Vurderer å droppe morfars begravelse

[AnonymBruker]

Jeg forstår TS veldig godt og hadde ikke villet gå i denne begravelsen. Morfar har levd et liv i fornektelse og jeg hadde mistet all respekt.

Anonymkode: 0b225...e29

[AnonymBruker]

Helt opp til deg om du går. Jeg hadde gått om det var mulighet for arv, så kynisk er jeg.

Anonymkode: 5c207...c6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Jeg tror det er viktig å huske at vi, her i dag, ser denne saken ut fra vår verdensforsåelse i dag.

I 1960 var ting veldig annerledes, og du vet ingenting om hva som den gangen skjedde. Hvordan tok din morfars foreldre dette, for eksempel? Fedre/foreldre, spesielt i familier med formuer, hadde ofte veldig mye å si over sine barn på den tiden, og det var ikke lett å stå imot. Ikke hvis storfamilien så på dette som en skam fordi din morfar valgte å ikke gifte seg med barnets mor, eller hun valgte å ikke gifte seg med ham. Du vet heller ikke noe om barnets mor la tilrette for at din morfar kunne få samvær med barnet. Og det å ikke ha noen kontakt med sin førstefødte, det vil jeg tro kan ha vært tøft for din morfar. For eksempel er det nærliggende å spørre seg "hvorfor begynte egentlig morfar å drikke? hva var det som var så vanskelig for morfar at han selvmedisinerte med alkohol og ikke greide å snakke om det?".

Poenget er at det er stor sannsynlighet for at din morfar ikke var en drittsekk, men at han har slitt med dette resten av livet. Hvis det stemmer, så er det heller ikke usannsynlig at din morfar ikke taklet å innrømme noe da du spurte, fordi det ble for vondt for ham. Spesielt menn av den generasjonen lærte ofte ikke å uttrykke følelser, de skulle være private, og problemer var noe man bare skulle takle, men absolutt ikke snakke om. Det å få vite at hans sønn var død kan ha gjort at din morfar ble ytterligere minnet over alt han hadde gått glipp av, og kanskje skyldfølelse om han hørte at sønnen ikke hadde hatt det bra og også hadde slitt med alkohol.

Vi har en ikke helt ulik sak i vår familie, og tro meg, far i dette tilfelle har slitt hele livet med dette. Og ble den gangen også rådet av fagfolk til å holde seg unna. Vårt familiemedlem greier ikke snakke om dette, og det er nok en livssorg som blir med i grava.

 

Det sinnet du føler nå er forståelig. Men det kan godt være du finner ut mer som vil gjøre at du forstår mer av din morfars valg, også hvorfor han nektet for det hele. Da kan det være du vil angre på at du ev. ikke gikk i begravelsen.

Dette var, tross alt, bare en liten del av hvem din morfar var. Ikke døm hele ham pga. dette ene som det er tydelig at han ikke har visst hvordan han skulle takle på en god måte.

 

Kondolerer med tapet av din morfar! ❤️

 

Mitt råd er å gå i begravelsen, forresten. Ikke minst fordi det vil gi deg og din fetter et sterkt felles minne som kan bli veldig verdifullt for dere begge to i fremtiden! ❤️

Anonymkode: fc159...a8b

Tusen takk for utfyllende svar og mange gode poeng. Nå er jeg muligens blitt litt påvirket av sinne og bitterheten til min fetter. (Ser flere nevner dna-test men jeg er sikker på at fetteren min i det minste tror han er barnebarnet til morfar). 

Morfar var forlovet med mormor når dette skjedde. Men jeg vet ikke hvordan hans foreldre reagerte og det har jeg egentlig ikke tenkt på før nå. Det kan jo godt være at han var under ett veldig press. Samtidig så satt hun igjen som fattig på ett lite tettsted med skammen mens han giftet seg og flyttet til hvor jeg bor i dag som er en av de større byene her i landet. 

