Medisin rett etter en master?? Hjelp!!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg tenker at det er stor sjanse for å angre på det. Sorry for veldig negativt innlegg.

Det er ikke noen drøm å jobbe som lege, tvert i mot er det ofte som et mareritt. Du skriver ikke hva du ønsker å jobbe med innenfor medisin, men jeg kjenner mange med ulike spesialiseringer, og ingen av dem elsker jobben sin. En ting er faget, det liker de alle sammen og synes er veldig interessant. Men alt rundt jobben er prisen de betaler.

Lange og tette vakter. Ofte over 60 arbeidstimer i uka (planlagt). De må jobbe ekstra hele tiden. Jobbe når som helst på døgnet.

Lønna står ikke i stil med det du ofrer for jobben. Man føler at man ofrer både tid, helse og familie/venner for den. Goder er ikke-eksisterende. For ikke å snakke om hvor mange år man går uten inntekt. Det er lite støtte å få, leger har ikke nærheten en like sterk fagforening som f.eks sykepleiere, og ikke samme samholdet.

Det sosiale er krevende; det er sosiale utfordringer eller problematiske maktstrukturer nesten uansett hvor du er. Pasienter kan være ekstremt krevende og vanskelige. LIS-leger som dolker hverandre i ryggen for faste stillinger eller for å grabbe til seg obligatoriske prosedyrer. Du kommer selvsagt til å ha nydelige kolleger også, men mange vil være kyniske, egoistiske og direkte slemme. Og tro meg; ingen av de overordnede bryr seg.

Man skal virkelig brenne for faget og "the mission" om man skal bli lege. Til og med de som elsker mennesker får empati-fatigue etter noen år. Du velger ikke en karriere som lege, du velger et liv. Man må tidlig bli vant til å stå alene, ingen holder deg i hånda, ikke en gang i starten. Og presset øker for hver krone budsjettet kuttes med, og det skjer hvert år.

Så tenk deg nøye om, særlig om du i utgangspunktet ikke har økonomi til å studere så lenge. Da ofrer du mer enn dine medstudenter må.

Nå aner jeg ikke hva du er interessert i, men om du ikke vil jobbe som bioingeniør har du andre alternativer. Du kan f.eks bygge på med mer tekniske mastere, eller ledelse. Da får du fortsatt jobbe med mennesker, og med din bakgrunn kan du jobbe med utvikling av helseteknologi. Lønna er ikke langt under det en lege får betalt, og arbeidstidene er langt mer levelig. Men du får selvfølgelig ikke jobbet direkte med mennesker som trenger hjelp, om det er det du brenner for.

Anonymkode: 84e16...259

Hun er jo ikke bioingeniør?

Anonymkode: c34d0...9c6

[AnonymBruker]

Helt ærlig tror jeg at det er en veldig dårlig idé. Ønsker du virkelig seks år til som student, med alt det innebærer av lav pensjonssparing, redusert inntekt og belage deg på å jobbe helg/kveld og ferier? Tror du ikke at du kan få en jobb du trives med som sivilingeniør? 

Når du vurderer phd i siving tenker jeg at du kan nok trives i en jobb som sivilingeniør. Det er jo ikke sånn at du hater faget, tvert imot må du like det ganske godt og må ha nokså gode karakterer når phd er noe du vurderer.

Det er kun du som kan vurdere om seks års medisinstudier (totalt 13 år som student ettersom du har 1 år igjen av studielån?) er verdt det. Men personlig vil jeg fraråde det. Å jobbe som lege er virkelig ikke for alle, og det er beintøft. Studiet kommer du nok til å klare fint, men legeyrket er lite familievennlig og veldig krevende. Google Leger må leve-kampanjen... 

Anonymkode: 55844...532

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har ikke utdanning i helsevesenet i det hele tatt:) Så bioingeniør er jeg absolutt ikke 

Jeg har en sivilingeniørgrad i kjemi. Og da er det fort industrien som er arbeidsmarkedet. Dit vil jeg egt ikke inn i

Anonymkode: ee27d...ec6

Jeg kjenner noen som er kjemiingeniør. Den jobbet i matvareindustri i selskaper som stabburet og bama.

