Vurderer å droppe morfars begravelse

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I mitt hode er begravelser for de gjenlevende. Er det noen som ønsker eller trenger deg der? Hvis ikke, er det 100% kun opp til deg om du har behov eller ønske for å delta eller ikke. Jeg er ikke en begravelse-person, jeg sørger på min egen måte, og har ikke behov for å dele sorgen med andre.

Anonymkode: 5bf80...c2b

Det er min fetter som kommer da han har behov for en avslutning. Han har oppsøkt morfar for noen år siden og den er den eneste gangen han har truffet han. Etter en kort samtale lukket morfar døren etter hva han har fortalt og når han kontaktet meg avviste jeg han. Så jeg føler det er noe jeg bør gjøre for hans del også.

Anonymkode: 2d624...833

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Slik jeg har forstått det kom hun fra en familie hvor de hadde det trangt økonomisk. Min fetter har vært ærlig om at han ikke arvet noe fra sin far og at mormoren også har lite. Fra utsiden må jo jeg og min mor se ut som vi fikk alt og de ingenting.

Er du sikker sikker på at motivasjonen til din nye fetter ikke er penger.? Siden han snakker om arv og penger. Og det at han og konen har vært stygg med deg er ikke et godt tegn. Jeg ville vært forsiktig. Du skylder han ingenting. Og ikke all familir er bra familie. Noen ganger må man bare finne sin egen familie og de er faktisk bedre enn de biologiske.

Anonymkode: 6d60c...b34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Så jeg føler det er noe jeg bør gjøre for hans del også.

Igjen du skylder denne mannen ingenting. Ingenting!

Anonymkode: 6d60c...b34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Det jeg vet er at både morfar og mormor kom fra velstående familier og at de kjente til hverandre. Så mye mer vet jeg ikke, men jeg regner med at det var ett ekteskap som begge familiene var fornøyde med. Min mor har også omtalt min oldefar, faren til morfar som en streng og kald mann. Han giftet seg igjen under ett år etter at oldemor døde til en kvinne som var betraktelig yngre enn han. Så morfar har nok ikke hatt det så lett under oppveksten.

Jeg vet også at morfar bodde i bygda hvor farmoren til min fetter bodde i ca ett år, da han var i militærtjeneste der. Slik jeg har forstått det kom hun fra en familie hvor de hadde det trangt økonomisk. Min fetter har vært ærlig om at han ikke arvet noe fra sin far og at mormoren også har lite. Fra utsiden må jo jeg og min mor se ut som vi fikk alt og de ingenting. Men morfar var ikke en enkel mann og kunne være ganske voldsom i fylla. Jeg vet ikke med sikkerhet, men mamma fortalte meg om at han var voldelig når hun også var full, da var jeg i tenårene og det er en stund siden. Da min fetter kontaktet meg i starten var det ikke bare jeg som var ufin, og hans kone kontaktet meg også. Men jeg tror nok at sinne var mot morfar og ikke meg. Takk for gode råd, jeg må nok passe meg for at jeg ikke skal bli smittet av det sinne min fetter har båret på nesten hele livet.

Noe av det rare her er jo også at morfar har visst at jeg kom til å få vite dette. Jeg har endevent huset hans i dag på leting, tenkte det muligens kunne finnes ett brev eller noe annet men ikke funnet noe. Jeg vet han hadde besøk av en prest iallfall to ganger på sykehuset, noe som jeg stusset på da han ikke var en religiøs mann. Men jeg vet jo at der har presten taushetsplikt og jeg kan ikke få noe informasjon fra han.

Nå har jeg bestemt meg for at jeg skal gå i begravelsen. Den lille sjansen det er for at det likevell ikke er min fetter er en risiko jeg ikke vil ta heller. Men heller prøve å holde sinne nede, og så få tatt en dna test så raskt som mulig så vi kan fastslå det med sikkerhet. Det ser ut som det ikke tar mer en litt over en uke å få svar når jeg googlet det.

Tusen takk til deg og alle for gode råd. Det hjelper å lufte det litt, hodet har vært så fult at jeg ikke helt har klart å tenke så klart og kanskje vært for raskt ute med å dømme morfar.

Anonymkode: 2d624...833

Høres ut som om tråden har hjulpet litt for å sortere litt, og det er bra. Personlig tror jeg det er bedre å gå i begravelsen, enn å ikke gå og ev. angre etterpå.

Det du forteller om familiebakgrunnen er ganske typisk for den typen familier på den tiden. Det var ikke bare-bare for barna å gå mot foreldrene, eller innrømme at de hadde gjort noe som patriarkene mente var synd eller en skam for familien.

