Løsningen på mobbingen er å jobbe med mobbeofferne og årsaken til de blir mobbet!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg leste innlegget til ts litt annerledes enn mange her. Jeg er enig i at man så klart ikke kan legge skylden på mobbing over på de som mobbes, det er jo helt forferdelig, men jeg er litt enig i perspektivet om at man noen ganger kan hjelpe barn å fungere bedre sosialt. En venn av sønnen min har blitt mobbet over flere år, det er veldig trist å se. Han er en topp gutt, men, kan være EKSTREMT veslevoksen og påståelig. Han kverulerer med jevnaldrende og voksne, og nekter å gi seg, og vet alltid best. Dette fører til at ikke bare barn, men dessverre også mange voksne irriterer seg over ham, også lærere, noe som ikke hjelper situasjonen hans. Dette handler om måten han forholder seg til andre på, og jeg tror det er en sosial egenskap som kan fortsette å støte folk fra seg, for det gjør at folk ikke ser at han også har utrolig mange flotte egenskaper. Jeg ville aldri gå derfra til å si at det er han som er skyld i at han blir mobbet, men jeg tror livet hans ville blitt lettere uten denne hangen til å alltid måtte ha siste ordet. Men man blir så klart redd for å påpeke at det er en "grunn" til at noen blir mobbet, forståelig nok, men jeg tror ts påpeker at dette også kan bli et problem for det barnet som går rundt og ikke skjønner hva det gjør "galt".

Anonymkode: fdf19...50e

Om det faktisk ER visse egenskaper som gjør at man ikke blir omgjengelig og barnet (og ev foreldre) ikke forstår hva det er som skaper utfordringer så bør det tas tak i, men både mobbere og de som blir mobbet har alle sin unike historie og det er ikke one-fit all løsning. Men om et barn har alle disse utfordringene som ts forteller om, så må man være tøff nok å innse at noe må gjøres og ikke legge alt på andre for f.eks utestenging, litt mer mobbing. 

Mobbere er også ulike, fra mobber for å ikke bli mobbet selv til verste sosiopaten, noen utnytter sin utviklede sosiale kompetanse og vet hva de gjør, andre er så umodne at de ikke forstår helt hva de er med på.  Mobbere er altså ulike og mobbeofre, og miljø og gruppedynamikk kan avgjøre hvor mye ting kan eskalere.

Jeg har også mange slike historier om «ikke-likandes» barn som blir mobbet, men også som mobbere.  Men så er det all mobbing og utestenging som ikke har noen klarere bakgrunnshistorie, f.eks mye jenteutestenging.  Så bare en sånn greie med hårfarge, briller, vekt som ofte handler mer om maktforhold enn at det er vanskelig å forholde seg til en person.  

Anonymkode: 384f2...2dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.1.2025 den 13.05):

Er enig i mye av det du skriver, TS. Det er dessverre ikke så enkelt å si at de som mobber skal stoppe med det. Hadde det vært så lett, hadde skolene utryddet mobbing for lengst. Mobbing er komplekst.

Ja, mobbing er slemt og alle skal behandle hverandre med respekt. Men barn klarer faktisk ikke å se at å plage andre gjentatte ganger er mobbing. De lever i nået og ser ikke sammenheng mellom episodene slik vi voksne klarer. Det er heller ikke mulig å tvinge barn og ungdom til å være venner, så å skille seg ut og være annerledes kan føre til at man ikke får ekte vennskap. 

Å bli "fryst ut" eller å ikke høre hjemme et sted er grusomt, men for å få venner må man faktisk ha evnen til å tilpasse seg fellesskapet. Det er så enkelt. Er man skikkelig sær, klager på alt, ikke tåler noe osv. er man rett og slett ikke en person andre barn liker å være med. Dette er ting som man må gå i seg selv og finne ut av.

Man kan som sagt få stopp på at barn sier stygge ting og er slemme på en fysisk måte, men man kan ikke tvinge barn til å være sammen som ekte venner dersom de ikke selv har lyst til det. 

Anonymkode: b4189...3f6

Barn vet godt at de mobber om de så ikke forstår ordet. Mobbere har lyst til å plage. De får en søt følelse inni seg når de gjør det. Dette vet de selv. De kjenner det. Du ser det på smilet deres når de gjør noe for å plage eller eventuelt i forakten eller hatet deres når de snakker til deg eller om deg, i aversjonen deres, hvis de dytter deg, eller i de verste tilfellene, fysisk skader deg. Jeg har aldri blitt fysisk angrepet annet enn dytting, men lekeslossingen måtte jeg gi opp fordi jeg kjente det gikk over i noe annet da det begynte. Det samme med kongen på haugen. Du kan føle lysten deres når de presser ansiktet ditt litt for lenge ned i snøen. Dette er også barn.

Anonymkode: 56dbe...836

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

No chance in hell.

Hvis barna vil ta ungen din så gjør de det.

- Jeg fikk merkeklær et par ganger. Da ble jeg mobbet for å prøve for hardt.

