Psykisk helse/depresjon/hjelp

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Var vegan i 7 år eller noe, før jeg begynte å bli vegetar, så peceterianer. 

Iløpet av den tiden på slutten, for 5 år siden fikk jeg høre at jeg hadde b 12, for lavt men kun på grensen, og på den tiden fikk jeg ikke i meg så mye av det men tok tabletter fra apoteket til tider. De siste 4 årene har mentale helsen min nådd mye angst høyder. 

Og for noen dager siden begynte jeg å spise kjøtt i håp om at det kan bedre seg, føler jeg mister mer hår, ser eldre ut enn de andre på min alder, nerver i skyene. 

Spørsmålet er vel, kan jeg endre det med mat eller må man ta sprøyter om det er b12? Eller andre mangler? Har jo spist fisk og drukket melk så skulle jo tro det hadde bedret seg. Er bare desperat etter å fort bli bedre og som jeg var før. 

(Er ikke imot veganer diet, men jeg har vært så dårlig på å spise og spise riktig, har rævkjørt kroppen min)

Anonymkode: ea233...8cd

Jeg vet om mange veganere som ble veldig mentalt syke etter noen år. Alt fra angst til ekstrem humørsyke. Og det dreier seg ikke bare om b12, men andre næringsstoffer. Man kan spise veldig riktig på plantebasert, men det er likevel flere næringsstoffer som er vanskeligere å absorbere. Så selv folk som er flinke til å spise riktig, kan få problemer. 

Når du har såpass sterke symptomer, så bør du ta en periode med b12 behandling. Har du hatt b12 mangel i flere år, og fått mye symptomer, så holder det ikke å bare spise litt fisk. Dessverre. 
Du kan også prøve Behepan hvis du ikke vil ta injeksjoner. Uansett hva du velger, så fortsett med det over tid. Når du tar nye tester, vent 4 uker etter sist injeksjon, slik at prøvene gir et riktig bilde. 

Anonymkode: 782f1...1f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Ja, det forundrer meg jo ikke at du sier det.

Men jeg tenker mer på bøker/lydbøker, historier lenger ut, så du ikke blir den eneste som står igjen som et slags avvik fra den tragiske statistikken, der det er det eneste utfallet du ser.

Anonymkode: 6df0f...4a2

Jeg er litt kresen på hvilke bøker jeg klarer å komme meg gjennom, men tar gjerne imot tips. Har du noen du vil anbefale?

Ninaen skrev (16 timer siden):

Det handler jo om å kunne få riktig behandling og tilnærming, og å forstå ting, nettopp for å finne på-knappen til krana. Du bryr deg kanskje ikke om PF-diagnosen, men helsevesenet lar dem ofte påvirke tilnærming og tilbud… 

Traumeterapi handler i stor grad om terapeuten, og i tillegg er det anbefalte såkalt faseorientert tilnærming snarere enn vanlig kognitiv terapi. God psykoeduksjon er også viktig. Og depresjon er jo som hovedregel symptom på det andre som er galt, ikke en sykdom i seg selv. Man passer ikke «bare litt inn i den boksen» med pf-diagnose, pf er nettopp at man er «ekstrem» i personlighetsfungering, at det er gjennomgripende,og derfor det også er «til stedet før fylte 18 år» som hovedregel for diagnosen også, ikke at man blir sånn etter en/flere alvorlige livshendelser i ung/voksen alder. 
Og hva er sårbarheten din? Det er jo også viktig å forstå? Er du såkalt født sårbar? Er du blitt sårbar pga ting som har skjedd med deg? Sånne ting er viktig å forstå for å finne veier ut av de mønsterne hjernen og det autonome nervesystemet har låst seg i, som særlig skjer ved traumer. 
Har du forsøkt psykomotorisk fysioterapi?

Ja, kanskje det har påvirket hvilken behandling jeg har fått. Men jeg har hele tiden syns det har vært veldig greit opplegg med at de sier "ja du sliter jo med ditt og datt-symptom, så da ser vi hva vi kan gjøre med det", og ikke "nå skal vi behandle EU-pf." 

Psykoedukasjon har jeg fått mye av og det har gjort en del ting enklere. 