Jeg har tidligere tenkt at alkoholmisbruket har vært fordi han mistet min tante, hun druknet da hun og min mor var tenåringer. Min mor døde jo også før han. Det kan jo stemme at det var for vondt å snakke om, samtidig snakket han ganske nedsettende om min fetters mormor, og malte ett lite flatterende bilde av henne som en jente som hadde det som da ble sett på som ett utsvevende sexliv. Hvis det nå viser seg med 100 prosent sikkerhet at han er er faren, så vil det være veldig stygt av han å tegne det bildet han gjore av henne til meg. Samtidig har jeg ingen familie igjen bortsett fra halvbrødrene til min morfar og deres etterkommere og ønsker jo egentlig at han er min fetter og at vi kan få ett godt forhold da jeg vil føle meg litt mindre alene i verden. Halvbrødrene til min morfar er yngre enn han men har egne familier og vi har hatt lite kontakt. Min oldefar giftet seg på nytt på sine eldre dager så det var også en stor aldersforskjell der.

Anonymkode: 2d624...833

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Helt opp til deg om du går. Jeg hadde gått om det var mulighet for arv, så kynisk er jeg.

Anonymkode: 5c207...c6b

Arven får jeg uansett, det er 25 prosent av det min morfar satt på som min fetter skal ha, da jeg har rett på mormors arv. Ettersom han er folkeregistrert som barnebarnet til morfar regner jeg med at han har det kravet uansett, men det er såpass mye igjen etter morfar og mormor at jeg uansett får en betraktelig sum når alt er solgt.

Anonymkode: 2d624...833

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det er et sjokk og at du føler på sinne og mange andre følelser nå.

Jeg mener ikke å si at du ikke har rett til å føle dette, men jeg tror det er nyttig for deg å tenke på hvor normalt dette er. Veldig mange barn vokser opp med en annen far enn den som er biologisk far. Veldig mange har ukjent far. Og enda flere har en far som ikke ønsker kontakt fordi de har en «ny og viktigere familie».

Og om du tenker deg om, så angår det jo ikke egentlig deg. Din mor og tante er døde. Mormor er død. Du og din fetter kan fritt velge om dere ønsker kontakt eller ikke. Det er ikke uvanlig å ikke ha kontakt med fettere selv om man er vokst opp med tett kontakt.

Poenget mitt er: prøv å legge dette litt til side for nå. Gå i bisettelsen fordi du var glad i din morfar gjennom mange år. Prøv å ha det hyggelig i minnestunden og benytt gjerne anledningen til å gjenoppta kontakten med slektninger. Når du har fått sovet på dette så innser du at det ikke er så stort og farlig som du kjenner det akkurat nå. Det er ikke verdt å gå glipp av bisettelsen for du kommer til å angre om du ikke går.

Sender deg en klem. Kondolerer med tapet av morfaren din. 

Anonymkode: f070f...42b

[Tipaa]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Nei, det er faren hans som er morfars sønn. De har ikke og er ikke gift så hun har ingen arverett. Ettersom hans far og min mor er død er vi de to eneste arvingene. 

Anonymkode: 2d624...833

Du skrev i første innlegget at det var mormoren til fetteren som ble smelt på tjukka av din bestefar. Så da skulle det kanskje vært farmor til fetteren da du mente? Flisespikkeri men men.

 

hva mener du med andre setningen din ? Hvem er ikke gift?

[AnonymBruker]

Tipaa skrev (Akkurat nå):

Du skrev i første innlegget at det var mormoren til fetteren som ble smelt på tjukka av din bestefar. Så da skulle det kanskje vært farmor til fetteren da du mente? Flisespikkeri men men.

 

hva mener du med andre setningen din ? Hvem er ikke gift?

Ser det nå. Det skal være farmor så klart. Litt nytt dette. Jeg mener at min fetters mor ikke har arverett og hans far er død. Min mormor og mor og tante er også døde, ingen andre etterkommere, så det er bare oss to.

Anonymkode: 2d624...833

[Tipaa]

Okei, da skjønner jeg, takk for forklaringen.

Ville absolutt tatt DNA test, bare for å være på den sikre siden. Du kan potensielt gå fra 100% arv til 75% arv slik å forstå? Ettersom fetteren arver halvparten av morfaren din; men mormors arv er jo din. 
 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, det er bare det at å holde en tale om han når han i alle disse årene hae løyet føles så rart. Jeg må jo også si dette til flere på ett tidspunkt da det kommer ett barnebarn til i begravelsen. Samtidig så skal blandt annet en tidligere kollega av min morfar si noen ord og bestevenninna til min mor, å forstår jo at mannen ikke bare var slem for det er jo ingen. Du har kanskje rett og det er jo gode ting han også har gjort som kan bidra til at jeg muligens kan prøve på slippe litt på det enorme sinne jeg føler på. 

