Barn og meningen med livet

[Kløna94]

Er det slik at det ikke er bra at barn blir eneste meningen med livet? At man må ha et eller annet enn barn for å føle på en meningsfylt hverdag?

Kom med din mening!

[AnonymBruker]

Det er ikke det det betyr. Det betyr ikke at et liv uten barn ikke har mening eller at man kan bli totalt oppslukt og interessert i noe annet eller at man velger å bruke livet annerledes. Men det er jo bra at de som har barn og de som får barn føler mening med det for tenk på alt man hører om dårlig oppvekstskår og omsorgssvikt. Det å vokse opp med foreldre som er der og gjør deg trygg er viktig. Så det er ingen kamp mellom mening og det å ha eller ikke ha barn eller om det er usunt. 

Anonymkode: e9fae...4a6

[Irak]

Det kommer litt an på barnas utvikling i forhold modenhet synes jeg. I perioder trenger de meg mer enn andre, og det tror jeg er ganske vanlig. Vi gjør koselige ting sammen når vi er sammen. Lager mat, danser i stua, spiller spill osv. Jeg har troa på at det er ikke kvantitet av tiden jeg tilbringer med barna mine som er viktig. Det er kvalitet. Noen av de beste samtalene jeg har hatt med mine barn har ofte vært i bilen.

Så tror jeg det er viktig for foreldre og barn og ha egentid. Tid for seg selv der de gjør det som gir dem glede og mestring. Så har mine egne ting som jeg gjør kun for meg selv. 

Det er dette jeg opplever som meningsfullt. Jeg ønsket meg barn for at jeg elsker barn, og liker å være sammen med dem. De beriker livet mitt. Vi tuller og tøyser masse 😂 Har det gøy sammen 😄 

Om barna blir altoppslukende så tenker jeg at det ikke er bra. Voksne trenger også egentid. Tror man er en bedre mor eller far om man er bevisst på dette. Viktig at foreldrene klarer å hente seg inn og samle overskudd tenker jeg. 

[AnonymBruker]

Handler både om at folk er forskjellige, men også forskjellige livsfaser.

 

Jeg fikk mitt første barn da jeg var 37 (og andre når jeg var 40). Hadde fra jeg flyttet hjemmefra som 19-åring og fram til midten av 30-årene hatt mange år hvor jeg dyrket meg og mitt. Reiser, utdanning, karriere, kulturopplevelser, venner, sosiale ting, storfamilien og så videre. At livet med ungene nærmest ble altoppslukende, kjennes derfor helt perfekt (for meg). Jeg har gjort veldig mye av de andre tingene som jeg har lyst til i livet før jeg fikk barn, og kjenner derfor ikke noe savn etter masse andre ting. Så for meg er det veldig meningsfylt å ha en hverdag som stort sett består av jobb,samboer og 2 barn. Men jeg tror ikke dermed det er sunt for alle. Det er sunt for meg fordi jeg har fått gjort mitt i veldig mange år, og det kjennes derfor ikke som noe offer for meg.

Anonymkode: 1b764...412

[AnonymBruker]

Tja. Barn trenger jo deg i ulike perioder i livet. En baby kan føles altoppslukende og ta alt fokus. Slik er det bare. Så blir barnet større, og man får hodet over vannet igjen (er min erfaring 😅)

Hvis barnet ditt er din eneste interesse, og absolutt alt du gjør kretser rundt barna, så lurer jeg litt på hvem du egentlig er. Er du bare mamma, har du ingen andre interesser ? Altså, ikke at det er rett eller galt, men ... jeg blir nysgjerrig. Den dagen barna blir så store at de klarer seg selv, begynner å gå ut med venner, ha sitt eget privatliv, hvem er man da? Husker man hvem man var? 

Jeg har tro på at både barn og voksne kan ha litt egentid, gjøre sine ting, utvikle seg som mennesker, og møtes rundt middagsbordet og snakke sammen om alt de har opplevd. Selvfølgelig skal man bry seg og være tilstede for barna, men det er ikke dumt å tenke litt på seg selv også.

Men "meningen med livet", det er jo et stort spørsmål og veldig individuelt. Barn kan være en del av meningen med livet - men så kan man fylle på med mye annet som gir energi, glede og overskudd. Enten det er kafebesøk, trening, en hobby, engasjere seg frivillig, eller en tur i skogen. Gjør det som kjennes rett for deg, for å få en meningsfull hverdag. Med eller uten barn. 

 

Anonymkode: e5b36...bdd

[AnonymBruker]

Det er ikke bra for et barn å være noens mening med livet. 