Jeg er nok født sårbar ja, men har også blitt enda verre etter ting jeg har opplevd.... Skriver om fysioterapi under neste innlegg

Ninaen skrev (16 timer siden):

Psykomotorisk fysioterapeut: sjekk hva som finnes i kommunen og nabokommuner, du trenger ikke henvisning fra fastlege lenger, ofte lange ventelister, men definitivt verdt å prøve med den sykehistorien du framlegger! Om noen av dem har tilleggskompetanse /erfaring med traumer er det stort bonus.

Sendte mail til den klinikken som er i nærheten her før jeg la meg i går, fikk svar i dag. De har ingen behandlere som jobber med psykomotorisk behandling, men de har en osteopat "som også har god erfaring med psykomotorisk behandling". Jeg vet ikke helt hva jeg tenker om det? I tillegg er det en mann, og det sliter jeg litt med. Hvordan fungerer en fysioterapi-time...? 

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hvorfor har ikke fastlegen tatt den før? Jeg tok cyp-test da jeg startet på antidep for p se om reseptorene eller hva de heter, mottok medisinen. En venn med adhd tok også testen, lettere å dosere ut dosen på den måten, da opptaket er sinnsykt individuelt. 

Ønsker deg alt godt. Psycilocybin begynner heldigvis å bli mer utbredt i depresjonsbehandling. Hadde søkt å bli henvist til dette. Resetter nevronene og de negative tankebanene. Vet om flere som har blitt betydelig bedre ifh angst og depresjon av dette. Lov i flere land, hadde seriøst dratt dit og betalt for å få det bedre psykisk. Selvsagt med fagfolk i bakhånd. 

Anonymkode: 08d4a...468

Det har bare ikke vært snakk om noe cyp-greier. Selv har jeg aldri hørt om det. Jeg leste om det for første gang her inne på forumet, så nevnte jeg det for psykiater. Hun mener det er en god idé å sjekke, det er bare å be fastlegen om å ta blodprøver. 

Tusen takk for gode ønsker. Har også lest litt om sopp men vet ikke om det er "bedre" enn ketamin. Anbefaler du noen land?

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ingen av mine leger gjennom flere år som forstod dette med referanseverdier. Var bl.a info fra B-12 foreningen som fikk opp øynene mine, og jeg fikk legen med på å prøve injeksjoner. Heldigvis. B-12 foreningen postet en artikkel om ei som ble feildiagnosert med schizofreni, hvor det egentlig var b-12 mangel. Nå hadde hun en åpenbar mangel sånn i forhold til blodprøver da, men det sier jo mye om hvor mentalt syk man kan bli når man ikke har nok b12. 

Her står det også at man kan ha funksjonell mangel opp til 350. Jeg vet at litt mer oppdaterte leger/spesialister anbefaler 4-500 som et absolutt minimum. Jeg brukte 1 helt år på å få opp nivåene mine til et mer akseptabelt nivå. 

https://www.helse-bergen.no/avdelinger/laboratorieklinikken/medisinsk-biokjemi-og-farmakologi/fagleg-rettleiing/analysar-av-vitamin-b12-folat-homocystein-og-methylmalonsyre/

Du kan lese info fra b-12 klinikken. Ikke bare om b12 alene, men hvordan det skal ses i sammenheng med andre b vitaminer, symptomer, og andre ting. Du kan bruke menyen og lese artikler og andre ting. 

https://b12-klinikken.no/VitaminB12mangel/utredning/
https://b12-klinikken.no/VitaminB12mangel/#Symptomene


 

Anonymkode: 782f1...1f7

Takk for linker!! Spent på hva prøvene viser at jeg har 🤔

Anonymkode: 64b12...255

[Ninaen]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg er litt kresen på hvilke bøker jeg klarer å komme meg gjennom, men tar gjerne imot tips. Har du noen du vil anbefale?

Ja, kanskje det har påvirket hvilken behandling jeg har fått. Men jeg har hele tiden syns det har vært veldig greit opplegg med at de sier "ja du sliter jo med ditt og datt-symptom, så da ser vi hva vi kan gjøre med det", og ikke "nå skal vi behandle EU-pf." 

Psykoedukasjon har jeg fått mye av og det har gjort en del ting enklere. 