Jeg tror du gjør lurt i å være åpen i denne situasjonen. Og å akseptere. Ikke minst sortere hva som er ditt, hva som er din morfars, hva som er din fetters følelser. Tror det er viktig å akseptere også din fetters følelser, men at dere to også kan respektere og akseptere at dere har ulike opplevelser og følelser rundt dette, slik at dere heller enn å vikle dere sammen i sinne og bitterhet, heller forsøker å dra hverandre opp, ta vare på det gode og hverandre og skape en bedre familie sammen. (Skriver som om han er din fetter, men få det sjekket så dere slipper å ha den tvilen hengende, for den skaper bare usikkerhet.)

Det er ingen tvil om at din morfar ikke har vært en enkel mann å leve med, selv om dere har hatt ham i livet. Din fetter har mistet mye, men han har også sluppet å måtte forholde seg til de negative sidene med din morfars alkoholisme. Dere har begge to bagasje fra denne familien. Men forsøk om dere kan finne de gode verdiene, gleden, og gjør noe godt ut av de dyrekjøpte erfaringene dere nå har. Det vil deres barn ta med seg videre i sine liv og til deres barn igjen.

Jeg tror det er nyttig å minne seg selv på Holbergs ord innimellom, "alle vet at Jeppe drikker, men ingen vet hvorfor Jeppe drikker". Det er som regel en langt mer kompleks historie som ligger bak når noen har slitt så mye som din morfar synes å ha gjort. Han var et helt menneske, med en hel historie, mange historier, som formet ham. Ikke bare dårlig eller god, ikke bare svart eller hvitt, som er så lett å gå til når man blir overveldet av både sorg og sjokk på samme tid, slik du er blitt nå, Ts.

Jeg var i en begravelse nylig hvor den avdøde var en slik person. Mye positivt, men også veldig mye annet som gjorde livet til noen av de aller nærmeste veldig vanskelig i altfor mange år. De greide ikke selv å holde noen tale, men det de gjorde var å skrive en tale som presten så fremførte i kirken. Der hadde de først skrevet noe av det som ikke var bra, men de valgte å slette det, og de fortalte at det var de glade for i ettertid. Men det var en fin tale, som likevel ga et godt inntrykk av en del av de utfordringene personen hadde hatt i livet som nok var med på å forme også de negative sidene som ikke så mange opplevde. Så for de få som vet om denne personens negative sider også, vi forstod nok mer enn vi har gjort før. Nevner bare dette for å si at det er mange måter å gjøre noe i en begravelse. Og det å snakke med presten om det kan uansett være en fin ting. Men ingen trenger å holde en tale eller skrive en tale. Presten kan bruke informasjon som gis om den avdøde og bruke dette når presten snakker om avdøde.

Apropos prest, det virker som om din morfar kanskje hadde behov for å fortelle noen det han aldri greide å fortelle i livet likevel. Kanskje han også trengte å få en slags tilgivelse for å ha både forsømt sin sønn og å ha løyet til deg.

Om din mulige fetter og du er familie, så se på det som en siste gave fra din morfar, og gjør det beste ut av det han selv av en eller annen grunn ikke var i stand til å gjøre selv i livet.

Ønsker deg og din fetter lykke til videre i livet, håper dere greier å skape gode familiebånd sammen om dere virkelig er slekt.

Styrke til deg i begravelsen! ❤️ 

Anonymkode: fc159...a8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Er du sikker sikker på at motivasjonen til din nye fetter ikke er penger.? Siden han snakker om arv og penger. Og det at han og konen har vært stygg med deg er ikke et godt tegn. Jeg ville vært forsiktig. Du skylder han ingenting. Og ikke all familir er bra familie. Noen ganger må man bare finne sin egen familie og de er faktisk bedre enn de biologiske.

Anonymkode: 6d60c...b34

Dette ble tatt opp i den dårlige meldingsutvekslingen vi hadde for ett år siden.  Her var jeg ganske ufin og han svarte at jeg hadde vokst opp, vært anerkjent som barnebarn, mor som barnet, hadde fått bruke etternavnet, en del om identitet og hvordan det hadde påvirket faren hans å vokse opp i fattigdom, hvordan farmoren hadde slitt ol. Det kom ikke alene, men som en del av hvordan morfars handlinger har påvirket deres familie. Nå døde faren tidlig og det hadde delvis med ett høyt alkoholmisbruk å gjøre. Som i følge min fetter hadde å gjøre med mobbing i oppveksten i en liten kristen bygd og en far som ikke ønsket han. 

