Samboer sier han ikke ønsker dette livet lengre. Vi har to barn. Hva nå?

[AnonymBruker]

NoaideBiehtar skrev (7 minutter siden):

Jeg syns også du bør flytte, OG melde bekymringsmelding til fastlegen hans. Si at han truer med selvmord og har barn. Blir det brudd ville jeg vurdert en prat med barnevernet også, for her må det jo avklares om han egentlig kan ha samvær. 

Det er fastlegens ansvar å få han inn i hjelpeapparatet, men da må jo fastlegen vite hvor alvorlig det er. 

Dette. Planlegg for brudd. Vær åpen med familie og venner så du får nødvendig støtte. Håper du har noen å snakke med. Dette er alvorlig. Han sliter. Du vet heller ikke hva han kan gjøre om "det blir for mye for han", noe det kan bli av hva som helst. Det er ikke ditt ansvar, men du og ungene må være trygge ❤️

Anonymkode: e11ad...49d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg synes faktisk han høres mer syk enn bortskjemt ut. Jeg tror det er viktig at det tas tak i. Han bør ta kontakt med psykisk helsevern i kommunen, eventuelt en henvisning til DPS. Da kan han få en vurdering av om det er derfor han ikke klarer å håndtere livssituasjonen dere er i.

 

Anonymkode: 36503...dd9

Han BURDE nok det, men realiteten er at han må ønske det selv. Og det gjør han ikke per i dag.

Terapi er uansett ikke en magisk fiks. Særlig ikke når det gjelder psykisk vold 

Anonymkode: ba52f...3d4

[AnonymBruker]

Dojakitty skrev (På 1.2.2025 den 15.11):

Du flytter ut og oppdrar barna alene. 
 

Hadde nektet å leve med konstant trussel om å bli forlatt.

Hadde bedt han pakke og starte sitt nye liv uten familien.

Anonymkode: dd3b3...b79

[AnonymBruker]

Ts, du lever i psykisk vold. Planlegg for brudd. Om ikke i morgen, så i løpet av kort tid. Finn ut av det praktiske og økonomiske.  Han ødelegger deg. 

Anonymkode: 8339c...9ac

[ufiltrert]

Selvmord, sexanhengig, potte sur, klikker i vinkel, egoistist, manneMANNEmann som ikke kan snakke om følelser.

Asbergere som din mann er har ingen empati. De bryr seg KUN om seg selv.

[AnonymBruker]

ufiltrert skrev (1 time siden):

Selvmord, sexanhengig, potte sur, klikker i vinkel, egoistist, manneMANNEmann som ikke kan snakke om følelser.

Asbergere som din mann er har ingen empati. De bryr seg KUN om seg selv.

Du, nå stigmatiserer du! Mange med autisme har mye empati. Det er faktisk en myte at man ikke har det.

Ville heller siktet mot personlighetsforstyrrelse her.

Anonymkode: de69a...5ea

[ufiltrert]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du, nå stigmatiserer du! Mange med autisme har mye empati. Det er faktisk en myte at man ikke har det.

Ville heller siktet mot personlighetsforstyrrelse her.

Anonymkode: de69a...5ea

If it quacks like a duck and stinks like a rotten duck its a rotten duck.

[AnonymBruker]

TS her igjen (har ikke postet her før, så vet ikke om dere kan se at det er meg eller ikke😅) 

 

Ser det er ev stor enighet om at det han driver med ikke er greit og at det er psykisk vold, noe jeg forsåvidt er enig i! 

Jeg må bare få påpeke at når han først er blid og «i toleransevinduet» sitt så er han en super fin pappa som elsker å leke med eldstemann og som kan være veldig omsorgsfull ovenfor meg. Han står ofte opp med guttene om morgenen så jeg får sovet litt lengre, og har blitt mye flinkere til å hjelpe meg på natt når jeg skal amme.

 

Dette er noe som har kommet mer med årene, da han var fryktelig selvsentrert i starten (eller om han ikke visste hvordan han skulle vise kjærlighet og omsorg? Han har ikke fått noe særlig av det hjemmefra). 

 

Han kan fortsatt slite med å anerkjenne følelsene til både meg og guttene, og jeg må si ifra til han at han må huske å se på og snakke med yngstemann (3mnd). Hvis han gråter så har han ingen behov for å trøste, men stort behov for at han bare må gynge han i søvn igjen asap, istede for å hjelpe han med å fikse grunnen til gråt (f.eks. å rape). 