Jeg er nok født sårbar ja, men har også blitt enda verre etter ting jeg har opplevd.... Skriver om fysioterapi under neste innlegg

Sendte mail til den klinikken som er i nærheten her før jeg la meg i går, fikk svar i dag. De har ingen behandlere som jobber med psykomotorisk behandling, men de har en osteopat "som også har god erfaring med psykomotorisk behandling". Jeg vet ikke helt hva jeg tenker om det? I tillegg er det en mann, og det sliter jeg litt med. Hvordan fungerer en fysioterapi-time...? 

Det har bare ikke vært snakk om noe cyp-greier. Selv har jeg aldri hørt om det. Jeg leste om det for første gang her inne på forumet, så nevnte jeg det for psykiater. Hun mener det er en god idé å sjekke, det er bare å be fastlegen om å ta blodprøver. 

Tusen takk for gode ønsker. Har også lest litt om sopp men vet ikke om det er "bedre" enn ketamin. Anbefaler du noen land?

Takk for linker!! Spent på hva prøvene viser at jeg har 🤔

Anonymkode: 64b12...255

En osteopat er IKKE psykomotoriker, psykomotorisk fysioterapi er en egen videreutdanning for fysioterapeuter. Ville ikke bare gått til en osteopat som «har god erfaring med psykomotorisk behandling» med den historikken du legger fram. Ville sjekket ut hva som finnes i området ellers

[AnonymBruker]

Ninaen skrev (1 time siden):

En osteopat er IKKE psykomotoriker, psykomotorisk fysioterapi er en egen videreutdanning for fysioterapeuter. Ville ikke bare gått til en osteopat som «har god erfaring med psykomotorisk behandling» med den historikken du legger fram. Ville sjekket ut hva som finnes i området ellers

Finnes ikke noe annet ut ifra hva jeg kan google meg frem til. Er i utgangspunket skeptisk til å skulle reise langt for noe sånt, da det koster mer enn det smaker for meg. Men jeg kunne jo nevnt svaret jeg fikk på mail til fastlegen. Lite sted, så han kjenner garantert til han. Kanskje er han positiv, kanskje skeptisk. Tar med meg det du sier!

Anonymkode: 64b12...255

[AnonymBruker]

Hvorfor er ECT uaktuelt? Jeg prøvde det motvillig i fjor, etter 12 ganger ble jeg frisk. Var som et mirakel. Er 40 nå og har slitt med depresjoner siden jeg var 14. Var som deg og hadde virkelig prøvd alt av antidepressiva.

Anonymkode: 5fb2c...16d

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har også unnvikende personlighetsforstyrrelse, angst og har opplevd vonde ting i barndommen (omsorgssvikt, mobbing etc.). 
Jeg er i full jobb og har samboer. Jeg hadde selv aldri trodd jeg skulle oppnå/klare noe av dette.

Du trenger å oppleve mestring. En ting jeg tenker er viktig for helsa sin del, er å slutte med sovemedisinen, i hvert fall trappe ned. Forstår at det kan bli vanskelig, men det er noe du kanskje kan gjøre i samråd med en behandler? Jeg brukte selv sovemedisin (Imovane) før, men ikke nå lenger og det føles så mye bedre. Gode søvnrutiner er viktig.

Ellers er det viktig å få frisk luft og mosjon hver dag (gjerne ikke så lenge etter du har stått opp), og gjerne tilbringe tid i naturen om du har mulighet. Dette har enormt mye å si for psykisk helse - aktivitet og frisk luft/naturopplevelser. Så klart kommer ikke det til å gjøre deg frisk alene, men du kommer til å føle deg i hvert fall litt mindre dårlig - og kanskje du sover bedre.

Tenker første målet kan være å gå turer, men etter hvert kan du også prøve å få noen treningsøkter 1-2 ganger i uka f.eks. (eller sjeldnere og øke etter hvert, alt etter hva som er realistisk for deg). Litt trening er bedre enn ingenting. 

Kostholdet har også masse å si. Råvarebasert kosthold og minimere ultraprosessert. Fokus på frukt og grønt. 

Kanskje er det noe sosialt opplegg/arrangementer der du bor som du kan bli med på? Kanskje kan du bli frivillig i Røde kors 1-2 timer i måneden? Da får du en sosial arena der du treffer andre mennesker. Relasjoner er viktig for oss mennesker, vi trenger å møte andre og oppleve mening og mestring i hverdagen. 

Jeg tenker at det er mye du kan gjøre selv for å få det i hvert fall LITT bedre i hverdagen. Det virker for meg som at du har havnet litt i en slags passiv tilstand, med en innstilling om at du ikke kan bli bedre. Men sånn er det ikke. Kanskje kan du ikke bli helt frisk, men du kan likevel jobbe for å ha det greit i hverdagen, det er mulig. Men mesteparten av innsatsen må du gjøre selv, ingen psykolog/lege kan gjøre den jobben for deg.

Anonymkode: 37772...375

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor er ECT uaktuelt? Jeg prøvde det motvillig i fjor, etter 12 ganger ble jeg frisk. Var som et mirakel. Er 40 nå og har slitt med depresjoner siden jeg var 14. Var som deg og hadde virkelig prøvd alt av antidepressiva.

Anonymkode: 5fb2c...16d

Jeg synes kanskje rett og slett det er noe av det skumleste jeg kan tenke meg. Har hørt skrekkhistorier. I tillegg har jeg ikke tilbudet i nærheten, men det er jo ikke grunn nok dersom dette er noe jeg virkelig burde forsøke.

Fikk du noen bivirkninger? Kunne du fortalt litt om forløpet? 

Anonymkode: 64b12...255

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei

Jeg har også unnvikende personlighetsforstyrrelse, angst og har opplevd vonde ting i barndommen (omsorgssvikt, mobbing etc.). 
Jeg er i full jobb og har samboer. Jeg hadde selv aldri trodd jeg skulle oppnå/klare noe av dette.

Du trenger å oppleve mestring. En ting jeg tenker er viktig for helsa sin del, er å slutte med sovemedisinen, i hvert fall trappe ned. Forstår at det kan bli vanskelig, men det er noe du kanskje kan gjøre i samråd med en behandler? Jeg brukte selv sovemedisin (Imovane) før, men ikke nå lenger og det føles så mye bedre. Gode søvnrutiner er viktig.

Ellers er det viktig å få frisk luft og mosjon hver dag (gjerne ikke så lenge etter du har stått opp), og gjerne tilbringe tid i naturen om du har mulighet. Dette har enormt mye å si for psykisk helse - aktivitet og frisk luft/naturopplevelser. Så klart kommer ikke det til å gjøre deg frisk alene, men du kommer til å føle deg i hvert fall litt mindre dårlig - og kanskje du sover bedre.

Tenker første målet kan være å gå turer, men etter hvert kan du også prøve å få noen treningsøkter 1-2 ganger i uka f.eks. (eller sjeldnere og øke etter hvert, alt etter hva som er realistisk for deg). Litt trening er bedre enn ingenting. 

Kostholdet har også masse å si. Råvarebasert kosthold og minimere ultraprosessert. Fokus på frukt og grønt. 

Kanskje er det noe sosialt opplegg/arrangementer der du bor som du kan bli med på? Kanskje kan du bli frivillig i Røde kors 1-2 timer i måneden? Da får du en sosial arena der du treffer andre mennesker. Relasjoner er viktig for oss mennesker, vi trenger å møte andre og oppleve mening og mestring i hverdagen. 

Jeg tenker at det er mye du kan gjøre selv for å få det i hvert fall LITT bedre i hverdagen. Det virker for meg som at du har havnet litt i en slags passiv tilstand, med en innstilling om at du ikke kan bli bedre. Men sånn er det ikke. Kanskje kan du ikke bli helt frisk, men du kan likevel jobbe for å ha det greit i hverdagen, det er mulig. Men mesteparten av innsatsen må du gjøre selv, ingen psykolog/lege kan gjøre den jobben for deg.

Anonymkode: 37772...375

Nå blir jeg en sånn som sabler ned forslag, som jeg nevnte i første innlegget mitt. Først er jeg enig i at jeg trenger mestring. Men jeg er på et såpass lavt nivå at det meste du skriver vil bli å bite over for mye. Sovemedisinen er uaktuelt å slutte med. Mulig om ting endrer seg, eller jeg blir bedre, eller noe annet merkelig skjer så klart, men enn så lenge er den livsnødvendig for meg. Lege er enig. Sover jeg ikke et minimum timer pr natt så går alt over stokk og stein. Uten sovemedisin sover jeg ikke på dagesvis. Har slitt med søvn/insomni siden jeg var kanskje 6-7 år. Skolestart-alder i alle fall. Søvnhygiene og rutiner er jeg relativt god på, så lenge det ikke har skjedd noe annet som vipper meg av pinnen.

