andre» fint klarer å ha to barn og være i full jobb, så kan det vel være andre som blir slitne av det?! Alt er ikke svart hvitt. 

TS, har du vært hos legen og tatt blodprøver? Kanskje det er noen mangler som gjør at du er så sliten? 

Har du mulighet til å bytte jobb? Til en som har mulighet for hjemmekontor eller høyere betalt slik at du kan gå litt ned i stilling? 

Har mannen din mulighet til å stille opp LITT mer? 

Kan du sette opp en plan hvor du fordeler noe av gjøremålene med barna? 

Er det noen utenfra som kan avlaste deg litt innimellom? 

Du har virkelig min fulle sympati. Jeg fikk tre barn på fem år. Jeg fikk kyssesyken og endte med diagnosen ME. Dette skjedde ETTER at jeg hadde fått barna. Det er ikke alt i livet man kan planlegge (til dere som beskylder oss for både det ene og andre). Jeg vet alt om hvordan det er å være sliten at man bare har lyst til å kollapse og havne på sykehus, sånn at man får sovet ut og få et lite pusterom. 

Jeg er nesten frisk igjen fra ME’n nå, og jeg er tilbake i full jobb. Men reddes av hjemmekontor to dager i uken. I tillegg til at barna nå er blitt 13, 16 og 18.

Pluss at jeg også er skilt, og jeg har annenhver uke alene, hvor jeg ikke trenger å tenke på annet enn meg selv. 

Håper det ordner seg for deg snart, TS. Husk at du ikke er alene. Og husk at det BLIR bedre etter hvert når barna blir større. 

Lykke til. ❤️

Anonymkode: e2523...bd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mannen min har c ptsd pga overgrep/ mishandling i barndommen. Ofte så slår denne sykdommen ut i full blomst i voksen alder. Kjenner faktisk ingen som er så sterk som han. Jeg lever på ingen måte et kjipt liv. Jeg og mannen min reiser,fester, drar på konserter, teater for å nevne noe. Livet til mannen min gikk fra lederstilling til ufør. Når man selv har vært igjennom masse ,så blir terskelen for andres syting lav.

Anonymkode: 95986...cef

Men hva vet du om hva TS og mannen har gått gjennom da? Hvem er du som skal si at hun er svak og udugelig? Det finnes jo sikkert mange som har opplevd ENDA verre overgrep og ENDA verre PTSD enn mannen din og som likevel står i jobb. Hvis man først skal være ekkel og selvgod.

Anonymkode: ce0e2...178

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mannen min har c ptsd pga overgrep/ mishandling i barndommen. Ofte så slår denne sykdommen ut i full blomst i voksen alder. Kjenner faktisk ingen som er så sterk som han. Jeg lever på ingen måte et kjipt liv. Jeg og mannen min reiser,fester, drar på konserter, teater for å nevne noe. Livet til mannen min gikk fra lederstilling til ufør. Når man selv har vært igjennom masse ,så blir terskelen for andres syting lav.

Anonymkode: 95986...cef

Og hvis han klarer å feste og reise er det rart at han aldri kan bidra med noe husarbeid?

Anonymkode: ce0e2...178

[AnonymBruker]

TS her

Jeg har nå lest alle svarene, og må si at jeg er sjokkert. Heldigvis rakk jeg ikke å gå inn her og lese i går, når jeg følte meg relativt langt nede. 

Jeg forstår ikke hvorfor så mange her inne ønsker å tråkke på andre mennesker som står i en krevende situasjon. Håper dere som dette gjelder kan gå i dere selv og tenke dere om, slik at dere ikke tar knekken på noen som virkelig sliter en annen gang. For sånn som flere av dere holder på her inne, er så unødvendig og stygt gjort, og virkelig ikke normalt. 

Jeg har heldigvis både gode venner og kolleger, og har ressursene til å komme meg ovenpå igjen. Ikke alle har det, og jeg vil ikke anbefale noen i en sårbar situasjon å skrive innlegg her inne. Skremmende at andre voksne mennesker (og mødre!!) kan holde på slik. 
 

