Slutter man noen gan å bekymre seg om at det skal gå bra? (gravid)

[AnonymBruker]

Er 10+5 på vei og men oh men. Jeg er angstete type fra før (jeg får jevnlig hjelp, men det er en lang prosess, jobber med saken), jeg har helt utolig hjerne som daglig kan komme med tusenvis av forksjellige HVA OM. Har mistet før, så det e vel naturlig å være engstelig til en vis grad. Men skal dette være i 9 mnd (og så resten av barnets liv..?) ? Jeg har vært på UL 3 ganger allerede, fordi jeg er redd. Nå er jeg redd t de siste 3 dagene kvalmen har blitt verre, skulle ikke det begynne å bli bedre (har vært kvalm fra uke 6 men aldri kastet opp, er 50% sykemeldt) Har lyst å løpe til ultralyd igjen for å sjekke om placenta tar over riktig.

 Dere som har mistet før og blitt gravid på nytt, hvordan klarer dere å tenkte på noe annet enn HVA OM? Klarer dere å slappe av og ikke løpe til ul annahver uke?

Som sagt, jeg har fagfolk å snakke med så behøver ikke råd om å skaffe meg hjelp. Ville bare høre vanlig folks erfaring og kanskje litt tips.

 

 

Anonymkode: afb10...5ee

[mommyaka]

Helt ærlig... tror jeg bare du nå slappa av. I være så stresset og angst er iallfall ikke bra for barnet.

Vet ok det er ord du vil høre..men når man er gravid er det ikke noe man kan gjøre ..om noe skjer..da skjer .

Prøv å nyte å være gravid, og forsett og ta den hjelpen du får. Det vil komme en tid der du vil få gravid bekymringer til barn bekymringer. 

Og det er jekt normalt å være litt redd

[AnonymBruker]

Det gir seg ikke etter at barnet er født, ts. For hva om hen faller ut av senga? Hva om hen faller på sykkelen? Hva om hen ikke mestrer det sosiale? Hva om hen ikke mestrer skolen? Hva om du ikke duger til oppgaven? Hva om hen ikke blir lykkelig? Hva om - hva om.

Det kommer aldri, noensinne, til å gi seg. Så det du må gjøre er å mestre at livet ikke bare kan men med sikkerhet vil ende i død. Og at det på veien dit ikke bare kan men med sikkerhet vil være mye oppoverbakke. Og at din oppgave som mor ikke er å skjerme barn for at det kan gå galt, men ruste dem for at det vil gå galt.

Dette er en mulighet til mestring. Ta den. For du må mestre at det kan gå galt. For, ja, livet både kan og vil - gå galt. 

Anonymkode: 0f4e7...adb

[AnonymBruker]

Jeg var mye bekymret i graviditeten, spesielt i starten, da var jeg redd for å miste pga tidligere SA. Tenkte hele tiden at jeg håper graviditeten går fint frem til uke 12. Når jeg var over 12 uker på vei, fikk jeg nye tanker hele tiden, og var glad for hver uke som hadde gått fint. Greidde ikke å nyte tiden. Nå som baby er 5mnd, er jeg mer bekymret som mor enn da jeg gikk gravid. Det er tankesettet vi må jobbe med, og det jobber jeg med daglig. Men nei, det går ikke over, hvertfall ikke hos meg.

Anonymkode: 18192...ec9

[AnonymBruker]

Barna mine er 18 og 16. Jeg bekymrer meg mer enn noensinne.

