Hvordan forberede seg og bli mentalt klar for brudd og skillsmisse?

[AnonymBruker]

Tiva skrev (4 minutter siden):

Jeg går fortsatt😂 Men jeg er veldig glad jeg startet før bruddet. 

Ble nok ca et halvt år før bruddet. Det gjorde meg sterkere og mer sikker i meg selv. 

Hvor lenge har du holdt på? 

Anonymkode: ff9f8...039

[Tiva]

AnonymBruker skrev (På 30.1.2025 den 16.58):

Hvor lenge har du holdt på? 

Anonymkode: ff9f8...039

Over et år, men det er pga ting som skjedde i forholdet og det å lære å leve med det osv. Ble veldig syk av alt, så det beste var ihvertfall å komme seg vekk. 😊

[AnonymBruker]

Skjønner godt det er vanskelig. 

Jeg hadde ikke noe godt forhold med min eksmann, så jeg jobbet så mye jeg klarte for å slippe å være hjemme. Fikk nærmest panikk av tre ukers sommerferie. Han er ufør så han var jo hjemme 99.9% av tiden. Fikk aldri noe alenetid. Og ikke stilte han særlig opp med vårt barn når det gjalt å levere og hente, leksehjelp, aktiviserng, middagslaging osv. Var som å være alenemor i et forhold. Det var til stor irritasjon, men på en annen side så hadde jeg jo gratis barnepass så jeg fikk jobbet. og det var aldri vold eller krangling. Han var faktisk min beste venn, men vi var ikke kjærester. Men jeg gjorde det ikke slutt for å bo alene, jeg hatet tanken på å skulle ha barnet halve tiden, samt meningsløst å sitte alene, og jeg ville ikke kunne jobbet så mye. (jobbet natt) 

 

Men så plutselig så traff jeg en på en sommerfest jeg var på og ble hodestups forelsket, og det var gjensidig. SÅ da var det veldig enkelt å gå. Det er snart 6 år siden. Nå er jeg i et velfungerende forhold, vi er kjærester, har aldri hatt det så godt noen gang. 

Selv om det er litt krevende med to små og en tenåring så nyter jeg hvert sekund. 

Men jeg ville som sagt aldri skilt meg fra eksen hadde det ikke vært for at jeg traff oen andre, og det vet jeg mange har delte tanker om. 

Anonymkode: ca83a...394

[Stor pike]

Jeg gikk/han kastet meg ut. Etter hvem som forteller. Jeg hadde gått og tenkt i et par år, tror jeg, men så ble jeg syk og ubrukelig. Vi kranglet aldri, det skulle vi kanskje ha gjort, men vi hadde ikke energi, vilje, pasjon til det. Men så i fjor sommer, begynte sønnen å krangle, og så blandet jo far seg inn da. Og fyrte av at jeg ikke var noe å samle på. Hyggelig. Så jeg bare gikk og pakket kofferten og forlot åstedet. Så ingen planlegging, ingen store tanker - bare som om jeg handlet på Rema. Stille og rolig. Tok umiddelbart kontakt med advokat. Bosituasjonen min er ikke avklart, jeg fikk heldigvis flytte inn på en hybel. 

Hadde jeg skulle planlegge, fikse og ordne bak ryggen hans, hadde jeg nok stresset mye mer og det hadde blitt baluba. Og det hjalp at vi ikke har små barn. Det hadde blitt katastrofe.