Ting han kan gjøre med andre kvinner, men ikke meg

[JackRT]

At du gidder... kom deg videre..og få litt terapi sånn at du ikke aksepterer å være reserveløsning for en mann på denne måten igjen. 

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (På 2.2.2025 den 10.37):

Dessverre så er det sånn at mennesker uten selvrespekt (som deg) tiltrekker seg drittsekker.

Du må rett og slett bli mer glad i deg selv og ha nulltoleranse for dårlig oppførsel. Ikke gå inn i noe nytt forhold før du har kommet videre på den veien.

Anonymkode: 1d403...dae

Man trenger ikke være uten selvrespekt for å brenne seg på mennesker som er for egosentriske og egoistiske. Å være et anstendig mennesker som ønsker andre godt, som ønsker å forstå, som er innstilt på kompromisser og å møte ulikheter med at dette kan vi finne ut av sammen er mer enn tilstrekkelig til å havne i en situasjon der man rett og slett er for ok menneske selv til å klare å innse at den andre ikke har de samme anstendige kvaliteter. Fordi man har ikke innstillingen at andre mennesker blåser i om de sårer noen og bare gir akkurat såpass at det ikke et åpenbart at de kun meler egen kake helt uten omtanke for andre. På seg selv kjenner man andre heter det, og dem som blir offer for mennesker uten omtanke har ofte selv såpass respekt og omtanke for andre at det er hva som blir brukt av mennesker uten. Mennesker uten tilsvarende omtanke og respekt for andre mennesker bryr seg ikke om at de bruker andre mennesker. Ofte føler de seg til og med berettiget til det, for deres behov og ønsker er det viktigste for slike. 

Det er mange tråder hvor menn mener at kvinner ikke bryr seg om snill, men å være snill er i seg selv ingen tilstrekkelig egenskap, verken for kvinner eller menn, og mange mangler også selvinnsikt i når de ikke er snill, men enten dumsnill eller egentlig egoistiske og ugrei. Begge deler er et problem i en relasjon. 

Det er nok få mennesker som har selvinnsikt til å skjønne at de ikke er et godt menneske, men ugreit selvopptatt og egoistisk. De som er slik er jo som regel så selvopptatte og egoistiske at de ikke har evnen til å se selv at de er ugreie. Noen vet det og gjør det bevisst, men de fleste som er svært selvopptatt og egoistisk ser bare ting fra sin side, og ser derfor ikke hvor ugrei de er. Noen slike mener til og med at de er veldig snille mennesker, fordi de innimellom bevisst gjør det de mener er å være snill, helt bevisst. Fordi det koster dem noe å gjøre det mener de da de bør få belønning for det. Det er ikke å være snill. 

Ekte snille mennesker er bare generelt gode mennesker som helt naturlig bidrar til sine relasjoner, og det er så naturlig for dem at de stempler ikke seg selv som snille av den grunn, men anser det å gi og få i relasjoner som normalt. 

Ja man må ha selvrespekt og ikke finne seg i ugrei behandling. Det er svært vesentlig i relasjoner, og en god relasjon kan egentlig bare oppstå mellom to mennesker som både har selvrespekt og ekte omtanke for andre. Kun da er det mulig å ordne opp i ting som bestandig vil dukke opp som ulike ønsker og behov i en relasjon. At begge parter da har selvrespekt til å ta slikt opp, og begge har omtanke for den andre nok til at slikt kan ordnes opp i ved å gi og ta, og kompromisser. 

Det er likevel ikke slik at ting ofte er så svart- hvitt at ene mangler selvrespekt og den andre er så gjennomsyret ond at det burde man umiddelbart forstå. Ofte er det ett menneske som er godt og anstendig, med omtanke for andre (gode og nødvendige egenskaper), og ett menneske som ønsker å være det samme, kanskje til og med tror at han/hun er det samme, som har en dårlig modenhet og relasjonskompetanse, og derfor er selvopptatt og egoistisk utover det som kan fungere, uten å selv være det bevisst. 

Mange av de mennesker som er for selvopptatt og egoistiske til å fungere i relasjoner mener faktisk seg selv såret og vonbråten om de ikke (lenger) får viljen sin, selv om det er de som har vært ugreie og tynt den andre til bristepunktet. De anser seg selv oppriktig som sviktet når dem andre omsider setter foten ned for deres selvopptatte egoisme, og har ikke selvinnsikt til å se hvor skoen trykker. At det er dem selv som halshugger sine relasjoner. 

Mange av dem som prøvde for lenge med slike har rett og slett de egenskapene som man skal og bør ha for å få en relasjon til å fungere, men det gjør det ikke dersom dette kun går en vei. 

[Irak]

Trolltunge skrev (49 minutter siden):

Man trenger ikke være uten selvrespekt for å brenne seg på mennesker som er for egosentriske og egoistiske. Å være et anstendig mennesker som ønsker andre godt, som ønsker å forstå, som er innstilt på kompromisser og å møte ulikheter med at dette kan vi finne ut av sammen er mer enn tilstrekkelig til å havne i en situasjon der man rett og slett er for ok menneske selv til å klare å innse at den andre ikke har de samme anstendige kvaliteter. Fordi man har ikke innstillingen at andre mennesker blåser i om de sårer noen og bare gir akkurat såpass at det ikke et åpenbart at de kun meler egen kake helt uten omtanke for andre. På seg selv kjenner man andre heter det, og dem som blir offer for mennesker uten omtanke har ofte selv såpass respekt og omtanke for andre at det er hva som blir brukt av mennesker uten. Mennesker uten tilsvarende omtanke og respekt for andre mennesker bryr seg ikke om at de bruker andre mennesker. Ofte føler de seg til og med berettiget til det, for deres behov og ønsker er det viktigste for slike. 

Det er mange tråder hvor menn mener at kvinner ikke bryr seg om snill, men å være snill er i seg selv ingen tilstrekkelig egenskap, verken for kvinner eller menn, og mange mangler også selvinnsikt i når de ikke er snill, men enten dumsnill eller egentlig egoistiske og ugrei. Begge deler er et problem i en relasjon. 

Det er nok få mennesker som har selvinnsikt til å skjønne at de ikke er et godt menneske, men ugreit selvopptatt og egoistisk. De som er slik er jo som regel så selvopptatte og egoistiske at de ikke har evnen til å se selv at de er ugreie. Noen vet det og gjør det bevisst, men de fleste som er svært selvopptatt og egoistisk ser bare ting fra sin side, og ser derfor ikke hvor ugrei de er. Noen slike mener til og med at de er veldig snille mennesker, fordi de innimellom bevisst gjør det de mener er å være snill, helt bevisst. Fordi det koster dem noe å gjøre det mener de da de bør få belønning for det. Det er ikke å være snill. 

Ekte snille mennesker er bare generelt gode mennesker som helt naturlig bidrar til sine relasjoner, og det er så naturlig for dem at de stempler ikke seg selv som snille av den grunn, men anser det å gi og få i relasjoner som normalt. 

Ja man må ha selvrespekt og ikke finne seg i ugrei behandling. Det er svært vesentlig i relasjoner, og en god relasjon kan egentlig bare oppstå mellom to mennesker som både har selvrespekt og ekte omtanke for andre. Kun da er det mulig å ordne opp i ting som bestandig vil dukke opp som ulike ønsker og behov i en relasjon. At begge parter da har selvrespekt til å ta slikt opp, og begge har omtanke for den andre nok til at slikt kan ordnes opp i ved å gi og ta, og kompromisser. 

Det er likevel ikke slik at ting ofte er så svart- hvitt at ene mangler selvrespekt og den andre er så gjennomsyret ond at det burde man umiddelbart forstå. Ofte er det ett menneske som er godt og anstendig, med omtanke for andre (gode og nødvendige egenskaper), og ett menneske som ønsker å være det samme, kanskje til og med tror at han/hun er det samme, som har en dårlig modenhet og relasjonskompetanse, og derfor er selvopptatt og egoistisk utover det som kan fungere, uten å selv være det bevisst. 

Mange av de mennesker som er for selvopptatt og egoistiske til å fungere i relasjoner mener faktisk seg selv såret og vonbråten om de ikke (lenger) får viljen sin, selv om det er de som har vært ugreie og tynt den andre til bristepunktet. De anser seg selv oppriktig som sviktet når dem andre omsider setter foten ned for deres selvopptatte egoisme, og har ikke selvinnsikt til å se hvor skoen trykker. At det er dem selv som halshugger sine relasjoner. 