Anonymkode: 04763...fb3

[Anononyma]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det er ikke bra for et barn å være noens mening med livet. 

Anonymkode: 04763...fb3

Dette.

Selvfølgelig blir det jo litt sånn at små barn blir altoppslukende. Merker jo selv at min misjon med hverdagen for tiden er at den skal være best mulig for barnet mitt. Likevel er det viktig å ha egne interesser å glede seg over. Barnet må ikke føle at det har et ansvar for de voksnes glede.

Dessuten kommer det en dag de er store og selvstendige, skal ha luft under vingene. Da tror jeg det er ekstra viktig å ha noe eget å holde på med.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Det er ikke bra for et barn å være noens mening med livet. 

Anonymkode: 04763...fb3

Helt enig. Det blir et for stort ansvar for et barn. Og det merkes selv om man ikke sier det rett ut.

Anonymkode: 754b5...293

[AnonymBruker]

Jeg syns det er viktig at man dyrker egne interesser samtidig som man har barn. Livet skal jo ha en mening uten disse barna og. De blir voksne en gang og må klare seg selv og finne egne veier fremover. Så om du ikke dyrker egne interesser, så vil jo alt omhandles barna, sosiallivet til barna, jobben til barna osv osv. Min mor er sånn. 
Ekstremt opptatt av spesielt min ene søster sitt liv til en hver tid. Hu dyrker hele sjela si i det, og det er jo ikke helt sunt det heller. 

 

Anonymkode: 2d4e5...4e2

[AnonymBruker]

Kløna94 skrev (1 time siden):

Er det slik at det ikke er bra at barn blir eneste meningen med livet? At man må ha et eller annet enn barn for å føle på en meningsfylt hverdag?

Kom med din mening!

Nei, selvfølgelig er det ikke bra om barn blir eneste mening med livet for noen. Det er ikke bra for barnet/barna, og det er ikke bra for den voksne. 

Joda, barn kan bli ganske altoppslukende i en periode. Men om man legger sjelen sin i det å være forelder, og man da ikke opplever livet som meningsfullt dersom det ikke handler om barnet/barna, så begynner det jo å bli sykelig.

De som kun er foreldre, og som ikke finner noe mening i noe annet, vil jo lett få problemer med å la barna bli selvstendige, da de ikke ønsker et liv der barna flytter ut og klarer seg selv. (Da sitter de jo igjen med et liv uten mening.) 

Og for barna vil det være vanskelig, fordi de vil oppfatte at de er foreldrens mening med livet. Og at dersom de løsriver seg, vil de ha en forelder som ikke har noen mening med livet sitt. 
De vil altså føle på at det er et krav på dem om å ikke bli selvstendige, ikke flytte hjemmefra, og helst ikke ha et liv utenfor hjemmet. 

En som mister meningen med livet, vil jo være i faresonen for å ta sitt eget liv. 

Anonymkode: 62b20...067

[AnonymBruker]

For meg er barnet mitt en del av meningen med livet. Jeg liker å ha barn, jeg liker å være mamma, men jeg har også andre aspekter som gir mitt liv innhold og mening. 

Noen ganger i løpet av livet har jeg mistet/tapt elementer som har vært med på å gi livet mening, og har da funnet andre/nye muligheter for å skape meg et meningsfylt liv.

Meningen med livet er hva man velger å fylle det med, og jeg tenker det er sunt å ha mer enn ett aspekt som grunnlag for et meningsfylt liv. Å la barna (eller jobben, hobbyen, partneren) være eneste kilde/grunnlag for et meningsfylt liv skaper et overfokus og en avhengighet som kan være fullstendig ødeleggende dersom/når det faller bort. 

Anonymkode: b95c4...466

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn, og føler veldig mye mening med livet. Jeg har mye dyr, så jeg liker å vise omsorg og ha ansvar. Men dyrene begrenser ikke livet mitt slik et barn gjør. 

Nå er jeg ganske sær også, og liker de færreste av mennesker i denne verden. Jo mer tid jeg tilbringer med dyr jo mindre liker jeg også folk. Det er ikke forenlig med å være foreldre. 

For min del så trenger jeg noe å jobbe mot for å ha mening. Det målet kan forandre seg gjennom livet. 

Det er en grunn til at folk med uendelig med penger og muligheter blir ulykkelig - for de sliter ofte med å finne nye mål å jobbe mot.

Det er mine tanker om mening med livet hvert fall. 

Anonymkode: 0937d...05b