Hvordan møter man best anorektikere?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg har nylig blitt bedre kjent med en person som jeg sjeldent møter fysisk, men vi studerer det samme. Vi «snakker» sammen via snap og messenger, både om studiene og litt ellers. Hun har (bl.a) anoreksi, og deler av og til snapper om trening og mat, både hva hun spiser og evt ikke spiser. Hvordan møter jeg best denne typen informasjon? Ignorerer, snakker til rette, trøster eller på samme måte som jeg ville ha gjort om innholdet kom fra en hvem som helst annen?

Jeg ønsker på ingen måte at hun skal føle seg avvist, men jeg ønsker heller ikke å støtte henne i sulting og tvangstrening.

Anonymkode: 09877...631

Møt henne som hvilket som helst annet menneske men ikke snakk eller kommenter noe om mat, trening eller utseende fordi det kan bli en boost for henne. 

Anonymkode: 704ec...64b

[AnonymBruker]

Irak skrev (11 minutter siden):

Prøv å få henne til å le ved å sende henne vitser og slikt. Slapper hun av så kan det være hun glemmer litt dette matregimet sitt, om ikke annet så er du en positiv forsterkning for henne. Det trenger hun. Det er mye man kan gjøre på avstand. Å le frigjør stresshormoner. Det kan faktisk trigge matlysten hennes om du er heldig. Anoreksi er en livsfarlig sykdom, så det er en kunst å bry seg uten at dem forstår hva du egentlig gjør 😉 

Lykke til 🤞 

Det at ts trigger matlysten hennes gjør jo ikke at hun spiser mer 🙄

Anonymkode: 704ec...64b

[Irak]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det at ts trigger matlysten hennes gjør jo ikke at hun spiser mer 🙄

Anonymkode: 704ec...64b

Det vet du ikke. Uansett så er det positivt for henne å le og slappe av litt innimellom. Anorektikere er veldig strenge med seg selv. Selv brukte jeg TVen til å manipulere min egen datter til å spise, så man skal aldri undervurdere effekten av positiv forsterkning i en relasjon. 

Endret 3. februar av Irak

[AnonymBruker]

Jeg syntes @Iraksitt forslag er fint. Har selv slitt med anoreksi/bulimi fra 16 års-alder. Er 30 nå.

For meg har deling om mat og trening spredt seg fra å ønske kommentarer på tynnhet, ikke sunn osv. Til at jeg ville bli frisk og ville ha skryt for arbeidet selv om det kanskje fortsatt var sykelig. Eller at jeg trodde jeg var på bedringens vei og var normal men alle andre så jeg fortsatt var syk.

In the end ble alt alle sa feil uansett. Støttet de det var det feil, var de uenig og skulle komme med råd ble det feil. Alt kan trigge uansett hvordan man vrir og vender på det. Road to hell is paved with good intensions...

All input som ikke omhandler kropp/mat/trening var god input for meg. Jeg trengte det veldig for å bli "normal" igjen. Et liv hvor alt som betyr noe er sykdommen din, så er det lite plass til normalitet. Man (ihvertfall) glemmer hvordan det er å ikke være syk. Visste ikke hvordan jeg kommuniserte og snakket om andre ting.

Anonymkode: 632cb...449

[Irak]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg syntes @Iraksitt forslag er fint. Har selv slitt med anoreksi/bulimi fra 16 års-alder. Er 30 nå.

For meg har deling om mat og trening spredt seg fra å ønske kommentarer på tynnhet, ikke sunn osv. Til at jeg ville bli frisk og ville ha skryt for arbeidet selv om det kanskje fortsatt var sykelig. Eller at jeg trodde jeg var på bedringens vei og var normal men alle andre så jeg fortsatt var syk.

In the end ble alt alle sa feil uansett. Støttet de det var det feil, var de uenig og skulle komme med råd ble det feil. Alt kan trigge uansett hvordan man vrir og vender på det. Road to hell is paved with good intensions...