Mange av dem som prøvde for lenge med slike har rett og slett de egenskapene som man skal og bør ha for å få en relasjon til å fungere, men det gjør det ikke dersom dette kun går en vei. 

Takk for at du ordlegger deg slik du gjør her @Trolltunge. Du har veldig mange viktige og gode poeng. Relasjonskompetanse er ikke enkelt. Så er det forskjell på det og emosjonelle vampyrer. For det er det jeg tenker at slike mennesker er, som er så egoistiske at de ikke evner å se andre. Noen kan klare å jobbe med dette mønsteret, andre ikke. Det kommer an på hvor sterke impulsene er i forhold til hva de vil ha. Ingen mennesker er berettiget til å ta eller frarøve verdigheten til et annet menneske. Det kan skape så dype emosjonelle sår, og jeg ser det ofte. Det gjør vondt når jeg ser noen jeg bryr meg om bli behandlet slik. Det for meg er nesten verre enn å stå i det selv, for jeg kjenner det så altfor godt igjen. Alle tegnene jeg ser som ikke personen ser selv. Fornektelsen som lyser lang vei. Da kan jeg få så vondt at jeg til slutt må bare trekke meg bort for å skåne meg selv. Så er det en mager trøst at jeg i det minste prøvde...

Den som intet våger, intet vinner. 

Så ja personer som er i slike forhold, blir regelrett hjernevasket, til å akseptere en annen virkelighet enn den som faktisk er reell. Det er en mishandling av et nivå som overgår min villeste fantasi. Jeg har sluttet å bry meg. Har bare akseptert at sånn var det, og slik skal det aldri bli igjen. Da forblir jeg heller alene resten av livet mitt. 

[Trolltunge]

Irak skrev (41 minutter siden):

Takk for at du ordlegger deg slik du gjør her @Trolltunge. Du har veldig mange viktige og gode poeng. Relasjonskompetanse er ikke enkelt. Så er det forskjell på det og emosjonelle vampyrer. For det er det jeg tenker at slike mennesker er, som er så egoistiske at de ikke evner å se andre. Noen kan klare å jobbe med dette mønsteret, andre ikke. Det kommer an på hvor sterke impulsene er i forhold til hva de vil ha. Ingen mennesker er berettiget til å ta eller frarøve verdigheten til et annet menneske. Det kan skape så dype emosjonelle sår, og jeg ser det ofte. Det gjør vondt når jeg ser noen jeg bryr meg om bli behandlet slik. Det for meg er nesten verre enn å stå i det selv, for jeg kjenner det så altfor godt igjen. Alle tegnene jeg ser som ikke personen ser selv. Fornektelsen som lyser lang vei. Da kan jeg få så vondt at jeg til slutt må bare trekke meg bort for å skåne meg selv. Så er det en mager trøst at jeg i det minste prøvde...

Den som intet våger, intet vinner. 

Så ja personer som er i slike forhold, blir regelrett hjernevasket, til å akseptere en annen virkelighet enn den som faktisk er reell. Det er en mishandling av et nivå som overgår min villeste fantasi. Jeg har sluttet å bry meg. Har bare akseptert at sånn var det, og slik skal det aldri bli igjen. Da forblir jeg heller alene resten av livet mitt. 

Kloke ord, og klokskap av erfaringer tydeligvis. 

Ja slikt er vondt å oppleve, men også veldig vondt å se at folk man bryr seg om blir utsatt for. Det som kanskje er mest vanlig å oppleve, og verst å forholde seg til er når mennesker ikke er all bad, men likevel ikke godt nok menneske til at de er en god ressurs i andres liv, men det motsatte. 

Hvilket man absolutt kan oppleve i vennskap også. I min store omgangskrets er det nå slik at et menneske har tynt en del andre med sin egoisme og ugreihet (Som vedkommende neppe er bevisst på selv, selv om det er blitt tatt opp mange ganger. Forsøkt tatt opp, men vedkommende blir bare sur og selvmedlidende. Forstår ikke sin egen ugreihet.) at vi i egentlig altfor voksen alder har kommet i en situasjon der noen velger å ikke komme når vedkommende skal være tilstede. Jeg skrev om dette her på kg en gang, og da ble de som nå har satt foten ned kalt umodne, men sannheten er jo at det er de som har måtte være de modne og imøtekommende (selv ovenfor ugrei oppførsel, for å ikke skape konflikter) i årevis som nå har gått lei. 

Det er nok ikke helt uvanlig at når ting til slutt skjærer seg i relasjoner der ene part er umoden, egoistisk, selvopptatt og ugrei så er det dem som i anstendighetens navn har båret byrden av å akseptere og glatte over for å ikke skape surhet hos den ugreie og egoistiske som får skylden. Det kreves rett og slett mer av anstendige mennesker. De skal liksom tåle og fikse, og går de lei av det er de plutselig de umoden og egoistiske. Veldig urettferdig, men takken for å ha holdt ut med et urimelig menneske i årevis er ofte å bli kalt urimelig. Fordi man som anstendig og grei bare skal fortsette med å være det, nærmest uansett. 

Slik er det ofte i forhold, og slik er det ofte i vennskap, så det er faktisk vanskelig å "vinne" når man er den som har båret rollen som anstendig, mild og grei og villig til å forstå ovenfor et urimelig menneske. 

Jeg er heldigvis ikke direkte involvert i dette ved å være den urimelige eller en av dem som er blitt slitt ut, men i en omgangskrets påvirkes man uansett når en persons ugreihet har slitt ut andre i kretsen. Om jeg velger å være real og raus og invitere mennesket som ikke selv skjønner hvordan vedkommende tyner andre vil ikke de som er oppriktig snille og gode, men som nå har fått nok, komme. Så hva blir da mest anstendig? Å ivareta den som ikke evner å være en god venn, eller å ivareta dem som evner det, til de helt reelt ble trukket for langt? 

Dette gjelder vennskap, og min omgangskrets er delt i hva som er rett, men slik er det jo ofte i forhold også. En part er urimelig til det blir for mye, og da kalles plutselig andre part slem i å ha fått nok, selv om vedkommende egentlig har båret relasjonen alene i lang tid. 

Det hadde vært mye enklere å forholde seg til om dette handlet om genuint onde mennesker vs genuint gode mennesker, men disse som sliter ut andre og sårer andre skjønner svært ofte ikke at de gjør det. De synes selv de er svært ok mennesker, og det blir stor baluba om man tar problemet opp, eller setter foten ned. Da blir man fort den slemme. Den som selv er problemet vil oppriktig og selvrettferdig mene det. I forhold og vennskap. 

Så det er ikke svart- hvitt. At noen mennesker er gjennomført onde, ønsker å være det og er bevisst at de er det, mens andre er helt perfekte. Det gjør ofte slikt vanskelig, men man må som du påpeker lære seg å verne seg mot det. (Selv om man da kanskje kalles slem.) Om en relasjon krever betydelig mer enn den gir har man lov til å sette foten ned. Ikke bare lov, man bør det. 

Endret mandag kl 15:40 av Trolltunge

[Irak]

Trolltunge skrev (11 minutter siden):

Kloke ord, og klokskap av erfaringer tydeligvis. 

Ja slikt er vondt å oppleve, men også veldig vondt å se at folk man bryr seg om blir utsatt for. Det som kanskje er mest vanlig å oppleve, og verst å forholde seg til er når mennesker ikke er all bad, men likevel ikke godt nok menneske til at de er en god ressurs i andres liv, men det motsatte. 

Hvilket man absolutt kan oppleve i vennskap også. I min store omgangskrets er det nå slik at et menneske har tynt en del andre med sin egoisme og ugreihet (Som vedkommende neppe er bevisst på selv, selv om det er blitt tatt opp mange ganger. Forsøkt tatt opp, men vedkommende blir bare sur og selvmedlidende. Forstår ikke sin egen ugreihet.) at vi i egentlig altfor voksen alder har kommet i en situasjon der noen velger å ikke komme når vedkommende skal være tilstede. Jeg skrev om dette her på kg en gang, og da ble de som nå har satt foten ned kalt umodne, men sannheten er jo at det er de som har måtte være de modne og imøtekommende (selv ovenfor ugrei oppførsel, for å ikke skape konflikter) i årevis som nå har gått lei. 

