Samboer sier han ikke ønsker dette livet lengre. Vi har to barn. Hva nå?

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

hva gjør jeg/vi?😵‍💫 

Anonymkode: 99ade...c34

Dere fullfører diskusjonen dere imellom.

Avklar hva han mener. Få satt ord på hva han tenker og hva han ser for seg videre. Han har nå to barn og en familie og han kan ikke melde seg ut etter eget ønske og så komme på banen igjen på solskinnsdager. Han må være der daglig.

Kanskje han er deprimert? Er han utslitt? Vitaminmangel? Søvnproblemer? Jobbproblemer? Suicidal?

Mye kan spille inn og selv om enkelte ting kan virke banalt og «enkelt» å fikse så kan totalen være overveldende. Og når en har barn i babystadiet så kan det være overveldende for enkelte selv om de sover godt, ikke trasser osv.

Men alt handler om dialog. Om han ikke ønsker dialog må han få ekstern hjelp. Om han ikke ønsker noen av delene er det kanskje på tide at du er tydelig på at dette ikke går lengre.

[AnonymBruker]

Pilleville skrev (3 timer siden):

Det hadde eg aldri gjort. Trur du barna hadde hatt det bra?

Ser at TS har lagt inn mer utfyllende informasjon som tyder at dette er mye mer alvorlig enn det HI gir inntrykk av; han har hatt depressive episoder ved begge barna før og etter fødsel, at behandling ikke hjelper og at han opptrer veldig ustabilt og usammenhengende. Da er det på tide å skaper avstand mellom seg og barna vs ham. Og ikke legge til rette for samvær aleine, heller, så lenge han har så store problemer. 

Anonymkode: 539cd...be8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, det ville vi. Vi ville tenkt at hun hadde det veldig vanskelig, og at det måtte være noe alvorlig galt som hun trengte hjelp med, depresjon eller noe. 

Anonymkode: 100f0...b45

Vi ville nok lagt press på å fått henne innlagt umiddelbart. Fordi kvinner som regel har hoveomsorg for små barn, og når hun prater om å kanskje ikke leve lenger, er det nærliggende å tenke på om hun vil ta 2 små med seg inn i døden av "omsorg" for dem... 

Anonymkode: 539cd...be8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Vi ville nok lagt press på å fått henne innlagt umiddelbart. Fordi kvinner som regel har hoveomsorg for små barn, og når hun prater om å kanskje ikke leve lenger, er det nærliggende å tenke på om hun vil ta 2 små med seg inn i døden av "omsorg" for dem... 

Anonymkode: 539cd...be8

Statistikken viser derimot at det er først menn som gjør det. Han fra Gjerdrum feks. 

Anonymkode: ba52f...3d4

[Nettmamma85]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

TS her!
 

Wow! Tusen takk for alle svar! Det settes stor pris på!🙏🏼 

det har vært litt gjentagende spørsmål, så prøver å få svart på de fleste her: 

vi prøvde et år på å bli gravide med førstemann, mens andremann var særdeles uplanlagt. Vi ønsket tette barn, men ikke 1.5 år mellom tette😵‍💫 når det er sagt tok vi en felles avgjørelse på å beholde barnet. 
 

jeg går til psykolog på helsestasjonen, mye grunnet hvordan ting har vært i barndommen min og hvordan han behandlet med som gravid (truet med «ferdigstillelse av livet» rett før fødsel begge gangene), og har også tatt han med. Jeg foreslo også at det kan være en fødselsdepresjon, noe han nektet for, og psykologen sa ikke noe mer til det.. 

 

har dratt han med både til psykolog og familievernkontoret tidligere, men ting skal se så fint ut utad at han ikke faktisk åpner seg opp. Også blir han frustrert og gidder ikke mer fordi det ikke hjelper 😣 

 

pga en midlertidig økonomisk situasjon kan jeg ikke bare flytte fra han her og nå, men jeg tror det beste er å begynne å spare opp midler nå mens jeg kan, så når den midlertidige situasjonen er over så kan vi flytte fra hverandre ganske raskt. 
 

det er en veldig vanskelig situasjon å være i da han er sexavhengig, og er «på» konstant når det er god stemning, men blir potte sur hvis jeg avviser nok ganger.. vi har snakket om samlivsbrudd lenge, men han veksler mellom å fornekte det og å skulle ønske det skjedde i går. 
 

jeg prøver å gjøre det jeg kan for å være der for han og hele familien til enhver tid, gjøre mesteparten av alt hjemme, det tredje skiftet og holde roen (er i permisjon med minste så har full inntekt og). Men jeg føler det må være noe jeg gjør/sier som jeg ikke ser selv som forårsaker alt dette… men han klarer ikke gi noe svar på hva det er, så jeg vet ikke hvordan jeg skal finne ut av det.. 