- Jeg ble presset av foreldrene mine og tålte egentlig mye. Hjalp ikke en dritt. Angrer på at de lot meg slutte på en av hobbyene, men ingen sammenheng med mobbingen.

- Jeg ble sosialisert. Hjalp ikke. Og jeg sosialiserte tidvis med feil folk, de på toppen fordi barn er dumme og vil være populære.

- jeg prøvde å være stille en periode, men de sa jo sitt likevel, og man må faktisk bevege på seg. Dessuten syntes jeg ikke det var verdt det. Jeg tror jeg delvis alltid valgte å være meg selv, og syntes det var bedre å heller bli mer mobbet for det enn å snurpe igjen og bli innelåst fugl.

- jeg tok igjen i begynnelsen, fysisk og verbalt, men det ble for risikabelt og jeg tapte alltid. Motstand fra mobbeofre er patetisk for mobbere og de lar deg kjenne det.

- det hendte de lot meg være i fred hvis det ble for mye og jeg gråt, men det gjorde jeg sjeldent fordi jeg ellers dessverre var for glad og uttrykksfull, litt for rar, noe som gjorde at de ville rive det ned. Etter hvert ble rarheten til komplett usikkerhet og jeg ble rarere fordi jeg var usikker, nølende og redd og ikke lenger følte jeg forstod hva som skulle til sosialt. Så da var jeg ikke lenger meg selv og hadde dermed ikke særlig mye å eie.

Jeg sier ikke dette for utlevering eller sympati. Jeg hadde gode venner og var ikke alene på "mitt nivå". Men det var han på bunn, under oss igjen og jeg kan ikke forestille meg hvor jævlig han hadde det. De som ble mobbet, tråkket på ham igjen.

Mobbing er jævelskap. Det kan også ødelegge en hel klasse. Det er mobbingen og mobbere man skal gjøre noe med. Og de som blir mobbet må selvfølgelig få styrket sine sterke sider, men mobbing flytter fokus til svake sider og driver barn til usikkerhet, som kan drive dem til mental og sosial selvskading og gjøre dem til mobbere selv. I verste fall dreper mobbeofre seg selv fordi de blir utsatt for mobbing. Derfor kan ikke mobbingen fortsette.

Anonymkode: 56dbe...836

Hvordan var ting FØR mobbingen startet, hvilken alder, hva var gruppedynamikken, hvem mobbet, hvor mange.  TS vil jo ta ta litt tak før mobbing oppstår. 

Anonymkode: 384f2...2dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Barn vet godt at de mobber om de så ikke forstår ordet. Mobbere har lyst til å plage. De får en søt følelse inni seg når de gjør det. Dette vet de selv. De kjenner det. Du ser det på smilet deres når de gjør noe for å plage eller eventuelt i forakten eller hatet deres når de snakker til deg eller om deg, i aversjonen deres, hvis de dytter deg, eller i de verste tilfellene, fysisk skader deg. Jeg har aldri blitt fysisk angrepet annet enn dytting, men lekeslossingen måtte jeg gi opp fordi jeg kjente det gikk over i noe annet da det begynte. Det samme med kongen på haugen. Du kan føle lysten deres når de presser ansiktet ditt litt for lenge ned i snøen. Dette er også barn.

Anonymkode: 56dbe...836

Barns moralske og sosiale utvikling tilsier at ikke alltid forstår mobbing og ikke er eksperter på å forholde seg til andre og speiler gruppeadferd. Allerede i barnehagen finner man barn man trives med og hvem man vil unngå.  Noen tror det bare er med på «lek», noen bare gjør som eldre søsken og foreldre gjør i omtale om andre. Så mobbing er både usikkerhet ellet følelse av overlegenhet; gruppepress; mangel på empati eller sosiale kompetanse; og så sosial dynamikk og «tildelte roller» 

Noen barn viser glede ved mobbing, men man kan ikke generalisere å si at alle gjør det eller at alle vet hva de gjør.  Årsakene til mobbing er som sagt ikke universelle, men mobbing oppstår i ulike sosiale sammenhenger.

Alder spiller så klart en rolle, før 6-7 år kan ikke alltid barn forstå konsekvensene.  7-12 år læres empati og forstå konsekvenser, men gruppepress kan føles for stort.  Tenårene handler det mer om sosial status, gruppeidentitet, maktbalanse og mobbing kan ses på som mer strategisk, men ikke nødvendigvis ondskap.

Eksempler på mobbere

- mobber for å passe inn, 

- mobber for har det vanskelig selv

- mobber pga mangler sosiale ferdigheter

- mobber pga makt

Noen personlighetstrekk (manglende impulskontroll, sinne, manglende empati eller sosial usikkerhet) kan gjøre at barnet blir en mobber. 

 

Anonymkode: 384f2...2dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Hvordan var ting FØR mobbingen startet, hvilken alder, hva var gruppedynamikken, hvem mobbet, hvor mange.  TS vil jo ta ta litt tak før mobbing oppstår. 