Det er nok ikke helt uvanlig at når ting til slutt skjærer seg i relasjoner der ene part er umoden, egoistisk, selvopptatt og ugrei så er det dem som i anstendighetens navn har båret byrden av å akseptere og glatte over for å ikke skape surhet hos den ugreie og egoistiske som får skylden. Det kreves rett og slett mer av anstendige mennesker. De skal liksom tåle og fikse, og går de lei av det er de plutselig de umoden og egoistiske. Veldig urettferdig, men takken for å ha holdt ut med et urimelig menneske i årevis er ofte å bli kalt urimelig. Fordi man som anstendig og grei bare skal fortsette med å være det, nærmest uansett. 

Slik er det ofte i forhold, og slik er det ofte i vennskap, så det er faktisk vanskelig å "vinne" når man er den som har båret rollen som anstendig, mild og grei og villig til å forstå ovenfor et urimelig menneske. 

Jeg er heldigvis ikke direkte involvert i dette ved å være den urimelige eller en av dem som er blitt slitt ut, men i en omgangskrets påvirkes man uansett når en persons ugreihet har slitt ut andre i kretsen. Om jeg velger å være real og raus og invitere mennesket som ikke selv skjønner hvordan vedkommende tyner andre vil ikke de som er oppriktig snille og gode, men som nå har fått nok, komme. Så hva blir da mest anstendig? Å ivareta den som ikke evner å være en god venn, eller å ivareta dem som evner det, til de helt reelt ble trukket for langt? 

Dette gjelder vennskap, og min omgangskrets er delt i hva som er rett, men slik er det jo ofte i forhold også. En part er urimelig til det blir for mye, og da kalles plutselig andre part slem i å ha fått nok, selv om vedkommende egentlig har båret relasjonen alene i lang tid. 

Det hadde vært mye enklere å forholde seg til om dette handlet om genuint onde mennesker vs genuint gode mennesker, men disse som sliter ut andre og sårer andre skjønner svært ofte ikke at de gjør det. De synes selv de er svært ok mennesker, og det blir stor baluba om man tar problemet opp, eller setter foten ned. Da blir man fort den slemme. Den som selv er problemet vil oppriktig og selvrettferdig mene det. I forhold og vennskap. 

Så det er ikke svart- hvitt. At noen mennesker er gjennomført onde, ønsker å være det og er bevisst at de er det, mens andre er helt perfekte. Det gjør ofte slikt vanskelig, men man må som du påpeker lære seg å verne seg mot det. (Selv om man da kanskje kalles slem.) Om en relasjon krever betydelig mer enn den gir har man lov til å sette foten ned. Ikke bare lov, man bør det. 

Urett er den største rett for noen mennesker. Slike mennesker skyr jeg som pesten. Om noen viser meg endringsvillighet så kan jeg strekke meg til en viss grad. Jeg kutter ikke relasjonsbånd med mindre jeg må for min egen del. Stort sett så har jeg positive erfaringer med å sette grenser på denne måten. Det virker på meg som at reflekterte mennesker forstår hva jeg gjør. Så er det engang slik at det hjelper ikke hvor reflektert et menneske er, om følelsene tar overhånd. Det er det sjeldent jeg opplever, selv om jeg er et sårbart individ, men det skjer. Vi er bare mennesker. 

Tenker jeg er heldig som har mye verdifull kunnskap, selv om det er tillært på den harde måten. Det gir meg en stor fordel når jeg omgås andre. Jeg er veldig trygg på meg selv dog skal det mye til for at jeg kan bli trygg på andre, så jeg velger med omhu hvem som inngår i mine nære relasjoner som feks vennskap. Ihvertfall slik jeg tenker at et vennskap kan være. Det er stor forskjell på å være vennlig kontra og vise hvem man egentlig er. Jeg har tillit til alle mennesker. Stoler på svært få. 

Jeg tenker at mennesker som har det vondt gjør vondt mot andre. Bevisst eller ubevisst. 

Har vel bare erfaring med en person som jeg er usikker på i forhold til ondskap. Jeg trøster meg med at før eller siden så møter de seg selv i døra. Jeg har tilgitt meg selv for lenge siden. Tusen hjertelig takk for din åpenhet @Trolltunge. Synes du er god til å sette ord på galskapen som jeg pleier å kalle det.

Det er ikke farlig å være gal, bare man vet det selv, og de gale har det godt 😉

 

[AnonymBruker]

Kjæresten din er helt ubrukelig. Hva tror du? Gjør det for guds skyld slutt.

Anonymkode: 53a9d...c10

[AnonymBruker]

ufiltrert skrev (7 timer siden):

Orka å lese halveis før tanker om balltre, knekte knær, knekte ben, knekte krageben og knuste hender dukker opp i hodet.

HERREGUD KJERRING!!!!!!

Du er HELT HJERNEVASKA. 

Vær så snill å be han dra til helvete med sin narcissistiske lille minitissetass (ja alle narcissister har BITTELITEN TISSETASS)

Du virker som en fornuftig person som man bør lytte til.

Ble penisstørrelse plutselig viktig nå?

Anonymkode: 93ef6...87c

[Trolltunge]

Irak skrev (2 timer siden):

Urett er den største rett for noen mennesker. Slike mennesker skyr jeg som pesten. Om noen viser meg endringsvillighet så kan jeg strekke meg til en viss grad. Jeg kutter ikke relasjonsbånd med mindre jeg må for min egen del. Stort sett så har jeg positive erfaringer med å sette grenser på denne måten. Det virker på meg som at reflekterte mennesker forstår hva jeg gjør. Så er det engang slik at det hjelper ikke hvor reflektert et menneske er, om følelsene tar overhånd. Det er det sjeldent jeg opplever, selv om jeg er et sårbart individ, men det skjer. Vi er bare mennesker. 

Tenker jeg er heldig som har mye verdifull kunnskap, selv om det er tillært på den harde måten. Det gir meg en stor fordel når jeg omgås andre. Jeg er veldig trygg på meg selv dog skal det mye til for at jeg kan bli trygg på andre, så jeg velger med omhu hvem som inngår i mine nære relasjoner som feks vennskap. Ihvertfall slik jeg tenker at et vennskap kan være. Det er stor forskjell på å være vennlig kontra og vise hvem man egentlig er. Jeg har tillit til alle mennesker. Stoler på svært få. 

Jeg tenker at mennesker som har det vondt gjør vondt mot andre. Bevisst eller ubevisst. 

Har vel bare erfaring med en person som jeg er usikker på i forhold til ondskap. Jeg trøster meg med at før eller siden så møter de seg selv i døra. Jeg har tilgitt meg selv for lenge siden. Tusen hjertelig takk for din åpenhet @Trolltunge. Synes du er god til å sette ord på galskapen som jeg pleier å kalle det.

Det er ikke farlig å være gal, bare man vet det selv, og de gale har det godt 😉

 

Enig i det. De gærne det godt er nærmest mitt livsmotto. 😁

Ikke helt enig i at de som har det vondt gjør vondt. Har erfaring med at en del mennesker som har fått først sin del av motgang i livet og så dobbelt opp av det kan være de mest omtenksomme og rause mot andre, og at mennesker som egentlig ikke kan klage over noe har absolutt ingenting å gi andre, men kan være flinke til å kreve, og å klage. Jeg ser ingen absolutt sammenheng her. 

Mange er jo som deg (og meg håper jeg) at tøffe livserfaringer gjør dem klokere og rausere mot andre. En del uten særlig livserfaringer kan være fryktelig platte og firkantet, samt usympatisk. 

[Irak]

Trolltunge skrev (52 minutter siden):

Enig i det. De gærne det godt er nærmest mitt livsmotto. 😁

Ikke helt enig i at de som har det vondt gjør vondt. Har erfaring med at en del mennesker som har fått først sin del av motgang i livet og så dobbelt opp av det kan være de mest omtenksomme og rause mot andre, og at mennesker som egentlig ikke kan klage over noe har absolutt ingenting å gi andre, men kan være flinke til å kreve, og å klage. Jeg ser ingen absolutt sammenheng her. 

Mange er jo som deg (og meg håper jeg) at tøffe livserfaringer gjør dem klokere og rausere mot andre. En del uten særlig livserfaringer kan være fryktelig platte og firkantet, samt usympatisk. 

Ikke alle som har det vondt gjør andre vondt, men mange gjør det. Ofte er de som er rause som mennesker gjerne de som har lite. Det er min erfaring. De gir det de har. Det er jeg veldig takknemlig for. Takk for påminnelsen.

Livserfaringer kan jo gjøre at man ser verden i et annet lys enn tidligere. Sterkere farger på en måte 😉

Det skal mye til før jeg blir forbløffet over andre, men noen mennesker slutter aldri å imponere meg. Det gjør meg veldig glad. 