Anonymkode: 2d624...833

Du trenger ikke å holde tale.

Du trenger heller ikke å fortelle alle andre at fetteren din kommer. Hvem som helst kan gå i kirka i en begravelse og hvis noen der lurer på hvem "han fremmede" er, så kan han presentere seg selv. Ikke ditt ansvar.

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ser det nå. Det skal være farmor så klart. Litt nytt dette. Jeg mener at min fetters mor ikke har arverett og hans far er død. Min mormor og mor og tante er også døde, ingen andre etterkommere, så det er bare oss to.

Anonymkode: 2d624...833

Avdødes svigerbarn har ikke arverett, arven går til barnebarn hvis avdødes barn er død.

Anonymkode: 7781e...28c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Tusen takk for utfyllende svar og mange gode poeng. Nå er jeg muligens blitt litt påvirket av sinne og bitterheten til min fetter. (Ser flere nevner dna-test men jeg er sikker på at fetteren min i det minste tror han er barnebarnet til morfar). 

Morfar var forlovet med mormor når dette skjedde. Men jeg vet ikke hvordan hans foreldre reagerte og det har jeg egentlig ikke tenkt på før nå. Det kan jo godt være at han var under ett veldig press. Samtidig så satt hun igjen som fattig på ett lite tettsted med skammen mens han giftet seg og flyttet til hvor jeg bor i dag som er en av de større byene her i landet. 

Jeg har tidligere tenkt at alkoholmisbruket har vært fordi han mistet min tante, hun druknet da hun og min mor var tenåringer. Min mor døde jo også før han. Det kan jo stemme at det var for vondt å snakke om, samtidig snakket han ganske nedsettende om min fetters mormor, og malte ett lite flatterende bilde av henne som en jente som hadde det som da ble sett på som ett utsvevende sexliv. Hvis det nå viser seg med 100 prosent sikkerhet at han er er faren, så vil det være veldig stygt av han å tegne det bildet han gjore av henne til meg. Samtidig har jeg ingen familie igjen bortsett fra halvbrødrene til min morfar og deres etterkommere og ønsker jo egentlig at han er min fetter og at vi kan få ett godt forhold da jeg vil føle meg litt mindre alene i verden. Halvbrødrene til min morfar er yngre enn han men har egne familier og vi har hatt lite kontakt. Min oldefar giftet seg på nytt på sine eldre dager så det var også en stor aldersforskjell der.

Anonymkode: 2d624...833

Jeg tror mye av svaret i hvorfor det ble som det ble ligger i det at din morfar var forlovet da den andre kvinnen ble gravid. Jeg antar at du vet lite om hvordan familiene på hans og din mormors familie fungerte på den tiden. Kanskje ble han presset til å gjøre som han gjorde. Kanskje elsket han din mormor og var livredd for å miste henne? Kanskje var han kynisk som hadde sex med en kvinne med et rykte på seg mens han selv var langt hjemmefra? Eller kanskje var han ensom der han var? Kanskje likte han denne andre kvinnen, eller ikke? Kanskje likte hun ham, eller ikke?  Bare det med kommunikasjon over distanse den gangen var mye vanskeligere enn i dag. Å ringe langdistanse var dyrt, så å holde kontakten hjem var som regel gjort med brev.

Det at din tante døde så ung kan også ha trigget din morfars problemer, han mistet et barn, og visste likevel at han hadde et barn til som han ikke kunne snakke med noen om. Og så mistet han jo både sin kone og andre datter også. Og i alt dette visste han at han hadde mer familie. Kanskje ikke så rart at din morfar drakk for å slippe unna det som må ha vært både sorg og kanskje anger?

At han snakket stygt om sin sønns mor, det kan være han mente. Men det kan også være et forsøk på å forsvare seg selv og eget valg. Ikke fint gjort i det hele tatt, men for en som tydelig aldri har greid å snakke om at han hadde et barn til, så er det kanskje ikke så rart likevel, en måte å distansere seg på. Nå virker det jo som om din fetter faktisk er din fetter, men for å være 100 % sikker, for deres egen del, så tenker jeg det kan være lurt å ta en test for å finne det ut. Da slipper dere at det spørsmålet er ubesvart i fremtiden i hvert fall.