Anonymkode: 384f2...2dd

Det husker jeg ikke, bortsett fra at jeg husker at jeg ikke ble mobbet, men ble behandlet fint. Kanskje hadde jeg nybegynnerflaks som eksotisk innflytter. Vet om en til dette skjedde med. Spennende som ny og så gradvis rett i bøtta. Jeg merket forandringen, men har ingen svar.

Jeg tror dessverre at noen mennesker har en type sårbarhet det er enklere å ta. Jeg har alltid lurt på om det finnes noe i meg som lyser igjennom, som den dag i dag gjør at folk jeg anser som både normale og snille, men kanskje med et slags herskende behov, plutselig kan skjære ut overfor meg. Jeg har et supert liv, men noen ganger tenker jeg på det. Hvorfor tillater de seg dette overfor meg og ikke overfor andre? Jeg tror mobbeofre kan være tilfeldige og jeg tror noen kanskje er mer utsatt.

Jeg synes ts sine tips er banale. Oppfylte tross alt flere av dem. Og jeg blir veldig trist på ts vegne når jeg leser. Jeg får så vondt av den desperasjonen det har skapt.

Jeg vet selv hvem jeg skal være hvis jeg får barn. Hvis noen mobber barnet mitt skal jeg være den personen som sier at hvis de gjør det igjen så skal jeg drepe dem. Jeg skal evnt. skjelle ut foreldre og flytte eller bytte skole. Sånn vil jeg at andre skal kjempe for meg også. Med raseri på mine vegne.

Anonymkode: 56dbe...836

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.1.2025 den 12.50):

Før noen tenner på alle plugger skal jeg med en gang si. Dette kommer fra et mobbeoffer selv!! Jeg ble mobbet, plaget og utfryst hele oppveksten. Som voksen har jeg heller ikke klart å få gode varige vennskap grunnet skadene fra mobbingen eller hva enn jeg mangler 

Mobbedebatten handler alt for mye om å stoppe mobbingen . Og alt befor lite grad om å hjelpe med grunnårsaken til at noen ble mobbet . Å sitte å si «mobbing er galt» og «mobbing er dumt» hjelper ingen 

jeg er født prematur. Barnehagen gikk bra men fra skolestart gikk ting ille. Jeg var et forsiktig barn og var redd voldsomme lyder og bråk fra andre.  Når noen sa noe vondt gjorde der vondt lenge. Sa noen nei til å leke turde jeg ikke spørre igjen. Jeg gråt lett og det ble morsomt for de andre.  . Når andre barn gjorde noe vondt med meg, sladra jeg til de voksne.

jeg kommer fra en slekt meg flere turntalenter . Jeg selv var også tallent og lovende . Men jeg tålte lite motgang og ikke få ting til på første forsøk. Som 5 åring da jeg at jeg ville slutte, og foreldrene mine lot meg slutte med en gang. Det skulle de ikke ha gjort. Heller ingen andre aktiviteter på fritiden hadde jeg fordi foreldrene mine bare hørte på meg når jeg sa jeg vill slutte 

På ungdomsskolen fikk vi nye lærere som var unge, spreke og forsøkte å få meg inn i felleskapet. Men selvbildet var ødelagt av mobbingen og rollene/gjengene var satt. Den direkte mobbingen stoppet men utfrysningen forfatte . Jeg kunne smaltalke med de andre jentene i klassen osv , men var aldri invitert på en fest , med hjem eller lignende 

Taktikken til helsesøster, PPT, skolen og de som hjalp meg i mobbingen var å  si «gå med hodet heva, når du blir stor og flytter endrer alt seg og du får mange venner» . Så jeg seilte hele barndommen på det og gleda meg til fremtiden da man møtte nye mennesker . Men det ble det ikke

uansett hvor mye initiativ man tok. Inviterte til filmkvelder, vors , var med som frivillig i studenthus, røde kors, var aå tøff at jeg dro alene på ting andre drar med andre på rett og slett for å bli kjent. Tok kontakt med folk. Var intressert imøtekommende osv.  Ble det ikke varige vennskap. Jeg ble en god bekjent , men ikke en venn. Jeg fikk på en kjempeknekk fordi alt de lovet skulle skje som voksen ikke skjedde.  Jeg forsøkte så godt jeg kunne. Men alle har nok med seg og sine og slik har det alltid vært . 
jeg har forsøkt å prøve og er nå i 30 årene men aldri funnet mine folk eller min gjeng . Jeg har nok usynlige skader av all mobbingen og manglende sosial kompentanse av å vandre rundt alene i år man skulle vært med andre. Barn trenger å være med andre barn 

så hva mener jeg kunne vært gjort anderledes?og hva mener jeg er mer riktig møte mobbing på ?