Anonymkode: b1a25...8b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg kjenner noen som er kjemiingeniør. Den jobbet i matvareindustri i selskaper som stabburet og bama.

Anonymkode: b1a25...8b0

Jeg kjenner og et par, begge tok doktorgrad i to vidt forskjellige retninger. Den ene jobber med forskning innen fiskeri - mat/for. Den andre er realfagslærer.  Jeg kjenner og to med master i bioteknologi, begge jobber og med forskning, den ene med matsikkerhet og den andre innen helse/medisin. Det finnes mange muligheter.

Om du føler du har kapasitet til medisinstudiet - forsøk.
Jeg kjenner en som tok jusstudiet i kombinasjon med 100 % jobb i helsevesenet og små barn. Noen har større arbeidskapasitet enn andre.

Anonymkode: 1d1ee...42d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Har jeg virkelig kastet bort 5 år av livet mitt på å bli siving?

 

Anonymkode: ee27d...ec6

Uansett hva, så har du IKKE kastet bort noe. Husk det! 

Anonymkode: e03f7...34f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Du er ikke for gammel (herlighet, du er bare 27!), men å ta medisinstudiet samtidig med en phd er vås så det skal du droppe.

Økonomisk sett er det nok ikke et lønnssomt valg med tanke på livslønn og total arbeidsmengde, men du skal jo trives i jobben du velger også. 

Mitt råd til deg vil være å forsøke å jobbe som sivilingeniør en stund for å få erfaring med hvordan jobben faktisk er. I denne perioden kan du også legge deg opp litt penger. Dersom du etter å ha forsøkt yrket fortsatt ønsker å studiere medisin så søker du medisinstudier og livnærer deg ved helge-og kveldsjobbing innen helsevesenet samt midlene du har lagt deg opp. Da får du også erfaring med hvordan det er å jobbe innen helse. 

Anonymkode: 6e6f6...7e5

Enig, bra innlegg! 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg tenker at det er stor sjanse for å angre på det. Sorry for veldig negativt innlegg.

Det er ikke noen drøm å jobbe som lege, tvert i mot er det ofte som et mareritt. Du skriver ikke hva du ønsker å jobbe med innenfor medisin, men jeg kjenner mange med ulike spesialiseringer, og ingen av dem elsker jobben sin. En ting er faget, det liker de alle sammen og synes er veldig interessant. Men alt rundt jobben er prisen de betaler.

Lange og tette vakter. Ofte over 60 arbeidstimer i uka (planlagt). De må jobbe ekstra hele tiden. Jobbe når som helst på døgnet.

Lønna står ikke i stil med det du ofrer for jobben. Man føler at man ofrer både tid, helse og familie/venner for den. Goder er ikke-eksisterende. For ikke å snakke om hvor mange år man går uten inntekt. Det er lite støtte å få, leger har ikke nærheten en like sterk fagforening som f.eks sykepleiere, og ikke samme samholdet.

Det sosiale er krevende; det er sosiale utfordringer eller problematiske maktstrukturer nesten uansett hvor du er. Pasienter kan være ekstremt krevende og vanskelige. LIS-leger som dolker hverandre i ryggen for faste stillinger eller for å grabbe til seg obligatoriske prosedyrer. Du kommer selvsagt til å ha nydelige kolleger også, men mange vil være kyniske, egoistiske og direkte slemme. Og tro meg; ingen av de overordnede bryr seg.

Man skal virkelig brenne for faget og "the mission" om man skal bli lege. Til og med de som elsker mennesker får empati-fatigue etter noen år. Du velger ikke en karriere som lege, du velger et liv. Man må tidlig bli vant til å stå alene, ingen holder deg i hånda, ikke en gang i starten. Og presset øker for hver krone budsjettet kuttes med, og det skjer hvert år.

Så tenk deg nøye om, særlig om du i utgangspunktet ikke har økonomi til å studere så lenge. Da ofrer du mer enn dine medstudenter må.