All input som ikke omhandler kropp/mat/trening var god input for meg. Jeg trengte det veldig for å bli "normal" igjen. Et liv hvor alt som betyr noe er sykdommen din, så er det lite plass til normalitet. Man (ihvertfall) glemmer hvordan det er å ikke være syk. Visste ikke hvordan jeg kommuniserte og snakket om andre ting.

Anonymkode: 632cb...449

Takk for at du deler 💕 Hvordan har du det idag? 

[AnonymBruker]

Grüner skrev (8 timer siden):

Det mange gjør, men som ikke hjelper, er å stirre og snakke med andre om det i stedet for å snakke med vedkommende selv. Det er ubehagelig for en anorektiker å bli konfrontert eller «catchet» under tvangstrening eller hvis vedkommende prøver å gjemme unna mat som hen later som hen har spist. Men av og til er det en wake-up call som trengs for å sprekke bobla. Jeg ville vært direkte, men ikke kvass, og spurt henne hvordan hun har det. Sier hun bare bra, ville jeg spurt om hun var sikker på det, for det ser ikke ut som hun har det noe bra og jeg ville sagt at jeg var alvorlig bekymret for henne for du ser hva hun driver med og det er farlig. Spør henne videre om hun får noe hjelp eller har noen hun føler hun kan snakke med? Tips henne om lavterskeltilbud og nettsteder som ROS og Spiseforstyrrelsesforeningen. 

 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Har ho ordrett fortalt deg at ho har anoreksi?

Anonymkode: d72e5...f77

Ja, hun har fortalt det, og flere andre ting. Hun har vært tvangsinnlagt flere ganger, og har også hatt tilbud fra dps. Det har fungert dårlig, da de ikke har respektert hennes versjon av hva som har skjedd i oppveksten, og tilliten er dårlig. Pr nå har dps avsluttet tiltaket uten at hun ble informert, fordi de sendte informasjonen til feil adresse.

Hun forteller meg ærlig om hun har det bra eller ikke, slik jeg oppfatter det ihvertfall. 

Anonymkode: 09877...631

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

 

Ja, hun har fortalt det, og flere andre ting. Hun har vært tvangsinnlagt flere ganger, og har også hatt tilbud fra dps. Det har fungert dårlig, da de ikke har respektert hennes versjon av hva som har skjedd i oppveksten, og tilliten er dårlig. Pr nå har dps avsluttet tiltaket uten at hun ble informert, fordi de sendte informasjonen til feil adresse.

Hun forteller meg ærlig om hun har det bra eller ikke, slik jeg oppfatter det ihvertfall. 

Anonymkode: 09877...631

Det var da veldig spesifikt og detaljert. Du er ikke redd for å bli gjenkjent hvertfall.

Anonymkode: afba8...697

[AnonymBruker]

Irak skrev (15 minutter siden):

Takk for at du deler 💕 Hvordan har du det idag? 

❤️

Forholdet mitt til sykdommen er veldig avklart og jeg har et friskere syn på kropp og helse totalt sett. Jeg er ikke redd for fett/sukker og lignende. Jeg over.trener ikke. Jeg ønsker ikke å bli syk/sykere, men i stessende og belastende perioder går fort utover matinntak uten at jeg aktivt går inn for å ikke spise. Den bare forsvinner totalt. Allikevel har jeg en nedre grense på hva jeg kan tillate meg å svinge i dårlige perioder, og det er ikke mye til før jeg går jeg aktivt inn for å legge på meg igjen. Får jeg det ikke tiled vanlig mat får jeg næringsdrikk av legen. Det viktigste er å ikke gå ned for mye for da tar gamle mønster ganske hardt tak urovekkende raskt.

I gode perioder så virker det helt urealistisk at jeg skal falle tilbake i gamle mønster, men det skjer i rypp og napp allikevel. Det er svært sårbart for meg.

Jeg har heldigvis gode venner, familie, jobb og stabil økonomi og hobbyer. Men et veldig skjørt og dårlig selvbilde som spiser meg opp når jeg har det vanskelig. Som også var årsaken bak utviklingen av sykdommen min. Min vei til så frisk som jeg er må gikk jeg gjennom selv uten innleggelse og dps. Det var knalltøft men absolutt verdt det.