- hjelp mobbeofferne med de uheldige sidene sine. Eksempel åå uheldige sårbar, lett sint, forsiktighet, rare vaner. Jeg var et forsiktig barn som tålte lite motgang og var sensitiv. Istendenfor å la meg gi opp turning fordi jeg ikke ville skulle jeg ønske foreldrene mine pusha meg pg støtta meg i de vonde følelsene og at gi opp ikke er løsningen . Hadde jeg fortsatt på idrett hadde jeg blitt kjent med de andre utenom skolen også og hatt et arene å gro på. støtt den i de vonde følelsene og å stå i det

- følg med på hva som er vanlig for tiden. Jeg var attpåklatt og foreldrene mine litt gammeldags . De så ikke poeng med game boy og nientendo. Mamma kledde meg mer som pyntedukke enn hva som var tidsriktig . Jeg falt utenfor samtaler om spilling osv fordi jeg ikke fikk spille selv og måten jeg gikk kledd på var lett å plage
- TA MOBBING TIDLIG!!!!  Dett er det viktigste. Dete MÅÅÅ gjøre noe før rollene bli satt og vanene blir satt. Det ble en vane for de andre å plage og fryse meg ut. Kari ble bestevenn med Mari og Per ble bestevenn med Ole . Uansett hvor mye jeg «Pia» gjorde var det aldei plass til Pia  fordi de andre hadde jo hverandre . Snur man mobbingen mens ungene ennå er små, er set lettere.  Skadene på offerbildet er også mindre . Fordi det er sannheten. 
- bevissthet på at barn behøver å være med andre barn for å få sosial kompetanse . Det kan ikke læres via en bok 

- ikke lov ting som ikke blir sant! Ved at alle sa «bare vent til du blir stor så blir alt br gikk jeg bare å trodde åå det uten å ta sosialt lure valg. Istendfor å jobbe med meg. De skulle sagt det ikke lønna seg å sladre om alt. Det er en sosial ugustig egenskap. 
- lær tøffhet og metoder og takle motgangen på. Om mobberne ikke får en reaksjon fra offeret blir det ikke spennende mer. Vis styrke ! Fordi det er som en ulveflokk, de svake blir utsirkla 
- husk at mobbing er et sosialt fenomen og det nytter ikke bare å jobbe med mobberne, man må hjelpe offerne med de uheldig eegneksapene 

- gi barn javngamle søsken. Jeg var attpåklatten og hadde ingen andre barn i familien med meg. Hadde jeg hatt søsken på min alder hadde jeg hatt noe  å voksne opp med å sosialiseres med

så hva gjør jeg ?

jeg er blitt mor selv . Det ene barnet mitt har samme trekk som meg. Men jeg vil «break the cykle» og at barnet skal få et bedre liv enn meg. Barnet her blitt meldt på innretter fra tidlig alder. Når hen har villet gi opp har vi ikke latt hen slutte. Men heller støtta og snakka om de vonde følelsene  «du synes det er vondt når ballen treffer magen? Det forstår jeg godt . Men det er ikke farlig og det skjer alle innimellom. Vi tar en pause nå men vi skal ikke dra hjem» «Ååh du syns de andre er flinkere enn deg? Alle kan kjenne på det . Det er normalt. For hver gang du gjør noe du ikke kan,  blir du litt bedre . Ikke gi opp. Husker du hvor gøy det var sist «?

Vi inviterer masse barn på besøk slik at barna blir tvunget til å bli kjent. De blir ikke barnet litt bare den raringen men de blir kjent med hen som et annet barn også, en venn. Og barnet har venner. Vi snakker om at å bli lett sint er ugunstig og ulikt og øver på taktikker på ikke slippe alt ut i samme sekund man føler det

vi spiller minecefraft og barna har switch . Vi følger med på hva som er vanlig nå , slik at barna kan henge med på samtaler med de andre 

 

jeg vet ikke om noen blir å lese dette lange innlegget. Men om det når fram til noen, og omså hjelper et eneste mobbeoffer er det verd det. 

 

Hilsen ensom men reflektert mobbeoffer i starten av 30 årene 

Anonymkode: fd3eb...39d

Det høres ut som du er en høytfungerende autist. Søk opp aspie

Anonymkode: 71bfc...5be

[AnonymBruker]

Det er svært uheldig med slike innspill, der et (påstått) mobbeoffer mener ofrene må gå i seg selv.

Jeg har sett både i skolen og gjennom yrket mitt hvordan helt vanlige, ordinære barn, ungdom og voksne, blir plukket ut til å bli utestengt og mobbet. Hvis det ikke er det ene, så er det det andre. For de som ønsker å plage andre mennesker, de finner alltid en unnskyldning for å gjøre det. Du kan endre på ting til krampa tar deg, de finner alltid noe annet å bruke mot deg.

Veldig mange ofre for mobbing går med selvhat. De mener at alt er deres egen feil. "Det må være noe ved meg", går igjen. Innlegg som dette bidrar til å strø salt i det såret som har så vanskelig for å gro.

Det skal ikke spille noen rolle om du har tenna på tørk, eller bruker briller, prater høyt i timen, har feil jakke, eller om du spiser appelsin i stedet for klementin. Ingen skal mobbe deg av den grunn. Dette er helt og holdent de som mobber sin feil.