Anonymkode: 7a229...1cd

[Sjokolade2922]

Slapp av det går bra

[AnonymBruker]

Jeg var på en ultralyd i uke 10 (oppfølging fordi jeg ble gravid etter ivf), og legen sa «nå er det overveiende sannsynlig at det blir en baby», og etter det så tenkte jeg at det kom til å gå bra. Den ultralyden gruet jeg meg veldig til, vi har også opplevd å miste før, og jeg følte det var for uvirkelig at vi faktisk skulle få et barn denne gangen. Fram til det hjalp det meg forøvrig å tenke at jeg er gravid nå uansett, og så forsøke å la alle tanker om spontanabort og alvorlige sykdommer og syndromer komme og fare videre uten å dvele ved dem. Jeg er generelt lite bekymret av meg, men frykten for å miste igjen når jeg endelig var gravid igjen var ganske altomfattende. Resten av svangerskapet var jeg veldig glad og ganske ubekymret. Jeg gruet meg veldig igjen kvelden før OUL, men det var bare den ene kvelden rett før at tankene om hva hvis noe er galt nå kom igjen. Men de forsvant når alt så fint ut der og. 
 

Håper bekymringene snart slipper taket, TS. Statistisk sett så er det svært sannsynlig at det går bra nå ❤️

 

Anonymkode: 21af4...3a3

[AnonymBruker]

Handlingene dine vil også påvirke tankene dine. Det er lettere å ta kontroll over handlinger enn tanker. Så du må jo la være å dra på ultralyd hele tiden. Det hjelper der og da; men bidrar egentlig til å opprettholde bekymringene dine. Så du må la være å gjøre det på grunn av irrasjonelle bekymringer. Så må du akseptere at du ikke kan kontrollere dette. Enten blir det baby, og mest sannsynlig blir det jo det, ellers blir det ikke baby. En viss kontroll har du i den forstand at du skal være bevisst på hva du putter i deg etc, men utover det er dette biologien som regjerer over. 
 

En del bekymringer skal vi ha som foreldre. Det må vi tåle. Det gjør også at vi passer på. Men vi må også bestemme oss for hva vi skal gjøre og ikke gjøre, og for å leve med at livet jo er et usikkert prosjekt. 

Anonymkode: 34c6e...8a3

[AnonymBruker]

Jeg har heldigvis aldri mistet, men jeg er proppfull av angst og verdensmester i bekymring så føler likevel for å svare.

I første svangerskap roet jeg meg litt etter uke 12 (var også på 3 UL mellom uke 6 og 12 😅). Men, så etterhvert skal man begynne å kjenne liv og kjenne det regelmessig. Jeg hadde morkaken foran hvilket gjør det vanskeligere å kjenne babyens bevegelser: ny bekymring som kvernet konstant. Ringte sykehuset flere ganger og var bekymret for lite liv. Mot slutten av svangerskapet lå gutten min i sete helt frem til uke 38/39 så da kom bekymringen om setefødsel.

Nå er han over 2 år og jeg må ærlig si at en del av det å være mamma er å være brkymret. Jeg er likevel mye mindre bekymret nå enn da jeg var gravid med han. Er alltid redd noe skal skje, men har ikke alle disse katastrofetankene surrende rundt hele tiden.

Er firer og gravid med barn nr 2 og dette svangerskapet tror jeg knapt jeg har vært bekymret en dag. Man venner seg til  

Anonymkode: e21d6...843

[AnonymBruker]

Er 29+3, og fremdeles veldig bekymret. Har mistet tidligere i uke 7, 9 og 12, så er veldig redd for at det skal gå galt igjen, selv om sannsynligheten for det heldigvis er liten. Bekymringene blir bare større etter man har fått barn visstnok.

Anonymkode: 5db16...ac6

[Vecky]

Har hatt to SA tidligere. Jeg begynte å senke skuldrene litt rundt uke 23. Både fordi jeg begynte å kjenne liv, og fordi det var sannsynlighet for at fosteret kunne overleve, hvis det ble prematur fødsel. 

Er flere ganger jeg har vært småbekymret for lite liv, men det har vært på dager som har gått i ett og jeg ikke har fått kjent etter. Når jeg har lagt meg ned for å slappe av har jeg kjent det fort. 
 

Håper du klarer å senke skuldrene etterhvert, forstår deg godt! 
 

[Tuppeluri]

Du kommer til å bekymre deg hele livet. Det er sånn det er med barn, desverre. 

Så hvis jeg skal komme med en oppløftende ting, det er helt helt normalt!