Landet som ble redd for arbeid

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Når samfunnet ikke engang klarer å tilrettelegge skolebygg for oss som bruker rullestol, så sier det seg selv at da blir arbeidslivet vanskelig. Vi er nødt til å tilrettelegge mer! 

Anonymkode: 4eb85...44a

Tilrettelegging er en vits for oss som jobber i helse og omsorg. Vi trenger bare å slippe å gjøre 2-3 andre sin jobb i tillegg til vår egen. 

Anonymkode: 17d14...81e

[Lava Anne]

Jada. Artikkelen er grei nok den. Men problemet er da ikke "fokuset vårt". Det er ikke sånn at før oss så hadde de et annerledes eller bedre fokus. De hadde en annen kultur, der folk følte at å jobbe var viktigere, mer prekært, mer knyttet til identitet. Jeg tror folk var mer stolt av jobben sin og jeg tror det å jobbe var mer knyttet opp mot en større dugnadsfølelse for landet. Alternativet var ett, det var å jobbe. Generelt sett.

Samtidig var de ikke foret fra alle kanter av frykt og refleksjoner omkring om man er en person som er skikket for arbeidslivet eller ikke, en altomfattende frykt eller overbevisning om at man kanskje er syk. Det er noe psykt ved kulturen vår og mennesker som reagerer innenfor sin tid er ikke "falskt syke" heller. Det er ingen vits i å skylde på 'folk', derfor er også denne forakten for syke av denne og denne typen så ulidelig kjedelig og dum å se på, som om skam hjelper. Æsj. Men hva kan man forvente av en kultur som i dag oppleves som så lite oppbyggelig.

Det er ikke folkets feil at så mange har begynt å velge å se på seg selv som enten arbeidsfør eller arbeidsufør, en problemstilling jeg tror er langt mer utbredt i dag og som jeg tror gjør det verre. Det er en slags håpløshet, opplever jeg, der arbeid har svekket status både som nødvendig og meningsbærende aktivitet, samtidig som mange opplever seg selv som uskikket og for syke for arbeidslivet mer generelt. Det er ikke deres feil, men jeg tror noe må forandres likevel.

Det er min mening, og den er supersynsete.

Endret 4. februar av Lava Anne

[AnonymBruker]

Men sykefraværet stuper når folk får velge å ha langvakter, istedenfor å jobbe 5 dager i uka. 

"Merklig" det der. Skulle trodd at det å kunne slappe av og ha mer tid til hobbyer og familie skapte trivsel 🤔

Anonymkode: f9fbe...48f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.2.2025 den 15.45):

Du jobber 10-12% av livet ditt.

Med det får du bil, tak over hodet, klær, uendelig med mat, penger til å ta vare på barna dine og de du bryr deg om, reiser og opplevelser, uendelig med underholdning.

Si til et menneske for 1000 år siden at du er en slave for samfunnet...

Anonymkode: 9f91c...d27

Det er jo feil. Man starter gjerne i jobb i begynnelsen av 20-årene (årene før det kan ikke telles med siden man da gikk på skole). Så skal man jobbe frem til man er hva da, 78 år for meg omtrent? Trekker jeg fra tiden i døgnet hvor jeg må sove (nødvendig for helsen, for å klare å jobbe osv), så er det 16 timer igjen av døgnet. To av disse går til å gjøre seg klar til jobb, reise på jobb og reise hjem. Så skal man gjerne trene også, det tar for meg minimum en time, oftest to. Så er det dusj, handle noen dager, lage middag. Rydde, vaske, følge opp ærender man ikke får gjort ila arbeidsdagen osv. Det tar kanskje 2 timer totalt, avhengig av mengde. Med arbeidstid på 8 timer sitter jeg da igjen med TRE USLE TIMER til å gjøre det jeg faktisk vil. Ofte er jeg så sliten etter lange dager at noen av de timene også må gå til hvile eller ekstra søvn. Folk er ikke redd eller uvillige til å jobbe, men kravene har endret seg. I dag produserer vi ENORMT mye mer enn for 50 år siden, men vi jobber fortsatt like lenge og nøye. Forskning viser at voksne mennesker ikke klarer å være produktive så lenge som åtte timer, vi er ikke skapt for det. Arbeidsdagen burde absolutt kortes ned, eventuelt innførsel av firedagersuker. Det er bare tull å ha en haug med uproduktive mennesker sittende på kontoret når de heller kunne brukt litt tid på skitur med barna, få unna legetimen eller lage mat til familien sin. Eller til å bare sitte for seg selv i fred og ro. 

Anonymkode: 43865...4cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men sykefraværet stuper når folk får velge å ha langvakter, istedenfor å jobbe 5 dager i uka. 

