Psykisk helse/depresjon/hjelp

[AnonymBruker]

Jeg hadde hyppig, tilnærmet kronisk depresjon i tenår og gjennom tyveårene. 

Vært i ulike terapier, forsøkt ulike medikamenter. Det har gått over, nå er jeg i førtiårene. 

Det absolutt nyttigste enkelttiltaket jeg har gjort, er imidlertid noe helt annet. Jeg sparte opp penger og dro på backpacking alene i seks måneder. Det var sykt skummelt, tungt og nesten ikke gjennomførbart i begynnelsen. Så ble det veldig bra og gjorde noe med hjernen.

Anonymkode: 554f2...5da

[AnonymBruker]

Hei, jeg har ingen egen erfaring, men jeg har noen tanker allikevel, som jeg kaster ut bare tilfelle det skulle ha noe for seg.

Siden ikke de behandlingsformene for det psykiske funker særlig godt, så er jeg jo enig med de som anbefaler å kanskje se nærmere på det fysiske. Faktisk. Nå henger jo hode og kropp veldig mye sammen, og det ene kan påvirke det andre. Dessverre er legestanden fortsatt veldig todelt. Enten er det et fysisk problem, ellers er det et mentalt problem. Og det tror jeg personlig at er en stor tabbe, begge veier. Så siden alt annet er prøvd for det psykiske, og du har kjennskap og tilgang til alle ressurser der, så hvorfor ikke begynne å se på det fysiske.

Min aller første tanker er den nye spennende informasjonen som har kommet de siste årene om forholdet mellom tarm og hode. Der viser det seg vel å være 100% connection egentlig. Uttrykket "å ha en magefølelse" viser seg ¨være langt fra bare tull, fordi vår følelser og psyke påvirkes av hvordan livet er i tarmen. Så jeg ville vurdert å begynne med probiotika for å styrke tarmen. Særlig mtp alle medisinene som har vært i systemet og sikkert påvirket. Og har du noen sinne tatt en antibiotikakur, så har det også påvirket. Jeg tror det er ekstremt undervurdert hvor viktig tarmfloraen vår er for oss. Min eneste personlige erfaring der har ikke å gjøre med psyken, men med immunforsvaret. Jeg var alltid syk, ble lett syk, ble ungene forkjøla ble jeg også kjempeforkjøla, alltid. Nå skal jeg snart skryte på meg andre vintersesong uten en eneste forkjølelse. Etter at jeg begynte på en bredspektret probiotika høsten 2023 har jeg ikke vært hverken syk eller forkjøla. Det mangler ikke på virus, ungene drar fortsatt med seg så mangt hjem, men jeg blir bare ikke syk. Kan få litt vondt i halsen, et par dager hodepine, en antydning til tett nese. Så er jeg frisk igjen. Har ikke brukt en egenmelding på snart to år. Effekten har vært helt sykt heftig. Så jeg antar at hos meg trengte jeg probiotikaen. Nok d-vitman hjalp litt, probiotika forandret hele livet mitt vinterstid. Fra å aldri orke å planlegge noe hele vinteren, til at jeg kan legge planer når som helst, fordi jeg tross alt forventer å være frisk. Ingenting biter på   Tenk om det også kan påvirke det mentale... altså, det er bevist at det gjør. Men tipper det er veldig individuelt osv, og å finne rett probiotika for akkurat en selv osv. Dette har jo legene ingen peiling på, kan ikke spørre fastlegen liksom. Fastlegen bryr seg om du får blod i avføringen liksom, up to that point er vel alt bra... blir litt som mine d-vitaminnivåer også. Av en eller annen grunn kan mine d-vitaminnivåer være fint innenfor normalen hos legen, mens jeg er slapp, sløv og nedstemt. Men så lenge jeg tar relativt store doser (30-50 ug) d-vitamin jevnlig om vinteren er livet så mye bedre. Så det er som om normalnivået til legen bare er laget for at man ikke skal være alvorlig syk, heller enn laget for når man skal ha det normalt bra. Men så kjenner jeg mange som ikke har det slik, så det virker til å være individuelle forskjeller. Men noen ganger forteller kroppen og hodet svaret mye bedre enn både lege og "normalverdier". Og det må jo være det viktigste. Så for egen del tar jeg sjansen på å teste ut litt ekstra av ting så lenge det ikke er farlig. Det er jo veldig viktig. Der kan man jo spørre legen. For ikke alt man skal eksperimentere med. Men litt ekstra d-vitamin og tilskudd av probiotika gjør meg bare godt på alle måter. Kan det være samme med B-vitamin f.eks? Kanskje noen av ulike grunner trenger mer enn "normalnivået" for å fungere som man skal? Jeg vet ikke. 

Og ellers, hvordan er det fysiske?
Hvordan er formen? Muskelmassen?
Styrketrening står jo ofte på behandling for mange psykiske lidelser.
Å ha god kondisjon, og å være sterk, er nok med på å roe sentralnervesystemet. Å vite at man kan spurte og kommer seg opp i et tre når rovdyret kommer er faktisk beroligende for oss. I den delen av hjernen vi ikke styrer over. Så å passe på å være i god form vil jeg tror er vesentlig om man sliter psykisk. Samtidig kan jeg tenker meg at det er ekstremt vanskelig å orke å trene når livet føles crap. Og særlig om man i tillegg mangler noe som tar energien vekk. Allikevel ville jeg tenkt over om den fysiske helsa er god nok, eller om det der finnes et potensiale for å gjøre endringer. Dette er jo noe som må følges opp over tid, det hjelper ikke å trene styrke to ganger og gi opp fordi det ikke hjalp. Det har neppe noen akutt virkning, men over tid...tror jeg effekten absolutt er viktig.

Og til sist, det sosiale.
Hvordan er det sosiale?
Du virker ensom...? Om man gråter hele dagen... hvem trøster?
Mangel på sosial omgang og ensomhet vil jo også påvirke veldig negativt for mange. 

Bare forslag til noen av de fysiske tingene å tenke gjennom, for er jammen ikke sikkert problemet ligger bare i hodet. Men personlig synes jeg ikke legestanden er spesielt gode på å finne ut av mer enn de mest elementære og alvorlige tingene. Utover det er man overlatt til seg selv virker det som.

100% enig i at det skulle være forbudt å si at noen er "behandlingsresistent". Hva om de bare ikke har funnet den egentlig feilen? Nei sorry mac. Den der tror jeg ikke på. Og kanskje ligger feilen i å ikke se koblingen mellom kropp og hode.

Ønsker deg bare masse lykke til. Sikkert ikke så mye hjelp i mine tanker, men tenk om det skulle være det, også droppet jeg å svare...ville jo vært kjedelig. 

Uten å utøve sørlig mye form for kildekritikk, fant jeg f.eks denne artikkelen ang tarmhelse og mental helse, fra 2023: The Role of Gut Microbiota in Anxiety, Depression, and Other Mental Disorders as Well as the Protective Effects of Dietary Components - PMC Det finnes sikker også flere. MYE spennende de holder på å finne ut om dette!

Og en av de andre grunnen til at jeg tenker på dette med tarmhelsen er at siden du sier det har vært slik siden du var 12... så blir jo min umiddelbare tanke at dette startet med en hormonell forandring. Og forskning viser også at hormonelle endringer absolutt påvirker tarmfloraen vår. Der er det også en connection. 

Og den siste tingen da er jo å vurdere om dette kan være hormonelt betinget. Har du fått utredning hos gynekolog eller andre som kan noe om hormoner og hormonnivåer? For så åpenbar sammenheng med pubertssstart skal man jo ikke overse synes jeg. Merker du selv noen endring ifht f.eks syklus? Har du testet hormonell prevensjon og om det påvirker noe på noe vis? 

Nei jeg hadde absolutt ikke gitt opp tanken på at det kan ligge noe fysisk bak dette, og at ingen har funnet feilen enda fordi det er komplekst. Og mye forskninger jo ny også. Og om man er "stemplet" som mentalt syk fra man er tenåring, så blir det kanskje enkelt for alle å eventuelt overse eventuelle fysiske årsaker. For de leter kanskje ikke så mye etter fysiske årsaker når man følges opp i psykisk helsevern? Noen ganger er det jo det mentale som trenger hjelp, det fysiske er ok. Men hva med tilfellene ( som MÅ finnes) der det er noe fysisk som er opphavet til de psykiske vanskene...