 

Stemningen i huset er nesten utelukkende bestemt av mitt humør. Hvis jeg er glad så er alle glade, men hvis jeg er enten nedfor, sliten, sur, trist etc så blir stemningen deretter. Kanskje det er jeg som er psyko? Jeg har hvertfall etterspurt mange ganger at han kan dra meg litt opp også, og ikke bare jeg som drar han opp. 

 

Han er et skikkelig arbeidsjern, elsker å jobbe og kunne nok helst vært på jobb 12-14 timer i døgnet. Liker ikke ansvar hjemme ifm matlaging, rydding, oppvask, klesvask, ansvar rundt guttene (gi d-vitamindråper, smøre de inn pga atopisk eksem etc), men det har han heller ikke lært hjemmefra fra tidlig alder… 

 

Hvis det er jeg som er problemet her så vil jeg ha den helt ærlige sannheten på det, så jeg kan oppsøke hjelp og gjøre noe med det🙏🏼 hvis jeg kan unngå at barna får skilte foreldre så er jo det helt klart det beste! 

Men jeg føler jeg har snudd hver stein av meg selv og jeg klarer ikke alltid være 100% blid, forståelsesfull, leken, gi passe mengde grenser for barna, være en fantastisk samboer og holde hjemmet og kostholdet nogen lunde😩 det kan da ikke være menneskelig? Hvor mye kan man forvente av en partner/barnefar i en sånn situasjon? 

 

Jeg føler at det er jeg som er problemet, også blir jeg veldig «conflicted» når han truet med selvmord, skrike-krangler til/med meg når jeg er gravid og sier ting som «jeg kommer til å ta livet mitt en dag. Men jeg kommer ikke til å si når for da stopper du meg. Men du kan slappe av for jeg kan ikke gjøre det nå, for nå klarer du ikke å ta deg av barna uten meg»

 

det er så veldig store kontraster fra hans gode og dårlige dager, så jeg vet ikke hva jeg skal tro… 

Men som sagt, hvis jeg er problemet vil jeg veldig gjerne høre det, og enda bedre hvis noen har råd til hvordan jeg kan bli bedre🙏🏼

Anonymkode: 99ade...c34

[AnonymBruker]

ufiltrert skrev (4 timer siden):

Selvmord, sexanhengig, potte sur, klikker i vinkel, egoistist, manneMANNEmann som ikke kan snakke om følelser.

Asbergere som din mann er har ingen empati. De bryr seg KUN om seg selv.

Lenge leve uvitenhet 🤗🤭

Anonymkode: dd3b3...b79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

 

TS her igjen (har ikke postet her før, så vet ikke om dere kan se at det er meg eller ikke😅) 

 

Ser det er ev stor enighet om at det han driver med ikke er greit og at det er psykisk vold, noe jeg forsåvidt er enig i! 

Jeg må bare få påpeke at når han først er blid og «i toleransevinduet» sitt så er han en super fin pappa som elsker å leke med eldstemann og som kan være veldig omsorgsfull ovenfor meg. Han står ofte opp med guttene om morgenen så jeg får sovet litt lengre, og har blitt mye flinkere til å hjelpe meg på natt når jeg skal amme.

 

Dette er noe som har kommet mer med årene, da han var fryktelig selvsentrert i starten (eller om han ikke visste hvordan han skulle vise kjærlighet og omsorg? Han har ikke fått noe særlig av det hjemmefra). 

 

Han kan fortsatt slite med å anerkjenne følelsene til både meg og guttene, og jeg må si ifra til han at han må huske å se på og snakke med yngstemann (3mnd). Hvis han gråter så har han ingen behov for å trøste, men stort behov for at han bare må gynge han i søvn igjen asap, istede for å hjelpe han med å fikse grunnen til gråt (f.eks. å rape). 

 

Stemningen i huset er nesten utelukkende bestemt av mitt humør. Hvis jeg er glad så er alle glade, men hvis jeg er enten nedfor, sliten, sur, trist etc så blir stemningen deretter. Kanskje det er jeg som er psyko? Jeg har hvertfall etterspurt mange ganger at han kan dra meg litt opp også, og ikke bare jeg som drar han opp. 

