Jeg er blitt så negativ til endringer, ekstraarbeid o.l. med årene

[AnonymBruker]

Er det vanlig? Jobber på gulvet innen helse. Hver gang det kommer forandringer kjenner jeg at det knyter seg i meg.  Det er stadig forandringer i journalføringen, eller vi skal jobbe med arbeidsmiljøet og må lage noen mål/verdier/fokuspunkter, eller vi må ha et møte med pårørende, fortelle fra et kurs vi har vært på, lage en ROS analyse. Sånne type ting. Jeg hater det! Vil helst bare at ting skal være likt, at vi ikke skal gjøre noe ekstra. Jeg orker ikke å sette meg inn i noe jeg ikke har valgt selv. Hjernen min vil liksom ikke.

Jeg har ikke vært sånn før. Men har sett at eldre kollegaer har slitt med det samme oppigjennom årene. Jeg er 42 år nå. Tror jeg egentlig er drittlei yrket. Eller blir man litt sånn med årene?

Anonymkode: a5c17...3bd

[AnonymBruker]

Synes det er veldig tidlig i så fall. Kanskje bare lei jobben? Ville nok prøvd å snu denne innstillingen med tankegangen min, så jobben ble et bedre sted å være. Á l «denne endringen har jeg godt av å være med på», «dette kurset blir en bra avveksling for meg». Osv. vi trenger å gå ut av komfortsonen for ikke å stagnere og bli altfor kjedelige personer for oss selv, og for andre.

Anonymkode: a3340...ed7

[AnonymBruker]

Jeg har samme erfaring som deg, og ja, jeg tror nok mange av oss blir sånn med årene. 

For min del handler det mye om at det er vel og bra med planer og nytenking, men når det kommer til gjennomføring, rekker vi ikke noe av det uansett også koker det bort i kålen....igjen.. Og når man har jobbet i mange år, vet man at det blir sånn, og da er det vanskelig å vise entusiasme. 

Og selvfølgelig er det også et poeng at jeg har blitt eldre, og ikke lærer nye ting så fort lengre, og at jeg derfor blir negativ til stadige endringer. 

Så nå har jeg blitt en sånn kollega som irriterte meg når jeg var ung, nyutdanna og entusiastisk. 

 

Anonymkode: 11121...f6f

[AnonymBruker]

Jeg tror det er en sunn holdning i et usunt arbeidsliv. 

På den ene siden kan man spørre seg hvis man ser tilbake, er det blitt bedre for pasienter og pårørende la oss si de siste tyve årene? Utvilsomt. Det fins mange områder som er blitt bedre i helsevesenet. Måten vi behandler døende, måten vi forholder oss til pårørende, måten vi ser på barn til syke pasienter, måten vi tenker på smerte, hva vi ser når vi ser pasienter med demens. Så jeg tror at endring er bra, også. 

På den annen side så har helsevesenet blitt mer institusjonalisert, flere av oppgavene som familien tidligere ville ta seg av, ting medisiner og teknologi har forandret - forventningene til oss er skyhøye uten at det er lagt til rette for å innfri dem. Den helsesektoren jeg gikk i for to tiårsiden er ikke den helsesektoren vi har nå. Tenk på alle de menneskene som sitter og forteller oss hvordan vi skal gjøre ting, hva vi skal forandre - det er nesten latterlig når vi begynner å reflektere over det. Tempoet er helt annerledes, alt vi skal rekke med. Å jobbe i helsesektoren er blitt annerledes.  

Personlig tror jeg toppen er nådd, kanskje allerede for noen år siden, og enten kollapser det eller så vil samfunnet, alle rundt oss, faktisk skjønne at det verken fins penger nok eller mennesker nok til å fortsette sånn som det. Vi er nødt til å dra ned alt til et lavere nivå. 

Anonymkode: 57812...a18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Synes det er veldig tidlig i så fall. Kanskje bare lei jobben? Ville nok prøvd å snu denne innstillingen med tankegangen min, så jobben ble et bedre sted å være. Á l «denne endringen har jeg godt av å være med på», «dette kurset blir en bra avveksling for meg». Osv. vi trenger å gå ut av komfortsonen for ikke å stagnere og bli altfor kjedelige personer for oss selv, og for andre.

