AnonymBruker Skrevet 7 timer siden #1 Del Skrevet 7 timer siden Jeg liker ikke meg selv for tiden. Jeg tar dumme valg. Dørstokkmila er høy. Jeg må ta meg i nakkeskinnet og hive meg ut for aktiviteter jeg egentlig alltid har elsket, både trening, kor og sosiale avtaler. Og ofte avlyser jeg fordi jeg ikke orker. Det eneste jeg virkelig tvinger meg på er å kjøre ungene til deres aktivitet, som jeg også leder (en dag i uka). Jeg shopper plutselig alt for mye. Småting jeg egentlig ikke trenger. Ikke noe økonomisk krise enda, men stopper jeg ikke så kommer det etter hvert. På dager jeg egentlig skulle studert, ligger jeg i senga og sover. Når ungen er hjemme fra skolen pga sykdom, ligger jeg også og sover. Det er nesten så jeg føler meg syk selv også. Jeg synes det er tungt og vanskelig å komme meg på jobb. Når jeg først er der har jeg det fint, men hjemme igjen gruer jeg meg allikevel til neste dag. Mye sliten, trist, sur. Og dårlig samvittighet for at jeg er så dårlig mamma/kone/venninne/medlem/student/kollega om dagen. Det er nesten tyngre nå enn det alt var i høst, når den lille familien vår hadde 4 dødsfall på rekke og rad. Både jeg og mannen mistet f.eks. hver vår forelder. Så høsten ble en slags trø vannet opplevelse. Men sånn jeg er nå… jeg kjenner meg ikke igjen. Hvordan skal jeg komme ut av denne spiralen? Anonymkode: 85840...699 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 6 timer siden #2 Del Skrevet 6 timer siden Jeg kjenner meg 100 % igjen. Vi har også vært gjennom flere livsendrende hendelser de siste 3-4 årene, med blant annet alvorlig uhelbredelig sykdom hos flere nære familiemedlemmer. Det har kommet på løpende bånd. Det er sorg, depresjon, utmattelse, pårørendestress og PTSD. Jeg vet ikke hvordan du skal komme ut av det, jeg strever fortsatt med å finne fotfeste. Ha medlidenhet og overbærenhet med deg selv, sett lave krav og klapp deg selv på skulderen hvis du klarer å gjøre en liten ting du har satt deg fore, utover de aller mest nødvendige. Jeg har vært sykemeldt, har brukt antidepressiva, nå går jeg til privat psykolog. Livet er ganske tøft, og det kan ta lang tid å fungere normalt igjen når grunnen forsvinner under beina på oss. Anonymkode: 8948c...d58 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå