Andre som savner ens tidligere psykolog?

[AnonymBruker]

Jeg gikk en psykolog i flere år.  Jeg hadde da vi avsluttet behandlingen i lang tid følt jeg kun gikk til psykologen fordi jeg visste jeg ville savne henne om jeg sluttet og at timene ikke lenger handlet om å bli friskere.  Så jeg skjønte at det var riktig å avslutte behandlingen selv om det ville være ubehagelig. 

Jeg kjenner fortsatt savnet etter henne selv om det har gått ett år siden vi avsluttet behandlingen. Jeg har hatt svært lyst til å prate med henne og tenkt mange ganger på å sende kontoret hennes et brev om hvordan jeg har det. Nå har jeg aldri sendt brevet og jeg har ikke tenkt til å sende noe brev. Men jeg har skrevet brevet både i hodet og på papir mange ganger. 

Jeg har også en historie med å savne folk mye når de går ut av livet mitt. Det er ikke kun psykologen, det har vært andre før henne og det kommer til å bli andre etter henne. 

Noen som har det lignende?

Anonymkode: 3e88e...c53

[AnonymBruker]

Litt flaut å innrømme, men jeg synes også det er trist at min tidligere psykolog ikke lenger tenker på meg.  At hun nå har fått nye pasienter som har tatt min plass i hjernen hennes.   Jeg skjønner at det må og bør være sånn. Men synes fortsatt at det er trist at jeg nå kun er en av hennes mange tidligere pasienter som hun ikke har tid til å tenke på fordi hun er for opptatt med sine nye pasienter og hennes liv utenom psykolog-jobben. 

TS

Anonymkode: 3e88e...c53

[AnonymBruker]

Jeg har svart deg på dette en gang før, så jeg skriver ikke så utfyllende denne gangen, men jeg savner ikke tidligere behandlere i helsevesenet. 

Jo mer tid du bruker på å dyrke disse tankene, jo vanskeligere blir det å gå videre og glemme. Du er inne på en blindvei. Ta kontroll. Bytt fokus.

Anonymkode: 71833...427

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har svart deg på dette en gang før, så jeg skriver ikke så utfyllende denne gangen, men jeg savner ikke tidligere behandlere i helsevesenet. 

Jo mer tid du bruker på å dyrke disse tankene, jo vanskeligere blir det å gå videre og glemme. Du er inne på en blindvei. Ta kontroll. Bytt fokus.

Anonymkode: 71833...427

Jeg er enig i at jeg burde, men jeg klarer ikke. 

TS

Anonymkode: 3e88e...c53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er enig i at jeg burde, men jeg klarer ikke. 

TS

Anonymkode: 3e88e...c53

Da er det jo tydelig at du fremdeler behøves hjelp til å bli friskere, men du må prøve en ny behandlingsmetode.

Ser du noe slags mønster i dem du føler deg knyttet til på denne måten? Da tenker jeg mtp. Alder, kjønn, væremåte etc., eller er det helt tilfeldig hvem du savner etterpå? Hvis du ser et mønster, kanskje du kan aktivt lete etter en behandler som er helt motsatt, for å unngå risikoen for å knytte deg på denne måten?

Anonymkode: bfbb7...c99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Da er det jo tydelig at du fremdeler behøves hjelp til å bli friskere, men du må prøve en ny behandlingsmetode.

Ser du noe slags mønster i dem du føler deg knyttet til på denne måten? Da tenker jeg mtp. Alder, kjønn, væremåte etc., eller er det helt tilfeldig hvem du savner etterpå? Hvis du ser et mønster, kanskje du kan aktivt lete etter en behandler som er helt motsatt, for å unngå risikoen for å knytte deg på denne måten?

Anonymkode: bfbb7...c99

Det skal det mye til for å få offentlig betalt hjelp. Jeg tror ikke man får hjelp kun fordi man savner psykologen.  Jeg har heller ikke mulighet til å betale for enda en psykolog jeg kan bli avhengig av. 

Jeg vet egentlig ikke hva som er årsaken. 

TS

Anonymkode: 3e88e...c53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det skal det mye til for å få offentlig betalt hjelp. Jeg tror ikke man får hjelp kun fordi man savner psykologen.  Jeg har heller ikke mulighet til å betale for enda en psykolog jeg kan bli avhengig av. 

Jeg vet egentlig ikke hva som er årsaken. 

TS

Anonymkode: 3e88e...c53

Problemet er jo ikke at du savner psykologen, drt er jo langt dypere enn dét. At du savner psykologen er jo bare et symptom.

Dette er definitivt noe min fastlege hadde gitt henvisning for, har du snakket med fastlegen din rundt disse problemene? Mange har forresten forsikring gjennom jobb som dekker inntil 10 timer psykologhjelp, har du undersøkt noe slikt?

Du fortjener å slippe å ha det slik. Du holder deg selv tilbake noe helt vanvittig. Har du noen drømmer for livet, ting du ønsker å oppnå? Dette holder deg tilbake fra å jobbe mot de drømmene... Livet er altfor kort.

Anonymkode: bfbb7...c99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Problemet er jo ikke at du savner psykologen, drt er jo langt dypere enn dét. At du savner psykologen er jo bare et symptom.

Dette er definitivt noe min fastlege hadde gitt henvisning for, har du snakket med fastlegen din rundt disse problemene? Mange har forresten forsikring gjennom jobb som dekker inntil 10 timer psykologhjelp, har du undersøkt noe slikt?

Du fortjener å slippe å ha det slik. Du holder deg selv tilbake noe helt vanvittig. Har du noen drømmer for livet, ting du ønsker å oppnå? Dette holder deg tilbake fra å jobbe mot de drømmene... Livet er altfor kort.

Anonymkode: bfbb7...c99

Takk. Jeg skal sjekke dette med forsikring gjennom jobben. Jeg har aldri tenkt over det. 

Jeg har ikke snakket med fastlegen om dette. 

Jeg er også enig i at det at jeg savner psykologen kun er et symptom. I tillegg er jeg enig i at dette holder meg tilbake fra å leve livet.

TS

Anonymkode: 3e88e...c53

[AnonymBruker]

Nei. Etter min erfaring er ikke personer som arbeider i psykiatrien eller innenfor rus noen å stole på. De bygger bevisst opp tillitt for å dra ut informasjon de kan bruke mot pasienter rundt neste sving. De manipulerer systematisk noen man sjeldent opplever i vanlige relasjoner. Ikke mye å savne akkurat..

Anonymkode: 85f65...af4

[AnonymBruker]

Jeg jobber som terapeut. Vet ikke om det er nyttig for deg i det hele tatt, men for meg, og jeg antar for de fleste, så går relasjonen begge veier. Man skal selvfølgelig være profesjonell, men når alt kommer til alt, så er vi jo bare vanlige mennesker som ikke kan skru av og på følelser.

Jeg kan ofte tenke på- og savne mine gamle pasienter. Ikke slik at jeg sultent lengter etter dem på noen måte, men at jeg kjenner et lite savn etter den relasjonen vi har hatt. Jeg er jo så heldig å få et enormt dypt innblikk i sider ved mennesker som de ikke viser til noen andre, og det er jeg så utrolig ydmyk og takknemlig for. Det er umulig å ikke la seg treffe av dette på en eller annen måte, og det forsvinner ikke bare for at terapirelasjonen er over. Jeg kan fortsatt tenke på pasienter jeg hadde for 10 år siden og smile for meg selv og tenke at jeg håper det går bra for dem. 

Jeg bruker å tenke at alle alle relasjoner jeg har inngått i, både profesjonelle og private, bærer jeg med meg på en eller annen måte. Så et eller annet ved disse personene fortsetter å bo i meg. Så når jeg savner noen, så tenker jeg at jeg er på en eller annen måte har dem med meg hele tiden.

Anonymkode: 388e2...225

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg jobber som terapeut. Vet ikke om det er nyttig for deg i det hele tatt, men for meg, og jeg antar for de fleste, så går relasjonen begge veier. Man skal selvfølgelig være profesjonell, men når alt kommer til alt, så er vi jo bare vanlige mennesker som ikke kan skru av og på følelser.

Jeg kan ofte tenke på- og savne mine gamle pasienter. Ikke slik at jeg sultent lengter etter dem på noen måte, men at jeg kjenner et lite savn etter den relasjonen vi har hatt. Jeg er jo så heldig å få et enormt dypt innblikk i sider ved mennesker som de ikke viser til noen andre, og det er jeg så utrolig ydmyk og takknemlig for. Det er umulig å ikke la seg treffe av dette på en eller annen måte, og det forsvinner ikke bare for at terapirelasjonen er over. Jeg kan fortsatt tenke på pasienter jeg hadde for 10 år siden og smile for meg selv og tenke at jeg håper det går bra for dem. 