Frisk luft og mosjon er vanskelig. For det første er jeg rett og slett lat. Jeg kjenner få eller ingen som er like lite glad i å bevege seg som meg. I tillegg forteller angsten meg at det er livsfarlig å gå ut, så om det bare yrer litt eller er litt for skarp sol eller jeg hørte en person gå forbi huset så er det unnskyldning nok til at jeg ikke går utendørs. Jeg vet at man må sloss med seg selv, disiplin, vaner osv men jeg har bare ikke nok kapasitet å gå på til å få det til. 

Kostholdet derimot tar jeg til meg. Jeg forsøker å ikke spise dritt. Heldigvis er jeg glad i rene råvarer, så jeg forsøker å ta gode valg. Jeg bor alene, så jeg synes det er vanskelig både å planlegge hva jeg skal spise, og i tillegg gjennomføre matlagingen. Så kommer siste del med å faktisk få det i meg. Alt med mat er en jævla drittjobb synes jeg egentlig. 

Det eneste sosiale opplegget som finnes rundtom her er en strikkekafé en gang i uka. Der er snittalderen 70 år (i utgangspunktet bare kos!) men det er allerede en etablert klikk. Det var ingen som tok kontakt med meg, og jeg er så skakkjørt sosialt at jeg måtte hoppe rett i dusjen da jeg kom hjem. Jeg vet også at relasjoner er viktig, men det er også svært vanskelig. 

Du har helt rett i at jeg er i en passiv tilstand. Sånn rent bort ifra at jeg startet denne tråden i går, og har begynt å samle alle tilbakemeldinger i notater på mobilen så jeg kan for det første fordøye alt, også kan jeg ta opp alt med legen min. 

Jeg vil veldig gjerne bli bedre. Men jeg føler at jeg sitter totalt fast. Vet at ikke psykolog/lege kan gjøre jobben for meg, men det er det jeg (urealistisk) ønsker meg. At noen bare kunne fortalt meg at gjør du *sånn*, *sånn*, *sånn* og *sånn*, så vil *ditt* og *datt* bli bedre, og da kan du kanskje komme *dit*. For jeg har forsøkt så lenge nå, både på egen hånd og i samarbeid med behandlere. Et skritt frem, og to tilbake. Eller egentlig skulle jeg ønske det bare fantes en pille som kunne fikse alt. Ønsketenking.

Du får lov til å bli irritert over dette svaret mitt, for jeg ser jeg er negativ. Men jeg har lest det du skrev flere ganger, kanskje det vokser på meg. Tusen takk for at du tok deg tid ❤️

 

Anonymkode: 64b12...255

[CHS]

Dette er et litt-på-sida svar, har lest gjennom hele tråden og legger merke til at du skriver og formulerer deg veldig bra, har du vurdert å prøve å skrive bok? Kanskje det kan gi deg litt mestring? 

Føler med deg, krysser fingrene for at du finner noe som hjelper ❤️

[AnonymBruker]

Hvilken behandling har du prøvd? 

Norge er langt etter og de fleste steder fullstendig udugelige på å behandle traumer, så siden du har PTSD og potensielt kompleks type? Uansett har vi alle barndomssår, så er det ikke egentlig rart at det å prøve behandlingen du får i det offentlige føles som at du er behandlingsresistent. Jeg synes helt ærlig psykisk helsevern er patetisk på den måten at de later som at det er pasienten som er problemet når faktum er at de har altfor dårlige tilbud for å behandle traumer og de som ikke får nok effekt av kognitiv atferdsterapi og lignende behandling som bare treffer ca. 60%. 

Jeg skriver gjerne om de tingene jeg har prøvd som fungerer bra for meg, og er en "game changer" etter snart 20 år i psykisk helsevern, og 25 år som syk. Og hvordan du kan gå frem for å begynne med det. Men avventer til du deler de tingen du har prøvd, for å ikke kaste bort tid på å skrive ting du allerede kanskje har prøvd, og da mener jeg ikke medisiner, da tilknytningsproblemer og traumer ikke kan medisineres bort. Del gjerne også hvilken tilknytningsstil du har. 