Nå aner jeg ikke hva du er interessert i, men om du ikke vil jobbe som bioingeniør har du andre alternativer. Du kan f.eks bygge på med mer tekniske mastere, eller ledelse. Da får du fortsatt jobbe med mennesker, og med din bakgrunn kan du jobbe med utvikling av helseteknologi. Lønna er ikke langt under det en lege får betalt, og arbeidstidene er langt mer levelig. Men du får selvfølgelig ikke jobbet direkte med mennesker som trenger hjelp, om det er det du brenner for.

Anonymkode: 84e16...259

Jeg er enig i dette. 
Jeg er redd TS vil finne ut at gresset IKKE er grønnere på den andre siden (som lege). Men som Siv.ing OG lege kan man være veldig attraktiv i enkelte stillinger i privat sektor. 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har ikke utdanning i helsevesenet i det hele tatt:) Så bioingeniør er jeg absolutt ikke 

Jeg har en sivilingeniørgrad i kjemi. Og da er det fort industrien som er arbeidsmarkedet. Dit vil jeg egt ikke inn i

Anonymkode: ee27d...ec6

Hvis du blir lege også, kan du som jeg skrev over bli veldig attraktiv i enkelte stillinger i nettopp industrien. Da vil du ha en kompetanse få andre har: Medisin OG de tunge realfagene som legene ikke har. 
Mannen min er overlege på sykehus, og er på full vei inn i sykmelding pga utbrenthet. Han gråt pga senest i dag, og han er ikke typen som gråter ofte, for å si det sånn. Helseplattformen var nok tungen på vektskålen. Hverdagen som lege kan være veldig tøff. 

Anonymkode: 3a0d5...96a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg kjenner og et par, begge tok doktorgrad i to vidt forskjellige retninger. Den ene jobber med forskning innen fiskeri - mat/for. Den andre er realfagslærer.  Jeg kjenner og to med master i bioteknologi, begge jobber og med forskning, den ene med matsikkerhet og den andre innen helse/medisin. Det finnes mange muligheter.

Om du føler du har kapasitet til medisinstudiet - forsøk.
Jeg kjenner en som tok jusstudiet i kombinasjon med 100 % jobb i helsevesenet og små barn. Noen har større arbeidskapasitet enn andre.

Anonymkode: 1d1ee...42d

Medisinstudiet er mye vanskeligere å kombinere med 100% jobb og barn utenom enn det jus er. Mye obligatorisk oppmøte, mye undervisning, praksis her og der. I tillegg må man rigge seg tidlig for å få praktisk erfaring (deltidsjobber, sommerjobber) innen helse for å få LIS1 etter studiene. Så det kan ikke sammenlignes! Dvs at TS kanskje må ta seg sommerjobb på sykehjem etter førsteåret, for å få pleieerfaringen hen trenger for å få sommerjobb på sykehuset etter andreåret eller tredjeåret, som hen trenger for å få jobb som lege på midlertidig lisens på femteåret, som hen trenger for å få LIS1-stilling etter sjetteåret… De har masse søkere, og de vil ha noen som fungerer i jobben og har praktisk erfaring, de vil ikke bare ha folk som har lest i en bok. 

Anonymkode: 3a0d5...96a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Medisinstudiet er mye vanskeligere å kombinere med 100% jobb og barn utenom enn det jus er. Mye obligatorisk oppmøte, mye undervisning, praksis her og der. I tillegg må man rigge seg tidlig for å få praktisk erfaring (deltidsjobber, sommerjobber) innen helse for å få LIS1 etter studiene. Så det kan ikke sammenlignes! Dvs at TS kanskje må ta seg sommerjobb på sykehjem etter førsteåret, for å få pleieerfaringen hen trenger for å få sommerjobb på sykehuset etter andreåret eller tredjeåret, som hen trenger for å få jobb som lege på midlertidig lisens på femteåret, som hen trenger for å få LIS1-stilling etter sjetteåret… De har masse søkere, og de vil ha noen som fungerer i jobben og har praktisk erfaring, de vil ikke bare ha folk som har lest i en bok. 