Jeg bruker å tenke at alle alle relasjoner jeg har inngått i, både profesjonelle og private, bærer jeg med meg på en eller annen måte. Så et eller annet ved disse personene fortsetter å bo i meg. Så når jeg savner noen, så tenker jeg at jeg er på en eller annen måte har dem med meg hele tiden.

Anonymkode: 388e2...225

Tusen takk, det svaret fikk meg til å føle meg bedre. 

 

TS

Anonymkode: 3e88e...c53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Takk. Jeg skal sjekke dette med forsikring gjennom jobben. Jeg har aldri tenkt over det. 

Jeg har ikke snakket med fastlegen om dette. 

Jeg er også enig i at det at jeg savner psykologen kun er et symptom. I tillegg er jeg enig i at dette holder meg tilbake fra å leve livet.

TS

Anonymkode: 3e88e...c53

Kommer det kanskje fra omsorgssvikt i barndom? For meg var det ikke psykologer, men jeg knyttet meg veldig til mødrene til mine venner, i et slags romantiserende håp om at de skulle "ta meg inn i varmen" og være moren jeg aldri hadde. Det skjedde selv som ung voksen... Helt til jeg fikk god hjelp med riktig type behabdlign for å bearbeide traumene ordentlig. Så begynte alt annet i livet å løsne. Nå lever jeg drømmen min og kan leve av det jef elsker, og flere publiserte kokebøkene som til og med er oversatt til andre språk. Jeg turte ikke prøve noe av dette før jeg bearbeidet fortiden...

 Anbefaler derfor veldig at du fortsetter å prøve behandlinger som kan endre ditt liv også. Du fortjener bedre enn å gnage på dette.

Anonymkode: bfbb7...c99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Kommer det kanskje fra omsorgssvikt i barndom? For meg var det ikke psykologer, men jeg knyttet meg veldig til mødrene til mine venner, i et slags romantiserende håp om at de skulle "ta meg inn i varmen" og være moren jeg aldri hadde. Det skjedde selv som ung voksen... Helt til jeg fikk god hjelp med riktig type behabdlign for å bearbeide traumene ordentlig. Så begynte alt annet i livet å løsne. Nå lever jeg drømmen min og kan leve av det jef elsker, og flere publiserte kokebøkene som til og med er oversatt til andre språk. Jeg turte ikke prøve noe av dette før jeg bearbeidet fortiden...

 Anbefaler derfor veldig at du fortsetter å prøve behandlinger som kan endre ditt liv også. Du fortjener bedre enn å gnage på dette.

Anonymkode: bfbb7...c99

Trist at du opplevde omsorgssvikt. 

Jeg har ikke opplevd omsorgssvikt. Men jeg har slitt mye med ensomhet gjennom hele livet.  Her tror jeg absolutt det er en sammenheng. 

TS

Anonymkode: 3e88e...c53

[Daria]

Min psykolog gjennom flere år sluttet for et halvt år siden, og jeg savner ham fortsatt mer enn jeg var forberedt på (og liker å innrømme). Det var et menneske og en relasjon jeg satte stor pris på og som var viktig for meg i en vanskelig periode, og uansett hvor skjev og profesjonell en sånn relasjon i utgangpunktet er, vil tilknytningen og følelsene, og dermed også savnet, som er involvert være like ekte og menneskelige.

Når du i utgangspunktet har en historie med unormalt kraftig savn og ensomhet, er det ikke unaturlig at det gjør seg gjeldende også i en sånn sammenheng. 

[AnonymBruker]

Daria skrev (3 minutter siden):

Min psykolog gjennom flere år sluttet for et halvt år siden, og jeg savner ham fortsatt mer enn jeg var forberedt på (og liker å innrømme). Det var et menneske og en relasjon jeg satte stor pris på og som var viktig for meg i en vanskelig periode, og uansett hvor skjev og profesjonell en sånn relasjon i utgangpunktet er, vil tilknytningen og følelsene, og dermed også savnet, som er involvert være like ekte og menneskelige.

Når du i utgangspunktet har en historie med unormalt kraftig savn og ensomhet, er det ikke unaturlig at det gjør seg gjeldende også i en sånn sammenheng. 

Tusen takk for at du deler og svarte på tråden min. 