Det kan virke som om din morfar rett og slett har forsøkt å fortrenge realiteten i dette. Da tenker jeg på det at han nektet å snakke med deg om dette da du tok det opp. For om han burde jo ha forstått at dette ville komme frem den dagen han døde, all den tid han faktisk betalte bidrag i alle år for gutten. En annen mulighet er at din morfar var redd du skulle reagere med sinne, og derfor avfeide alt, i frykt for å miste deg, som sin siste nære slektning?

Jeg vet ikke, men jeg tror det ligger mye i denne historien, som, hvis du og din fetter visste detaljene, ville gjort at dere kanskje ikke dømte ham så hardt som det er lett for å gjøre.

Og uansett hva historien er, så må du (og din fetter) velge hvordan dere ønsker å forholde dere til familiehistorien og din morfar videre. Din fetter er svært bitter. Det er forståelig. Men samtidig, det kan være mye mer med historien enn hva han også vet.

Vokt deg vel for å ikke bli påvirket av hans bitterhet, for den bitterheten er av en type som spiser en opp innenfra, bare skader deg, skader han. Aksepter at det er mye dere ikke vet, mye dere kanskje aldri får vite, kanskje dere bare får vite en side av saken om hans mormor husker noe av dette i et klart øyeblikk, men ta heller ikke hennes ev. historie som den fulle og hele sannheten. Slå dere til ro med at dere to nå har fått en gave i det å være familie, og at dere kan velge å ikke la dette få overskygge de bedre sidene med din morfar og familiehistorien.

 

❤️

Anonymkode: fc159...a8b

[Ulven]

Jeg forstår følelsen og ønsket om å droppe hele begravelsen, men så tenker jeg at hvis det viser seg at dette faktisk ikke er din biologiske familie, vil du trolig angre på at du ikke deltok. Og da er det ikke mulig å gjøre om avgjørelsen. 

Når det kommer til at morfaren din har betalt bidrag for et barn, så var det slik at man blodtypet barn og foreldre for å finne/utelukke farskap på den tiden. Det betød at hvis man var riktig uheldig og hadde samme blodtype som barnet, men ikke hadde hatt sex med moren, kunne man allikevel bli dømt til far hvis retten valgte å stole på mors versjon. Så det er noen menn derute som ble dømt urettmessig til å være fedre, men også menn som ble frikjent selv om de var fedre. At det blir sagt at morfar innrømmet farskapet i retten ville jeg foreløpig tatt med en klype salt med tanke på at dette er informasjon som har gått gjennom mange ledd og som du foreløpig ikke har noen bevis for at stemmer. 

Når man leter etter likheter vil man gjerne finne de selv om de objektivt sett kanskje ikke er tilstede. 

Når det kommer til arv vil han tre inn i sin fars sted, og dette vil gjelde selv om det skulle vise seg at det ikke er slektskap allikevel. Men siden det er snakk om uskiftet bo og et mulig rotete oppgjør, kan det for din del være greit å be om offentlig skifte. Da vil en fagmann ta over arveoppgjøret, og det vil ikke bli diskusjon om hvem som har rett på hva.

 

[AnonymBruker]

På den tiden var det nok en veldig vanlig historie. Barn født utenfor ekteskap ble aldri fortalt om. Blader og aviser har vært fulle av folk som leter etter sitt opphav, eller etter barn de ikke har hatt kontakt med. Etter hva jeg skjønner har morfaren din betalt barnebidrag, så det er bra. 

Tror nesten du må sette deg inn i at alt var litt anderledes før. Og om det handler om belastede familier med alkoholmisbruk osv, så kan sånne ting fort skje.

Hvis du var glad i morfar før alt dette, så tror jeg du kan komme til å angre om du ikke går i begravelse. Men gjør det som føles riktig for deg.

Kondolerer ❤️

Anonymkode: 0414f...2f6

[AnonymBruker]

Jeg hadde gått! Har opplevd mye rart i min familie også, men har gått i begravelser, og det er jeg glad for! Det som har skjedd, har skjedd. Ting har garantert ikke vært lett for din morfar heller. Du snakker om mange skjebner i familien din med alkohol. Jeg tenker at selv om de har hatt disse problemene, så har de vært glad i deg og familietilknytningen er der. 

Anonymkode: a454a...c36

[AnonymBruker]

I mitt hode er begravelser for de gjenlevende. Er det noen som ønsker eller trenger deg der? Hvis ikke, er det 100% kun opp til deg om du har behov eller ønske for å delta eller ikke. Jeg er ikke en begravelse-person, jeg sørger på min egen måte, og har ikke behov for å dele sorgen med andre.