Om jeg noensinne blir helt 100 frisk vet jeg ikke. Fokuserer på å bygge opp selvfølelsen min nå for å gjøre det mindre ustabilt.. ❤️

Anonymkode: 632cb...449

[Irak]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

❤️

Forholdet mitt til sykdommen er veldig avklart og jeg har et friskere syn på kropp og helse totalt sett. Jeg er ikke redd for fett/sukker og lignende. Jeg over.trener ikke. Jeg ønsker ikke å bli syk/sykere, men i stessende og belastende perioder går fort utover matinntak uten at jeg aktivt går inn for å ikke spise. Den bare forsvinner totalt. Allikevel har jeg en nedre grense på hva jeg kan tillate meg å svinge i dårlige perioder, og det er ikke mye til før jeg går jeg aktivt inn for å legge på meg igjen. Får jeg det ikke tiled vanlig mat får jeg næringsdrikk av legen. Det viktigste er å ikke gå ned for mye for da tar gamle mønster ganske hardt tak urovekkende raskt.

I gode perioder så virker det helt urealistisk at jeg skal falle tilbake i gamle mønster, men det skjer i rypp og napp allikevel. Det er svært sårbart for meg.

Jeg har heldigvis gode venner, familie, jobb og stabil økonomi og hobbyer. Men et veldig skjørt og dårlig selvbilde som spiser meg opp når jeg har det vanskelig. Som også var årsaken bak utviklingen av sykdommen min. Min vei til så frisk som jeg er må gikk jeg gjennom selv uten innleggelse og dps. Det var knalltøft men absolutt verdt det.

Om jeg noensinne blir helt 100 frisk vet jeg ikke. Fokuserer på å bygge opp selvfølelsen min nå for å gjøre det mindre ustabilt.. ❤️

Anonymkode: 632cb...449

Det er ikke enkelt å snu tankemønstre av denne alvorlighetsgraden. Synes du ikke skal være så streng med deg selv. Du er knallgod 👏👏👏👏. Så bra du har mange positive relasjoner i livet ditt. Det er så viktig. Kan forstå at du er sårbar. Vær god mot deg selv. Det fortjener du ❤️

 

[Irak]

Irak skrev (Akkurat nå):

Det er ikke enkelt å snu tankemønstre av denne alvorlighetsgraden. Synes du ikke skal være så streng med deg selv. Du er knallgod 👏👏👏👏. Så bra du har mange positive relasjoner i livet ditt. Det er så viktig. Kan forstå at du er sårbar. Vær god mot deg selv. Det fortjener du ❤️

 

 

[AnonymBruker]

Irak skrev (10 timer siden):

Prøv å få henne til å le ved å sende henne vitser og slikt. Slapper hun av så kan det være hun glemmer litt dette matregimet sitt, om ikke annet så er du en positiv forsterkning for henne. Det trenger hun. Det er mye man kan gjøre på avstand. Å le frigjør stresshormoner. Det kan faktisk trigge matlysten hennes om du er heldig. Anoreksi er en livsfarlig sykdom, så det er en kunst å bry seg uten at dem forstår hva du egentlig gjør 😉 

Lykke til 🤞 

ja hadde det bare vært så enkelt…

Anonymkode: d45a8...b67

[Irak]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

ja hadde det bare vært så enkelt…

Anonymkode: d45a8...b67

Alt hjelper. Noe er bedre enn ingenting. Kan forstå at det virker håpløst. Om et menneske ikke vil ha hjelp, så er det fint lite man kan gjøre med det. Hvis det er slik at du ikke klarer å distansere deg tilstrekkelig, så må du nesten vurdere det selv. Det er vondt å se andre mennesker lide. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Nei vi ønsker ikke å være syke!!!🤬

Anonymkode: d45a8...b67

Helt enig. Hvorfor skulle jeg ønske en sykdom som er så forferdelig? Heldigvis frisk nå, men blir oppriktig sjokkert over at noen tror at dette er noe man ønsker for livet sitt. Like dumt som si at noen vil bli alkoholikere eller rusmisbrukere. Man velger ikke selv hvilken psyksisk lidelse man får.

