Samsoving med 8 åring

[AnonymBruker]

Hvordan gjør dere det med 8 åring og samsoving? Her vil barne sove med foreldre hver natt, og blir helt panisk om det ikke får det. Noen som har opplevd lignende? Kan barnet ha angst? 
opplever også dette når barnet ellers er våken. Klarer ikke å være alene på dagtid. Må ha selskap for å se tv, dusje +++

Anonymkode: df11a...95e

[AnonymBruker]

Hadde det sånn her også. Gikk over til slutt rundt 9-10 år. Var mye nattskrekk, drømmer - så hun trengte bare tryggheten. Angrer ikke på det nå.

Anonymkode: 13dd4...1ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvordan gjør dere det med 8 åring og samsoving? Her vil barne sove med foreldre hver natt, og blir helt panisk om det ikke får det. Noen som har opplevd lignende? Kan barnet ha angst? 
opplever også dette når barnet ellers er våken. Klarer ikke å være alene på dagtid. Må ha selskap for å se tv, dusje +++

Anonymkode: df11a...95e

Madrass på rommet ditt!

Har en tenåring som gjør det enda. (Diagnoser) H*n trenger tryggheten av oss for å sove.

Anonymkode: b5189...077

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig at de blir redde i den alderen.  De oppdager brått at verden er stor og skummel,  og de innser at folk kan dø, at foreldre kan skille seg osv. 

 

Jeg husker selv da jeg var 8 og var livredd for at krigen  i Jugoslavia skulle komme til Norge. Helt urealistisk, men jeg var kjemperedd, og turde ikke si det til foreldrene mine. 

Anonymkode: c52e4...5b7

[AnonymBruker]

Ja, veldig husredd

Anonymkode: e9c2c...9f3

[AnonymBruker]

Min også… fra den var 4. 

Er 8 nå, orker ikke ta den «kampen». Er han redd så er han det, da venter vi til det går over..

Anonymkode: 90423...6c4

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig at barn trenger ekstra trygghet om natten. Det kan være mareritt, husredd, mørkredd, vonde tanker og følelser, mangel på oversikt og forståelse osv osv. Skjønner ikke at foreldre stresser så med å få stappet ungen i sin egen seng. Tenk på insitinktene vi har som flokkdyr, det har fra tidenes morgen vært vanlig at man sover sammen i en klump. Dette viskes ikke bare ut fordi vi er i 2025. Barn søker trygghet hos foreldre - helt vanlig og det betyr ikke at noe er «galt» med barnet.

Anonymkode: 852c7...431

[AlternativX]

Trenger vel ikke å ha angstdiagnose for å ville ha tryggheten fra foreldre om natten? Jeg gikk alltid inn til mine foreldre om natta, glemmer aldri hvor trygt det var😊 Slutta naturlig med det når jeg ble større. 

[AnonymBruker]

Her sover 9-åringen mellom oss. Hun hadde noen måneder fra sommeren og til det ble mørkt hvor hun sov på sitt rom, men så ble det for skummelt. Så vi får prøve igjen når våren og sommeren kommer, så får vi kanskje noen måneder alene før høsten kommer igjen. 😅

Anonymkode: 9a644...1db

[AnonymBruker]

Vi har en 8åring som er mørkredd og en av oss sover hos ham. Du er ikke alene😅

Anonymkode: ebb04...b8a

[AnonymBruker]

Vår 8 åring sover også inne hos oss hver natt. Ingen diagnoser, men er følsom og engstelig som person. 
Liker heller ikke være alene på dagtid, sånn som hos dere. 

Anonymkode: 55209...31f

[CrispiP0et]

Høres litt ut som separasjonsangst? Eldste hadde det i stor grad hos oss, og fikk samsove til han var rundt 5-6, da lå vi med to barn i senga og en tredje på vei, så vi flytta to barn ut på annet rom og lot dem samsove i lag der. Slik gikk overgangen bra for eldstemann, kan ikke huske at han drev og kom inn om natta heller, men kan være jeg husker feil.

Minstemann hadde også separasjonsangst, men fikk ligge hos oss lenge. Ble forverret da jeg og far skilte lag, men fikk da dele rom med søsken, og det gikk bra. I midlertid brukte jeg evigheter på å legge minstemann, da han ville ha meg hos seg til han sovnet. Han er nå 12 og foretrekker fremdeles å ha meg inne hos seg til han sover. Enklest har egentlig vært de periodene jeg har hatt mulighet til å ha ham i min seng hos meg, og jeg synes ikke det er creepy eller unaturlig å dele seng med større barn. Uvanlig, kanskje, men det er nå så sin sak.

Til og med mellomste, som aldri har slitt med separasjonsangst i den graden som sine brødre, ligger gjerne inne hos meg. Og jeg merker meg hvor utrolig mye raskere han sovner de gangene han får det, eller jeg har tid til å sitte med ham til han sovner. Det rører hjertet mitt hver gang. Store gutteslampen, og så får han en armkrok eller bli klødd på ryggen, og vips, så snorker han i vei. 

 

Det sagt, hos eldste var det såpass at vi fikk hjelp via helsesøster, først på Helsestasjonen og deretter i skole. Tror det ble brukt litt psykologisk førstehjelp, med røde og grønne tanker. Ellers, så må man la de få sjansen til selvstendighet når de begynner å ønske det, så de erfarer at det ikke er farlig. Eldste fikk tidlig passe brødre en time eller to (mot litt betaling)hvis jeg dro på butikken e.l, han dro på leir med overnatting (etter at hele familien hadde vært på leir sammen først), han var spent, men det gikk bra. 

Han får være alene hjemme over noen netter også (ble nylig 18), fordi han ønsker det selv, og jeg har latt ham få det, så han kan se at det ikke er skummelt. Hatt enkelte ting han har hatt skrekk for, men generelt så preger det ikke hverdagen fra dag til dag. Så, ta tak i det nå, hvis du er bekymret, men tenker selvstendighetstrening kan skje på dagtid først og fremst, åtte år er ikke så gammelt. Hvis du begynner å se at det blir til hinder for å overnatte hos kompiser e.l, så kan det være på tide å jobbe med selvstendighet om kvelden/natta også.