Ettersom han er folkeregistrert som morfars barnebarn så har han krav på sin del av arven uavhengig av kontakten med meg, så jeg tror ikke penger er motivasjonen her. Nå har han heldigvis frivillig tilbudt seg å ta en dnatest som er en lettelse, da jeg regner med jeg hadde måtte gå til søksmål om jeg var i tvil og i såkalt ødelagt relasjonen mellom oss totalt. Jeg håper jo på en fetter hvor jeg kan ha ett forhold og familie. Jeg har bare sporadisk kontakt med den ene halvbroren til morfaren min, da det her også har vært noe konflikt angående arv i forhold til oldemor og min da steoldemor etter at oldefar døde, som gjore at morfar ikke kom så godt overrens med sin stemor og den ene halvbroren. Det har vært mye rus, alkoholmisbruk og pengekrangel i familien og håper jo egentlig på å få brutt dette mønsteret, spesielt om jeg får egne barn.

Anonymkode: 2d624...833

[AnonymBruker]

Andre tider. 

Andre typer menn. 

Etterkrigstiden var preget av innesluttede menn som ofte ble både harde og kalde, steile og stolte, og med feil som var vonde å tilgi. 

Nå er kapittelet lukket og kanskje begynner det ett nytt. 

Jeg gikk i min fars begravelse, på tross av alt, og grein som en liten unge, jeg sørget rett og slett ikke over det som var, men det det som aldri blei. 

Så begravelser kan vere forløsende på sitt vis, de får en til å reflektere, på godt og ondt. 

 

Anonymkode: 37bdb...e56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Andre tider. 

Andre typer menn. 

Etterkrigstiden var preget av innesluttede menn som ofte ble både harde og kalde, steile og stolte, og med feil som var vonde å tilgi. 

Nå er kapittelet lukket og kanskje begynner det ett nytt. 

Jeg gikk i min fars begravelse, på tross av alt, og grein som en liten unge, jeg sørget rett og slett ikke over det som var, men det det som aldri blei. 

Så begravelser kan vere forløsende på sitt vis, de får en til å reflektere, på godt og ondt. 

 

Anonymkode: 37bdb...e56

Ja det er sant. Hans far var hard og kald etter det min mor har fortalt meg. De var vell også typisk nyrike da min morfar var ung og det kom nok med ett behov for å vise seg fram på en viss måte.

Takk for at du delte, jeg har bestemt meg for å gå i begravelsen men sendt en mail til presten med en forkortet versjon av ordene jeg hadde tenkt å si og ba om han kunne lese dem opp i stedet for, så jeg håper på dette.

Det er mye av de samme følelsene jeg også sitter med, om hva som kunne ha vært om vi bare hadde visst. Både for meg og min fetter, men også for mamma som mistet sin søster. Det rare her er at min mor jobbet ett par år på Ullevål sykehus da jeg var liten, så vi bodde i Oslo en periode til hun ble avskjediget pga av alkohol og pillemisbruk. Det rare er at moren til min fetter, som visste historien også jobbet der samtidig som henne og forsto hvem min mor var men fortalte det aldri til mamma og ikke til sønnen før han ble eldre. Vi flyttet tilbake til hvor jeg bor nå, men det var delvis pga av det gode inntrykket hans mor hadde av mamma at han prøvde å ta opp kontakten med morfar. Men morfar var ikke interessert og min fetter mistet motet og prøvde ikke på noe kontakt igjen før mamma var død. Det er så rart å tenke på hvor nærme det har vært at vi kunne møttes tidligere, for mamma hadde ikke latt dette ligge. Så det er mye som kunne ha blitt, iallfall før nå.

Anonymkode: 2d624...833

[AnonymBruker]

Hadde gått, men hadde ikke falt meg inn å holde tale. Har aldri holdt tale i begravelser til mine besteforeldre, selv de jeg har hatt tette bånd til. 

Anonymkode: 96de2...b9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hadde gått, men hadde ikke falt meg inn å holde tale. Har aldri holdt tale i begravelser til mine besteforeldre, selv de jeg har hatt tette bånd til. 

Anonymkode: 96de2...b9c

Hadde mamma eller mormor vært i livet hadde de nok gjort det. Men før dette kom opp visste jeg at ikke halvbrødrene skulle si noe og synes jeg burde si noe så ikke det skulle bli en veldig upersonlig begravelse. Vet ikke hvor mange som kommer til kirken, det blir en liten og kort minnestund etterpå. Men han var ganske gammel og de siste årene dårlig til beins, så mange av hans venner og tidligere kolleger er borte allerede. Nå håper jeg presten kan si noen ord på vegne av meg, for jeg tror ikke jeg har det i meg å holde en tale nå.

Anonymkode: 2d624...833

[AnonymBruker]

Jeg hadde gått for å få en avslutning på kapittelet. 
 

 

Anonymkode: 9b12c...399