Til alle dere som har svart meg på en hyggelig måte, tusen takk ❤️ Jeg tar med meg innspillene, og jeg skal komme meg opp igjen og finne løsninger for hverdagen. 
 

Anonymkode: e7527...eba

[Uanonym bruker]

AnonymBruker skrev (På 6.2.2025 den 9.01):

Det er tydeligvis strenge regler på når man har lov til å være sliten.

Barnløse får høre at de ikke vet hva sliten er i forhold til de som har barn.  Men to barn på 10 og 13 år er heller ikke nok til å være sliten.

Mammapolitiet - når har man lov å være sliten?

Anonymkode: d3b7c...d79

Det er så klart lov å være sliten, men TS skriver at hun "orker ikke mer av familielivet". Det synes jeg høres en del hakk mer alvorlig ut enn å være sliten (som alle kan være i blant, 0 eller 10 unger). Med to veltilpassede, store barn og mann som bidrar, synes jeg det høres rart ut at man er så sliten at man ikke orker livet. Da vil jeg tro det er TS som er "problemet", dvs. at det er hennes fysiske og/eller psykiske helse som gjør at hun føler det sånn. Og ikke ungene i seg selv.

[Seff]

AnonymBruker skrev (På 5.2.2025 den 16.09):

Det er store barn. Kan de ta unna mer oppgaver når det gjelder vasking og rydding og må du følge opp absolutt alle dugnader? Går det an og roe ned på noen og følge opp noe annet. Hvordan følger dere opp leksene? Det er kanskje er rolig aktivitet hvor mannen din har helse til å bidra mer. Før i tiden da jeg var ung forventet vi ikke at foreldrene skulle møte opp på alle hjemmekampene vi spilte. Det er uvane dagens foreldre har lagt seg til for de følger opp barna for mye. 

Anonymkode: f5d46...6aa

Dette. Dere må jo ikke se absolutt alle kamper og treninger. Baking klarer 10-åringer og 13-åringer selv. Og hvem vet, kanskje de finner ut at de liker det og vil bidra mer med matlaging?

[AlternativX]

Av hele 7 sider i denne tråden, er det bare sikkert 5 % som svarer med brukernavn. De andre som spyr ut av seg eder og galle gjemmer seg bak "anonym bruker". Er nesten rart så tøffe og sterke som de er; håndterer 5 barn, syk mann, full jobb, fritidsaktiviteter og hund uten noen problemer! Og da er jo selvfølgelig dette standarden for alle mødre i Norge! Fordi vi har jo alle sammen samme utgangspunkt som noen mente her, så da burde vi jo mestre det samme også... eller?

Og dere som sier at det ikke hjelper å dulle med TS, av og til trenger man å "ta seg sammen": Ja absolutt, men man kommer langt med å si fra på en vennlig og ydmyk måte, noe flere i denne tråden har oppnådd. Konkrete gode råd uten hets. Men de fleste håndterer ikke dette spesielt godt. Her sitter altså voksne folk hjemme og "gjemmer" seg bak anonym bruker samtidig som de angriper sårbare folk på et forum. Hadde det vært egne barn som holdt på sånn hadde man sikkert satt ned foten, men tydeligvis andre grenser for en selv. Trist!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.2.2025 den 15.59):

Sitter på jobben og gruer meg til å dra hjem nå. Jeg er helt på felgen, helt tom og makter ikke 150 gjøremål nok en ettermiddag/kveld. Stupe utslitt i seng kl. 22. 

Jeg har mann og to barn på 10 og 13 år. Ingen diagnoser eller spesielle behov på barna.

Men hverdagen har blitt uoverkommelig for meg.