Anonymkode: a3340...ed7

Eller så er det rett og slett bullshitfilteret som reagerer på kontorfolk som liksom skal drive ting fremover og trer delvis unyttige ting over de ansatte. Det er vel allmen kjent at ansatte i helsevesenet knapt har tid til stell og pleie. Dessverre kan slik uttrøtting over flere år føre til det TS beskriver. Og filteret tar man dessverre med seg hvis man bytter jobb/bransje, men håpet er jo at det skal reagere mindre med tid hvis en endrer arbeidssted.

Anonymkode: 885dc...796

[BobbySocks]

Det er vel litt todelt. Hjernen blir mindre smidig med årene, men man blir og mer lei av fjasete omstillinger uten hensikt. Om det er all endring du er i mot tenker jeg du bør øve på endring, du er for ung til å være så rigid. Er det tullete endring du er i mot, ja, da er du vel normal. 

[AnonymBruker]

Min erfaring er at ansattes holdninger til medarbeiderundersøkelser, ROS, fokus grupper, erfaringsdeling etc. avhenger av om de har en ledelse som gjør dette bare for å tikke av at de har gjort det, eller en ledelse som samler inn info fra de ansatte og bruker det som underlag for endringer. 
 

En ledelse som bare tikker av at de har gjort det (og som driter i de ansattes tilbakemeldinger og bare innfører endringer de selv tror er fornuftig) resulterer i ansatte som TS. Ser ikke noe poeng i det fordi det er det heller ikke. Ansatte som derimot opplever at ledelsen er genuint opptatt av de ansattes tilbakemeldinger, og styrer iht til det, får ansatte som er mer entusiastiske både til kartlegging og gjennomføring av tiltak (endringer). 

Det er ikke noe poeng i å skrive avvik, varsle, svare på medarbeiderundersøkelser år etter år når det ikke resulterer i noe som helst. Men arbeidsgiver kan da slå seg på brystet og si at «Se! Vi INVOLVERER de ansatte». 
 

Og da sitter vi igjen med endringstrette ansatte som ikke ser poenget i å jobbe livet av seg for en arbeidsgiver som uansett ikke bryr seg. 
 

Det er mye dårlig ledelse i Norge, og det har i seg selv helt klart en påvirkning på sykefraværet.

Anonymkode: bf112...8b3

[AnonymBruker]

Jeg vil møte opp når jeg skal, gjøre jobben min og dra når jeg skal.

Alt utover det er bare til irritasjon og stjeler tid til å gjøre det jeg er betalt for å gjøre. Jeg bruker ikke et sekund mer på jobb en jeg må. Jeg har slettet jobbmail på telefon etc.

Jeg har vært motsatt. Investert i jobb og utdannelse. Jobbet meg opp. Etter noen få år som leder, så fikk jeg nok og snudde helt.

Nå har jeg en deilig utførerjobb med minimalt av ansvar. Jeg slipper å tenke jobb mer i det sekundet jeg går ut døra etter endt arbeidsdag. Nydelig.

Anonymkode: 5343d...f9f

[AnonymBruker]

Jobber i samme sektor, tidligere på gulvet, nå på kontor. Ser dessverre at alle endringene de trør på de ansatte her bare gjør ting verre. Det er jo dessverre sånn at ALLE avgjørelser tas med økonomi i hovedsetet, selv om det dekkes over med grunner som arbeidsmiljø osv. De ansatte er drittleie, de har ikke mer å gå på. Det er et helt vanvittig arbeidspress her, de har rett og slett ikke kapasitet til mer uforutsette greier. Vi får heller ikke en eneste søker til utlyste jobber så det sier vel sitt om fremtiden innen helse. 

Anonymkode: 0e3b4...dc4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er det vanlig? Jobber på gulvet innen helse. Hver gang det kommer forandringer kjenner jeg at det knyter seg i meg.  Det er stadig forandringer i journalføringen, eller vi skal jobbe med arbeidsmiljøet og må lage noen mål/verdier/fokuspunkter, eller vi må ha et møte med pårørende, fortelle fra et kurs vi har vært på, lage en ROS analyse. Sånne type ting. Jeg hater det! Vil helst bare at ting skal være likt, at vi ikke skal gjøre noe ekstra. Jeg orker ikke å sette meg inn i noe jeg ikke har valgt selv. Hjernen min vil liksom ikke.

