Datteren min sier hun er stygg og dum

[AnonymBruker]

Datteren min på snart åtte år sier at hun hater seg selv, hater hudfargen hennes, øynene, håret, stemmen og alt ved seg selv og at jeg ikke skal se på henne. Hun sier at hun er dum og stygg . 

Min opplevelse er at hun også sammenligner seg selv med sine venninner som er lyse og har blå øyner. 

Jeg vet jo at mange vil gjerne ha motsatt av hva de er selv. 

Hun er også utrolig smart. Omsorgsfull og en god venninne, hun er pliktoppfyllende på skolen, omgjengelig og utrolig flink i matematikk. Hun har gøy humor og er "street smart" i følge andre voksne.

Pappaen hennes er fra et land i Midtøsten og jeg er fra Norge. Størsteparten av familien er på pappaen sin side og ser ut som henne , så hun er ikke akkurat annerledes. Skolen er også ganske mangfoldig.

Jeg som moren hennes synes at hun selvfølgelig er den vakreste og beste jenta i hele verden. 

Selvfølgelig vil jeg jo lære henne at det er det indre som teller, men når hun snakker om utseendet også så blir det jo aktuelt likevel.

Hvordan skal jeg møte henne her ? Kjenner jo at det er vanskelig å vite hva jeg bør si og ikke si, og har selvsagt sagt meg uenig med henne.

Jeg har også sagt at det å rakke ned på seg selv er ikke sunt, vi skal ikke si stygge ting om andre, så bør vi heller ikke si sånn om oss selv. Har spurt henne hva hun hadde synes om hennes venninne hadde sagt noe stygt om seg selv, og det likte hun ikke, men snudde fort og sa hun ikke bryr seg. 

Skal sies at dette kommer relativt ofte.

Jeg har søkt hjelp hos helsesøster,men det er fortsatt en stund til. 

Hva kan jeg egentlig si til henne ? 

Anonymkode: 4f52f...2ff

[AnonymBruker]

Har hun fått noen kommentarer på skolen? Ville forsøkt å komme til bunns i det. Dette må jo komme fra et sted, tror ikke det bare handler om å sammenligne seg med andre. Ellers må du bare fortsette som gjør, i tillegg til å prøve å styrke selvfølelsen hennes. Skryt av henne, gjør ting med henne hvor hun opplever mestring, fokuser på gode opplevelser. 

Anonymkode: 6fb06...c9d

[AnonymBruker]

Her dyrket jeg relasjonene på far sin side, spesielt kvinnene og sørget for at vi var sammen med dem mye.

Hun fikk lært masse om kulturen og språket falt etter hvert på plass, hun fikk reise til landet flere ganger og treffe familie der og utviklet sakte men sikkert en stor stolthet over hennes andre etnisitet.

Samtidig eksponerte vi henne for barne tv og filmer fra far sitt land, slik at kulturen ble en del av hverdagen.

Snakker hun språket?

 

Anonymkode: a2061...51a

[AnonymBruker]

Finn kjendiser som ligner på henne. Rollemodeller som ser ut som henne

Anonymkode: c49e9...b5b

[Mabell]

Kanskje hun ikke trenger råd?

"jeg vil gjerne høre mer om hva du tenker om dette?"

"Hvordan får det deg til å føle når du sier dette?" 

"Dette høres skikkelig vanskelig ut, du kan fortelle meg mer. Jeg vil gjerne lytte"

"Det må være en vanskelig følelse du har inni deg, forklar meg mer om hvorfor du tenker sånn"

Altså, nysgjerrighet uten å dømme  det funker veldig ofte. Så kan man evt spørre barnet om det vil høre om en gang du har følt deg sånn. Om de ikke vil er det ok, men erfaringsmessig så sier de ja. Så kan du jo fortelle om en gamg du følte deg dum, og hvordan det gikk og hva du lærte av det.

 

Pedagog

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Har hun fått noen kommentarer på skolen? Ville forsøkt å komme til bunns i det. Dette må jo komme fra et sted, tror ikke det bare handler om å sammenligne seg med andre. Ellers må du bare fortsette som gjør, i tillegg til å prøve å styrke selvfølelsen hennes. Skryt av henne, gjør ting med henne hvor hun opplever mestring, fokuser på gode opplevelser. 