 

det eneste han sier er at han ønsker mer stabilitet, at det ikke skal nevnes samlivsbrudd, også blir han kjempe sur når jeg forklarer hvorfor jeg ønsker dette (ref f.eks. å ta livet sitt rett før fødslene, blandt mange ting). 
 

men er til syvende og sist enig i at dette ikke er noe jeg kan holde på med… og at han har et ansvar for eget liv, og at jeg ikke kan leve med konstante trusler om selvmord så fort han får litt mer ansvar enn seg selv.. det er bare helt umulig å gå fra han, da han nekter så fort jeg nevner/vil planlegge prosessen med å flytte fra hverandre. Det å bare ta med barna og stikke av er heller ikke noe jeg ønsker å gjøre, og det stiller seg vel heller ikke så populært for familievernkontoret?

Anonymkode: 99ade...c34

Her fremkommer jo flere ting som bare gjør situasjonen enda verre enn i HI. Denne mannen bør du bare forlate fortest mulig, TS. 

[AnonymBruker]

Etter det du skrev: løp! Gjerne med krisesenter som støtte. Ingen midlertidig situasjon tilsier at du skal bli i dette uansett hva det måtte være. Kom deg vekk. Langt vekk

Anonymkode: 89334...eee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Men jeg føler det må være noe jeg gjør/sier som jeg ikke ser selv som forårsaker alt dette… men han klarer ikke gi noe svar på hva det er, så jeg vet ikke hvordan jeg skal finne ut av det.. 

Kan dette ha noe med barndommen din å gjøre at du tror det må ha vært noe du har sagt eller gjort? For jeg holder på på samme måte ang min oppvekst, at det MÅ ha vært noe jeg hadde gjort eller hadde ikke mamma og pappa vært sånn som de var. Og så har jeg bragt det med meg videre i dårlige forhold. Barn pleier alltid ifølge min psykolog å ta ansvaret over på seg selv når de søker mening i hvorfor ting (vold) skjer. Hvis du var stygg med din samboer som fikk han til å lide sånn at han til og med ønsker selvmord så hadde du visst det. Folk som er stygge med andre er det med vilje og de liker det. Ellers er det ingenting du gjør som kan styre din mann. Han styrer seg selv, og er en voksen mann.

Nå når du har fortalt mere så tenker jeg at kanskje du ikke er sammen med en grei person. Han vil at det skal være slutt, men når du vil gå så vil han det ikke likevel. Var han en fornøyelse helt til før fødsel med første barnet? Eller har det vært ting hele tiden? 

Vi som har opplevd traumatiske barndommen har en tendens til å havne med feile menn/damer. Og så ser vi gjerne heller ikke at vi blir behandlet dårlig fordi det er jo det eneste vi kjenner til, så det er jo "normalt" for oss. Jeg lærte på KG at en mann skal ta hensyn til følelsene mine. Hadde ingen anelse om det før det. 

Anonymkode: 45ab2...985

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

det eneste han sier er at han ønsker mer stabilitet, at det ikke skal nevnes samlivsbrudd, også blir han kjempe sur når jeg forklarer hvorfor jeg ønsker dette (ref f.eks. å ta livet sitt rett før fødslene, blandt mange ting). 

Han skal få oppføre seg som han vil og så skal ikke du få ta opp at du vil gå når du blir behandlet dårlig. 🚩🚩🚩

Anonymkode: 45ab2...985

[AprilLudgate]

Nettmamma85 skrev (1 time siden):

Her fremkommer jo flere ting som bare gjør situasjonen enda verre enn i HI. Denne mannen bør du bare forlate fortest mulig, TS. 

Enig.

Du burde forlatt ham ved barn nummer 1.

Han har alvorlige psykiske helseproblemer LANGT forbi fødselsdepresjon.

Han trenger utredning - så igjen:

Henvisning DPS.

Bedre for ungene å bo smått og trygt enn med dette. 

[BobbySocks]

Dere får dele soverom og spise havregryn, så penger ikke er et problem. Han er en manipulerende dritt og sånn kan du ikke ha det. 

[Rosa Gnom]

AnonymBruker skrev (På 1.2.2025 den 15.10):

Som overskriften sier… hva gjør vi nå? 
 

samboere og kjærester i snart 9 år. Fikk to tette barn, hvor eldste er under 2 år gammel. Til tross for dette vil jeg si vi har det som plommen i egget, tatt alderen på gutta i betraktning. De sover stort sett natten gjennom, det er relativt lite surving, friske unger, minimalt med trass. 

må påpeke at det ikke er tvillinger. 
 

så fort det er litt sykdom, eller han må være hjemme fra jobb pga sykt barn, det er litt mer trass e.l. så klikker det for han. Han er ikke fysisk, men han er sint, frustrert og distanserer seg selv fra oss. 
han sier han ikke ønsker dette livet, hvor han må dekke andres behov før sine egne. Hvor han ikke kan gjøre hva han vil (som er å reise på jobb, komme hjem, bæsje når han vil og hvor lenge han vil, ha garanti for å sove natten gjennom hver natt etc. han er ikke typen til å dra ut på byen eller sitte og game hele natta). 
 

han kan også tidvis «true» med å ferdigstille livet sitt hvis dette fortsetter… 

samtidig ønsker han ikke å være den som stikker av, men han ønsker heller ikke hjelp. 
 

hva gjør jeg/vi?😵‍💫 

vi er i slutten av 20 åra begge to, med stabile jobber, inntekt, hus etc.