TS

Anonymkode: 3e88e...c53

[AnonymBruker]

Det er jo en person du har delt ditt innerste med og som har vært der og støttet deg gjennom tunge tider, og som du har gitt masse tillit til. En stor del av jobben til en psykolog er å bygge en relasjon som gjør at du tør å dele ting du ikke har fortalt til noen andre. Derfor er det jo ikke unaturlig at du føler et savn til denne personen! Jeg har vært innen psyk. i mange år og det er et knippe mennesker derfra som jeg savner og som jeg kunne tenke meg å snakke med igjen. De har jo fulgt meg gjennom flere år og hatt stor betydning for tilfriskningen min. Men dersom savnet er så sterkt at det hindrer deg i å leve hverdagen din så kan det hende det kan være lurt å jobbe litt med det. Om svaret er å gå hos en ny psykolog hvis dette er det eneste du sliter med er jeg ikke så sikker på da. Jeg ville heller forsøkt å fylle livet og hverdagen med andre ting enn sykdom, og å bygge gode relasjoner til mennesker du kan bevare i livet. Gradvis vil dette savnet gå over. Og hadde dere en god relasjon er jeg sikker på at hun tenker på deg også. 

Anonymkode: e1a1c...b00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er jo en person du har delt ditt innerste med og som har vært der og støttet deg gjennom tunge tider, og som du har gitt masse tillit til. En stor del av jobben til en psykolog er å bygge en relasjon som gjør at du tør å dele ting du ikke har fortalt til noen andre. Derfor er det jo ikke unaturlig at du føler et savn til denne personen! Jeg har vært innen psyk. i mange år og det er et knippe mennesker derfra som jeg savner og som jeg kunne tenke meg å snakke med igjen. De har jo fulgt meg gjennom flere år og hatt stor betydning for tilfriskningen min. Men dersom savnet er så sterkt at det hindrer deg i å leve hverdagen din så kan det hende det kan være lurt å jobbe litt med det. Om svaret er å gå hos en ny psykolog hvis dette er det eneste du sliter med er jeg ikke så sikker på da. Jeg ville heller forsøkt å fylle livet og hverdagen med andre ting enn sykdom, og å bygge gode relasjoner til mennesker du kan bevare i livet. Gradvis vil dette savnet gå over. Og hadde dere en god relasjon er jeg sikker på at hun tenker på deg også. 

Anonymkode: e1a1c...b00

Takk for svar og at du deler. 

Jeg er enig i at jeg burde forsøke å fylle hverdagen med andre ting enn sykdom. At jeg burde bygge gode relasjoner jeg kan bevare livet ut. Problemet er at det er vanskelig i praksis.  Jeg har blant annet en ensomhetsfølelse jeg ikke selv forstår eller vet hvordan jeg skal håndtere. 

Anonymkode: 3e88e...c53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk for svar og at du deler. 

Jeg er enig i at jeg burde forsøke å fylle hverdagen med andre ting enn sykdom. At jeg burde bygge gode relasjoner jeg kan bevare livet ut. Problemet er at det er vanskelig i praksis.  Jeg har blant annet en ensomhetsfølelse jeg ikke selv forstår eller vet hvordan jeg skal håndtere. 

Anonymkode: 3e88e...c53

Har du noen gode venner eller familierelasjoner som du kan støtte deg på?

Anonymkode: bfbb7...c99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Har du noen gode venner eller familierelasjoner som du kan støtte deg på?

Anonymkode: bfbb7...c99

På en måte har jeg det. Men jeg sliter fortsatt med denne ensomhetsfølelsen.  Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil eller hvordan jeg skal bli kvitt denne ensomhetsfølelsen. 

På papiret er jeg svært heldig med relasjonene mine, men det smitter ikke over på hvordan jeg føler meg. Dette er også noe jeg har slitt med hele livet uten å egentlig forstå hva jeg kan gjøre med. Jeg føler meg på en måte skrudd sammen på en selvmotsigende måte. 

TS

Anonymkode: 3e88e...c53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har svart deg på dette en gang før, så jeg skriver ikke så utfyllende denne gangen, men jeg savner ikke tidligere behandlere i helsevesenet. 

Jo mer tid du bruker på å dyrke disse tankene, jo vanskeligere blir det å gå videre og glemme. Du er inne på en blindvei. Ta kontroll. Bytt fokus.

Anonymkode: 71833...427

Det er jo helt ufarlig å tenke på en tidligere psykolog. Jeg gjør det samme, tar ikke all min tid, men tankene r der så absolutt. Tror det er veldig vanlig. 

Anonymkode: a3095...164