Bekymring nabo-mor kjefter på barna sine.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Helt enig! 
Følelser er ikke skadelige- man bør lære barna at følelser er bra, sunt og greit. Men at det ikke er greit å slå/sparke/være»slem»

 

jeg har grått av glede og smerte foran barna mine og sorg. Jeg har holdt barna mine når vi alle gråt over å ha mistet pusen vår.

 

jeg har skreket i smerte når jeg fikk vondt. 
 

det som er viktig som voksen er å kunne si unnskyld om man gjør feil. Lære barna ydmykhet og at voksne også kan gjøre feil og «eie» dette. 
 

Anonymkode: 9e6e2...00e

Å skrike og kjefte er ikke ok "følelser" en voksen bør vise barna

Anonymkode: f9547...edb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men evner du å se at unger er forskjellige? Og definisjonen på skriking heller ikke er lik for alle? Når jeg snakker om å kjefte/skrike så menes det ikke å brøle av full hals. Og alle skjønner vel at det ikke er optimalt å gjøre jevnlig, men LIVET og TIDEN og det faktum at vi ikke er roboter gjør at det skjer innimellom likevel. Hvis min unge er sur og tverr så gjør det situasjonen MYE verre å prøve å godsnakke/forstå ihjel. Om han ikke trenger skriking, så trenger han en tydelig streng stemme for å snappe ut av det. Og mange ganger så har man ikke TID til å gjøre ting riktig, fordi man skal rekke noe. Jeg kommer ALDRI til å akseptere at ungen kommer for sent på skolen fordi han trasser og jeg skal bruke eviglang tid på å godsnakke med han. 

Anonymkode: 2b07e...cf0

Ingen barn fortjener kjeft og skrik uansett situasjon og uansett hvordan barnet er. Hvorfor legger du skylda på barnet?

Anonymkode: f9547...edb

[AnonymBruker]

Makavelli skrev (1 time siden):

Hvilke ord og slag fra barn sårer en voksen? Et barn forstår ikke betydningen av ord på samme måte som en voksen. Et barn mener ikke oppriktig å skade sine foreldre når det slår.

Ingen har sagt at barn ikke skal grensesettes. Man skal ikke akseptere stygge ord eller slag fra barna. Poenget er at det ikke har noen hensikt å rope, skrike eller brøle til barnet for å grensesette. Det skaper utelukkende frykt og usikkerhet hos barnet, i stedet for en forståelse av hvorfor de stygge ordene eller slagene ikke er akseptabelt. Og ja, det tar lang tid å lære et lite barn at stygge og slag ikke er lov via ordentlig kommunikasjon, for det er ikke enkelt for barn å forstå. Og ja, det tar mye lenger tid enn den umiddelbare effekten mange opplever ved å rope, skrike eller brølet til barnet. Den langsiktige effekten av den pedagogiske tilnærmingen er likevel mye bedre - og ikke minst sunnere - for barnet. 

 

Det er virkelig ikke sunt for et barn at mamma og pappa er robot og ikke setter grenser. Et barn på 4-16 år vet veldig godt at man ikke slår og sparker. Hele tiden være pedagog hele tiden ødelegger barna med å ikke forstå at andre mennesker reagerer på dårlig oppførsel. 
Samfunnet de skal ut i kommer ikke til å være pedagoger, de kommer til å få sjokk de barna som vokser opp i hjem der mamma og pappa forstår at lille gull slår de, spytter og sparker. 
Nå har aldri mine barn gjort dette, men barn gjør det i mange hjem og mine har også gjort det med hverandre. 
Veldig for reparasjon, forståelse for mye ikke alt, nærhet, og trygghet. Blir barnet ødelagte av at noen hever stemmen i huset så er man ikke rustet barnet godt nok til å tåle andre barn eller voksene i samfunnet vårt. 

Jeg har vokst opp med både vold og roping, det var ikke ropingen som skadet meg. Det var volden og min far som var stille og svart i øynene. Ropingen til mamma forstod jeg var frustrasjon. 
Pedagogikk er bra til et vist nivå, om barn aldri skal oppleve sinte og foreldre som viser at her i vårt hus er alle følelser tillatt. Vi ber også om unnskyldning når vi har tråkket over grensene. 
Jeg er liten, min eldste er 20 cm høyere enn meg, fortsatt ikke redd for meg. Har aldri vært, selv om jeg har av frustrasjon ropt, at jeg har gråte av fortvilelse, ledd av glede, ropt av redsel. Dette får også mine barn lov til, så prater vi on disse følelsene slik at de ikke går ut i verden kanskje danne et forhold med en partner og ikke klare å sette ord på følelsene. 