Anonymkode: 57404...d87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Helt enig. Hvorfor skulle jeg ønske en sykdom som er så forferdelig? Heldigvis frisk nå, men blir oppriktig sjokkert over at noen tror at dette er noe man ønsker for livet sitt. Like dumt som si at noen vil bli alkoholikere eller rusmisbrukere. Man velger ikke selv hvilken psyksisk lidelse man får.

Anonymkode: 57404...d87

Det er en del unge voksne i 20-årene som ønsker å være syke. På sosiale medier så danser de og heier de på hverandre. De romantiserer hvordan det er å ha anoreksi. De skader seg selv i pannen. Det er en kamp om hvem som er sykest. De liker oppmerksomheten de får. Selv en norsk sykepleier som tidligere slet med anoreksi i 10 år, har slått hardt ned på dette. Jeg generaliserer ikke, men jeg sier at mange er slike.

https://www.nrk.no/sorlandet/anorektikere-danser-og-heier-hverandre-sykere-pa-tiktok-og-sosiale-medier-1.16516941

Anonymkode: 7b95a...4c8

[AnonymBruker]

Ignorer alt du ikke vil ha. Svar på det du vil ha mer av.

Anonymkode: 35a94...4ac

[Irak]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er en del unge voksne i 20-årene som ønsker å være syke. På sosiale medier så danser de og heier de på hverandre. De romantiserer hvordan det er å ha anoreksi. De skader seg selv i pannen. Det er en kamp om hvem som er sykest. De liker oppmerksomheten de får. Selv en norsk sykepleier som tidligere slet med anoreksi i 10 år, har slått hardt ned på dette. Jeg generaliserer ikke, men jeg sier at mange er slike.

https://www.nrk.no/sorlandet/anorektikere-danser-og-heier-hverandre-sykere-pa-tiktok-og-sosiale-medier-1.16516941

Anonymkode: 7b95a...4c8

Det er fordi de er alvorlige syke! Hjernen deres er undervektig, og de er ikke istand til å tenke rasjonelle tanker mange av dem. Husker jeg og min datter var innlagt i tre uker på akutt poliklinikk for vi ble så redde for henne, og visste ikke vår arme råd. Psykiateren kunne fortelle meg om jenter som hadde en bmi på 15. Han prøvde å advare dem at under 15 så kunne de få organsvikt. De brydde seg ikke! De er så syke at det går ikke an å forstå det. 

En spiseforstyrrelse oppfører seg som en psykopat i hjernen deres, så man må skille mellom sykdommen og individet. Klarer man ikke det så er det svært vanskelig for dem å bli bedre.

Det verste er foreldre som ikke innser alvoret i dette her, og lar barnet deres med en SF i det hele tatt ha mobil. Det er begrenset hva helsepersonell har lov til for dem er pålagt å følge retningslinjer. Min datter hadde ikke mobil på åtte måneder eller gikk på skolen. Det klarte hun ikke. Alle døgnets timer gikk til å få henne til å spise. Måtte skjerme min egen sønn fra henne og meg i den perioden. 

Jeg er veldig glad og takknemlig for at vi gikk inn bakveien først. For da så vi hva som kunne skje....

Vi fikk også beskjed fra Abup at folk rundt oss som ikke forsto kunne komme til å sende bekymringsmelding til bvtj. Så jeg valgte å informere de nærmeste naboene. Bare så de visste og hadde forståelse for hva jeg slet med. 

Dette er kort sagt helvete på jord for den personen som er rammet av denne forferdelige sykdommen. Min fastlege sa at det var faktisk verre enn kreft. Når min datter ble bedre så var jeg som mor så sliten at jeg gikk i psykose. Så ble jeg ikke innlagt. Måtte sende barna mine til sin far. Visste at jeg kjempet mot klokka i forhold til hvor lenge han klarte å ta vare på dem. Bodde hos min mamma en periode. Etter tre mnd fikk jeg bare beskjed om at jeg måtte ta ungene for han klarte ikke mer. 