Det er en bemerkning fra en voksen mobber som jeg alltid vil huske. Han sa at "det er ingen som blir mobbet, det er bare en som får høre sannheten om seg selv". Sånn kan en skikkelig jævel få det til å virke som at mobbing ikke finnes. Og så dilter sånne lettlurte, naive sjeler som TS etter, og setter to streker under en slik kommentar.

Anonymkode: 3e28a...c6c

[AnonymBruker]

Jeg har selv vært en mobber. 

Da de voksne sa at de som mobbet bare var misunnelige, kjente jeg meg overhodet ikke igjen. What? Misunnelig? 

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke fikk NOE igjen for mobbingen. Ingen ting. Absolutt NADA. 

Jeg var bare ond. Ikke fikk jeg noen god følelse, ikke ble jeg kulere, ikke var jeg misunnelig. Kunne like gjerne holdt kjeft. Ikke følte jeg meg tøffere, ikke vokste jeg på det, men jeg fikk heller ikke dårlig samvittighet. 

Ikke før mange år etter. 

I dag, som voksen, har jeg skværet opp, sagt unnskyld, tatt praten, og en av mine beste venninner i dag er en jeg pleide å være jævlig mot. 

Til dags dato skjønner jeg ikke hvorfor folk tror at mobbere er misunnelige. 

Vi var bare tvers igjennom onde. 

Anonymkode: c6d89...0cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Barns moralske og sosiale utvikling tilsier at ikke alltid forstår mobbing og ikke er eksperter på å forholde seg til andre og speiler gruppeadferd. Allerede i barnehagen finner man barn man trives med og hvem man vil unngå.  Noen tror det bare er med på «lek», noen bare gjør som eldre søsken og foreldre gjør i omtale om andre. Så mobbing er både usikkerhet ellet følelse av overlegenhet; gruppepress; mangel på empati eller sosiale kompetanse; og så sosial dynamikk og «tildelte roller» 

Noen barn viser glede ved mobbing, men man kan ikke generalisere å si at alle gjør det eller at alle vet hva de gjør.  Årsakene til mobbing er som sagt ikke universelle, men mobbing oppstår i ulike sosiale sammenhenger.

Alder spiller så klart en rolle, før 6-7 år kan ikke alltid barn forstå konsekvensene.  7-12 år læres empati og forstå konsekvenser, men gruppepress kan føles for stort.  Tenårene handler det mer om sosial status, gruppeidentitet, maktbalanse og mobbing kan ses på som mer strategisk, men ikke nødvendigvis ondskap.

Eksempler på mobbere

- mobber for å passe inn, 

- mobber for har det vanskelig selv

- mobber pga mangler sosiale ferdigheter

- mobber pga makt

Noen personlighetstrekk (manglende impulskontroll, sinne, manglende empati eller sosial usikkerhet) kan gjøre at barnet blir en mobber. 

 

Anonymkode: 384f2...2dd

Oppstykket lærebokpiss. Sant nok, men altfor kraftløs analyse i møte med mobbing, særlig blant 9-12 åringer.

Som offer for mobbing og selv smittet deltidsmobber vet jeg godt at alt dette kan skje og ofte gjerne skjer samtidig. Jeg vet godt hvem som koste seg og oste forakt, hvem som hermet, når hermingen ble til ekte forakt, hvem som kunne være preget av ulike følelser eller tidvis kunne være greie uten andre til stede. Alt dette merker et mobbeoffer fordi man blir ekstremt lydhør.

Jada, jeg mobbet fordi jeg ble utsatt for det selv, men jeg følte ikke dette. Det jeg følte var forakt. Grunn, årsak, faktor etc., er ikke det samme som hva man føler under mobbing, det er analyse. Barn føler ikke analyse. Det er ingen som føler at de mobber fordi hjemmet deres suger heller. De føler forakt, glede ved å plage, eller de er uforpliktede og engstelige hermegåser som aldri egentlig føler noe annet enn lysten til å være populær.

Anonymkode: 56dbe...836

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er svært uheldig med slike innspill, der et (påstått) mobbeoffer mener ofrene må gå i seg selv.

Jeg har sett både i skolen og gjennom yrket mitt hvordan helt vanlige, ordinære barn, ungdom og voksne, blir plukket ut til å bli utestengt og mobbet. Hvis det ikke er det ene, så er det det andre. For de som ønsker å plage andre mennesker, de finner alltid en unnskyldning for å gjøre det. Du kan endre på ting til krampa tar deg, de finner alltid noe annet å bruke mot deg.

Veldig mange ofre for mobbing går med selvhat. De mener at alt er deres egen feil. "Det må være noe ved meg", går igjen. Innlegg som dette bidrar til å strø salt i det såret som har så vanskelig for å gro.

Det skal ikke spille noen rolle om du har tenna på tørk, eller bruker briller, prater høyt i timen, har feil jakke, eller om du spiser appelsin i stedet for klementin. Ingen skal mobbe deg av den grunn. Dette er helt og holdent de som mobber sin feil.