Barn lærer ikke kun av ord, de lærer også av hva de ser. Når foreldre alltid skal forstå, sette ord på følelsene til barna, men samtidig vise at følelsene til mamma vises ikke. Mamma sier bare at nå er hun sint. 
 

Anonymkode: 29011...e04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du tror seriøst det er tid på morgenen til å veilede en trøtt unge som ikke er mottakelig? Som er for stor til å fysisk løftes inn på badet og kles på med tvang? Kjære deg, hvilken verden lever du i. 

Fælt at du kunne ønske ungen din var mindre så du kan tvinge han fysisk til det du vil. Og enkel løsning på tid: Stå opp tidligere!

Anonymkode: bfbea...646

[AnonymBruker]

Så får jeg legge til at ingen i denne tråden får meg til å føle meg som en dårlig mor. Jeg er en god mor, en menneskelig mor. En mor barna ringer til når de er utrygge, en mor som tenåringen søker råd og trygghet fortsatt. Jeg har gjort mange feil, jeg er også en følelsesmenneske med følelsene utenpå kroppen til tider. Jeg er åpen med barna snakker om følelsene mine, spør hvordan de har det i dag, er det noen vanskelige følelser vi trenger å lufte. I vår familie tåler vi hverandre. 
Kun pedagogikk er en kald oppdragelse, og jeg har enormt mange pedagoger rundt meg og alle er enig i at kun pedagogisk oppdragelse er ikke bra. En god blanding. 

Anonymkode: 29011...e04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Om barna er fine, normale og fornøyde barn i hverdag, har rene klær, stelt etc så tenker jeg at du ikke involverer deg, fordommer mot mødre er det så enormt mot.

Jeg var alltid stelt og så fin ut. Når jeg kom hjem med grønske på buksen eller hull i buksen så begynte mamma å skrike av full  hals, "få den av deg!!!!" Buksen ble revet av og en ny bukse ble gitt. Min mor var grusom. Har null kontakt med henne i dag. Men jeg var alltid pen og ren. Det gjør misbruket vanskeligere å oppdage. Og det visste hun. Hun ønsket å virke perfekt. Jeg prøvde å ta selvmord som barn flere ganger, men håret mitt var gredd og klærne mine var rene. 

Mye rare råd som blir gitt her inne. Håper ikke majoriteten av de som svarer i denne tråden gjenspeiler hva som foregår ellers i samfunnet, hjemme hos folk. 

Anonymkode: bfbea...646

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

jeg kan også midte besinnelsen og rope til barna mine, spesielt yngste som kan være et sant helvete rett og slett. Og når man bruker 40 minutter på et klesplagg så kan tålmodighet bli tynnslitt

Legg klær frem dagen før og stå opp tidligere.

Og gå til psykolog og si at du skriker til barna dine be om hjelp. Du kan få hjelp. Og barna dine kan det bedre.

Anonymkode: bfbea...646

[Makavelli]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men evner du å se at unger er forskjellige?

Selvfølgelig forstår jeg at unger er forskjellige. Det er useriøst å anklage meg for å være evneveik.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og definisjonen på skriking heller ikke er lik for alle? Når jeg snakker om å kjefte/skrike så menes det ikke å brøle av full hals.

Skriking er skriking. En grei lakmustest kan være å tenke "ville jeg uttrykt meg på denne måten overfor en voksen jeg er uenig med?" Dersom svaret er nei, så fortjener ei heller ditt barn å bli adressert på denne måten.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og alle skjønner vel at det ikke er optimalt å gjøre jevnlig, men LIVET og TIDEN og det faktum at vi ikke er roboter gjør at det skjer innimellom likevel.