Anonymkode: 3a0d5...96a

Det stemmer, jeg studerer selv jus og vi har ingenting obligatorisk utenom selve eksamenene. Mens medisin har både mye obligatorisk undervisning i tillegg til praksis etc. Mye vanskeligere å kombinere med jobb, man må i så fall belage seg på å jobbe i helger og på kveldstid noe som for mange ikke er særlig aktuelt. 

Anonymkode: 55844...532

[AnonymBruker]

Altså om du allerede har gode nok karakterer så bare søk utdanningen nå - man finner vel nokså kjapt ut om det er tingen. Deltidsjobber i helsevesenet er lett å få og særlig Oslo kommune lønner assistenter greit (KS lønner elendig vet jeg). OUS lønner pleiemedhjelpere som helsefagarbeidere. Og man får faktisk en del ut av å jobbe i pleien som medisinstudent også vil jeg tro. Men ja uavhengig hvor i landet du tar utdanningen så vil du greit få deltidsjobb. 

Anonymkode: 1cbe2...e80

[Ulven]

AnonymBruker skrev (På 1.2.2025 den 20.01):

 

Hei! Som tittelen tilsier er jeg i en liten krise med tanke på hva jeg skal gjøre med studier, jobb og utdanning..🥴

Er 27 år og blir ferdig med en master i sivilingeniør fra ntnu. Jeg har hele mitt liv egentlig hatt lyst til å bli lege, og kjenner langt inn i sjela at jeg ikke vil jobbe i industri eller som siving. Fagfeltet jeg har valgt er et svakt marked i Norge og få jobber med en lønn som heller ikke er like sterk som andre siving.
Jeg har gode nok karakterer til å komme inn hvor jeg vil i Norge på medisin. 
 

Hva gjør jeg? Det økonomiske er et problem. Jeg har 1 år igjen av studielån. Vurderer å kombinere studiene med jobb (kanskje en phd). Noen som studerer medisin som kan si om dette er mulig?

Er jeg for gammel?

Er dette mulig? Siden jeg har master i biotek, vil mye av pensumet til medisin komme greit! 

Har jeg virkelig kastet bort 5 år av livet mitt på å bli siving?

Er dette økonomisk gunstig?

hva anbefaler dere? Vil egentlig bare blir lege så fort som mulig, men har ingen jobbe enda som kan dekke det

Anonymkode: ee27d...ec6

Uanett hvordan du snur og vender på det må du jobbe beinhardt noen år for å spare midler nok til å kunne studere. Du vet jo hvor mye du trenger for å kunne leve greit som student, og må dermed spare slik at du har nok til iallefall de neste tre årene med studier. 

Å jobbe en helg i måneden vil gi deg litt bedre økonomi, men legestudiet er ingen dans på roser, så du kan ikke beregne å jobbe under studiet for å dekke alle levekostnadene. Du må ha ganske mye på forhånd.

Så må du tenke over om du virkelig vil inn i et yrke som vil ta så mye av tiden din? Jeg snakket akkurat med fastlegen min om emnet og han jobber til langt på kveld flere dager i uka for å ta unna papirarbeid. Legevakt kommer i tillegg. Han er skilt for andre gang for yrket tar for mye av hans fritid. 

[AnonymBruker]

Hva slags retning har du sett for deg innen medisin? Kunne en kortere utdan, feks innen sykepleie, vært aktuelt?om du ønsker feks å jobbe innen anestesi. En anestesisykepleier er ikke lege men tror mange som vurderer anestesi også kunne trivdes som anestesi spl. Bedre balanse mellom jobb og fritid, kortere utdanning. Dog lavere lønn såklart. Men selve videreutdanningen kan finansieres av arbeidsgiver via utdanningsstilling. Så da er det isåfall grunnutdanning du må betale for. 