[Sannhetsøkende]

Kjære deg, du fortjener så mye bedre. Gå videre. Han er deg ikke verdig  

[ufiltrert]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du virker som en fornuftig person som man bør lytte til.

Ble penisstørrelse plutselig viktig nå?

Anonymkode: 93ef6...87c

Ja alle narcisster har peniskomplexer fordi de er så små, tafatte og ubrukelige.

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (På 3.2.2025 den 14.48):

Man trenger ikke være uten selvrespekt for å brenne seg på mennesker som er for egosentriske og egoistiske. Å være et anstendig mennesker som ønsker andre godt, som ønsker å forstå, som er innstilt på kompromisser og å møte ulikheter med at dette kan vi finne ut av sammen er mer enn tilstrekkelig til å havne i en situasjon der man rett og slett er for ok menneske selv til å klare å innse at den andre ikke har de samme anstendige kvaliteter. Fordi man har ikke innstillingen at andre mennesker blåser i om de sårer noen og bare gir akkurat såpass at det ikke et åpenbart at de kun meler egen kake helt uten omtanke for andre. På seg selv kjenner man andre heter det, og dem som blir offer for mennesker uten omtanke har ofte selv såpass respekt og omtanke for andre at det er hva som blir brukt av mennesker uten. Mennesker uten tilsvarende omtanke og respekt for andre mennesker bryr seg ikke om at de bruker andre mennesker. Ofte føler de seg til og med berettiget til det, for deres behov og ønsker er det viktigste for slike. 

Det er mange tråder hvor menn mener at kvinner ikke bryr seg om snill, men å være snill er i seg selv ingen tilstrekkelig egenskap, verken for kvinner eller menn, og mange mangler også selvinnsikt i når de ikke er snill, men enten dumsnill eller egentlig egoistiske og ugrei. Begge deler er et problem i en relasjon. 

Det er nok få mennesker som har selvinnsikt til å skjønne at de ikke er et godt menneske, men ugreit selvopptatt og egoistisk. De som er slik er jo som regel så selvopptatte og egoistiske at de ikke har evnen til å se selv at de er ugreie. Noen vet det og gjør det bevisst, men de fleste som er svært selvopptatt og egoistisk ser bare ting fra sin side, og ser derfor ikke hvor ugrei de er. Noen slike mener til og med at de er veldig snille mennesker, fordi de innimellom bevisst gjør det de mener er å være snill, helt bevisst. Fordi det koster dem noe å gjøre det mener de da de bør få belønning for det. Det er ikke å være snill. 

Ekte snille mennesker er bare generelt gode mennesker som helt naturlig bidrar til sine relasjoner, og det er så naturlig for dem at de stempler ikke seg selv som snille av den grunn, men anser det å gi og få i relasjoner som normalt. 

Ja man må ha selvrespekt og ikke finne seg i ugrei behandling. Det er svært vesentlig i relasjoner, og en god relasjon kan egentlig bare oppstå mellom to mennesker som både har selvrespekt og ekte omtanke for andre. Kun da er det mulig å ordne opp i ting som bestandig vil dukke opp som ulike ønsker og behov i en relasjon. At begge parter da har selvrespekt til å ta slikt opp, og begge har omtanke for den andre nok til at slikt kan ordnes opp i ved å gi og ta, og kompromisser. 

Det er likevel ikke slik at ting ofte er så svart- hvitt at ene mangler selvrespekt og den andre er så gjennomsyret ond at det burde man umiddelbart forstå. Ofte er det ett menneske som er godt og anstendig, med omtanke for andre (gode og nødvendige egenskaper), og ett menneske som ønsker å være det samme, kanskje til og med tror at han/hun er det samme, som har en dårlig modenhet og relasjonskompetanse, og derfor er selvopptatt og egoistisk utover det som kan fungere, uten å selv være det bevisst. 

Mange av de mennesker som er for selvopptatt og egoistiske til å fungere i relasjoner mener faktisk seg selv såret og vonbråten om de ikke (lenger) får viljen sin, selv om det er de som har vært ugreie og tynt den andre til bristepunktet. De anser seg selv oppriktig som sviktet når dem andre omsider setter foten ned for deres selvopptatte egoisme, og har ikke selvinnsikt til å se hvor skoen trykker. At det er dem selv som halshugger sine relasjoner. 

Mange av dem som prøvde for lenge med slike har rett og slett de egenskapene som man skal og bør ha for å få en relasjon til å fungere, men det gjør det ikke dersom dette kun går en vei. 

Det var egentlig her jeg trådte feil i begynnelsen. Vi er veldig forskjellige og jeg trodde hans måte å være på stammet fra ulik oppvekst, miljø, osv. Tenkte at jeg burde tolke han i beste mening og se forbi forskjellene. Greit nok synes jeg han kunne være uhøflig og fremstå som lite empatisk. Uinteressert i meg. Men han forklarte jo også at han var ekstremt lite sosial, at han hadde "ingen", kanskje litt angst, osv. Fikk inntrykk av at han hadde et par nære mannlige venner, og tenkte at han kanskje ikke var så komfortabel med typisk "myke" verdier. Ghosting når jeg sendte hyggelige morgenmeldinger osv - sikkert pga dysleksien han mener han har. Og han ringte meg jo ørten ganger om dagen, insisterte på at han var superinteressert og satt seg virkelig på bakbeina hver gang jeg prøvde å avslutte. For uansett ble det jo etterhvert tydelig at vi ønsket forskjellige ting. Jeg ville finne kjærligheten og stifte familie, mens han kanskje bare ville ha "noen" der, når det passet han. Selv om han sa at han ønsket det samme som meg men var litt usikker på om han klarte. 

Etterhvert ble jeg mer seriøs med å avslutte. Hver gang vi snakket sammen på tlf eller traff hverandre kjente jeg med hele meg at dette var feil. Det ble så tydelig at han utnyttet meg på mange måter. Da begynte han å "spøke" med at han kom til å ta livet sitt. Han hadde jo ingen andre enn meg. Livet hans ville være over. I tillegg var det vanskelig på jobb. Kunne jeg i det minste utsette litt? Ikke slå han mens han lå nede, liksom? Så joda, jeg utsatte. Tiden gikk og jeg forsøkte på nytt et halvår senere. Forsøkte å være åpen og ærlig, forberede han på det som kom. Fant ut at han hadde vært på Tinder hele tiden. For å se etter meg, i følge han🙃 Jeg kunne jo ikke si noe på det, for jeg hadde vært tydelig på at vi ikke fungerte, og jeg oppfordret han til å gå videre. Men alt dramaet han lagde hver gang han forsøkte, og all åpenheten han forventet av meg? Jeg hadde aldri sett for meg at han kunne holde på sånn dersom han selv holdt på med flere. Da han nektet å treffe meg for annet enn sex/hjemmekvelder i to år, og det etterhvert viste seg at han hadde gjort alle de tingene jeg foreslo med andre kvinner? Jeg klarte ikke å tro at noen kunne være så "slem" bevisst. At jeg inviterer han på middag, han blir irritert og sier at han ikke liker å spise ute. Før han ringer "Silje" og spør om hun blir med ut og spise? Det er helt sykt i mitt hode. En man prater med i timesvis hver dag, mottar 10-20 snap fra, har sex med, som avslutter alle samtaler med "glad i deg", +++? At man deler så mye av hverdagen med noen. Den første og siste man prater med og tenker på. Og så er det likevel så...kaldt? Det gir ikke mening for meg.

Så jeg trodde heller på forklaringer om at han hadde sagt nei til meg fordi han ville skape avstand ettersom jeg uansett ville avslutte, at han hadde vært sliten, at alle treffene med andre skjedde helt på impuls, osv. Han var også veldig ivrig på å gjøre tjenester (selv om jeg ikke takket ja), og jeg hørte at det var et "kjærlighetsspråk". Kanskje jeg bare misforsto ting? Jeg måtte jo det? Og herregud, det må jo være greit å ha venninner? På dette tidpunktet tror jeg han ble lei av å "date" en så kritisk dame, og han begynte isteden å insistere på vennskap. Når jeg satt og gråt på telefonen og han plutselig var forståelsesfull, lyttende og empatisk - men så viste det seg at han runket og bare ville at jeg skulle fortsette å prate? Eller at han bare legger på midt i samtalen med meg fordi noen andre ringer? Jeg klarte ikke, og klarer fortsatt ikke, å forstå sånne handlinger. Jeg kunne aldri gjort tilsvarende, og derfor MÅ det finnes en annen forklaring enn den mest åpenbare. Og etterhvert som vi bare skulle være venner ble det færre og færre ting jeg kunne reagere på. Men det var alltid så skeivt. Om han fant ut at jeg hadde en mannlig kollega på snap eller snakket om å begynne å date? Da kunne jeg brenne i helvete og han skulle ødelegge livet mitt. Mens alt han gjorde var greit, for vi var jo bare venner. Og han hadde gjerne glemt forrige gang han reagerte så kraftig. Men avslutte og gå hver vår vei? Neineinei det var uaktuelt!