Grunnen til at det skjer, er at man ikke evner å regulere seg selv tilstrekkelig. Det er heller ikke så rart at man ikke evner, dersom man ikke har lært seg det i barndommen. Da er man nødt til å jobbe målrettet med å lære seg det i voksen alder, og det er så klart mye vanskeligere, når man har levd et helt liv uten disse verktøyene i voksen alder. Faren med å ikke lære seg selv dette, er at man heller aldri lærer barna sine det, og viderefører problematikken.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvis min unge er sur og tverr så gjør det situasjonen MYE verre å prøve å godsnakke/forstå ihjel.

Dette er en stråmann, da jeg aldri har påstått at man skal godsnakke/forstå ihjel mens et barn har et følelsesutbrudd. Min løsning er å la barnet gjøre seg ferdig med utbruddet mens jeg hele veien er tilgjengelig for støtte og omsorg, også snakker vi om det i etterkant.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Om han ikke trenger skriking, så trenger han en tydelig streng stemme for å snappe ut av det.

Da foreslår jeg at du holder deg til å ha den tydelig stemmen, barberer bort streng, og kutter ut skriking totalt.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og mange ganger så har man ikke TID til å gjøre ting riktig, fordi man skal rekke noe.

Dersom man alltid havner i store krangler i de nøyaktig samme situasjonene - typisk påkledning - så må man nesten ta to skritt tilbake og undersøke hvor det går feil. Også er det fullt mulig å f.eks. kle på med tvang mens man forholder seg rolig og behersket. I verste fall, så får barnet heller oppleve å gå utendørs uten yttertøy. Det skal mye til før barnet tar noe skade av dette, og da lærer det av erfaring. Det viktige er uansett å regulere seg selv, og ikke aktivisere seg selv opp på samme nivå som barnet ditt befinner seg på. For hvordan skal du forvente at barnet skal roe seg ned, når du som voksen ikke klarer det?

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg kommer ALDRI til å akseptere at ungen kommer for sent på skolen fordi han trasser og jeg skal bruke eviglang tid på å godsnakke med han. 

Anonymkode: 2b07e...cf0

På generelt grunnlag er jeg helt enig at barnet selvfølgelig skal komme tidsnok til skolen, av respekt for både medelever og læreren. Dog stiller jeg spørsmål ved ditt utgangspunkt om at barnet "trasser". Det har et følelsesuttrykk, og det er alltid en bakgrunn for følelsesuttrykket. I de fleste tilfeller, så er det mulig å gjøre noe med det som er med på å forårsake disse utbruddene. Jeg undrer meg også over hvor viktig det er for deg å forsvare at du må kunne skrike til barnet ditt, og om ikke det, så må du kunne ha en tydelig og streng stemme til det.

Endret onsdag kl 11:52 av Makavelli

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

De tror at da hører barna etter fordi de får respekt. Egentlig kan barn være for redde til å gjøre noe annet. 

Anonymkode: f9547...edb

Rart hvordan for noen mennesker så betyr respekt frykt. Mens for andre betyr respekt kjærlighet. Hvis du respekterer noen så behandler man de godt, man er ikke redd de. Hvis man respekterer barna sine så behandler man de med omsorg og kjærlighet og respekterer at barna vil egne ting. Barn vil ikke bli tvangspåkledd og skreket til. Ja, barna er nok redde. 😞

Anonymkode: bfbea...646

[Makavelli]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Det er virkelig ikke sunt for et barn at mamma og pappa er robot og ikke setter grenser. Et barn på 4-16 år vet veldig godt at man ikke slår og sparker. Hele tiden være pedagog hele tiden ødelegger barna med å ikke forstå at andre mennesker reagerer på dårlig oppførsel. 
Samfunnet de skal ut i kommer ikke til å være pedagoger, de kommer til å få sjokk de barna som vokser opp i hjem der mamma og pappa forstår at lille gull slår de, spytter og sparker. 
Nå har aldri mine barn gjort dette, men barn gjør det i mange hjem og mine har også gjort det med hverandre. 
Veldig for reparasjon, forståelse for mye ikke alt, nærhet, og trygghet. Blir barnet ødelagte av at noen hever stemmen i huset så er man ikke rustet barnet godt nok til å tåle andre barn eller voksene i samfunnet vårt. 