Folk kan si hva dem vil, men dette her kan man nesten umulig forstå med mindre man har opplevd det. Det er helt surrealistisk....

[AnonymBruker]

Irak skrev (20 timer siden):

Alt hjelper. Noe er bedre enn ingenting. Kan forstå at det virker håpløst. Om et menneske ikke vil ha hjelp, så er det fint lite man kan gjøre med det. Hvis det er slik at du ikke klarer å distansere deg tilstrekkelig, så må du nesten vurdere det selv. Det er vondt å se andre mennesker lide. 

Ja for om man ikke blir bedre/frisk av anoreksi ved at noen forteller noen vitser så handler det om at man ikke ønsker hjelp...

Anonymkode: d45a8...b67

[Irak]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja for om man ikke blir bedre/frisk av anoreksi ved at noen forteller noen vitser så handler det om at man ikke ønsker hjelp...

Anonymkode: d45a8...b67

Det er snakk om livskvalitet. Alle fortjener det enten dem er syke eller friske. Positive relasjoner kan ha en veldig positiv effekt, og det heier jeg på 🥳🥳🥳. Det var en grunn til at Sykehusklovnene eksisterte.  

https://sykepleien.no/forskning/2014/01/bruk-av-humor-i-kreftomsorgen

https://www.nrk.no/kultur/humor-er-livsviktig-1.3281193

Livsglede kan ha en positiv effekt på matlyst. Klarer man å trigge en anorektiker til å spise, og få fokuset bort fra selve maten så er mye gjort bare der 😄

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.2.2025 den 19.36):

Jeg har nylig blitt bedre kjent med en person som jeg sjeldent møter fysisk, men vi studerer det samme. Vi «snakker» sammen via snap og messenger, både om studiene og litt ellers. Hun har (bl.a) anoreksi, og deler av og til snapper om trening og mat, både hva hun spiser og evt ikke spiser. Hvordan møter jeg best denne typen informasjon? Ignorerer, snakker til rette, trøster eller på samme måte som jeg ville ha gjort om innholdet kom fra en hvem som helst annen?

Jeg ønsker på ingen måte at hun skal føle seg avvist, men jeg ønsker heller ikke å støtte henne i sulting og tvangstrening.

Anonymkode: 09877...631

Er hun undervektig? Jeg har selv hatt anoreksi og har en veninne som har det. Jeg mener at hvis ho virker å ha en sunn kropp og stabil vekt kan du svare som du ville svart en annen sunn veninne som liker å trene. Da trening er sunt også for folk med spiseforstyrrelser så lenge det ikke går over grenser for hva som er sunt for personen. Er ho undervektig trenger du ikke å applaudere det men heller ikke gi det oppmerksomhet som at ho gjør noe som gjør henne syk. Forresten sender hun kunn til deg eller legger ho på story?

Anonymkode: efdae...e46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Helt enig. Hvorfor skulle jeg ønske en sykdom som er så forferdelig? Heldigvis frisk nå, men blir oppriktig sjokkert over at noen tror at dette er noe man ønsker for livet sitt. Like dumt som si at noen vil bli alkoholikere eller rusmisbrukere. Man velger ikke selv hvilken psyksisk lidelse man får.

Anonymkode: 57404...d87

Jeg tror folk ordlegger seg feil. Jeg har også hatt anoreksi og det unner jeg ikke min verste fiende det er det verste jeg har vært igjennom og jeg har vært igjennom myyyye annet. Men man ønsker tryggheten i sykdommen og forbinder sykere med mer trygghet, mestring og kontroll. Så til en viss grad ønsker man å være syk. Eller ønsker tryggheten i sykdommen og da høres det jo ut som man mener selve sykdommen og alt helvete men det er jo det helvete kan få en til å føle av mestring

Anonymkode: efdae...e46