Men drittsekker finnes det overalt. Det er nå greit. Feilen er på en måte hos meg likevel, som noen her påpeker. Han hadde antagelig oppført seg bedre med en som ikke finner seg i sånn oppførsel. Og det virker som han er godt likt, så jeg antar at han er ganske grei ellers. Positiv og oppbyggende🫠 Det er vondt å tenke på. Og jeg synes det er synd at en lang rekke positive egenskaper hos meg har forsvunnet med han. Og enda flere må bort. Innser at man ikke kan tolle folk i beste mening, anta at folk er ærlige, vil hverandre godt, det nytter ikke å ha empati, osv. Huff, jeg kommer til å bli (har blitt!!) en sånn bitter person som snakker om alt man har "ofret", at folk som ikke ser verdien din ikke fortjener å være i livet ditt, at snillhet utnyttes osv😅 Kanskje begynne å legge ut sånne kryptiske statuser og quotes på fb😅😅😅

Men uansett.. Takket være denne tråden og alle dere fantastiske, kunnskapsrike og innsiktsfulle menneskene som har tatt dere tid til å svare(❤️❤️), har jeg fått han litt på avstand disse dagene. Og det begynner å gå opp for meg hva slags relasjon dette egentlig har vært😅 Som en nevnte her, så føles det som en hjernetåke som begynner å letne. Nå er han selvfølgelig superhyggelig, interessert, foreslår morsomme aktiviteter og fremstår som interessert i meg. Men jeg vet at så fort jeg sier "ok, det er verdt å gi vennskapet vårt et forsøk til" så snur det, og han blir kald, sur, avvisende og litt slem. Likevel, hadde det ikke vært for denne tråden så hadde jeg garantert latt meg lure. For jeg klarer ikke å forstå at det kan være sånn! Men avstanden hjelper. Den bombarderingen med meldinger og telefonsamtaler hver dag har gjort det vanskelig å se ting klart. Har heller ikke delt noe om problemene med andre, for jeg tenkte jo at det var privat og mellom oss. Men innser egentlig (evt er paranoid) at han har sittet sammen med særlig to av "venninnene" og ledd av issuesene våre.

Det jeg egentlig skulle si (men så ble det en vegg av tekst isteden😅) er at jeg er helt enig i Trolltunges forklaring. I starten hadde jeg selvrespekt, selvtillit og hadde ikke noe problem med å si ifra til folk om ting jeg mente var feil. Problemet i denne relasjonen var at jeg tolket hans handlinger utfra meg selv. Jeg gikk ut ifra at han aldri ville forventet noe av meg som han ikke selv ville gi tilbake. Gjensidig interesse og respekt ser jeg på som et minimum. Hvorfor skal man ellers gidde å gå inn i en relasjon? Når man på mange måter er så nære tar jeg det som en selvfølge at man er hverandres førstevalg i mange sammenhenger. Når jeg fortalte han hva som var viktig for meg og spurte hva som var viktig for han, forventet jeg ærlighet. Og ikke det fuckings maset om vennskap år etter år om det uansett ikke var noe han ønsket. Han kunne sagt fra start: jeg ønsker ikke verken et forhold eller vennskap. Punktum. Men etter så lang tid med han ser jeg hans side. Jeg var tidligere en super lytter, hun som alltid var interessert i det ene venninne fortalte, sendte meldinger for å høre hvordan det gikk eller ønske lykke til. Som brydde meg om at folk skulle ha det bra, og som var ærlig selv om det var vondt. Nå tror jeg ikke jeg har kapasitet lengre. Alt er bare en stor grå tåke og jeg har ikke overskudd til å bry meg om andre. Ideelt sett burde all den "blåser i det"-energien rettes mot han, og så kunne jeg vært sprudlende, glad og hyggelig mot resten av verden😂 

Dere som har vært i denne typen relasjoner - hvordan håndterte dere bruddet? Og tusen takk igjen til alle sammen her inne. Dere aner ikke hvor mye det har hjulpet❤️

 

 

Anonymkode: 2a102...62b

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Det var egentlig her jeg trådte feil i begynnelsen. Vi er veldig forskjellige og jeg trodde hans måte å være på stammet fra ulik oppvekst, miljø, osv. Tenkte at jeg burde tolke han i beste mening og se forbi forskjellene. Greit nok synes jeg han kunne være uhøflig og fremstå som lite empatisk. Uinteressert i meg. Men han forklarte jo også at han var ekstremt lite sosial, at han hadde "ingen", kanskje litt angst, osv. Fikk inntrykk av at han hadde et par nære mannlige venner, og tenkte at han kanskje ikke var så komfortabel med typisk "myke" verdier. Ghosting når jeg sendte hyggelige morgenmeldinger osv - sikkert pga dysleksien han mener han har. Og han ringte meg jo ørten ganger om dagen, insisterte på at han var superinteressert og satt seg virkelig på bakbeina hver gang jeg prøvde å avslutte. For uansett ble det jo etterhvert tydelig at vi ønsket forskjellige ting. Jeg ville finne kjærligheten og stifte familie, mens han kanskje bare ville ha "noen" der, når det passet han. Selv om han sa at han ønsket det samme som meg men var litt usikker på om han klarte. 

Etterhvert ble jeg mer seriøs med å avslutte. Hver gang vi snakket sammen på tlf eller traff hverandre kjente jeg med hele meg at dette var feil. Det ble så tydelig at han utnyttet meg på mange måter. Da begynte han å "spøke" med at han kom til å ta livet sitt. Han hadde jo ingen andre enn meg. Livet hans ville være over. I tillegg var det vanskelig på jobb. Kunne jeg i det minste utsette litt? Ikke slå han mens han lå nede, liksom? Så joda, jeg utsatte. Tiden gikk og jeg forsøkte på nytt et halvår senere. Forsøkte å være åpen og ærlig, forberede han på det som kom. Fant ut at han hadde vært på Tinder hele tiden. For å se etter meg, i følge han🙃 Jeg kunne jo ikke si noe på det, for jeg hadde vært tydelig på at vi ikke fungerte, og jeg oppfordret han til å gå videre. Men alt dramaet han lagde hver gang han forsøkte, og all åpenheten han forventet av meg? Jeg hadde aldri sett for meg at han kunne holde på sånn dersom han selv holdt på med flere. Da han nektet å treffe meg for annet enn sex/hjemmekvelder i to år, og det etterhvert viste seg at han hadde gjort alle de tingene jeg foreslo med andre kvinner? Jeg klarte ikke å tro at noen kunne være så "slem" bevisst. At jeg inviterer han på middag, han blir irritert og sier at han ikke liker å spise ute. Før han ringer "Silje" og spør om hun blir med ut og spise? Det er helt sykt i mitt hode. En man prater med i timesvis hver dag, mottar 10-20 snap fra, har sex med, som avslutter alle samtaler med "glad i deg", +++? At man deler så mye av hverdagen med noen. Den første og siste man prater med og tenker på. Og så er det likevel så...kaldt? Det gir ikke mening for meg.

Så jeg trodde heller på forklaringer om at han hadde sagt nei til meg fordi han ville skape avstand ettersom jeg uansett ville avslutte, at han hadde vært sliten, at alle treffene med andre skjedde helt på impuls, osv. Han var også veldig ivrig på å gjøre tjenester (selv om jeg ikke takket ja), og jeg hørte at det var et "kjærlighetsspråk". Kanskje jeg bare misforsto ting? Jeg måtte jo det? Og herregud, det må jo være greit å ha venninner? På dette tidpunktet tror jeg han ble lei av å "date" en så kritisk dame, og han begynte isteden å insistere på vennskap. Når jeg satt og gråt på telefonen og han plutselig var forståelsesfull, lyttende og empatisk - men så viste det seg at han runket og bare ville at jeg skulle fortsette å prate? Eller at han bare legger på midt i samtalen med meg fordi noen andre ringer? Jeg klarte ikke, og klarer fortsatt ikke, å forstå sånne handlinger. Jeg kunne aldri gjort tilsvarende, og derfor MÅ det finnes en annen forklaring enn den mest åpenbare. Og etterhvert som vi bare skulle være venner ble det færre og færre ting jeg kunne reagere på. Men det var alltid så skeivt. Om han fant ut at jeg hadde en mannlig kollega på snap eller snakket om å begynne å date? Da kunne jeg brenne i helvete og han skulle ødelegge livet mitt. Mens alt han gjorde var greit, for vi var jo bare venner. Og han hadde gjerne glemt forrige gang han reagerte så kraftig. Men avslutte og gå hver vår vei? Neineinei det var uaktuelt!