 

Han er et skikkelig arbeidsjern, elsker å jobbe og kunne nok helst vært på jobb 12-14 timer i døgnet. Liker ikke ansvar hjemme ifm matlaging, rydding, oppvask, klesvask, ansvar rundt guttene (gi d-vitamindråper, smøre de inn pga atopisk eksem etc), men det har han heller ikke lært hjemmefra fra tidlig alder… 

 

Hvis det er jeg som er problemet her så vil jeg ha den helt ærlige sannheten på det, så jeg kan oppsøke hjelp og gjøre noe med det🙏🏼 hvis jeg kan unngå at barna får skilte foreldre så er jo det helt klart det beste! 

Men jeg føler jeg har snudd hver stein av meg selv og jeg klarer ikke alltid være 100% blid, forståelsesfull, leken, gi passe mengde grenser for barna, være en fantastisk samboer og holde hjemmet og kostholdet nogen lunde😩 det kan da ikke være menneskelig? Hvor mye kan man forvente av en partner/barnefar i en sånn situasjon? 

 

Jeg føler at det er jeg som er problemet, også blir jeg veldig «conflicted» når han truet med selvmord, skrike-krangler til/med meg når jeg er gravid og sier ting som «jeg kommer til å ta livet mitt en dag. Men jeg kommer ikke til å si når for da stopper du meg. Men du kan slappe av for jeg kan ikke gjøre det nå, for nå klarer du ikke å ta deg av barna uten meg»

 

det er så veldig store kontraster fra hans gode og dårlige dager, så jeg vet ikke hva jeg skal tro… 

Men som sagt, hvis jeg er problemet vil jeg veldig gjerne høre det, og enda bedre hvis noen har råd til hvordan jeg kan bli bedre🙏🏼

Anonymkode: 99ade...c34

Nei, det er ikke du som er problemet. Hva han hjelper til med og ikke er noe dere må bli enige om. Men det at han truer med selvmord og blir drita sur når du ikke vil ha sex, må han bare slutte med. Mulig du har latt deg styre og kontrollere av disse utbruddene, og mulig at han har det i seg og forbedre seg hvis du stiller et ultimatum og forteller i klartekst hva du ikke kan leve med, det vet ikke vi. Men da må du i så fall stå i den kampen, og ikke gi etter. True med selvmord eller skrike til deg foran barna = nulltoleranse. Da må du dra fra han. Ungene blir større og vil selvfølgelig ta skade av dette på sikt.

Tro meg, jeg vet hvordan det er å ønske å holde familien samlet. Men du kan ikke gjøre det på bekostning av egen mental helse, og den står litt i fare her nå hvis han får lov til å fortsette som han gjør.

Anonymkode: b5d26...ecb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

 

TS her igjen (har ikke postet her før, så vet ikke om dere kan se at det er meg eller ikke😅) 

 

Ser det er ev stor enighet om at det han driver med ikke er greit og at det er psykisk vold, noe jeg forsåvidt er enig i! 

Jeg må bare få påpeke at når han først er blid og «i toleransevinduet» sitt så er han en super fin pappa som elsker å leke med eldstemann og som kan være veldig omsorgsfull ovenfor meg. Han står ofte opp med guttene om morgenen så jeg får sovet litt lengre, og har blitt mye flinkere til å hjelpe meg på natt når jeg skal amme.

 

Dette er noe som har kommet mer med årene, da han var fryktelig selvsentrert i starten (eller om han ikke visste hvordan han skulle vise kjærlighet og omsorg? Han har ikke fått noe særlig av det hjemmefra). 

 

Han kan fortsatt slite med å anerkjenne følelsene til både meg og guttene, og jeg må si ifra til han at han må huske å se på og snakke med yngstemann (3mnd). Hvis han gråter så har han ingen behov for å trøste, men stort behov for at han bare må gynge han i søvn igjen asap, istede for å hjelpe han med å fikse grunnen til gråt (f.eks. å rape). 

 

Stemningen i huset er nesten utelukkende bestemt av mitt humør. Hvis jeg er glad så er alle glade, men hvis jeg er enten nedfor, sliten, sur, trist etc så blir stemningen deretter. Kanskje det er jeg som er psyko? Jeg har hvertfall etterspurt mange ganger at han kan dra meg litt opp også, og ikke bare jeg som drar han opp. 