Anonymkode: 99ade...c34

Dere finner noen å snakke med snarest. Hørtes ut som depresjon. Kanskje han da føler at han er fastlåst og ingenting gir mening,glede eller lignende. Det er ialefall viktig å finne noen å snakke med så fort som mulig. Kanskje dere har flaks og han kommer til seg selv igjen en dag.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

pga en midlertidig økonomisk situasjon kan jeg ikke bare flytte fra han her og nå, men jeg tror det beste er å begynne å spare opp midler nå mens jeg kan, så når den midlertidige situasjonen er over så kan vi flytte fra hverandre ganske raskt. 
 

det er en veldig vanskelig situasjon å være i da han er sexavhengig, og er «på» konstant når det er god stemning, men blir potte sur hvis jeg avviser nok ganger.. vi har snakket om samlivsbrudd lenge, men han veksler mellom å fornekte det og å skulle ønske det skjedde i går. 

Ja, du må spare deg opp penger slik at du kan komme deg ut så for som fy! 

Han trusler skal du bare ignorere helt. Og det samme med hans sexavhengighet! Lukk ørene dine og steng beina dine. Du må gjøre alt du kan for å hindre at det kommer enda flere barn til her!! 

Anonymkode: ca20b...05a

[AnonymBruker]

Før oppdatering trodde jeg dette var en situasjon som det gikk an å ordne opp i, nå tror jeg ikke det lenger. Denne mannen har store problemer og er potensielt farlig.

I sånne situasjoner er det tryggeste å bare ta med barna og reise, uten å informere han på forhånd. Krisesenter kan være en mulighet om du ikke har noe annet sted å bo (familie eller noe), finn i hvertfall ut hvor nærmeste krisesenter er og hvordan de kan kontaktes dersom situasjonen plutselig forverrer seg.

Anonymkode: 47c57...dad

[Uanonym bruker]

Han kan være deprimert? Krev at han oppsøker hjelp.

[AnonymBruker]

Han høres jo ustabil ut Synes du skal ringe et krisesenter og be om råd. Tenker på alle "familietragediene" man har lest om i det siste og dette lyser varselslamper for meg.

TS om du går fra ham nå mens du fremdeles er i permisjon så får du hans kvote også, så da får du lenger betalt permisjon. Og han må ikke være alene med yngstemann.

 

Anonymkode: a6f4a...bbc

[AnonymBruker]

Ts, om det du skriver er sant så bør du dra. Flytt inn hos familie eller dra på krisesenter. Dette er typisk mann som på et tidspunkt klikker. Han har tydelig psykiske problemer og lav empati. Du kan ikke redde dette forholdet, nå må du prøve å redde barna dine fra dette. Vi kvinner bør seriøst bli flinkere til å lytte på den uggne magefølelsen, den finnes for en grunn.

Anonymkode: de69a...5ea

[AnonymBruker]

Jeg synes faktisk han høres mer syk enn bortskjemt ut. Jeg tror det er viktig at det tas tak i. Han bør ta kontakt med psykisk helsevern i kommunen, eventuelt en henvisning til DPS. Da kan han få en vurdering av om det er derfor han ikke klarer å håndtere livssituasjonen dere er i.

 

Anonymkode: 36503...dd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg synes faktisk han høres mer syk enn bortskjemt ut. Jeg tror det er viktig at det tas tak i. Han bør ta kontakt med psykisk helsevern i kommunen, eventuelt en henvisning til DPS. Da kan han få en vurdering av om det er derfor han ikke klarer å håndtere livssituasjonen dere er i.

 

Anonymkode: 36503...dd9

Det kan godt være han fikk en reaksjon på å bli far/skulle bli far. Husk på at det startet med selvmordstrusler FØR barnet var født. Men uansett så hører han psykisk mishandlende ut mot ts. Blir ikke overrasket om det viser seg at han egentlig var sånn hele veien. Han har ikke rett til å behandle ts eller barna dårlig fordi om han har blitt syk/deprimert.

Anonymkode: 45ab2...985

[Nooni]

Du har fått mange svar (jeg har ikke lest alle). Det eneste jeg vil nevne for deg er at det han holder på med, altså jevnlig trusler til/hentydninger om selvmord, er psykisk vold. Det er alvorlig. 

[NoaideBiehtar]

Jeg syns også du bør flytte, OG melde bekymringsmelding til fastlegen hans. Si at han truer med selvmord og har barn. Blir det brudd ville jeg vurdert en prat med barnevernet også, for her må det jo avklares om han egentlig kan ha samvær. 

Det er fastlegens ansvar å få han inn i hjelpeapparatet, men da må jo fastlegen vite hvor alvorlig det er.