Men drittsekker finnes det overalt. Det er nå greit. Feilen er på en måte hos meg likevel, som noen her påpeker. Han hadde antagelig oppført seg bedre med en som ikke finner seg i sånn oppførsel. Og det virker som han er godt likt, så jeg antar at han er ganske grei ellers. Positiv og oppbyggende🫠 Det er vondt å tenke på. Og jeg synes det er synd at en lang rekke positive egenskaper hos meg har forsvunnet med han. Og enda flere må bort. Innser at man ikke kan tolle folk i beste mening, anta at folk er ærlige, vil hverandre godt, det nytter ikke å ha empati, osv. Huff, jeg kommer til å bli (har blitt!!) en sånn bitter person som snakker om alt man har "ofret", at folk som ikke ser verdien din ikke fortjener å være i livet ditt, at snillhet utnyttes osv😅 Kanskje begynne å legge ut sånne kryptiske statuser og quotes på fb😅😅😅

Men uansett.. Takket være denne tråden og alle dere fantastiske, kunnskapsrike og innsiktsfulle menneskene som har tatt dere tid til å svare(❤️❤️), har jeg fått han litt på avstand disse dagene. Og det begynner å gå opp for meg hva slags relasjon dette egentlig har vært😅 Som en nevnte her, så føles det som en hjernetåke som begynner å letne. Nå er han selvfølgelig superhyggelig, interessert, foreslår morsomme aktiviteter og fremstår som interessert i meg. Men jeg vet at så fort jeg sier "ok, det er verdt å gi vennskapet vårt et forsøk til" så snur det, og han blir kald, sur, avvisende og litt slem. Likevel, hadde det ikke vært for denne tråden så hadde jeg garantert latt meg lure. For jeg klarer ikke å forstå at det kan være sånn! Men avstanden hjelper. Den bombarderingen med meldinger og telefonsamtaler hver dag har gjort det vanskelig å se ting klart. Har heller ikke delt noe om problemene med andre, for jeg tenkte jo at det var privat og mellom oss. Men innser egentlig (evt er paranoid) at han har sittet sammen med særlig to av "venninnene" og ledd av issuesene våre.

Det jeg egentlig skulle si (men så ble det en vegg av tekst isteden😅) er at jeg er helt enig i Trolltunges forklaring. I starten hadde jeg selvrespekt, selvtillit og hadde ikke noe problem med å si ifra til folk om ting jeg mente var feil. Problemet i denne relasjonen var at jeg tolket hans handlinger utfra meg selv. Jeg gikk ut ifra at han aldri ville forventet noe av meg som han ikke selv ville gi tilbake. Gjensidig interesse og respekt ser jeg på som et minimum. Hvorfor skal man ellers gidde å gå inn i en relasjon? Når man på mange måter er så nære tar jeg det som en selvfølge at man er hverandres førstevalg i mange sammenhenger. Når jeg fortalte han hva som var viktig for meg og spurte hva som var viktig for han, forventet jeg ærlighet. Og ikke det fuckings maset om vennskap år etter år om det uansett ikke var noe han ønsket. Han kunne sagt fra start: jeg ønsker ikke verken et forhold eller vennskap. Punktum. Men etter så lang tid med han ser jeg hans side. Jeg var tidligere en super lytter, hun som alltid var interessert i det ene venninne fortalte, sendte meldinger for å høre hvordan det gikk eller ønske lykke til. Som brydde meg om at folk skulle ha det bra, og som var ærlig selv om det var vondt. Nå tror jeg ikke jeg har kapasitet lengre. Alt er bare en stor grå tåke og jeg har ikke overskudd til å bry meg om andre. Ideelt sett burde all den "blåser i det"-energien rettes mot han, og så kunne jeg vært sprudlende, glad og hyggelig mot resten av verden😂 

Dere som har vært i denne typen relasjoner - hvordan håndterte dere bruddet? Og tusen takk igjen til alle sammen her inne. Dere aner ikke hvor mye det har hjulpet❤️

 

 

Anonymkode: 2a102...62b

❤️

Jeg tror det er mange som kan kjenne seg igjen i det du skriver her. Det som er ekstra trist er kanskje hvor lenge du har blitt stående i dette. Du har virkelig stamina vil jeg si. Har gått lenge på altfor lite. Din stamina kan du også bruke klokere nå, til å holde ut at det selvfølgelig blir vondt å gå videre uten ham i livet. Til den sorgen er utlevd og ferdig. 

Du spør hvordan andre håndterte bruddet med en slik. Jeg reiste bort. Hadde heldigvis to venninner som bor i annen by, og jeg søkte tilflukt, styrke, optimisme, "detox", avstand og hjelp til å få tankene opptatt med annet hos dem. Der ble jeg to uker, selv om de ikke hadde ferie, og den avstanden hjalp meg. Kjekke stunder med venninner viste meg også at livet kunne oppleves godt fremdeles, selv om jeg visste at jeg måtte være sterk og gå helt gjennom sorgen. Den tiden hos venner hjalp meg enormt, og jeg fikk pågangsmot til å selv tro på at dette skulle jeg klare. Selv om han selvfølgelig ville gjøre alt for å sveive meg inn igjen, som mange ganger før. 

Så vondt som dette også var stolte jeg ikke 100% på meg selv, så jeg løy til ham og sa at jeg hadde truffet en annen. Jeg er veldig mot å lyve, men i den situasjonen var nok det lurt. Det fikk ham til å backe unna en stund, og jeg fikk bli enda sterkere før han igjen prøvde å sveive meg tilbake. Jeg holdt på den løgnen så lenge at det til slutt ble sannhet. 😂 I det jeg falt for en annen kunne jeg også puste lettet ut, for da kunne han ikke lenger klare å sveive meg tilbake. Hans makt over meg ble helt brutt. Alt gikk også lettere og lettere frem mot det. Hver uke jeg klarte å være sterk ble sorgen mildere, og jeg gledet meg lettere og lettere over annet, istedenfor å føle på savn og sorg. 

Noen ganger må man rett og slett godta at man må gjennom en sorg for å komme ut et sted hvor man kan finne lykke. ❤️

Endret tirsdag kl 20:15 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (45 minutter siden):

❤️

Jeg tror det er mange som kan kjenne seg igjen i det du skriver her. Det som er ekstra trist er kanskje hvor lenge du har blitt stående i dette. Du har virkelig stamina vil jeg si. Har gått lenge på altfor lite. Din stamina kan du også bruke klokere nå, til å holde ut at det selvfølgelig blir vondt å gå videre uten ham i livet. Til den sorgen er utlevd og ferdig. 

Du spør hvordan andre håndterte bruddet med en slik. Jeg reiste bort. Hadde heldigvis to venninner som bor i annen by, og jeg søkte tilflukt, styrke, optimisme, "detox", avstand og hjelp til å få tankene opptatt med annet hos dem. Der ble jeg to uker, selv om de ikke hadde ferie, og den avstanden hjalp meg. Kjekke stunder med venninner viste meg også at livet kunne oppleves godt fremdeles, selv om jeg visste at jeg måtte være sterk og gå helt gjennom sorgen. Den tiden hos venner hjalp meg enormt, og jeg fikk pågangsmot til å selv tro på at dette skulle jeg klare. Selv om han selvfølgelig ville gjøre alt for å sveive meg inn igjen, som mange ganger før. 

Så vondt som dette også var stolte jeg ikke 100% på meg selv, så jeg løy til ham og sa at jeg hadde truffet en annen. Jeg er veldig mot å lyve, men i den situasjonen var nok det lurt. Det fikk ham til å backe unna en stund, og jeg fikk bli enda sterkere før han igjen prøvde å sveive meg tilbake. Jeg holdt på den løgnen så lenge at det til slutt ble sannhet. 😂 I det jeg falt for en annen kunne jeg også puste lettet ut, for da kunne han ikke lenger klare å sveive meg tilbake. Hans makt over meg ble helt brutt. Alt gikk også lettere og lettere frem mot det. Hver uke jeg klarte å være sterk ble sorgen mildere, og jeg gledet meg lettere og lettere over annet, istedenfor å føle på savn og sorg. 