Full jobb på mannen og meg, begge dagtid 08-16. Ikke mulighet for fleks/hjemmekontor. Mannen er i tillegg kronisk syk og klarer akkurat å stå i full jobb + bidra med en del hjemme - resten faller på meg. Han lager middag og tar unna diverse små ting, følger opp barna på lik linje med meg. Jeg har for eks vasking, klesvask, handling  og hele det tredje skiftet. 

Ikke økonomi til verken vaskehjelp eller å gå ned i stilling. 

Barna går på hver sin fritidsaktivitet; dessverre hhv fotball og håndball. Jeg skriver dessverre fordi det krever så sykt mye TID og foreldreinvolvering. Nå for tiden er det faktisk disse aktivitetene og forpliktelsene rundt det som tar knekken på meg i hverdagen. Vi bor for langt unna til at de kan gå, buss tilbudet passer ikke med treningstidene. Altså må de kjøres hver gang. I tillegg kommer kamper, cuper, kake salg, lodd salg, dugnader, foreldremøter osv - til begge idrettene. Jeg blir gal. 

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre for å orke å fortsette dette hamsterhjulet. Livsgleden blir stadig mindre, stresset øker og øker. Jeg er fryktelig sliten og lei.

Er det virkelig slik det må være i flere år til? Føler ikke jeg har noe valg, barna må følges ordentlig opp for å ha det bra, både med skole og fritidsaktiviteter og også emosjonelt og til dels sosialt. 

Hva gjør dere andre for å ta vare på dere selv og trives oppi dette her? 

Blir glad for alle innspill, råd og tips, eller evt bare støtte ❤️

Hilsen TS, utslitt mor 

Anonymkode: e7527...eba

Hei TS. 
Trist at du får så mange stygge tilbakemeldinger og så lite empati på din vanskelige situasjon. Man kan sikkert filosofere litt over akkurat det.

Men jeg tenker at du er «mentalt sliten», og det er det faktisk ganske lett å få hjelp med. Du har tankekjør, du er engstelig for mange ting leser man naturlig nok via ditt innlegg.  

Du kan få hjelp med alle som arbeider med tankemønster, alt fra psykolog, psykomotorisk fysioterpi eller thetaterapauter. 
Lykke til, it is all in your mind💜

Anonymkode: 78ada...6fe

[Dojakitty]

AnonymBruker skrev (På 6.2.2025 den 9.20):

Ta. Deg. Sammen!

Jeg er gravid i 3. trimester. Har et barn fra før på 2 år. Mannen min har meldt seg ut og representerer egentlig bare mer rot for meg å rydde.

2-åringen sover minimalt, er fortsatt våken om natten og oppe lenge før fuglene. Jeg tar all natt og alle morgener. Jeg følger i barnehagen og henter i barnehagen.

Vi har en hund som vi valgte å anskaffe sammen, mannen gidder ikke å lufte så det faller på meg og bekkenet mitt.

I mellom alt dette prøver jeg å trykke inn flest mulig timer på jobb, jobber heldigvis på timer så kan jobbe mer eller mindre fritt - men skal vi ha råd til tak over hodet må jeg jo jobbe.

Handling og middagslaging er det ingen andre enn jeg som må stå for. Vi har ikke bil så det begynner å bli tungt med gravid kropp og handleposer.

Jeg vet ikke jeg. Si ifra til en trener at jeg ikke kan stille på dugnad eller kakesalg en periode hadde kostet meg nøyaktig null og å kjøre store barn på trening etter en god natts søvn hadde vært meg en sann fryd.

Anonymkode: 3b26d...8cc

Du fremstår utrolig lite intelligent 

[Al.x]

Dette ender vel med utroskap,..🙄

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.2.2025 den 19.05):

Men hva vet du om hva TS og mannen har gått gjennom da? Hvem er du som skal si at hun er svak og udugelig? Det finnes jo sikkert mange som har opplevd ENDA verre overgrep og ENDA verre PTSD enn mannen din og som likevel står i jobb. Hvis man først skal være ekkel og selvgod.