"Merklig" det der. Skulle trodd at det å kunne slappe av og ha mer tid til hobbyer og familie skapte trivsel 🤔

Anonymkode: f9fbe...48f

Hva snakker du om? Man jobber med konsentrert? Det funker for noen. De som velger seg det, er en type mennesker som kan jobbe slik. Det er ikke tilfeldig hvem som velger det. Uheldigvis har det blitt sånn hos oss at man kan ikke lenger forvente fri i forkant av langvakter. Og det måtte bremses så det ikke ble langvakter i uka. Plutselig kunne langvakter bli normalen. Det skal det ikke være. 

Anonymkode: bfb14...44f

[Baktus2024]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Når samfunnet ikke engang klarer å tilrettelegge skolebygg for oss som bruker rullestol, så sier det seg selv at da blir arbeidslivet vanskelig. Vi er nødt til å tilrettelegge mer! 

Anonymkode: 4eb85...44a

De klarer å inndrage for skjønnsligniger , både via ligningskontoret , kemneren og inndrivelse....fantastisk hvordan systemet vårt klarer å tilrettelegge..hvis de kommer ut som vinnerne..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.2.2025 den 18.47):

Jeg synes den er unyansert. Hun skriver 

«Mennesker som er i jobb, har bedre fysisk og psykisk helse.» 

Selvsagt, de er jo friske. 

Og argumentet med at de syke aller helst ønsker å være i jobb: Ja, selvsagt. Da jeg havnet i rullestol etter en ulykke var det eneste jeg ønsket å løpe. 

Anonymkode: 78f79...f1c

Ser poenget ditt, men samtidig tar du også feil. Svært mange i jobb er ikke friske. Selv lider jeg av hyppig migrene, samt kroniske ryggsmerter. Likevel er jeg i full jobb, og sjelden borte. Jeg har også kolleger på jobb, samt mange jeg kjenner, med ulike lidelser — også psykiske, som fortsatt er i jobb.

Personlig kan jeg skrive under på at det med hvert er beintøft, men å ikke jobbe er ikke et alternativ.

Anonymkode: ca5ee...453

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (På 2.2.2025 den 20.36):

Men man trenger ikke 8 timers arbeidsdag for å føle at man bidrar.

Man skal sove 8 timer i døgnet, som tilsier at kun 1/3 av livet vårt er fritid. Og selv den biten består av mest plikter.

Slaver av samfunnet er hva vi er. Og det kommer fra meg som skal gå på jobb med nesten 39 i feber i morgen.

Sett det litt i perspektiv da og se tilbake til menneskehetens historie. Tror du folk jobber mer eller mindre i dag enn før? 

Anonymkode: ca5ee...453

[Emmajunga]

Jeg er helt enig med artikkelen, men jeg leser den på en annen måte. 
Jeg har absolutt tro på at å stå opp og ha noe å gå til som oppleves som meningsfullt, gir mestring og å være en del av et fellesskap er viktig for de aller fleste, og nok kan redusere sykefravær.Men samfunnet vårt nå er ikke tilpasset til det. Alt skal gå så fort og måles og være resultatorientert. Det passer rett og rett ikke med arbeidere som ikke kan yte. 
 

Men tenk om ytelsene kunne endres slik at for de jobb absolutt ikke var for, var de som i dag. Men så var det også en annen pott, som NAV betaler, som er noe høyere timesbetalt, hvor man istedenfor å gå hjemme er ekstra på en arbeidsplass og jobber når man kan. 
 

Arbeidsplassene forplikter seg til å vise varme, og ta i mot disse - som fint kan bidra med et ekstra tak på toppen av det som finnes.   
 

Ta for eksempel en skole, hvor bemanningen er som i dag. Og hver dag er det mulig at 2-3 ekstra som via nav har fått tildelt den arbeidsplassen kommer. Det går fint om de ikke kommer, men hvis de kommer får de oppgaver forløpende- som å være noen ekstra hender i garderoben på småtrinnet, flere voksne ute i friminuttene, spille et spill med en elev, ta litt kopierings og lamineringsoppgaver som kan avlaste lærerne. Timene de jobber føres, og disse timene får de utbetalt noen prosenter mer i ytelse. Og skolen får litt avlastning. Tenker er slikt opplegg kunne vært vinn-vinn og mulig på mange arbeidsplasser. 

[Vinterjenta]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ser poenget ditt, men samtidig tar du også feil. Svært mange i jobb er ikke friske. Selv lider jeg av hyppig migrene, samt kroniske ryggsmerter. Likevel er jeg i full jobb, og sjelden borte. Jeg har også kolleger på jobb, samt mange jeg kjenner, med ulike lidelser — også psykiske, som fortsatt er i jobb.

Personlig kan jeg skrive under på at det med hvert er beintøft, men å ikke jobbe er ikke et alternativ.