Det er en bemerkning fra en voksen mobber som jeg alltid vil huske. Han sa at "det er ingen som blir mobbet, det er bare en som får høre sannheten om seg selv". Sånn kan en skikkelig jævel få det til å virke som at mobbing ikke finnes. Og så dilter sånne lettlurte, naive sjeler som TS etter, og setter to streker under en slik kommentar.

Anonymkode: 3e28a...c6c

Men hvordan lære å håndtere de som sladrer, overdriver, er veldig sårbare, har lav impulskontroll, har mye sinne, er veldig forsiktige.  Si meg, vil alle klare håndtere disse egenskapene hos andre. Ta f.eks en som sladrer, du vil kanskje føle deg veldig urettferdig behandlet om kun den som sladrer sitt synpunkt skal bli stående. Noen roper faktisk ulv ulv bare de blir motsagt.  I disse wokedager merker man jo hvor nær folk tar seg av meninger som er ulike. 

Men jeg mener ALLE burde se på seg selv og se etter egenskaper som kan forbedres for økt sosial kompetanse, kan ikke bare si alt er bra nok.  Jeg mener det jobbes altfor lite med sosial kompetanse - i hjemmet.  Er barnet ditt veldig påståelilig, for fordiktig ++ så må det jobbes beinhardt med, men altfor mange sier seg fornøyd og konstaterer at sånn er barnet mitt, alle andre må tilpasse seg mitt barn og mindre jobbe med hvordan fungere i fellesskapet. Vi leser hundrevis av saker om spesialbehandling og tilpasning og bare aksept for visse egenskaper som er kjent for å være problemstisk i sosialt omgjenge.  

Anonymkode: 384f2...2dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men hvordan lære å håndtere de som sladrer, overdriver, er veldig sårbare, har lav impulskontroll, har mye sinne, er veldig forsiktige.  Si meg, vil alle klare håndtere disse egenskapene hos andre. Ta f.eks en som sladrer, du vil kanskje føle deg veldig urettferdig behandlet om kun den som sladrer sitt synpunkt skal bli stående. Noen roper faktisk ulv ulv bare de blir motsagt.  I disse wokedager merker man jo hvor nær folk tar seg av meninger som er ulike. 

Men jeg mener ALLE burde se på seg selv og se etter egenskaper som kan forbedres for økt sosial kompetanse, kan ikke bare si alt er bra nok.  Jeg mener det jobbes altfor lite med sosial kompetanse - i hjemmet.  Er barnet ditt veldig påståelilig, for fordiktig ++ så må det jobbes beinhardt med, men altfor mange sier seg fornøyd og konstaterer at sånn er barnet mitt, alle andre må tilpasse seg mitt barn og mindre jobbe med hvordan fungere i fellesskapet. Vi leser hundrevis av saker om spesialbehandling og tilpasning og bare aksept for visse egenskaper som er kjent for å være problemstisk i sosialt omgjenge.  

Anonymkode: 384f2...2dd

Du klarte å dra inn woke her, i en tråd som handler om barn som blir plaget av og som plager andre barn, i en tråd om mobbing?? Bravo.

Anonymkode: 56dbe...836

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg har selv vært en mobber. 

Da de voksne sa at de som mobbet bare var misunnelige, kjente jeg meg overhodet ikke igjen. What? Misunnelig? 

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke fikk NOE igjen for mobbingen. Ingen ting. Absolutt NADA. 

Jeg var bare ond. Ikke fikk jeg noen god følelse, ikke ble jeg kulere, ikke var jeg misunnelig. Kunne like gjerne holdt kjeft. Ikke følte jeg meg tøffere, ikke vokste jeg på det, men jeg fikk heller ikke dårlig samvittighet. 

Ikke før mange år etter. 

I dag, som voksen, har jeg skværet opp, sagt unnskyld, tatt praten, og en av mine beste venninner i dag er en jeg pleide å være jævlig mot. 

Til dags dato skjønner jeg ikke hvorfor folk tror at mobbere er misunnelige. 

Vi var bare tvers igjennom onde. 

Anonymkode: c6d89...0cf

Det er din mobberhistorie og viser din bias, ts fortalte om sin historie og sin bias.  Det er to historier,  det forklarer mer deres syn på ting enn alle sannheter. 

Anonymkode: 384f2...2dd

[AnonymBruker]

De som mobber bør straffes med utsettelse på lappen. 

Anonymkode: 1d2a3...975

[AnonymBruker]

Mobbeofre er akkurat like ulike som mobbere. Derfor funker det ikke med noen one size fits all!