Jeg har vokst opp med både vold og roping, det var ikke ropingen som skadet meg. Det var volden og min far som var stille og svart i øynene. Ropingen til mamma forstod jeg var frustrasjon. 
Pedagogikk er bra til et vist nivå, om barn aldri skal oppleve sinte og foreldre som viser at her i vårt hus er alle følelser tillatt. Vi ber også om unnskyldning når vi har tråkket over grensene. 
Jeg er liten, min eldste er 20 cm høyere enn meg, fortsatt ikke redd for meg. Har aldri vært, selv om jeg har av frustrasjon ropt, at jeg har gråte av fortvilelse, ledd av glede, ropt av redsel. Dette får også mine barn lov til, så prater vi on disse følelsene slik at de ikke går ut i verden kanskje danne et forhold med en partner og ikke klare å sette ord på følelsene. 

Barn lærer ikke kun av ord, de lærer også av hva de ser. Når foreldre alltid skal forstå, sette ord på følelsene til barna, men samtidig vise at følelsene til mamma vises ikke. Mamma sier bare at nå er hun sint. 
 

Anonymkode: 29011...e04

Beklager, men jeg kan ikke diskutere med mennesker som legger ord i munnen på meg, og tillegger meg meninger jeg verken har eller har uttalt i denne tråden.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og mange ganger så har man ikke TID til å gjøre ting riktig, fordi man skal rekke noe. Jeg kommer ALDRI til å akseptere at ungen kommer for sent på skolen fordi han trasser og jeg skal bruke eviglang tid på å godsnakke med han. 

STÅ OPP TIDLIGERE.

Anonymkode: bfbea...646

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Det er virkelig ikke sunt for et barn at mamma og pappa er robot og ikke setter grenser. Et barn på 4-16 år vet veldig godt at man ikke slår og sparker. Hele tiden være pedagog hele tiden ødelegger barna med å ikke forstå at andre mennesker reagerer på dårlig oppførsel. 
Samfunnet de skal ut i kommer ikke til å være pedagoger, de kommer til å få sjokk de barna som vokser opp i hjem der mamma og pappa forstår at lille gull slår de, spytter og sparker. 
Nå har aldri mine barn gjort dette, men barn gjør det i mange hjem og mine har også gjort det med hverandre. 
Veldig for reparasjon, forståelse for mye ikke alt, nærhet, og trygghet. Blir barnet ødelagte av at noen hever stemmen i huset så er man ikke rustet barnet godt nok til å tåle andre barn eller voksene i samfunnet vårt. 

Jeg har vokst opp med både vold og roping, det var ikke ropingen som skadet meg. Det var volden og min far som var stille og svart i øynene. Ropingen til mamma forstod jeg var frustrasjon. 
Pedagogikk er bra til et vist nivå, om barn aldri skal oppleve sinte og foreldre som viser at her i vårt hus er alle følelser tillatt. Vi ber også om unnskyldning når vi har tråkket over grensene. 
Jeg er liten, min eldste er 20 cm høyere enn meg, fortsatt ikke redd for meg. Har aldri vært, selv om jeg har av frustrasjon ropt, at jeg har gråte av fortvilelse, ledd av glede, ropt av redsel. Dette får også mine barn lov til, så prater vi on disse følelsene slik at de ikke går ut i verden kanskje danne et forhold med en partner og ikke klare å sette ord på følelsene. 

Barn lærer ikke kun av ord, de lærer også av hva de ser. Når foreldre alltid skal forstå, sette ord på følelsene til barna, men samtidig vise at følelsene til mamma vises ikke. Mamma sier bare at nå er hun sint. 
 

Anonymkode: 29011...e04

Ingen har sagt at foreldre skal være roboter. Og du SKAL sette grenser. Vi snakker om å kjefte og skrike til barna sine. At du synes det er greit med din bakgrunn er helt hinsides. Men så driver jo også mine søsken på sånn, mens jeg er snill som et lam og helt rolig. Aldri hevet stemmen min i hele mitt liv. Og barn trekkes mot meg og lytter når jeg snakker. 