Anonymkode: ce0e2...178

Men noen trenger faktisk å høre at man må ta seg i sammen. At livet ikke vil blåse deg avgårde som en føn vind. Det vil storme og enkelte ganger så er det vanskelig å stå oppreist. Men det er dette som er livet! Opplever mange nordmenn som ganske skjøre. Idag så er man ikke sliten,men utbrent. Man er ikke sjenert,men har sosial angst. Man lever et normalt familieliv og er på randen av hva man tåler. Da tipper jeg at dette er mennesker som aldri har vært i kjelleren for å hente opp det helt siste av hva man har av krefter. Og nei,de som er så syke som mannen min de går stort sett og henger seg i nærmeste treet. Men det er hans kamp og ikke min.

Anonymkode: 95986...cef

[lajlaj]

AnonymBruker skrev (På 5.2.2025 den 17.22):

Ja, fordi jobbene blir bare kastet i fanget vårt. Du er klar over at man selv eller partner kan miste jobben eller rett og slett bare trenger en ny jobb, så da mener du at man skal flytte på seg igjen? Både min mann og jeg har god utdanning og gode jobber, men mannen min har byttet jobb 2 ganger ila. siste 10 årene. Og nå må han kjøre et godt stykke for å komme seg på jobb.

Til ts; jeg er enig i de fleste andre kommentarene at du rett og slett bare må prøve å endre holdning. Det er mye man kan gjøre for å senke utgiftene, involver barna og deretter prøv å gå ned i stilling. Selv 80% stilling hjelper masse hvis du føler deg utbrent.

Anonymkode: 922d0...63d

Eller at noen faktisk velger å bo der de har et nettverk/familie...

Problemet her TS er at du ikke setter grenser i ditt eget liv. Det er du som er voksen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Men noen trenger faktisk å høre at man må ta seg i sammen. At livet ikke vil blåse deg avgårde som en føn vind. Det vil storme og enkelte ganger så er det vanskelig å stå oppreist. Men det er dette som er livet! Opplever mange nordmenn som ganske skjøre. Idag så er man ikke sliten,men utbrent. Man er ikke sjenert,men har sosial angst. Man lever et normalt familieliv og er på randen av hva man tåler. Da tipper jeg at dette er mennesker som aldri har vært i kjelleren for å hente opp det helt siste av hva man har av krefter. Og nei,de som er så syke som mannen min de går stort sett og henger seg i nærmeste treet. Men det er hans kamp og ikke min.

Anonymkode: 95986...cef

Hvorfor får DU bestemme at alle andre må ta seg sammen men mannen din har en god nok unnskyldning til å være for syk og skjør for jobb og familieplikter (men ikke for syk og skjør for reiser og konserter!). 

Anonymkode: ce0e2...178

[AnonymBruker]

Da sønnen her i huset var 12 begynte han å lage middag til jeg kom hjem (er alenemor). Han begynte også å vaske og henge opp egne klær. Rydde eget rom og vaske/ støvsuge begynte han med i 10 -11-årsalderen. Han tok seg også en tur med støvkosten eller støvsugeren ellers i huset også hvis jeg spurte. For dette fikk han så klart ukelønn, men en forutsetning for å få det, var at han faktisk bidro med slikt. 

Involver barna mer, så faller mindre på dere voksne. God planlegging av uka = mindre stress.

Lykke til! 

Anonymkode: 77812...4bc

[AnonymBruker]

Jeg vil anbefale deg sterkt å få sjekket d - vitamin og b12 bl.a. Gjøres hos legen. Det kan være mangler hos deg som bidrar til at situasjonen føles mer voldsom. Håper du i tillegg får omorganisert litt som gjør at du føler situasjonen mer overkommerlig ❤️ Har ingen tips og råd ellers, selv er jeg alenemor 100% og strever med å organisere, for andre er dette lett som en plett, men jeg vet hvor vanskelig det kan være. Vi er alle forskjellige.

Anonymkode: 6c906...8c8