 

Han er et skikkelig arbeidsjern, elsker å jobbe og kunne nok helst vært på jobb 12-14 timer i døgnet. Liker ikke ansvar hjemme ifm matlaging, rydding, oppvask, klesvask, ansvar rundt guttene (gi d-vitamindråper, smøre de inn pga atopisk eksem etc), men det har han heller ikke lært hjemmefra fra tidlig alder… 

 

Hvis det er jeg som er problemet her så vil jeg ha den helt ærlige sannheten på det, så jeg kan oppsøke hjelp og gjøre noe med det🙏🏼 hvis jeg kan unngå at barna får skilte foreldre så er jo det helt klart det beste! 

Men jeg føler jeg har snudd hver stein av meg selv og jeg klarer ikke alltid være 100% blid, forståelsesfull, leken, gi passe mengde grenser for barna, være en fantastisk samboer og holde hjemmet og kostholdet nogen lunde😩 det kan da ikke være menneskelig? Hvor mye kan man forvente av en partner/barnefar i en sånn situasjon? 

 

Jeg føler at det er jeg som er problemet, også blir jeg veldig «conflicted» når han truet med selvmord, skrike-krangler til/med meg når jeg er gravid og sier ting som «jeg kommer til å ta livet mitt en dag. Men jeg kommer ikke til å si når for da stopper du meg. Men du kan slappe av for jeg kan ikke gjøre det nå, for nå klarer du ikke å ta deg av barna uten meg»

 

det er så veldig store kontraster fra hans gode og dårlige dager, så jeg vet ikke hva jeg skal tro… 

Men som sagt, hvis jeg er problemet vil jeg veldig gjerne høre det, og enda bedre hvis noen har råd til hvordan jeg kan bli bedre🙏🏼

Anonymkode: 99ade...c34

Typisk ofre for vold og tro at de er problemet. "Hvis jeg bare gjør sånn så blir han glad". "Hvis jeg bare forandrer meg og blir sånn som han vil..." Nei, dette er ikke din feil. Og du skylder ting over på at han aldri lærte eller opplevde det i barndommen og da tror du det er grunnen. Det er feil. For jeg opplevde ikke kjærlighet noensinne i min oppvekst. Men jeg gir mine nærmeste kjærlighet fordi det er naturlig å være kjærlig, omsorgsfull og snill. Og jeg ville vært stygge med de om jeg nektet de kjærlighet. Og selv om jeg aldri har fått trøst i min barndom så vil jeg vil alltid trøste en baby fordi det er et naturlig instinkt inni meg. 

Det er mere her enn at det kan skyldes på barndom. Og det er IKKE din feil. Da hadde du visst det, om du var den fæle. At du lurer og tviler på deg selv er et stort 🚩🚩🚩.

Jeg har vært veldig syk av min barndom, men aldri om jeg har vært stygg med noen. Jeg har aldri fått noen til å grine. Aldri truet med selvmord. Ingen har gått på eggeskall rundt meg.

Du fortjener bedre. ♥️

Anonymkode: 45ab2...985

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Typisk ofre for vold og tro at de er problemet. "Hvis jeg bare gjør sånn så blir han glad". "Hvis jeg bare forandrer meg og blir sånn som han vil..." Nei, dette er ikke din feil. Og du skylder ting over på at han aldri lærte eller opplevde det i barndommen og da tror du det er grunnen. Det er feil. For jeg opplevde ikke kjærlighet noensinne i min oppvekst. Men jeg gir mine nærmeste kjærlighet fordi det er naturlig å være kjærlig, omsorgsfull og snill. Og jeg ville vært stygge med de om jeg nektet de kjærlighet. Og selv om jeg aldri har fått trøst i min barndom så vil jeg vil alltid trøste en baby fordi det er et naturlig instinkt inni meg. 

Det er mere her enn at det kan skyldes på barndom. Og det er IKKE din feil. Da hadde du visst det, om du var den fæle. At du lurer og tviler på deg selv er et stort 🚩🚩🚩.

Jeg har vært veldig syk av min barndom, men aldri om jeg har vært stygg med noen. Jeg har aldri fått noen til å grine. Aldri truet med selvmord. Ingen har gått på eggeskall rundt meg.

Du fortjener bedre. ♥️

Anonymkode: 45ab2...985

TS her!