Anonymkode: ca5ee...453

For deg. Det går bra for deg. Kanskje har du en jobb som gjør det mulig med tilpasninger. Kanskje er den ikke fysisk tung, vet ikke jeg. 
Poenget er at folk er forskjellige. Og arbeidssituasjonen deres er forskjellig. 

[Vinterjenta]

Emmajunga skrev (6 minutter siden):

Jeg er helt enig med artikkelen, men jeg leser den på en annen måte. 
Jeg har absolutt tro på at å stå opp og ha noe å gå til som oppleves som meningsfullt, gir mestring og å være en del av et fellesskap er viktig for de aller fleste, og nok kan redusere sykefravær.Men samfunnet vårt nå er ikke tilpasset til det. Alt skal gå så fort og måles og være resultatorientert. Det passer rett og rett ikke med arbeidere som ikke kan yte. 
 

Men tenk om ytelsene kunne endres slik at for de jobb absolutt ikke var for, var de som i dag. Men så var det også en annen pott, som NAV betaler, som er noe høyere timesbetalt, hvor man istedenfor å gå hjemme er ekstra på en arbeidsplass og jobber når man kan. 
 

Arbeidsplassene forplikter seg til å vise varme, og ta i mot disse - som fint kan bidra med et ekstra tak på toppen av det som finnes.   
 

Ta for eksempel en skole, hvor bemanningen er som i dag. Og hver dag er det mulig at 2-3 ekstra som via nav har fått tildelt den arbeidsplassen kommer. Det går fint om de ikke kommer, men hvis de kommer får de oppgaver forløpende- som å være noen ekstra hender i garderoben på småtrinnet, flere voksne ute i friminuttene, spille et spill med en elev, ta litt kopierings og lamineringsoppgaver som kan avlaste lærerne. Timene de jobber føres, og disse timene får de utbetalt noen prosenter mer i ytelse. Og skolen får litt avlastning. Tenker er slikt opplegg kunne vært vinn-vinn og mulig på mange arbeidsplasser. 

Artikkelen kunne godt ha fokusert på nettopp dette. 

Men det gjorde den ikke. Det var ingen hard kritikk av arbeidslivet og ledere. Eller oppfordring til endring av ytelser i en eller annen retning. Derimot ga forfatteren inntrykk av at nordmenn er blitt late og arbeidssky og at det er derfor de er blitt syke. 
 

Jeg har bekjentskaper i USA. Der er det ingen nåde. Til tider 12 timers arbeidsdag med null overtidsbetaling. Jobbe hele tiden til du er psykisk nedslitt, uavhengig av om du er kjempesyk eller ikke - det er jobben eller gata. Et sånt liv gjør i alle fall ikke folk friskere.

[AnonymBruker]

Vinterjenta skrev (23 minutter siden):

For deg. Det går bra for deg. Kanskje har du en jobb som gjør det mulig med tilpasninger. Kanskje er den ikke fysisk tung, vet ikke jeg. 
Poenget er at folk er forskjellige. Og arbeidssituasjonen deres er forskjellig. 

Poenget var at svært mange som er i jobb slettes ikke er friske.

Anonymkode: ca5ee...453

[AnonymBruker]

Enig!! Og jeg skulle ønske det i større grad var mulig med deltidsstillinger i alle typer jobber. Kanskje legen, juristen, ingeniøren, arkitekten helt fint klarer å utføre en 50% stilling, men sliter med 100% (150%). Drømmer også om tilrettelegging på flere måter enn ryggpute og ny mus. Særlig tilrettelegging i form av hjemmekontor.  Om man sitter og kaldsvetter av smerter er det enklere å få jobbet to timer hjemmefra "som man er", enn å skulle dusje mens man sitter på en krakk, finne frem klær, lage matpakker, karre seg ut og bruke 1 time i trafikken, være på jobb, være sosial, være hyggelig og hjelpsom, osv osv. 

Anonymkode: 4f064...972

[LukeDanes]

Hva jeg tenker om ytringen til Appelkvist? 
Den sier veldig mye bra og kan være starten på en ny diskurs i debatter om arbeidsliv, arbeidsdeltagelse, fravær og frafall. 
Om vi forholder oss til empiri, så har Appelkvist og Bech Holte rett i arbeid er bra for oss. Både mentalt og fysisk. Mennesket er generelt mer flokkdyr enn ikke, og spesielt knyttet til mental helse er jobb en viktig faktor. 

Appelkvist vinkler det kanskje litt skjevt når hun sier at de utenfor arbeidslivet drømmer om noen som etterlyser deg når du ikke dukker opp. Selv tror jeg at disse, i likhet med meg selv, mest av alt føler på manglende utnyttelse av egenskaper og ferdighet. 
Så kan du si at det går ut på det samme, at det kanskje ikke handler like mye om at de vonde tankene får mindre plass, men at det heller handler om en balanse hvor flere positive aspekt veier opp det negative. 
Videre er jeg veldig enig i å skape et arbeidsliv med større inkludering, et arbeidsliv med ledere trygge på forskjellige individ med sine ulikheter, og ikke minst hver sine styrker. 