Anonymkode: 5bf80...c2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

samtidig snakket han ganske nedsettende om min fetters mormor, og malte ett lite flatterende bilde av henne som en jente som hadde det som da ble sett på som ett utsvevende sexliv.

Blir dårlig når menn snakker om kvinner på denne måten. Fysj og fy. Men han kan ligge rundt. 🙄🤮

Anonymkode: 6d60c...b34

[AnonymBruker]

Gjør det DU vil ang begravelsen. Det har ingenting å si hva vi mener fordi det er ditt liv. Aldri gjør ting du ikke vil! Ta dna test når det gjelder arv. Og han skal kun ha det han skal ha på papiret. Du trenger ikke å gi han noen mere.

Anonymkode: 6d60c...b34

[AnonymBruker]

Da går du, og så ber du pent om unnskyldning for alle ukvemsord per melding. Så spør du om ikke dere kan starte med blanke ark. Så må dere finne ut om dere skal ta DNA-test eventuelt. 
Til alle andre sier du bare at dette er min nye fetter og morfars barnebarn som du nylig har fått vite om. Så trenger du ikke utbrodere så mye mer enn det hvis du ikke har lyst. 

Anonymkode: 86f37...377

[AnonymBruker]

Tipaa skrev (46 minutter siden):

Okei, da skjønner jeg, takk for forklaringen.

Ville absolutt tatt DNA test, bare for å være på den sikre siden. Du kan potensielt gå fra 100% arv til 75% arv slik å forstå? Ettersom fetteren arver halvparten av morfaren din; men mormors arv er jo din. 
 

 

Ja det riktig slik jeg forsto det på advokaten. Gikk litt rundt i hodet når jeg ble informert om at jeg faktisk hadde en fetter. Slik jeg forsto det kunne jeg ikke kreve dnatest ettersom morfar har vedkjent seg farskapet til hans far, men min fetter tok det opp selv da han også ønsker å være sikker. Har prøvd å google litt rundt det men er ikke alt jeg forstår. Ønsker jo egentlig at han er min fetter så jeg har noe familie igjen.

Anonymkode: 2d624...833

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg forstår TS veldig godt og hadde ikke villet gå i denne begravelsen. Morfar har levd et liv i fornektelse og jeg hadde mistet all respekt.

Anonymkode: 0b225...e29

Jeg er så enig og er så imot hykleriet når folk dør, da skal de hylles og kun gode ord, mens selvfølelse osv ofte har blitt tatt fra i kjølevannet når den avdøde var i live. Ofte er det en sorg i sviket som ble gjort, men å måtte føle at man skal følge de helt til grava når man stritter i mot innvendig, nei… FØLG HJERTE 💓

Anonymkode: 1d1c0...772

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Jeg tror mye av svaret i hvorfor det ble som det ble ligger i det at din morfar var forlovet da den andre kvinnen ble gravid. Jeg antar at du vet lite om hvordan familiene på hans og din mormors familie fungerte på den tiden. Kanskje ble han presset til å gjøre som han gjorde. Kanskje elsket han din mormor og var livredd for å miste henne? Kanskje var han kynisk som hadde sex med en kvinne med et rykte på seg mens han selv var langt hjemmefra? Eller kanskje var han ensom der han var? Kanskje likte han denne andre kvinnen, eller ikke? Kanskje likte hun ham, eller ikke?  Bare det med kommunikasjon over distanse den gangen var mye vanskeligere enn i dag. Å ringe langdistanse var dyrt, så å holde kontakten hjem var som regel gjort med brev.

Det at din tante døde så ung kan også ha trigget din morfars problemer, han mistet et barn, og visste likevel at han hadde et barn til som han ikke kunne snakke med noen om. Og så mistet han jo både sin kone og andre datter også. Og i alt dette visste han at han hadde mer familie. Kanskje ikke så rart at din morfar drakk for å slippe unna det som må ha vært både sorg og kanskje anger?

At han snakket stygt om sin sønns mor, det kan være han mente. Men det kan også være et forsøk på å forsvare seg selv og eget valg. Ikke fint gjort i det hele tatt, men for en som tydelig aldri har greid å snakke om at han hadde et barn til, så er det kanskje ikke så rart likevel, en måte å distansere seg på. Nå virker det jo som om din fetter faktisk er din fetter, men for å være 100 % sikker, for deres egen del, så tenker jeg det kan være lurt å ta en test for å finne det ut. Da slipper dere at det spørsmålet er ubesvart i fremtiden i hvert fall.