Tusen takk for at du delte❤️ håper verden får flere mennesker som deg🫶🏼

 

har forsåvidt hatt en ganske forferdelig barndom selv, med en far som er psykopat og en mor med narsissistiske trekk og et alvorlig alkohol og depresjonsproblem, som nok gjør meg livredd for å skulle bli sånn selv… men som psykologen min har sagt så hadde jeg ikke hatt empati om jeg var sånn, og med mindre jeg lurer meg selv trill rundt så har jeg over gjennomsnittet mye empati for mennesker og dyr, og får evig dårlig samvittighet hvis jeg har gjort noe som gjør andre vondt, selvom det var et uhell eller ble misforstått f.eks… 

Anonymkode: 99ade...c34

[Hmmmmmm]

AnonymBruker skrev (På 2.2.2025 den 8.36):

TS her!
 

Wow! Tusen takk for alle svar! Det settes stor pris på!🙏🏼 

det har vært litt gjentagende spørsmål, så prøver å få svart på de fleste her: 

vi prøvde et år på å bli gravide med førstemann, mens andremann var særdeles uplanlagt. Vi ønsket tette barn, men ikke 1.5 år mellom tette😵‍💫 når det er sagt tok vi en felles avgjørelse på å beholde barnet. 
 

jeg går til psykolog på helsestasjonen, mye grunnet hvordan ting har vært i barndommen min og hvordan han behandlet med som gravid (truet med «ferdigstillelse av livet» rett før fødsel begge gangene), og har også tatt han med. Jeg foreslo også at det kan være en fødselsdepresjon, noe han nektet for, og psykologen sa ikke noe mer til det.. 

 

har dratt han med både til psykolog og familievernkontoret tidligere, men ting skal se så fint ut utad at han ikke faktisk åpner seg opp. Også blir han frustrert og gidder ikke mer fordi det ikke hjelper 😣 

 

pga en midlertidig økonomisk situasjon kan jeg ikke bare flytte fra han her og nå, men jeg tror det beste er å begynne å spare opp midler nå mens jeg kan, så når den midlertidige situasjonen er over så kan vi flytte fra hverandre ganske raskt. 
 

det er en veldig vanskelig situasjon å være i da han er sexavhengig, og er «på» konstant når det er god stemning, men blir potte sur hvis jeg avviser nok ganger.. vi har snakket om samlivsbrudd lenge, men han veksler mellom å fornekte det og å skulle ønske det skjedde i går. 
 

jeg prøver å gjøre det jeg kan for å være der for han og hele familien til enhver tid, gjøre mesteparten av alt hjemme, det tredje skiftet og holde roen (er i permisjon med minste så har full inntekt og). Men jeg føler det må være noe jeg gjør/sier som jeg ikke ser selv som forårsaker alt dette… men han klarer ikke gi noe svar på hva det er, så jeg vet ikke hvordan jeg skal finne ut av det.. 

 

det eneste han sier er at han ønsker mer stabilitet, at det ikke skal nevnes samlivsbrudd, også blir han kjempe sur når jeg forklarer hvorfor jeg ønsker dette (ref f.eks. å ta livet sitt rett før fødslene, blandt mange ting). 
 

men er til syvende og sist enig i at dette ikke er noe jeg kan holde på med… og at han har et ansvar for eget liv, og at jeg ikke kan leve med konstante trusler om selvmord så fort han får litt mer ansvar enn seg selv.. det er bare helt umulig å gå fra han, da han nekter så fort jeg nevner/vil planlegge prosessen med å flytte fra hverandre. Det å bare ta med barna og stikke av er heller ikke noe jeg ønsker å gjøre, og det stiller seg vel heller ikke så populært for familievernkontoret?

Anonymkode: 99ade...c34

Høres ut som han dikterer deg ved bruk av frykt for hvordan han vil reagere på mengden arbeid, lite sex og til og med hva du får prate om. Du ser nok tidsnok at dette er dødfødt. Spørsmålet er hvor lenge du skal la deg bli dratt rundt i møkka først. En vakker dag går du, uavhengig av han og hans følelser. Han er en voksen mann som må ta ansvar for seg selv og sine handlinger. Hvis han en dag tar livet sitt, så skal du vite at det ikke har noe med deg å gjøre. 

[Nowayback]

Menn i 20-årene er ofte ikke modne for å ha barn.

Generelt skeptisk til Gen Z som foreldre.