Anonymkode: bfbea...646

[AnonymBruker]

Som mamma til 3 gutter, kan jeg si at det er ekstremt mye bråk. De krangler med hverandre hver eneste dag. Ofte gråter de for bagateller dem i mellom, og sladrer til meg, for å prøve å manipulere meg til å kjefte på brødrene.. Noen dager hører de ikke etter på meg i det hele tatt, men ignorerer meg totalt. Da kjefter og hever jeg stemmen. Foreldre som ikke irettesetter barna ved uønsket atferd er ikke gode foreldre. Dette høres ikke ut som en barnevernssak, men en helt normal guttefamilie.

Anonymkode: 84987...007

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

STÅ OPP TIDLIGERE.

Anonymkode: bfbea...646

Ungen vil ikke. Det er jo hele problemet. Ikke vil han legge seg på kvelden heller. Makan så mange bedrevitere her. 

Anonymkode: 2b07e...cf0

[AnonymBruker]

Makavelli skrev (42 minutter siden):

Selvfølgelig forstår jeg at unger er forskjellige. Det er useriøst å anklage meg for å være evneveik.

Skriking er skriking. En grei lakmustest kan være å tenke "ville jeg uttrykt meg på denne måten overfor en voksen jeg er uenig med?" Dersom svaret er nei, så fortjener ei heller ditt barn å bli adressert på denne måten.

Grunnen til at det skjer, er at man ikke evner å regulere seg selv tilstrekkelig. Det er heller ikke så rart at man ikke evner, dersom man ikke har lært seg det i barndommen. Da er man nødt til å jobbe målrettet med å lære seg det i voksen alder, og det er så klart mye vanskeligere, når man har levd et helt liv uten disse verktøyene i voksen alder. Faren med å ikke lære seg selv dette, er at man heller aldri lærer barna sine det, og viderefører problematikken.

Dette er en stråmann, da jeg aldri har påstått at man skal godsnakke/forstå ihjel mens et barn har et følelsesutbrudd. Min løsning er å la barnet gjøre seg ferdig med utbruddet mens jeg hele veien er tilgjengelig for støtte og omsorg, også snakker vi om det i etterkant.

Da foreslår jeg at du holder deg til å ha den tydelig stemmen, barberer bort streng, og kutter ut skriking totalt.

Dersom man alltid havner i store krangler i de nøyaktig samme situasjonene - typisk påkledning - så må man nesten ta to skritt tilbake og undersøke hvor det går feil. Også er det fullt mulig å f.eks. kle på med tvang mens man forholder seg rolig og behersket. I verste fall, så får barnet heller oppleve å gå utendørs uten yttertøy. Det skal mye til før barnet tar noe skade av dette, og da lærer det av erfaring. Det viktige er uansett å regulere seg selv, og ikke aktivisere seg selv opp på samme nivå som barnet ditt befinner seg på. For hvordan skal du forvente at barnet skal roe seg ned, når du som voksen ikke klarer det?

På generelt grunnlag er jeg helt enig at barnet selvfølgelig skal komme tidsnok til skolen, av respekt for både medelever og læreren. Dog stiller jeg spørsmål ved ditt utgangspunkt om at barnet "trasser". Det har et følelsesuttrykk, og det er alltid en bakgrunn for følelsesuttrykket. I de fleste tilfeller, så er det mulig å gjøre noe med det som er med på å forårsake disse utbruddene. Jeg undrer meg også over hvor viktig det er for deg å forsvare at du må kunne skrike til barnet ditt, og om ikke det, så må du kunne ha en tydelig og streng stemme til det.

Jeg burde ikke brukt ordet "trasser", det har du rett i. Det er ikke trass. Det er en trøtt og uregulert unge. Men det er ikke poenget. Poenget er at ungen er trøtt fordi han ikke vil høre på meg på kvelden. Det tar altfor lang tid før han sovner. Og når morgenen kommer så vil han ikke stå opp. Løsningen er å få han i seng før. Men han finner på alt han kan for å dra ut tida. Og jo mer jeg lytter, forstår og prater jo lenger tid tar det før han sovner. Jeg har ikke noe "leverage" når han skal legge seg, for det er ikke noe igjen av dagen. Å begynne å snakke om å fjerne goder dagen etter hjelper heller ikke. Blir jeg sint skjønner han tegninga og slutter. Så dermed får han LITT mer søvn. 

Anonymkode: 2b07e...cf0

[AnonymBruker]

Makavelli skrev (54 minutter siden):

Beklager, men jeg kan ikke diskutere med mennesker som legger ord i munnen på meg, og tillegger meg meninger jeg verken har eller har uttalt i denne tråden.

