Hvordan utvikle dating til å bli et forhold?

[Vakthavende]

Etter å ha vært på en del dater og ennå ikke funnet drømmepartneren, har jeg gjort noen refleksjoner.

Personlighet:
Det å ha mye til felles, som verdier, interesser og livstempo i livet, er tydeligvis ikke nok. Jeg kjenner jo flere par, og det slår meg at hver av dem er ganske forskjellige, seg i mellom.
Vi kan alle jobbe for å bli den beste, og mest tilfredse utgaven av oss selv, for å være posisjonert når vi endelig møter den rette.  Men når alt kommer til alt: i hvor stor grad er det viktig å være lik hverandre? Er det sånn at det fungerer best å være ulike sånn at man utfyller hverandre, men kanskje like på noen parametre sånn at det fungerer på ett vis? 

Kjemi:
Det vanlige dating-forløpet er to-tre dates ute, tredje-fjerde date blir hjemmebesøk og middag,  noen ganger blir det overnatting ++. Så, etter det, møtes man kanskje kun ute igjen, og man skjønner at den andre tviler eller ikke var så interessert, og til slutt må krype til korset. Men når et datingforløp har gått så langt, så lurer man på hvorfor det plutselig blir slutt. 
Jeg har selv vært gjennom flere slike forløp, og både endt opp med å bli avvist og være den som avviser. Det å avvise er også sårt. Her er en tilsynelatende fin person, men instinktet sier at å fortsette denne relasjonen, vil bare være å kaste bort tiden, kjemien vil (nok) aldri komme, og det å fortsette å date vil i beste fall bare presse frem en falsk følelse av forelskelse. 
Men min teori er at den kjemien som kreves, er vanskelig å jobbe for å oppnå, det må være en viss kjemi der i utgangspunktet. Jo mer man er med hverandre og blir trygg på hverandre, jo mer vil det utvikle seg i positiv retning. 
Så det jeg lurer på: må man rett og slett bare ha flaks fra start for at kjemien skal klaffe, eller er det noe spesielt man må gjøre etter tre-fire dates for å få det til å vare? For å si det på en annen måte: er det noen som har drevet med nett/app-dating og ikke hatt trua i starten, og så har det snudd i positiv retning senere? 

 

Endret 2. februar av Vakthavende
Uthevet spørsmålene i teksten. Kortet ned tittelen, to ganger.

[AnonymBruker]

De som passer sammen faller naturlig.

Anonymkode: a12e6...f27

[AnonymBruker]

Fine refleksjoner! Har tenkt lignende selv i min søken etter partner. Jeg har forsøkt å gi mange sjanser til dem jeg egentlig merket fra start ikke var en god match, men uten hell. Det tok nemlig lang tid før jeg utviklet følelser for min eks, men der tror jeg vi hadde den grunnleggende kjemien og humoren fra start. Og det er få mennesker man har det med. Nettdating er virkelig som å spille bingo. Tenker på når man møter og samhandler med ulike menn i hverdagen i f.eks jobbsammenheng, hvor få av dem jeg egentlig kunne tenkt meg å være i forhold med. Så ja. Føles som å lete etter nåla i høystakken til tider. Møter man folk i virkeligheten får man «luket» ut de man ikke har kjemi med, mens på Tinder aner man jo ikke og må dermed dra på mange «mislykkede» dater.

Anonymkode: 1b13b...72d

[AnonymBruker]

Fine tanker! Når det kommer til personlighet tror jeg kanskje at man må være like for det meste men at man kan ha litt av disse ulikhetene som gjør at man utfyller hverandre. Så 80/20 kanskje? 

Jeg tror dette med type menneske er viktig! Hvilket type e menneske er du? jeg observere ofte par med enten to rolige typer eller to energiske typer. Men så vet jeg jo par som en er en gravstøtte og den andre er løs kanon, og de får det jo også til å funke. 
 

når det kommer til kjemi har jeg dessverre ikke noe svar. Jeg tror det er mye flaks her. Mange kan ha kjemi, men allikevel bli avvist på date 4 fordi de ikke har riktig bakgrunn, riktig med assets eller det og det utseendet. Fordi jeg tror mange i datingmarkedet har gjort seg opp mange meninger om hva de ser etter, og er ikke åpen for å slå seg ned basert på kjemi som hovedvekt.  

det er helt grusomt hvordan man avviser på date 5. Jeg har dessverre selv vært den som har avvist eller ghoster på date 4-5 og selv blitt ghosted på så sent som date 8.. 

Anonymkode: 59df4...845

[Irak]

Vakthavende skrev (15 timer siden):

Etter å ha vært på en del dater og ennå ikke funnet drømmepartneren, har jeg gjort noen refleksjoner.

Personlighet:
Det å ha mye til felles, som verdier, interesser og livstempo i livet, er tydeligvis ikke nok. Jeg kjenner jo flere par, og det slår meg at hver av dem er ganske forskjellige, seg i mellom.
Vi kan alle jobbe for å bli den beste, og mest tilfredse utgaven av oss selv, for å være posisjonert når vi endelig møter den rette.  Men når alt kommer til alt: i hvor stor grad er det viktig å være lik hverandre? Er det sånn at det fungerer best å være ulike sånn at man utfyller hverandre, men kanskje like på noen parametre sånn at det fungerer på ett vis? 