Noen ganger må man rett og slett godta at man må gjennom en sorg for å komme ut et sted hvor man kan finne lykke. ❤️

Hahaha den staminaen kan ta seg en bolle nå, altså😂 Takk for fine ord og at du deler. Grattis med å bli kvitt han, bra jobba❤️💪 En "detox" høres jo helt genialt ut!  Jeg har fryktelig dårlig samvittighet for at jeg liksom kaster det "gode" vennskapet i søpla og er en så vanskelig og dramatisk person. For versjonen han (og dermed vi) forholder seg til er jo at det er jeg som er en dust. De tingene jeg har reagert på har enten ikke funnet sted, eller var av en mildere karakter enn hva jeg har overtenkt meg til. I følge han. Men jeg følger rådet deres om å blåse i forklaringer og å forsøke å komme frem til en felles forståelse. Enten han oppriktig ser det på en annen måte eller bare later som, så vil jeg aldri nå frem. Og ting vil aldri endre seg, selv ikke om vi begge skulle tatt ansvar for feilene vi har gjort og forsøkt å se fremover. Det er ikke mulig med han. Tusen takk igjen til alle dere som har svart. Hver gang jeg vakler og tenker at jeg må slutte å være en følelseskald drittsekk tenker jeg på svarene her❤️ DETTE ER ENDELIG OVER👊

Anonymkode: 2a102...62b

[Cornix]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hahaha den staminaen kan ta seg en bolle nå, altså😂 Takk for fine ord og at du deler. Grattis med å bli kvitt han, bra jobba❤️💪 En "detox" høres jo helt genialt ut!  Jeg har fryktelig dårlig samvittighet for at jeg liksom kaster det "gode" vennskapet i søpla og er en så vanskelig og dramatisk person. For versjonen han (og dermed vi) forholder seg til er jo at det er jeg som er en dust. De tingene jeg har reagert på har enten ikke funnet sted, eller var av en mildere karakter enn hva jeg har overtenkt meg til. I følge han. Men jeg følger rådet deres om å blåse i forklaringer og å forsøke å komme frem til en felles forståelse. Enten han oppriktig ser det på en annen måte eller bare later som, så vil jeg aldri nå frem. Og ting vil aldri endre seg, selv ikke om vi begge skulle tatt ansvar for feilene vi har gjort og forsøkt å se fremover. Det er ikke mulig med han. Tusen takk igjen til alle dere som har svart. Hver gang jeg vakler og tenker at jeg må slutte å være en følelseskald drittsekk tenker jeg på svarene her❤️ DETTE ER ENDELIG OVER👊

Anonymkode: 2a102...62b

Det er det beste du kan gjøre for deg selv - noen mennesker er det ikke noe poeng å "forstå" seg på. Jeg er selv en person som forstår meg på det ene og det andre, men det er ikke sunt - man aksepterer langt mer av "ufin" oppførsel enn mange andre hadde gjort. Som deg, ønsker jeg først og fremst å se det gode i mennesker - inntil det motsatte er bevist - komme til bunns i hvorfor noen sier/handler som de gjør. Til tross for det, ser til og med jeg at dette "vennskapet" er en lost cause. Det er ikke et vennskap. Håper virkelig du klarer å bryte. Blokker han slik at han ikke når deg via tlf/mld. og slett han fra alt av SoME... Det vil være tungt i starten, men etter hvert vil en enorm lettelse komme over deg, og du vil en dag våkne opp med mer energi. Han der tapper deg for din godhet. Ikke la han vinne.

Du trenger ikke være en følelseskald "drittsekk", men heller se hvem som fortjener deg og din varme. 

[Svartfugl]

AnonymBruker skrev (På 1.2.2025 den 19.26):

Er det jeg som er gal?

Scenario: du inviterer han du holder på med på løpetur, men får beskjed om han foretrekker å trene alene. Dagen etter er han på løpetur med en kvinnelig kollega uten å si noe til deg. Samme uka etter, og uka etter. Du spør igjen, og han blir sint for at du maser. Bør respektere at han alltid trener alene. Han er på besøk, og du foreslår middag sammen. Han ler av deg for å foreslå det, sier han må hjem fort.  Senere kommer det frem at han dro hjem til en venninne og spiste middag med henne isteden (visstnok på impuls). Du foreslår ferie sammen 2. året. Han sier det er uaktuelt, han er ikke så sosial av seg. Da to venninner foreslår ferie han er han likevel interessert! Men lar være å dra pga "dramaet" med deg.  Han kan feste med eksen, kvinnelige kollegaer og div. venninner, men ikke deg. Samme gjelder å treffe hverandres venner og familie. Han har en liste over ting han har null problem med å gjøre med andre, men som han har ulike unnskyldninger og forklaringer på hvorfor vi ikke kan gjøre sammen.

På et tidspunkt ble jeg så lei og såret av dette. Hver gang jeg foreslo noe sa han nei og bli sint/irritert pga "mas", og som regel gikk det bare noen dager før han hadde invitert andre kvinner istedet. Alltid uten å si et pip til meg. Det var dessuten nulltoleranse for at jeg skulle ha mannlige venner. Ideelt sett skulle jeg sitte hjemme og vente på at han ringte eller foreslo å treffes for sex  på impuls. Jeg skulle være så utrolig takknemlig for de bra tingene og det vi faktisk gjorde sammen (han ble bedre etterhvert), mens han kunne vise åpenlyst motvilje. I begynnelsen møtte jeg han med forståelse, vennlighet og oppriktige spørsmål. Trodde jeg misforsto, at hendelser som de over bare var tilfeldige, osv. Han har hele tiden insistert på at jeg er hans nærmeste, det er ingen han digger så mye som meg, at uansett hva som skjer må vi fortsette å holde kontakten fordi vi har et sterkt vennskap i bunnen og er glad i hverandre, osv. Jeg har forsøkt å gå videre noen ganger men det har ikke fungert. Han har blitt ekstremt sint, og jeg har blitt skremt. Når sinnet legger seg og jeg har gitt opp er det uansett vår relasjon som må prioriteres, fordi det vi har betyr så mye. Har alltid vært åpen om mine mål og intensjoner. Og når ting ikke har fungert har jeg hatt lange samtaler med han om at det er over og at jeg må forsøke å gå videre etterhvert. Klokken tikket😅

Fire år gikk, og jeg fikk det aldri til. Isteden isolerte jeg meg mer og mer og begynte å leve livet på hans premisser. Aksepterte at det var andre regler som gjaldt for han. Ble rett og slett ganske skremt av tidligere utbrudd. Siste to årene skulle det etter hans ønske bare være vennskap mellom oss. For han betød det at jeg skulle behandle han som en kjæreste når han ønsket det, og være "ingen" når dét passet han bedre. Han var fremdeles sterkt imot mitt ønske om å etterhvert finne den rette, stifte familie osv. Men gjorde det samtidig klart at jeg ikke kunne forvente noe annet enn vennskap fra han. Og i praksis - at det fremdeles var veldig mye han kunne gjøre med andre kvinner, men ikke med meg. At interessen alltid ville ligge hos andre.  Selv om han såklart nektet for det og kalte meg gal, sjalu og patetisk. Jeg gjorde et siste forsøk på å gå videre i sommer, men endte med å prioritere "vennnskapet" til han mer enn hva som kanskje var nødvendig, og klarte ikke å gjøre en innsats med ny mann. Samtidig hadde han som var opptatt av "vennskap" funnet tilbake til eksen sin. Dette var en kvinne han hadde valgt foran meg hver gang mens det fortsatt var "oss". Man skulle kanskje tro at han som hadde insistert sånn på at vennskapet vårt skulle gå foran alt de gangene jeg forsøkte å gå videre, viste en viss grad av omtanke, respekt og interesse da det var hans tur. Jeg hadde ikke noe ønske om at vår relasjon skulle gå foran den de hadde, men etter alt han hadde krevd av meg tidligere og hvor rasende han ble om han oppfattet meg som "frekk" eller at han ble nedprioritert? Jeg hadde forventet en viss vilje til å gjøre en innsats fra hans side. Det skjedde selvfølgelig ikke. Plutselig skulle kontakten reduseres, jeg ble blokkert og ghostet for at hun nye ikke skulle vite at vi fortsatt hadde kontakt (men egentlig ble all kommunikasjon bare flyttet over til tlf/sms). Han ble sint om jeg tok iniativ til noe eller forventet et helt ordinært vennskap. Samtidig som HAN insisterte på at vi ikke kunne bryte kontakten, jeg var fremdeles hans beste venn selv om han holdt på med ei ny, han ville gjerne stille opp for meg på ulike måter, osv. 