Anonymkode: 02ea5...5eb

[AnonymBruker]

CHS skrev (10 minutter siden):

Dette er et litt-på-sida svar, har lest gjennom hele tråden og legger merke til at du skriver og formulerer deg veldig bra, har du vurdert å prøve å skrive bok? Kanskje det kan gi deg litt mestring? 

Føler med deg, krysser fingrene for at du finner noe som hjelper ❤️

Hehe takk! Du aner ikke hvor mye jeg har reformulert, lest over og slitt for å få dette forståelig 😂 Det blir nok ingen bok på meg tror jeg, men i perioder skriver jeg dagbok. 

Tusen takk, jeg måtte smile litt nå ❤️ 

Anonymkode: 64b12...255

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvilken behandling har du prøvd? 

Norge er langt etter og de fleste steder fullstendig udugelige på å behandle traumer, så siden du har PTSD og potensielt kompleks type? Uansett har vi alle barndomssår, så er det ikke egentlig rart at det å prøve behandlingen du får i det offentlige føles som at du er behandlingsresistent. Jeg synes helt ærlig psykisk helsevern er patetisk på den måten at de later som at det er pasienten som er problemet når faktum er at de har altfor dårlige tilbud for å behandle traumer og de som ikke får nok effekt av kognitiv atferdsterapi og lignende behandling som bare treffer ca. 60%. 

Jeg skriver gjerne om de tingene jeg har prøvd som fungerer bra for meg, og er en "game changer" etter snart 20 år i psykisk helsevern, og 25 år som syk. Og hvordan du kan gå frem for å begynne med det. Men avventer til du deler de tingen du har prøvd, for å ikke kaste bort tid på å skrive ting du allerede kanskje har prøvd, og da mener jeg ikke medisiner, da tilknytningsproblemer og traumer ikke kan medisineres bort. Del gjerne også hvilken tilknytningsstil du har. 

Anonymkode: 02ea5...5eb

Jeg har prøvd "alt" untatt ketamin, noe magnetgreier som ble foreslått lengre opp her, psilocybin og ECT. I tillegg til psykomotorisk fysioterapi. Ser jo nå at det er ikke sånn at jeg har forsøkt ALT. Også finnes det jo tydeligvis ting verken jeg eller fastlege har hørt om.

Ptsd'en er kompleks ja. Men ingenting fra lite barn av, jeg har en fin familie og ingen omsorgssvikt eller lignende. Heldigvis! 

Jeg er usikker på hvilken tilknytningsstil jeg har, finnes det noen sånn rask test man kan ta på nett selv? 

Anonymkode: 64b12...255

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hvilken behandling har du prøvd? 

Norge er langt etter og de fleste steder fullstendig udugelige på å behandle traumer, så siden du har PTSD og potensielt kompleks type? Uansett har vi alle barndomssår, så er det ikke egentlig rart at det å prøve behandlingen du får i det offentlige føles som at du er behandlingsresistent. Jeg synes helt ærlig psykisk helsevern er patetisk på den måten at de later som at det er pasienten som er problemet når faktum er at de har altfor dårlige tilbud for å behandle traumer og de som ikke får nok effekt av kognitiv atferdsterapi og lignende behandling som bare treffer ca. 60%. 

Jeg skriver gjerne om de tingene jeg har prøvd som fungerer bra for meg, og er en "game changer" etter snart 20 år i psykisk helsevern, og 25 år som syk. Og hvordan du kan gå frem for å begynne med det. Men avventer til du deler de tingen du har prøvd, for å ikke kaste bort tid på å skrive ting du allerede kanskje har prøvd, og da mener jeg ikke medisiner, da tilknytningsproblemer og traumer ikke kan medisineres bort. Del gjerne også hvilken tilknytningsstil du har. 

Anonymkode: 02ea5...5eb

https://onlinepsykologene.no/tilknytning-tilknytningsstil/ på denne her på første treff på google kjenner jeg meg mest igjen i denne. Særlig det med å oppleve å ikke passe inn.