Anonymkode: 6fb06...c9d

Veldig sjukt om hun får det. De går i andre klasse. Hun ser ut som alle de andre fra Asia/Midtøsten der, men skal innrømme at jeg prøver å utvide vennegjengen hennes med flere fra andre land slik at det er mer mangfoldig og hun kanskje ikke føler seg så annerledes. Men tusen takk for råd, det vil nok bare være positivt. Jeg glemmer ofte å skryte av barna i en travel hverdag, og de er trøtte og slitne og oppfører seg alt annet enn eksemplarisk, men har hatt litt fokus på det i det siste særlig når de er gode mot hverandre eller i handlinger jeg ønsker mer av.

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Her dyrket jeg relasjonene på far sin side, spesielt kvinnene og sørget for at vi var sammen med dem mye.

Hun fikk lært masse om kulturen og språket falt etter hvert på plass, hun fikk reise til landet flere ganger og treffe familie der og utviklet sakte men sikkert en stor stolthet over hennes andre etnisitet.

Samtidig eksponerte vi henne for barne tv og filmer fra far sitt land, slik at kulturen ble en del av hverdagen.

Snakker hun språket?

 

Anonymkode: a2061...51a

Jeg elsker pappaens kultur, så Bollywood filmer, pakistansk mat og språk og klær faller ganske naturlig hjemme hos oss. Dessverre snakker hun ikke språket, men pappaen og jeg prøver å lære henne litt. Pappaen er veldig flink til å ta henne med på besøk hit og dit og vi vil gjerne ta med barna til hjemlandet for å bli mer integrert der også. 

Det har vært en del greier de siste årene som har gjort at vi ikke har fått dratt.

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Finn kjendiser som ligner på henne. Rollemodeller som ser ut som henne

Anonymkode: c49e9...b5b

Veldig lurt takk for tipset !

Mabell skrev (9 minutter siden):

Kanskje hun ikke trenger råd?

"jeg vil gjerne høre mer om hva du tenker om dette?"

"Hvordan får det deg til å føle når du sier dette?" 

"Dette høres skikkelig vanskelig ut, du kan fortelle meg mer. Jeg vil gjerne lytte"

"Det må være en vanskelig følelse du har inni deg, forklar meg mer om hvorfor du tenker sånn"

Altså, nysgjerrighet uten å dømme  det funker veldig ofte. Så kan man evt spørre barnet om det vil høre om en gang du har følt deg sånn. Om de ikke vil er det ok, men erfaringsmessig så sier de ja. Så kan du jo fortelle om en gamg du følte deg dum, og hvordan det gikk og hva du lærte av det.

 

Pedagog

Tusen tusen takk for konkrete råd ❤️

Anonymkode: 4f52f...2ff

[AnonymBruker]

Dette var trist å lese, men samtidig så gjenkjennbart. Jeg vokste også opp med norsk mor og far fra Midtøsten, og jeg slet med å godta meg selv fra så langt tilbake som jeg husker. På barneskolen trakk jeg meg inn i meg selv og tok avstand fra faren min så godt jeg kunne, siden det var hans «feil» at jeg så ut som jeg gjorde. Når medelevene sa noe negativt om «pakkiser» eller lignende, så må jeg beskjemmet innrømme at jeg forsøkte å si meg enig med dem og ta avstand fra alt ved meg som var unorsk. Jeg insisterte på å bli kalt med et norsk navn, og latet som om jeg ikke kunne språket til pappa. På ungdomskolen bleika jeg håret, kjøpte blå linser og brukte alt for lys foundation, men jeg lurte jo ingen. 

Jeg vet ikke om jeg er den rette til å gi deg råd, for for meg gikk det ikke over før jeg ble (ung) mor og fikk et barn som lignet på meg. Da kunne jeg jo ikke lenger rakke ned på hvordan jeg så ut, for da snakket jeg jo også stygt om ungen min. På omtrent samme tidspunkt skjedde det en endring i samfunnet, og det ble plutselig litt kult å være annerledes. Tenk Karpe feks, alt de har gjort for selvfølelsen til andre med samme bakgrunn! Mine egne barn tviholder på den kvarte delen av dem som er unorsk, og har tatt mellomnavn fra morfarens hjemland selv om jeg bevisst valgte å ikke gi dem det. De har vært på besøk i morfarens hjemland, lærer språket og lager maten.