[AnonymBruker]

Hmmmmmm skrev (25 minutter siden):

Høres ut som han dikterer deg ved bruk av frykt for hvordan han vil reagere på mengden arbeid, lite sex og til og med hva du får prate om. Du ser nok tidsnok at dette er dødfødt. Spørsmålet er hvor lenge du skal la deg bli dratt rundt i møkka først. En vakker dag går du, uavhengig av han og hans følelser. Han er en voksen mann som må ta ansvar for seg selv og sine handlinger. Hvis han en dag tar livet sitt, så skal du vite at det ikke har noe med deg å gjøre. 

Ja, jeg er jo i grunn enig når jeg leser dette selv… jeg bare vil ikke tro det😔 

Anonymkode: 99ade...c34

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (20 minutter siden):

Menn i 20-årene er ofte ikke modne for å ha barn.

Generelt skeptisk til Gen Z som foreldre.

Nei, det er noe med det… han har bare virket så moden pga de økonomiske ferdighetene han har arvet fra foreldrene sine..

vi er forsåvidt millennials 😅 

Anonymkode: 99ade...c34

[AnonymBruker]

Min eks forlot meg av samme grunn da guttungen var 1,5. Han ville ikke ta hensyn til familien, ville ha tid til å gjøre sine ting, bestemme selv. Mye lettere for oss alle sammen å forholde oss til situasjonen nå, og selv om det var veldig sårt da så er det mye bedre (på alle måter) nå. Vi har 60/40 der jeg har 60%.

Anonymkode: b9276...a3f

[AnonymBruker]

Jeg fikk fødselsdepresjon da jeg fikk sønnen min, og det mistenker jeg at pappaen gjorde også. Han stakk bare ut og var borte hele dagen, ble sint og aggressiv bare jeg spurte om han kunne holde babyen så jeg fikk dusjet om han i det hele tatt var hjemme. Satt oppe og drakk og gamet om natta. Jeg fikk aldri sove, aldri gjøre noe uten barnet, jeg tenkte på selvmord hver dag. Etter to år var det fortsatt helt ulevelig, så jeg dro. Det var trusler om at han skulle ta livet sitt i månedsvis før det roet seg. Nå er barnet 6 år og vi har 60/40 og han har det bedre nå. Men aner ikke om han fikk noe behandling. Jeg fikk ECT til slutt, som hjalp meg. Jeg hadde også lyst til å stikke fra alt, men jeg kunne jo ikke det. Noen måtte være der og liksom. 

Vi var 35 da vi fikk barn og begge ønsket det. Det bare skar seg noe voldsomt. Tror han er sint på meg ennå for at jeg dro, men det der kunne jo ikke barnet vårt eller jeg leve med. Jeg var jo redd for eksen min innimellom, for han kunne bli så sint at han ødela ting og slo i veggene. 

Det høres jo unektelig ut som om din mann sliter med noe lignende, og han trenger åpenbart hjelp. Men så må han ønske det og da 😕

Anonymkode: f08a5...13b

[AnonymBruker]

Min var helt lik da vi hadde små barn. Viste seg at han hadde autisme. Prøv å hjelpe han, uansett om det feiler han noe eller ikke. Vær snille med hverandre. 

Anonymkode: e795f...592

[AnonymBruker]

Det er utrolig psykisk nedbrytende og stressende dette med at han skal ta livet av seg og sier slike ting. Dette alene hadde vært ille nok til å gå dersom han ikke tar tak for å få hjelp. Jeg har en eks som sa ting som dette, i tillegg til at han ikke gjorde noe hjemme og ikke jobbet. Det var mye psykisk terror der generelt, jeg håper det ikke er slik i hverdagen for deg og barna, virkelig. Etter at jeg gikk, fikk jeg en sånn ekstrem reaksjon på alt stresset, angstanfall og vondt i hele kroppen og det tok nesten 1 1/2 år før jeg var ute av alarmmodus. Trolig hadde jeg vært så på kanten og i fight/flight modus hele slutten av forholdet, at det var først etterpå at det løsnet og kom skikkelig.

Per i dag vet jeg og ser hvor psykt det er å si slike ting til partneren sin; du er under ekstremt press og stress. Det er jo ingen som ønsker den man er glad i død, enten man kan forhindre det eller ikke.. dette er noe du ikke har skyld eller del i, det handler om at han bruker sin egen dårlige psyke mot deg og det er helt forkastelig uansett om han er genuint svært deprimert eller ikke. 

Anonymkode: a9069...a53