Jeg ble blant annet mobba fordi jeg var flink på skolen, og samtidig flink i flere hobbier, og mobbere var sjalu på meg. Jeg var ganske flink sosialt før jeg flytta til det nye stedet, ja, jeg var faktisk bestevennen til "sjefen i gata" (OG ei i klassen), og likt av nesten alle. Jeg var sær på min måte men var faktisk godt likt. På det nye stedet var jeg "feil". Det gikk tregt å få venner. Jeg hadde nylig fått et nytt søsken. Og jeg- og de i nye klassen- kom i puberteten. Og da, og nå, er dette et av de verste stedene i byen med tanke på statistikk for mobbing, miljøet var rett og slett ikke bra (de prøver å jobbe med det men). De fleste jeg gikk på skole med bor fortsatt i samme bydel og har fått unger som de oppdrar selv ble oppdratt etc.

Det er vanlig at introverte mobbes. Dette er fordi ekstroverte ikke skjønner seg på oss, og ser på oss som "dårlige" ekstroverte framfor å se hva vi kan bidra med. Så får vi cred innimellom når det kommer ut noe alle kan beundre, men ikke selve tenkemåten vår. Heldigvis har jeg mange introverte i familien, så akkurat det var jeg trygg på. 

Det er viktig at alle skjønner seg selv best mulig, og gjør det beste ut av sine talenter og feil, og det er ikke noe spesielt for mobbeofre. Jeg huska jeg hata det fokuset på at mobbing blei lettere om jeg - som var traumatisert - skulle bare være litt mer chill og all-round person. Jeg visste at ingen tok mine mobbere til side og ba dem granske sitt indre og alle sine rare sider. Men jeg sa ikke noe, for jeg skjønte at dette har ikke folk greie på. Jeg fant støtte og oppmuntring i litteraturen og å fokusere på mine styrker. 

Jeg var veldig skadet, likevel begynte jeg å få kjæreste og venner omtrent det sekundet jeg var helt ute av mobbesituasjonen. Jeg gikk i intensiv terapi noen år. Jeg blomstret så mye at jeg orka å flytte hjem til byen mobberne bodde i. 

Det verste med mobbinga er å nettopp bli satt i bås, som et offer. Ikke få være individ. 

Det høres kanskje litt rart ut, men på en måte er jeg glad for at de voksne så tydelig hadde mista totalt grepet om mobbesituasjonen. Det var Fluenes Herre, og jeg visste at jeg måtte klare meg selv...skolen sa tom ting til mine foreldre som ikke stemte, som at de måtte tvinge meg til å gå på skolen. Jeg nekta. Ettervert betalte mine foreldre privatskole for meg ut ungdomsskolen. 

Og jeg fikk erstatning for skolegangen min, for jeg hadde flere års dokumentasjon fra psykolog om at skolen/skoleeier hadde gjort lite og ingenting. Den erstatninga er jeg veldig stolt av.

Som voksen har jeg hatt det veldig bra. Men jeg har hatt 1 episode på noen mnd der en kollega prøvde å mobbe meg. Hun ante ikke at jeg faktisk har mye trening i å forklare hvordan mobbing foregår. Det endte opp med at HUN ble langvarig sykemeldt, og jeg ble kjent som god kollega. Jeg har vært i krigen, og lært noen skills. 

Selvagt er det ting fra min barndom som kunne vært bedre, at jeg kunne hatt bedre sosiale ferdigheter på noen områder mm. Som at jeg var bakpå med moderne klær. Men den styggeste mobbinga kom da jeg mestra mange av disse tingene (og faktisk,  jeg hadde en periode mye dyrere klær enn mange andre fordi mine foreldre var litt besatt av kvalitet på yttertøy og det sammenfalt tilfeldigvis med hva klassen syntes var kult).

De var helt klart ute etter noen å plage. De kunne tom si dette rett ut. De var stolt av at de hadde plagd ei anna tilflytterjente året før. Samtidig som de prøvde å si at jeg fortjente behandlinga jeg fikk pga jeg var så teit ol. Det forundra meg ofte at mobberne var dumme og lite konsekvente, de motsa seg sjøl ofte og trodde jeg ikke la merke til det, prøvde å lure meg ol. Jeg hadde også "lommer" der jeg briljerte, fordi de var så dårlige på å forutsi reaksjoner, og fordi jeg kjente alle deres svakheter mens de stort sett ikke skjønte seg på meg i det hele tatt. Traff de godt og såra meg ekstra, var det kun et slompetreff. 

På en måte tvang jeg dem til å se på meg som mer enn et mobbeoffer, samtidig som jeg ikke kunne stanse mobbinga. De gjorde mange grusomme ting, feks lagde sang om at de ville drepe meg. Mens jeg som var skoleflink, faktisk skreiv stil om ei jente som ville drepe alle i klassen og læreren- som ikke skjønte dynamikken- valgte å lese den opp for ALLE i klassen fordi det var så stilig motiv liksom, er helt ufattelig hvor naiv hun var. Alle blei jo livredd for meg etterpå. 

Det er liksom 2 historier fra denne tida. Den normale hvor jeg var skoleflink og omgitt av idioter. Og den tragisk der jeg var mobbe-offeret som fikk spiseforstyrrelser og erstatning og terapi. 