ENGSTELIG TILKNYTNING

En person med dette tilknytningsmønsteret har både et negativt bilde av seg selv og andre. Vedkommende vil dermed tendere til å unngå intimitet på grunn av frykt for avvisning. Med andre ord så har personen hverken tiltro til at andre har gode intensjoner samtidig som man heller ikke ser på seg selv som verdig andres omsorg. Dette kan igjen resulterer i sosial tilbaketrekning, og opplevelse ensomhet og ikke å passe inn.

 

Anonymkode: 64b12...255

[AnonymBruker]

Har du innteresse for fotografering. Anbefaler boka Fotokuren av Torkil Færø. Den er god foto og sjølvhjelpsbok.

 

 

Anonymkode: efc92...0a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes kanskje rett og slett det er noe av det skumleste jeg kan tenke meg. Har hørt skrekkhistorier. I tillegg har jeg ikke tilbudet i nærheten, men det er jo ikke grunn nok dersom dette er noe jeg virkelig burde forsøke.

Fikk du noen bivirkninger? Kunne du fortalt litt om forløpet? 

Anonymkode: 64b12...255

Jeg glemte mye som skjedde det siste året før ECT, og jeg var litt "bortreist" mens det pågikk. Var heldigvis sykmeldt fra jobb, så det var bare venner og familie som synes jeg var litt rar. Men jeg fungerte, har en sønn på 6 så livet gikk nå sin vante gang. Rett etterpå slet jeg med å huske folk og navn (perifere kolleger og sånt), hvordan jeg skulle komme meg fra A til B selv om jeg har bodd i byen hele livet, rutinene i barnehagen, osv. Plan- og bygningsloven (jobben min) husket jeg derimot omtrent på rams 😅 

To ganger i uka tok jeg toget til et sykehus i en annen kommune (var kortere ventetid der), ble lagt i narkose og fikk satt inn tannbeskytter. Selve behandlingen varer vel bare noen sekunder. Så våkna jeg, fikk komme til meg selv og ble fulgt til toget. Hadde 12 behandlinger, så tok 6 uker.

Psykiateren min truet med at enten måtte jeg legge meg inn et sted, eller så måtte jeg prøve ECT. Ettersom jeg har barn så hadde jeg egentlig ikke så mye valg. Vet ikke om jeg hadde vært her i dag om jeg ikke hadde blitt pushet heller. 

Men det er jo noen som opplever bivirkninger og, ei jeg ble behandlet samtidig med måtte slutte etter 8 behandlinger. Men jeg husker ikke hvorfor 🙈

Nå går jeg bare på ADHD-medisin og Quetiapin for å sove fordi førstnevnte medisin gjør meg søvnløs. Men det er jo filleting i forhold til hvordan jeg hadde det 😊

Anonymkode: 5fb2c...16d

[AnonymBruker]

Jeg ville satt meg inn i det å ha eit dysregulert nervesystem og hvordan å regulere det . Ser ut som amerika er komt lenger enn oss. 

Anonymkode: efc92...0a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har prøvd "alt" untatt ketamin, noe magnetgreier som ble foreslått lengre opp her, psilocybin og ECT. I tillegg til psykomotorisk fysioterapi. Ser jo nå at det er ikke sånn at jeg har forsøkt ALT. Også finnes det jo tydeligvis ting verken jeg eller fastlege har hørt om.

Ptsd'en er kompleks ja. Men ingenting fra lite barn av, jeg har en fin familie og ingen omsorgssvikt eller lignende. Heldigvis! 

Jeg er usikker på hvilken tilknytningsstil jeg har, finnes det noen sånn rask test man kan ta på nett selv? 

Anonymkode: 64b12...255

At du har prøvd ""alt" unntatt ketamin" sier meg ikke mye om hva du har prøvd. Nevnt modalitetene på terapiene du har forsøkt. Gjerne hvor lenge også. 

Her er en kortversjon av en test for tilknytningsstil, som ikke trenger log in for å få svaret den er på engelsk: https://quiz.attachmentproject.com 
Ser du fant noe du kjente deg igjen i, men prøv gjerne en slik test. 

Med tanke på at du har kompleks PTSD og verken du eller behandlerne dine har fokusert på tilknytningsstil så er det ikke så veldig rart at du ikke har fått hjelp som fungerer. Fastleger kan på generell basis svært lite om traumebehandling. Vet du om du er høysensitiv? 