Det kan virke som om din morfar rett og slett har forsøkt å fortrenge realiteten i dette. Da tenker jeg på det at han nektet å snakke med deg om dette da du tok det opp. For om han burde jo ha forstått at dette ville komme frem den dagen han døde, all den tid han faktisk betalte bidrag i alle år for gutten. En annen mulighet er at din morfar var redd du skulle reagere med sinne, og derfor avfeide alt, i frykt for å miste deg, som sin siste nære slektning?

Jeg vet ikke, men jeg tror det ligger mye i denne historien, som, hvis du og din fetter visste detaljene, ville gjort at dere kanskje ikke dømte ham så hardt som det er lett for å gjøre.

Og uansett hva historien er, så må du (og din fetter) velge hvordan dere ønsker å forholde dere til familiehistorien og din morfar videre. Din fetter er svært bitter. Det er forståelig. Men samtidig, det kan være mye mer med historien enn hva han også vet.

Vokt deg vel for å ikke bli påvirket av hans bitterhet, for den bitterheten er av en type som spiser en opp innenfra, bare skader deg, skader han. Aksepter at det er mye dere ikke vet, mye dere kanskje aldri får vite, kanskje dere bare får vite en side av saken om hans mormor husker noe av dette i et klart øyeblikk, men ta heller ikke hennes ev. historie som den fulle og hele sannheten. Slå dere til ro med at dere to nå har fått en gave i det å være familie, og at dere kan velge å ikke la dette få overskygge de bedre sidene med din morfar og familiehistorien.

 

❤️

Anonymkode: fc159...a8b

Det jeg vet er at både morfar og mormor kom fra velstående familier og at de kjente til hverandre. Så mye mer vet jeg ikke, men jeg regner med at det var ett ekteskap som begge familiene var fornøyde med. Min mor har også omtalt min oldefar, faren til morfar som en streng og kald mann. Han giftet seg igjen under ett år etter at oldemor døde til en kvinne som var betraktelig yngre enn han. Så morfar har nok ikke hatt det så lett under oppveksten.

Jeg vet også at morfar bodde i bygda hvor farmoren til min fetter bodde i ca ett år, da han var i militærtjeneste der. Slik jeg har forstått det kom hun fra en familie hvor de hadde det trangt økonomisk. Min fetter har vært ærlig om at han ikke arvet noe fra sin far og at mormoren også har lite. Fra utsiden må jo jeg og min mor se ut som vi fikk alt og de ingenting. Men morfar var ikke en enkel mann og kunne være ganske voldsom i fylla. Jeg vet ikke med sikkerhet, men mamma fortalte meg om at han var voldelig når hun også var full, da var jeg i tenårene og det er en stund siden. Da min fetter kontaktet meg i starten var det ikke bare jeg som var ufin, og hans kone kontaktet meg også. Men jeg tror nok at sinne var mot morfar og ikke meg. Takk for gode råd, jeg må nok passe meg for at jeg ikke skal bli smittet av det sinne min fetter har båret på nesten hele livet.

Noe av det rare her er jo også at morfar har visst at jeg kom til å få vite dette. Jeg har endevent huset hans i dag på leting, tenkte det muligens kunne finnes ett brev eller noe annet men ikke funnet noe. Jeg vet han hadde besøk av en prest iallfall to ganger på sykehuset, noe som jeg stusset på da han ikke var en religiøs mann. Men jeg vet jo at der har presten taushetsplikt og jeg kan ikke få noe informasjon fra han.

Nå har jeg bestemt meg for at jeg skal gå i begravelsen. Den lille sjansen det er for at det likevell ikke er min fetter er en risiko jeg ikke vil ta heller. Men heller prøve å holde sinne nede, og så få tatt en dna test så raskt som mulig så vi kan fastslå det med sikkerhet. Det ser ut som det ikke tar mer en litt over en uke å få svar når jeg googlet det.

Tusen takk til deg og alle for gode råd. Det hjelper å lufte det litt, hodet har vært så fult at jeg ikke helt har klart å tenke så klart og kanskje vært for raskt ute med å dømme morfar.

Anonymkode: 2d624...833