Herregud så langt svar. Dette engasjerer meg, enda jeg ikke er mentalt syk. 
Jeg er redd mange går rundt og har det vanskelig, rett og slett fordi noe i kroppen er litt ute av lage. F.eks tarmfloraen eller hormonelle ubalanser. Også stemples de som psykisk syke. Og livet blir jo ikke mindre psykisk tungt av at alle forteller deg at du er psykisk syk. Virkelig. Å ha gått med det stempelet siden tidlig i tenårene... nei ikke rart man virkelig lever livet som psykisk sykt og er nedbrutt spør du meg. Det hjelper liksom ikke på...

All medfølelse, det høres helt grusomt ut å ha det slik. Jeg håper du finner ut noe som gir deg bedre dager etterhvert ❤️ 



 

 

Anonymkode: b2a60...803

[AnonymBruker]

Har hatt det sånn i 20 år jeg også. Pr akkurat i dag har jeg grått de siste 2 timene. Har hatt på meg de samme klærne siden søndag og husker ikke sist jeg dusjet.

Orker ikke mer av helsetjenesten. Bup ga opp, dps har gitt opp. Gjennom flere svangerskap ha helsestasjonen prøvd. Fvk. Tror knapt det finnes en instans jeg ikke har vært innom. 

Nå orker jeg ikke svare sant lenger når leger spør hvordan det går. Det er ikke noe poeng. Ingenting hjelper.

Nå har de fått det som den ville med AAP og ufør. Stemplet udugelig. Kanskje like greit.

Får håpe det hjelper litt når våren kommer, har noe glede av sol og natur. Kan anbefale det.

Anonymkode: b0f26...f83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Your General Attachment Style is:

Fearful-Avoidant / Disorganized

 

Den fikk jeg som svar. Du bruker litt vanskelige ord for meg, ser jeg. Modaliteter? 

Så vidt jeg vet er jeg ikke høysensitiv. Tok en test for det også nå (hehe mye tester), og jeg ser jo at jeg har diverse trekk, jeg skjønner hva det spørres etter. Men disse trekkene kan like greit forklares med at jeg er innmari introvert eller at jeg har diverse autistiske trekk. Så kanskje er jeg høysensitiv, jeg vet ikke. 

Nei, sliter ikke med dissosiasjon. Husker mye fra barndommen, og vi har uendelige album jeg kan sitte å bla i, og det er fint. Gode følelser og gode minner. Er ikke i tvil om at jeg husker rett. Samtidig er jeg fra en familie med relativt mange småsøsken, så jeg vet jo at foreldrene mine for eksempel måtte dele oppmerksomheten på mange.

Min "historie" startet vel i åttende klasse, med mobbing på skolen. Mamma+pappa gjorde det de kunne for å hjelpe, men med en udugelig skoleledelse og kommune ble det aldri bedre. De eneste vanskelige følelsene jeg har for foreldrene mine er at jeg er livredd for at noe skal skje med dem.

 

Anonymkode: 64b12...255

Beklager det, jeg leser mest på engelsk og noen ganger fornorsker jeg ordene de bruker. Da jeg skrev "modalitet" mente jeg de ulike terapimetodene du har nyttet deg av, som EMDR, sensorimotorisk psykoterapi, faseorientertbehandling, traume-orientert-CBT, ACT osv. Hvis det er forkortelser du ikke vet, så er det kanskje sannsynlig at du ikke har brukt dem. 

Takk for svar. Med desorganisert tilknytningsstil så er det ikke så rart at EMDR ikke hjelper, det bidrar ikke i så stor grad til å endre tilknytningsstil og endrer en ikke den vil en stadig kjenne seg utrygg i verden. Så fint at du ikke sliter med dissosiasjon, det pleier å gjøre bedring vanskeligere. Det at du sliter slik du gjør er ikke rart, men det er mulig å få det bedre, og jeg skriver gjerne mer om hvilke metoder som jeg ville anbefalt å prøve, eller hva som har fungert for meg, når jeg får vite hvilke du allerede har prøvd. Det at du ikke har lykkes med antidepressiva og medikamenter håper jeg ikke du tar så tung eller tillegger deg selv, når en er traumatisert må en hele de internaliserte ideene en har om seg selv og det gjøre oss bare ved "mestringsfølelser" eller medikamenter. 

Lurer for øvrig på hvor god kroppsbevissthet du har, sanser som interosepsjon (hvor godt du føler dine følelser, indre tilstander, hjerterytme, varme/kulde, smerte, o.l.), har du god kontakt med kroppen og intuisjonen din? 

Anonymkode: 02ea5...5eb