Det jeg prøver å si, med alt for mange ord, er at jeg tror at det handler om å finne forbilder med samme bakgrunn. Med alderen vil hun sikkert tenke annerledes uansett, men akkurat nå ville jeg funnet frem noen kule artister, skuespillere eller lignende som hun kan relatere til. Mine foreldre gjorde aldri det til meg, men jeg tror det hadde hjulpet når jeg hadde låst meg inn i et spor om at jeg var «stygg». Uansett om det er et mangfoldig miljø på skolen, så vil også barn merke seg at idealet i Norge er ei hvit dame. Blond, brunette eller hva det måtte være, så lenge hun er hvit, slank og pen. Så vis henne at det ikke stemmer, og at skjønnhet kommer i alle farger. 🖤🤎🤍

Anonymkode: 9c3d1...eda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dette var trist å lese, men samtidig så gjenkjennbart. Jeg vokste også opp med norsk mor og far fra Midtøsten, og jeg slet med å godta meg selv fra så langt tilbake som jeg husker. På barneskolen trakk jeg meg inn i meg selv og tok avstand fra faren min så godt jeg kunne, siden det var hans «feil» at jeg så ut som jeg gjorde. Når medelevene sa noe negativt om «pakkiser» eller lignende, så må jeg beskjemmet innrømme at jeg forsøkte å si meg enig med dem og ta avstand fra alt ved meg som var unorsk. Jeg insisterte på å bli kalt med et norsk navn, og latet som om jeg ikke kunne språket til pappa. På ungdomskolen bleika jeg håret, kjøpte blå linser og brukte alt for lys foundation, men jeg lurte jo ingen. 

Jeg vet ikke om jeg er den rette til å gi deg råd, for for meg gikk det ikke over før jeg ble (ung) mor og fikk et barn som lignet på meg. Da kunne jeg jo ikke lenger rakke ned på hvordan jeg så ut, for da snakket jeg jo også stygt om ungen min. På omtrent samme tidspunkt skjedde det en endring i samfunnet, og det ble plutselig litt kult å være annerledes. Tenk Karpe feks, alt de har gjort for selvfølelsen til andre med samme bakgrunn! Mine egne barn tviholder på den kvarte delen av dem som er unorsk, og har tatt mellomnavn fra morfarens hjemland selv om jeg bevisst valgte å ikke gi dem det. De har vært på besøk i morfarens hjemland, lærer språket og lager maten.

Det jeg prøver å si, med alt for mange ord, er at jeg tror at det handler om å finne forbilder med samme bakgrunn. Med alderen vil hun sikkert tenke annerledes uansett, men akkurat nå ville jeg funnet frem noen kule artister, skuespillere eller lignende som hun kan relatere til. Mine foreldre gjorde aldri det til meg, men jeg tror det hadde hjulpet når jeg hadde låst meg inn i et spor om at jeg var «stygg». Uansett om det er et mangfoldig miljø på skolen, så vil også barn merke seg at idealet i Norge er ei hvit dame. Blond, brunette eller hva det måtte være, så lenge hun er hvit, slank og pen. Så vis henne at det ikke stemmer, og at skjønnhet kommer i alle farger. 🖤🤎🤍

Anonymkode: 9c3d1...eda

Dette var veldig fint skrevet og tusen takk for at du deler. Slik som situasjonen er nå, er alt rundt henne veldig "norskt". Jeg er selv norsk, men lite hjemme er norsk utenom språket. 

Vil jo at hun skal ha venninner med samme bakgrunn, gode forbilder osv, og en av kusinene hennes møter hun relativt ofte og det virker som de var en god relasjon selvom det er litt aldersforskjell. 

Hun har selv ytret at hun vil ha et norsk navn, noe jeg synes er helt hinsides fordi mange har utradisjonelle navn Idag. 

Vi har likevel klart å skape vår egen kultur hjemme, og det er supert. Bare håper hun etterhvert vil innse hvor flott hun er og etter alle de gode rådene her så vet jeg om en del jeg kan gjøre for å bidra ❤️

Anonymkode: 4f52f...2ff