Nå er det visstnok over med henne. Dvs han er fremdeles gal etter henne, men hun virker ikke så interessert. Så hele greia mellom dem henger litt i lufta. Han har allerede kommet seg på datingapper, er gira på å ha sex med meg og er tydeligvis villig til å finne på andre ting med meg (som feks skiturer) for å få det til. Viktigste for han tror jeg er de mange telefonsamtalene (opptil 5 om dagen). Jeg har vært den han ringer når han kjeder seg, samtidig som han snapper med andre damer og derfor ikke får med seg hva jeg sier, og han kan legge på med meg sporenstreks om noen andre ringer han mens vi prater. Sikker veldig behagelig for han å alltid ha noen der😅

 

Greia er.. Jeg har forklart at jeg ikke ønsker å fortsette, da det er tydelig for meg at han ikke vil ha meg i livet sitt, og ikke være en del av mitt. At det er andre kvinner han er mer interessert i, uansett om det er som venninner, kollegaer eller mer. At han aldri vil behandle meg som en helt normal venn. Han mener at det er psyken min som spiller meg et puss og at jeg overtenker, og fokuserer for mye på det negative. Mange av tingene som har såret meg dypt ser han ikke ut til å huske. Andre ting anklager han meg for å lyve om. Forklaringene hans på ting endrer seg jevnlig, og han kan bli rasende for at jeg forholder meg til den første forklaringen han ga, feks. Han kan kalle meg gal, sykelig sjalu og si at jeg trenger hjelp. Vet ikke om han spiller eller faktisk ikke husker. Jeg er uansett enig i at jeg har et negativt fokus. At jeg godt kunne vært litt mer chill. Men jeg var jo både chill og positiv i starten. Føler denne relasjonen til han ødelegger meg. Ja, det har vært mye fint også. Men hva hjelper egentlig det om jeg er den eneste som setter pris på det? Har mistet litt troen på at vi har et sterkt og godt vennskap (evt. mer). Etter hvordan han behandlet meg da han begynte på med eksen sin, føles det egentlig som om alt bare har vært falskt fra hans side. For min del har det vært utrolig mye følelser. Han var hele livet mitt og jeg ville gjort alt for han. Nå er det for sent for meg å stifte familie, og jeg har mistet gnisten på andre ting. Dating, andre venner, jobb, hobbyer, osv. Føler på en måte at han er alt jeg har igjen. Og uten han, så var alt forgjeves. Ga jeg opp drømmen om familie, barn og kjærlighet for et vennskap som bare varte frem til han fant ei ny dame, liksom? Eller skal jeg gjøre en innsats nå som han også virker å være i modus for det? Er dette en destruktiv relasjon, eller er det bare jeg som lager drama av tilfeldigheter og ulike personligheter? 

Dette ble visst veldig langt og rotete. Jeg trenger litt hjelp til å forstå om jeg gjør rett i å avslutte. For det skal så lite til for at jeg glemmer alt jeg synes er vondt med han og lar meg dra inn i den samme trakten med masse kontakt (på hans premisser). Han er dessuten alltid superhyggelig de gangene jeg forsøker å trekke meg unna. 

Anonymkode: 2a102...62b

Det er ingenting av det du skriver som får meg til å tenke at du bør fortsette med denne drittsekken. Ingenting. Løp! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hahaha den staminaen kan ta seg en bolle nå, altså😂 Takk for fine ord og at du deler. Grattis med å bli kvitt han, bra jobba❤️💪 En "detox" høres jo helt genialt ut!  Jeg har fryktelig dårlig samvittighet for at jeg liksom kaster det "gode" vennskapet i søpla og er en så vanskelig og dramatisk person. For versjonen han (og dermed vi) forholder seg til er jo at det er jeg som er en dust. De tingene jeg har reagert på har enten ikke funnet sted, eller var av en mildere karakter enn hva jeg har overtenkt meg til. I følge han. Men jeg følger rådet deres om å blåse i forklaringer og å forsøke å komme frem til en felles forståelse. Enten han oppriktig ser det på en annen måte eller bare later som, så vil jeg aldri nå frem. Og ting vil aldri endre seg, selv ikke om vi begge skulle tatt ansvar for feilene vi har gjort og forsøkt å se fremover. Det er ikke mulig med han. Tusen takk igjen til alle dere som har svart. Hver gang jeg vakler og tenker at jeg må slutte å være en følelseskald drittsekk tenker jeg på svarene her❤️ DETTE ER ENDELIG OVER👊

Anonymkode: 2a102...62b

Mulig jeg misforstår, men har du fremdeles kontakt med ham?

I så fall - det å fortsette å ha noe som helst kontakt med ham vil ikke fungere.

Det at han nå trakasserer deg så voldsomt som han gjør, det må stoppes. Hver gang du svarer han oppnår han det han vil - kontakt med deg og en mulighet til å manipulere deg igjen.

Skal du virkelig bryte med ham, så må ALL kontakt med ham brytes! Dvs. du må sende ham en melding at det er nok nå, du har gitt klar beskjed om at forholdet er slutt, at du ønsker ham lykke til videre i livet, men at du forventer at han respekterer at du ikke vil ha mer kontakt med ham, og at han derfor fra og med nå IKKE skal sende deg flere meldinger eller forsøke å kontakte deg på noen som helst måte. Og at hvis han likevel forsøker å ta kontakt, så må du gå videre med saken, da dette er trakassering.

Du kan aldri komme til en forståelse med denne mannen!

Send ham en slik melding, vær veldig tydelig med ham. Fortsetter han å skrive meldinger, ringe deg eller på annen måte forsøker å ta kontakt med deg - gå til politiet.

Denne mannen viser alle tegn til å kunne være en av de som blir farlige ved et brudd, og du må ta dette på alvor, Ts!

Så lenge du ikke setter en absolutt grense for deg selv nå, så er ikke dette over.

Du har ikke noe ansvar for ham!

Ta ansvar for deg selv!

En melding hvor du skriver at forholdet er avsluttet og at du ikke ønsker noen kontakt, at han ikke skal ta kontakt med deg på noen som helst måte! Og fortsetter han, gå til politiet og vis dem alle meldingene han har trakassert deg med etter du gjorde det slutt, og be om hjelp, da dette er en mann som har utøvet alvorlig psykisk vold mot deg over år! Be da om et besøks/kontaktforbud!

 

Skulle han likevel sende deg melding - ikke svar, tilbake til politiet!

Skulle han true med å ta livet sitt - ikke svar, bare ring politiet umiddelbart, si at han truer med selvmord, at dere ikke er sammen lenger og at du ikke tar ansvar for ham!

Truer han deg - politi med det samme!

Anonymkode: c19eb...878

[AnonymBruker]

Så lenge de snakker med han gir du han makt. Stopp all kommunikasjon.

Anonymkode: 4cdc0...14b

[Rhodiola]

Tråden er ryddet for innlegg postet av utestengt bruker og tilhørende svar.

Rhodiola, adm.

[Ellah]

Du bør kutte all kontakt, så lenge du opprettholder den er det en sjans for at dere havner tilbake i samme mønster. En melding blir til flere, en tur blir til flere, du synes synd på han igjen og han klarer på en eller annen måte å dra deg tilbake. 

Jeg har også gått fra et dårlig forhold til et nytt, til jeg til slutt møtte den verste av de, der jeg måtte ha besøksforbud for å klare og bli kvitt han. Han klarte å holde på meg i over et år fra vi egentlig brøt - vi skulle jo være venner etter brudd. Det var først når jeg blokket han fra alt, og kontaktet politiet at jeg faktisk klarte å bryte relasjonen. 

Så mitt råd er å blokke han fra alt, og om han finner nye måter å kontakte deg på (min eks gikk via digipost til slutt) blokk han derfra også. Du trenger ikke forklare deg, du har sagt du vil bryte, det er forklaring nok. 

Du kan fortsatt oppleve kjærlighet, familie og alt du har lyst til, men så lenge du har kontakt med han blokker han det for deg.