Så er jeg også litt uenig med Appelkvist i hennes holdning til "fokuset her i landet de siste årene" om at det er vondt og vanskelig. Vi kan ikke komme dit hvor vi ikke kan ventilere når det har blitt mye. Jeg kjenner ingen som mener jobb er noe som går utover privatlivet deres, og hvis det har blitt perspektivet så vil jeg vel heller si at du mest sannsynlig befinner deg i feil jobb. Eller kanskje ikke evner å sette grenser? At man har en dialog med sjefen om at man ikke har jobb-epost på privatmobil, eller setter fraværsmarkering i apper o.l når man ikke har betalt for å være tilgjengelig. Den digitale tilværelsen har sine fordeler og ulemper. Jeg ga ikke en gang beskjed i forkant da jeg begynte å fraværsmarkere meg og skru av varsler fra jobb-appen, det tok min leder som en del av hverdagen og la seg til vanen å ringe hvis det var nødvendig å få tak i meg. 

Samtidig tror jeg heller ikke det er liv laga å se bort fra at jobb kan være krevende og til tider vanskelig. Og igjen, om jobben gjør at det er lettere å bli hjemme, da er det stor sannsynlighet for at du har feil jobb. Eller som Appelkvist er inne på, kanskje vil ha gevinst av å jobbe litt mindre. 

Videre har Appelkvist også rett at folk ønsker å jobbe. Ja da, det er alltids ei tante her eller en nabo der som anekdotiske bevis, men de er ikke representative for folk flest. 

Men at ro og hvile er den eneste løsningen for bedre mental helse? Absolutt ikke. Sosial kontakt, aktivitet, og ikke minst frisk luft er vel så viktig "medisin". Naturligvis på den enkeltes nivå knyttet til forutsetninger og kapasitet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Det er også ren løgn at det finnes en jobb for alle. Det er mange uføre med restarbeidsevne som ønsker å jobbe litt, men ingen vil ansette de. Trodde alle visste det. Politikere har da heller ingen problemer med å snakke om at det skal lønne seg å jobbe, de skrur jo ned alle stønadene og gjør oss fattigere for å motivere sykdommene ut av oss.

Anonymkode: 09e62...4be

Det er nettopp det som er mye av problemet, men mange legger det på oss som er uføretrygdet. Vi får skylden for at arbeidslivet ikke er tilrettelagt for oss, mår det er i grunn hvordan samfunnet er bygget opp som er selve kjernen av problemet. Det koster penger å ansette mennesker, og det koster penger å tilrettelegge (ref @Druid) 

Jeg har restarbeidsevne, men siden at jeg ikke har inntekstevne på grunn av sykdom er jeg uføretrygdet. Selvfølgelig kunne jeg ha jobbet litt, fordi jeg har jo fullført både videregående, gått på fhs, tatt både en bachelor og master på denne tiden, siden jeg ble uføretrygdet (uføretidspunkt 16-år). Men greia er at skolen og studiene har vært tilpasset meg, slik at jeg kunne ha jobbet når formen tillot det. Dette er ikke tilfelle med en arbeidsplass. En arbeidsgiver ville aldri ha akseptert at jeg kom på jobb tre dager den ene uka, og ingen den andre uka.

Anonymkode: e527b...9e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er nettopp det som er mye av problemet, men mange legger det på oss som er uføretrygdet. Vi får skylden for at arbeidslivet ikke er tilrettelagt for oss, mår det er i grunn hvordan samfunnet er bygget opp som er selve kjernen av problemet. Det koster penger å ansette mennesker, og det koster penger å tilrettelegge (ref @Druid) 

Jeg har restarbeidsevne, men siden at jeg ikke har inntekstevne på grunn av sykdom er jeg uføretrygdet. Selvfølgelig kunne jeg ha jobbet litt, fordi jeg har jo fullført både videregående, gått på fhs, tatt både en bachelor og master på denne tiden, siden jeg ble uføretrygdet (uføretidspunkt 16-år). Men greia er at skolen og studiene har vært tilpasset meg, slik at jeg kunne ha jobbet når formen tillot det. Dette er ikke tilfelle med en arbeidsplass. En arbeidsgiver ville aldri ha akseptert at jeg kom på jobb tre dager den ene uka, og ingen den andre uka.

Anonymkode: e527b...9e3

Her er vi vel inne på det spørsmålet om hvorfor du ikke starter med noe lite selv...?

Anonymkode: 3882d...ea9