Kjemi:
Det vanlige dating-forløpet er to-tre dates ute, tredje-fjerde date blir hjemmebesøk og middag,  noen ganger blir det overnatting ++. Så, etter det, møtes man kanskje kun ute igjen, og man skjønner at den andre tviler eller ikke var så interessert, og til slutt må krype til korset. Men når et datingforløp har gått så langt, så lurer man på hvorfor det plutselig blir slutt. 
Jeg har selv vært gjennom flere slike forløp, og både endt opp med å bli avvist og være den som avviser. Det å avvise er også sårt. Her er en tilsynelatende fin person, men instinktet sier at å fortsette denne relasjonen, vil bare være å kaste bort tiden, kjemien vil (nok) aldri komme, og det å fortsette å date vil i beste fall bare presse frem en falsk følelse av forelskelse. 
Men min teori er at den kjemien som kreves, er vanskelig å jobbe for å oppnå, det må være en viss kjemi der i utgangspunktet. Jo mer man er med hverandre og blir trygg på hverandre, jo mer vil det utvikle seg i positiv retning. 
Så det jeg lurer på: må man rett og slett bare ha flaks fra start for at kjemien skal klaffe, eller er det noe spesielt man må gjøre etter tre-fire dates for å få det til å vare? For å si det på en annen måte: er det noen som har drevet med nett/app-dating og ikke hatt trua i starten, og så har det snudd i positiv retning senere? 

 

Her var det mye greier...Tenker at man har det gøy sammen, og viser hverandre at man respekterer og setter pris på hverandre er en av de største forutsetningene. 

For min del er det veldig viktig at han har humor, og ikke tar seg så høytidelig. Byr på seg selv. At han viser interesse for meg og mitt liv. Er nysgjerrig på meg som individ. Det er veldig koselig. Er ikke så mye som skal til for min del, bare jeg forstår at han genuint bryr seg om meg. Jeg er veldig glad i det enkle. 

Syns mange styrer så vannvittig mye med dette dating greiene, at jeg blir nesten litt skremt. 

[Tomatplanten]

Irak skrev (1 time siden):

Syns mange styrer så vannvittig mye med dette dating greiene, at jeg blir nesten litt skremt. 

Kan det være fordi å finne en partner er en av de vanskeligste ‘utfordringene’ unge voksne står overfor i dag? De enkle reglene (laws of attraction) fungerer ikke i verden som den er har blitt nå

[Irak]

Tomatplanten skrev (5 minutter siden):

Kan det være fordi å finne en partner er en av de vanskeligste ‘utfordringene’ unge voksne står overfor i dag? De enkle reglene (laws of attraction) fungerer ikke i verden som den er har blitt nå

Det er mye som ikke fungerer i dagens samfunn 😂 Er bare å lukke øynene og gå forbi. Det gjør jeg. Er blid og hyggelig med alle uansett hvordan de behandler meg. Jeg har mine egne metoder for å finne en aktuell partner. Den mannen som klarer å få meg med på en date. Han er god for å si det sånn 😂 Bare det er en bragd i seg selv 😆😆😆

Virker på meg som at det er så mange som stresser med det. Det lyser lang vei av veldig mange forvirrede mennesker her inne slik jeg tolker det. Om jeg føler meg forvirret så tar jeg heller et steg tilbake. Tenker meg litt om. Det er mange måter å vise at man liker noen på 😉 

 

[AnonymBruker]

Jeg brukte lengre tid enn "3-4 dater" for å bli kjent med min kjæreste. Kanskje den overnattingen +++ kommer litt vel kjapt - og ting blir kleint etter det. Man trenger ikke "teste seksuell kompabilitet" før tiden er inne, evt. før følelsene ikke lar seg styre lengre.

Sexen utvikler man sammen, og det tar minst et år før den ekte seksuelle personligheten kommer frem (etter at forelskelsen har lagt seg). 

Kanskje vi kan lage en tommelfingerregel; Ikke ligg med noen før du rett og slett ikke greier å la være, da er kjemi og forelskelse sannynligvis på plass - i alllefall oftere enn ikke  

 

Anonymkode: be469...dbf

[AnonymBruker]

Utsett å ha en seksuell relasjon så tidlig. Eller ikke legg mer i sex enn at det bare er det… 

Jeg har hatt sex med alle mine kjærester på 1. date, men det var jo så mye kjemi at vi ikke klarte å la være. Tror egentlig ikke kjemi kan utvikles, er den ikke det etter et par møter, så kommer den aldri 

Anonymkode: e0ef5...b03

[AnonymBruker]

Om kjemien er der, man passer sammen mtp verdier, er på noenlunde samme sted i livet og det livet man ser for seg i framtiden lar seg kombinere med hverandres, da tror jeg utgangpunktet for et forhold er bra. Som voksen er dette ting det er naturlig og fornuftig å avklare i løpet av de første datene. Om kun den ene vil ha barn er det ikke liv laga. Heller ikke om begge har små barn og ingen har mulighet til å flytte på seg for å bo sammen før det har gått 10+ år. Et forhold utvikles naturlig over tid. Etter kun 5 dater bør man ønske å tilbringe mest mulig tid med sin potensielle kjæreste. Om man ikke ønsker det, er det ikke riktig person.  

Anonymkode: 5fa7d...4cf