Anonymkode: 0504e...a79

[AnonymBruker]

Dette her kommer til å gå helt ræva og dette er nok en tråd som viser at dagens ordninger innen høyere utdanning kommer til å kollapse når man ser så mange akademiske ekstremister og når man planlegger å studere i 11 år - minst - så ja, da er man akademisk ekstremist for man har tatt opp studieplasser som koster flere millioner av kroner samlet sett i tillegg til å være ute av stand til å jobbe fullt i det samme antallet år man skal studere. 

Er jo en grunn til at land som Nederland og Danmark (land som ligner oss selv) har begrenset antallet mastergrader man kan ta uten å måtte begynne å betale høyere skolepenger for dette og ja, dette begynner å gjelde allerede fra og med den andre mastergraden. Det betyr at du får en mastergrad subsidiert (Nederland) og i Danmark har folk som har allerede mastergrad fra før av, lavere prioritering ved inntak, noe som betyr at de er omtrent blant de siste gruppene som vurderes. 

Litt forskjellig fremgangsmåte i Nederland og Danmark, men poenget er det samme, nemlig det er ilagt enten økonomiske eller juridiske restriksjoner som gjør det enten betydelig dyrere på den ene siden eller vanskeligere (færre reelle valg) på den andre siden når det gjelder mastergrad nr 2. 

 

Anonymkode: 890d2...640

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette her kommer til å gå helt ræva og dette er nok en tråd som viser at dagens ordninger innen høyere utdanning kommer til å kollapse når man ser så mange akademiske ekstremister og når man planlegger å studere i 11 år - minst - så ja, da er man akademisk ekstremist for man har tatt opp studieplasser som koster flere millioner av kroner samlet sett i tillegg til å være ute av stand til å jobbe fullt i det samme antallet år man skal studere. 

Er jo en grunn til at land som Nederland og Danmark (land som ligner oss selv) har begrenset antallet mastergrader man kan ta uten å måtte begynne å betale høyere skolepenger for dette og ja, dette begynner å gjelde allerede fra og med den andre mastergraden. Det betyr at du får en mastergrad subsidiert (Nederland) og i Danmark har folk som har allerede mastergrad fra før av, lavere prioritering ved inntak, noe som betyr at de er omtrent blant de siste gruppene som vurderes. 

Litt forskjellig fremgangsmåte i Nederland og Danmark, men poenget er det samme, nemlig det er ilagt enten økonomiske eller juridiske restriksjoner som gjør det enten betydelig dyrere på den ene siden eller vanskeligere (færre reelle valg) på den andre siden når det gjelder mastergrad nr 2. 

 

Anonymkode: 890d2...640

Lurer på hvordan det skal fungere når folk må omskolere seg for å kunn stå i arbeid fram til en pensjonsalder som blir høyere og høyere .. har ikke så mye med ts sin tråd å gjøre da det nok er lettere å stå fram til pensjon som Siv ing enn lege. Men de landene som velger å gjøre det slik du beskriver.

Anonymkode: 0504e...a79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Lurer på hvordan det skal fungere når folk må omskolere seg for å kunn stå i arbeid fram til en pensjonsalder som blir høyere og høyere .. har ikke så mye med ts sin tråd å gjøre da det nok er lettere å stå fram til pensjon som Siv ing enn lege. Men de landene som velger å gjøre det slik du beskriver.

Anonymkode: 0504e...a79

Det er vel sjelden man omskolerer seg for å holde seg i arbeid gjennom å ta en master nummer tre

Anonymkode: 3a0d5...96a

[AnonymBruker]

Du er ikke for gammel og det er mulig å ta PhD samtidig med studiene hvis du har en tilstrekkelig «lett» PhD (eller er helt usedvanlig begavet), men jeg tror på ingen måte det er å anbefale. Stipendiatstillinger er som regel heller ikke gullkantede akkurat. Jeg tror det er mer gjennomførbart å ha en vanlig jobb på kveld/helg ved siden av, så unngår du konflikt mellom eksamenslesing og deadline på arbeid til PhD.

 Men tenk også gjennom hvorfor du vil bli lege og hvordan du tror det vil bli. 

Anonymkode: 8d5e9...d6a