Jeg har ikke vært sånn før. Men har sett at eldre kollegaer har slitt med det samme oppigjennom årene. Jeg er 42 år nå. Tror jeg egentlig er drittlei yrket. Eller blir man litt sånn med årene?

Anonymkode: a5c17...3bd

Du må skille mellom ting.

En sjelden gang kommer det omorganiseringer/endringer som er nyttige eller må gjøre grunnet endret lovgivning. Det må man godta.

95% av omorganiseringer er derimot bare bullshit. Stort sett skjer de grunnet økonomisk dårlig resultat eller andre problemer. Da later bare ledere som de skal gjøre noe med problemstillingene. De iverksetter omorganiseringer selv om de vet at det bare er svada, men da kan de si oppover i systemet at de har tatt tak i problemene, og skal gjøre sånn eller sånn for å bedre på situasjonen. Den typen endringer kan du trygt både hate og boikotte så langt det lar seg gjøre. 

Anonymkode: 3a031...098

[AnonymBruker]

"Hei, i år skal vil bli mer kunde-orienterte".

Anonymkode: b1110...67a

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange gode og tankevekkende svar. Jeg er nok utslitt av yrket. Veldig synd da jeg nylig tok bachelorgrad i sykepleie i voksen alder og samfunnet mangler sykepleiere. Men jeg tror jeg må finne meg en annen type jobb. Eller er det det samme i de fleste yrker?

Ts

Anonymkode: a5c17...3bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har samme erfaring som deg, og ja, jeg tror nok mange av oss blir sånn med årene. 

For min del handler det mye om at det er vel og bra med planer og nytenking, men når det kommer til gjennomføring, rekker vi ikke noe av det uansett også koker det bort i kålen....igjen.. Og når man har jobbet i mange år, vet man at det blir sånn, og da er det vanskelig å vise entusiasme. 

Og selvfølgelig er det også et poeng at jeg har blitt eldre, og ikke lærer nye ting så fort lengre, og at jeg derfor blir negativ til stadige endringer. 

Så nå har jeg blitt en sånn kollega som irriterte meg når jeg var ung, nyutdanna og entusiastisk. 

 

Anonymkode: 11121...f6f

Det er akkurat det jeg føler også. Vi rekker jo ikke å gjøre disse tingene ordentlig, pluss at vi har våre faste oppgaver, og det blir bare et stressmoment. Jeg har jobbet i yrket i 22 år og har sett i praksis hvor vanskelig det er å få til feks lik praksis, at folk begynner å registrere en ny atferd, at journalføring gjøres riktig osv. Det er for mye nytt som skal innføres hele tiden og vi sliter med å få kontroll på de tingene vi har fra før. Så skal vi liksom få tid til å lage noen tullete mål som ingen kommer til å bry seg om uansett.

Anonymkode: a5c17...3bd

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen, jeg er 43, snart 44 år. 

Jeg har tidligere vært barnehagelærer i mange år (sluttet i fjor), og det kom stadig nye krav og endringer. Det ville ingen ende ta!

Møter på møter om det ene og det andre, nye måter å registrere, nye kurs vi måtte ta, nye skjemaer osv. Jeg fikk helt krampe! Jeg har mistrivdes i noen få år før jeg sluttet, men jeg vet ikke om det handler om alder eller mistrivsel. Jeg vet at det hvert fall var mer enn jeg klarte å utrette. Min jobb var å sørge for at barna hadde det bra, dokumentere, planlegge og gjennomføre, og jeg hadde ikke tid til dette merarbeidet. Fikk det helt oppi halsen. 

Så jeg forstår deg godt! 

Anonymkode: 2fa23...e3c

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen der. Det er stadig nye prosjekter og omlegging - kutt i økonomi og da får vi ansatte jobben med å være «kreative» og finne nye løsninger. Nå knurrer jeg bare det blir nevnt….. Vi får knapt implementert et nytt tiltak før neste skal organiseres og krever mye av oss igjen. Hadde det bare blitt bedre eller mer effektivt…..

Anonymkode: 34aa3...83a