Sliter du for øvrig med dissosiasjon? Husker du mye fra barndommen siden du vet at den var fin? 
Med tanke på symptomene på kompleks PTSD er det uvanlig at foreldre har vært helt topp og at det ikke er noen vanskelige følelser der. Det betyr ikke at foreldre er fæle, men de færreste foreldre er emosjonelt tilgjengelige hele tiden, og dersom barnet opplever traumer med f.eks seksuelle overgrep over tid fra en utenfor familien og ikke plukker det opp, eller langvarig mobbing og ikke beskytter barnet, så er det også en form for svikt som internaliseres. 

Anonymkode: 02ea5...5eb

[AnonymBruker]

Jeg ville også vurdert ECT i en slik situasjon. Snakk med helsepersonell på sykehus som utfører disse behandlingene, få ordentlige svar på spørsmålene du har, så kan du ta en avgjørelse etter det. Ofte er vi unødig redde for ting fordi vi mangler nok og riktig informasjon.

Anonymkode: 7e98b...801

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

At du har prøvd ""alt" unntatt ketamin" sier meg ikke mye om hva du har prøvd. Nevnt modalitetene på terapiene du har forsøkt. Gjerne hvor lenge også. 

Her er en kortversjon av en test for tilknytningsstil, som ikke trenger log in for å få svaret den er på engelsk: https://quiz.attachmentproject.com 
Ser du fant noe du kjente deg igjen i, men prøv gjerne en slik test. 

Med tanke på at du har kompleks PTSD og verken du eller behandlerne dine har fokusert på tilknytningsstil så er det ikke så veldig rart at du ikke har fått hjelp som fungerer. Fastleger kan på generell basis svært lite om traumebehandling. Vet du om du er høysensitiv? 

Sliter du for øvrig med dissosiasjon? Husker du mye fra barndommen siden du vet at den var fin? 
Med tanke på symptomene på kompleks PTSD er det uvanlig at foreldre har vært helt topp og at det ikke er noen vanskelige følelser der. Det betyr ikke at foreldre er fæle, men de færreste foreldre er emosjonelt tilgjengelige hele tiden, og dersom barnet opplever traumer med f.eks seksuelle overgrep over tid fra en utenfor familien og ikke plukker det opp, eller langvarig mobbing og ikke beskytter barnet, så er det også en form for svikt som internaliseres. 

Anonymkode: 02ea5...5eb

Your General Attachment Style is:

Fearful-Avoidant / Disorganized

 

Den fikk jeg som svar. Du bruker litt vanskelige ord for meg, ser jeg. Modaliteter? 

Så vidt jeg vet er jeg ikke høysensitiv. Tok en test for det også nå (hehe mye tester), og jeg ser jo at jeg har diverse trekk, jeg skjønner hva det spørres etter. Men disse trekkene kan like greit forklares med at jeg er innmari introvert eller at jeg har diverse autistiske trekk. Så kanskje er jeg høysensitiv, jeg vet ikke. 

Nei, sliter ikke med dissosiasjon. Husker mye fra barndommen, og vi har uendelige album jeg kan sitte å bla i, og det er fint. Gode følelser og gode minner. Er ikke i tvil om at jeg husker rett. Samtidig er jeg fra en familie med relativt mange småsøsken, så jeg vet jo at foreldrene mine for eksempel måtte dele oppmerksomheten på mange.

Min "historie" startet vel i åttende klasse, med mobbing på skolen. Mamma+pappa gjorde det de kunne for å hjelpe, men med en udugelig skoleledelse og kommune ble det aldri bedre. De eneste vanskelige følelsene jeg har for foreldrene mine er at jeg er livredd for at noe skal skje med dem.

 

Anonymkode: 64b12...255

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ville også vurdert ECT i en slik situasjon. Snakk med helsepersonell på sykehus som utfører disse behandlingene, få ordentlige svar på spørsmålene du har, så kan du ta en avgjørelse etter det. Ofte er vi unødig redde for ting fordi vi mangler nok og riktig informasjon.

Anonymkode: 7e98b...801

Ja, jeg skal skaffe mer informasjon. Blir dumt å bare NEI DET VIL JEG IKKE PUNKTUM når jeg ikke helt vet hvordan det fungerer.

Anonymkode: 64b12...255