Det er mange her med svart/hvitt tankegang. 

Anonymkode: f9547...edb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Som mamma til 3 gutter, kan jeg si at det er ekstremt mye bråk. De krangler med hverandre hver eneste dag. Ofte gråter de for bagateller dem i mellom, og sladrer til meg, for å prøve å manipulere meg til å kjefte på brødrene.. Noen dager hører de ikke etter på meg i det hele tatt, men ignorerer meg totalt. Da kjefter og hever jeg stemmen. Foreldre som ikke irettesetter barna ved uønsket atferd er ikke gode foreldre. Dette høres ikke ut som en barnevernssak, men en helt normal guttefamilie.

Anonymkode: 84987...007

Leste du at mir skriker og kjefter på ungene daglig?

Har selv tre gutter, ja de lager lyd, men jeg skriker ikke til de, sjeldent jeg må kjefte. Ofte har jeg bestemt stemme.

Anonymkode: f9547...edb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Ungen vil ikke. Det er jo hele problemet. Ikke vil han legge seg på kvelden heller. Makan så mange bedrevitere her. 

Anonymkode: 2b07e...cf0

Så du lar han bestemme?

Anonymkode: f9547...edb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Så du lar han bestemme?

Anonymkode: f9547...edb

Tror du seriøst det? Mener du jeg fysisk skal låse han inne på rommet? Beltelegge han i senga? Han hører jo på meg når det blir streng, det er det jeg sier. Men godsnakk hjelper INGENTING. 

Anonymkode: 2b07e...cf0

[AnonymBruker]

Makavelli skrev (3 timer siden):

Hvilke ord og slag fra barn sårer en voksen? Et barn forstår ikke betydningen av ord på samme måte som en voksen. Et barn mener ikke oppriktig å skade sine foreldre når det slår.

Ingen har sagt at barn ikke skal grensesettes. Man skal ikke akseptere stygge ord eller slag fra barna. Poenget er at det ikke har noen hensikt å rope, skrike eller brøle til barnet for å grensesette. Det skaper utelukkende frykt og usikkerhet hos barnet, i stedet for en forståelse av hvorfor de stygge ordene eller slagene ikke er akseptabelt. Og ja, det tar lang tid å lære et lite barn at stygge og slag ikke er lov via ordentlig kommunikasjon, for det er ikke enkelt for barn å forstå. Og ja, det tar mye lenger tid enn den umiddelbare effekten mange opplever ved å rope, skrike eller brølet til barnet. Den langsiktige effekten av den pedagogiske tilnærmingen er likevel mye bedre - og ikke minst sunnere - for barnet. 

Her avsporer du jo totalt, for dette handler jo om noe helt annet. Selvfølgelig skal barna kunne se at også foreldrene har følelser. Likevel så er det lite læring at foreldre mister kontrollen på egne følelser, slik at de roper, skriker og brøler til barna. Spesielt sett opp i mot hvor stor og skremmende en voksen mann er for et lite barn.

Jeg kan ta meg selv som eksempel, jeg er nærmere to meter høy, hundre kilo tung, og har en "stor" stemme når jeg behøver det (har tidligere jobbet i fengsel, og stanset basketak utelukkende med stemmebruk). Min eldste fyller fire i år og er litt over meteren høy. Jeg er altså dobbelt så høy som ham, og veier fem ganger så mye. Tenk deg hvor skremmende det er for ham, om jeg skulle brølt til ham! Det blir som en koloss på fire meter og et halvt tonn skulle brølt til meg. Jeg hadde jo blitt livredd, og ikke fått med meg et ord av budskapet hans.

Tenk litt på det, neste gang du vurderer å rope, skrike eller brøle til barnet ditt. De eneste gangene jeg har gjort det til barnet mitt, er når det har satt seg selv eller i andre i fare for alvorlig skade, og jeg ikke har vært nær nok til å kunne avverge det fysisk.

Du virker bare ute etter å ta meg enkelt og greit.

 

jeg gidder dermed ikke å svare deg seriøst. Du vil ydmyke og kverulere. Jeg er tydelig i hva jeg skriver. 

Anonymkode: 9e6e2...00e