For noen år tilbake blei jeg kontakta av, ikke den verste mobberen min definitivt ei som hadde gjort sitt. Hun ville vite om jeg tilga henne. Jeg sa at jeg tilga dem alle for mange år sia. Jeg sa ikke til henne at jeg synes hun er emosjonelt umoden og grunn. Det hjelper jo ikke henne å bli mer moden. 

Jeg har 1 venninne fra disse årene. Hun kan si ting som at jeg var rar den gangen. Men jeg husker jo også at hun var rar på sin måte, og preget av at mora begynte å slite med alkohol etc. Vi har på et vis klart å forsone oss med de to versjonene av den felles fortida vår. 

Hvis du spør slekta mi, vil de nok ikke helt gå med på at jeg blei mobba den gangen. Men jeg fikk faktisk noe så usedvanlig som erstatning for mobbing. 

Det er vanskelig for mange å tenke to eller flere tanker samtidig. Derfor tenker de rart om mange ting, og forenkler komplekse ting som ikke kan forenkles. Blant annet fordi de ikke er spesielt smarte. For å komme med enkle, geniale løsninger på ting må man tenke veldig komplekst.

Forskning viser at mobbeprogrammer ikke virker. Det er ikke rart, for de har helt feil fokus! Man kan ikke ha fokus på det man ikke vil ha (mobbing), men det man vil ha. Fokuset bør være å skape gode, generøse miljø der alle kan utvikle seg, slik at mobbing blir et marginalt fenomen som blir lettere å ta tak i. 

Og: flere av mine mobbere hadde nok lærevansker som de ikke fikk hjelp for. Her har heldigvis skolen blitt mye bedre med tidlige tiltak. Den gang var det mye frustrasjon som ikke fikk utløp. 

Jeg misliker forresten sterkt fenomen som vennegrupper og å skulle tvinge vennskap på barn. Vennskap kommer naturlig når en trives og har nok til felles. Men alle barn bør kunne omgås alle barn, slik vi voksne må med kolleger på jobb. 

Folk sier "vi mobbeofre". Men det er ikke noe "vi". Det er hele poenget! Mobbing prøver å få oss til å bli en felles stor masse, en klisje og steretotyp. Men jeg var den gang storesøster, skoleflink, opptatt av mine hobbier og gleder mm. Jeg var ikke et tomt kar man kunne fylle og kalle offer. Som voksen er jeg heller ikke et offer, men et komplekst individ akkurat som alle andre. Som akkurat som andre må tilby andre noe for å bli likt, og akkurat som alle andre kan velge vekk folk jeg ikke liker, og slå tilbake mot de som prøver seg med dritt.

Anonymkode: 577a0...e68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du klarte å dra inn woke her, i en tråd som handler om barn som blir plaget av og som plager andre barn, i en tråd om mobbing?? Bravo.

Anonymkode: 56dbe...836

og DET er det eneste du tar ut av det ?

Jeg snakker om mobbing og woke knyttet til det handler også om det kun er en type rett og galt når det gjelder mobbere og de som blir mobbet og jeg anser det som bred skala med mange aspekter.  Bare det at du reagerer på det viser jo wokehet..  

Det går an å abstrahere og tenke brett uten å dykke ned i hver enkelt anekdotisk mobbehistorie som i seg selv er unik.  Mobbing er uheldig uansett, men å si at visse egenskaper kan være utfordrende å ha i et fellesskap (gjelder både en potensiell mobber og en som potensielt blir mobbet) Noen ganger får man en perfekt storm av uheldige egendkaper hos flere og hvor både foreldre og skole lar det eskalere. Det ER grusomt. 

Anonymkode: 384f2...2dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er din mobberhistorie og viser din bias, ts fortalte om sin historie og sin bias.  Det er to historier,  det forklarer mer deres syn på ting enn alle sannheter. 

Anonymkode: 384f2...2dd

Hva mener du med dette? Det forteller svært mange sannheter. Ts eneste sannhet er at hun ble mobbet. Ingen av forslagene hennes er sannheter. Det er metoder hun håper fungerer. Sannheten om hvordan det har påvirket henne lyser ut av innlegget hennes med mindre du ikke eier leseforståelse. Og mobberens sannhet er en svært ærlig sannhet. Når vi mobber, er vi oftes onde. Vi er i øyeblikket fulle av hat eller forakt og noen til med av sadisme. Mennesker kan være det. Vanlige mennesker også. Og barn. Vi må innse at dette er ikke bare er mulig, men vanlig og vi må anerkjenne at uansett analyse av _årsakene_ til mobbing, så er det ikke årsakene som føles, det er de onde følelsene. Slutt å fornekte det.

Anonymkode: 56dbe...836

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva mener du med dette? Det forteller svært mange sannheter. Ts eneste sannhet er at hun ble mobbet. Ingen av forslagene hennes er sannheter. Det er metoder hun håper fungerer. Sannheten om hvordan det har påvirket henne lyser ut av innlegget hennes med mindre du ikke eier leseforståelse. Og mobberens sannhet er en svært ærlig sannhet. Når vi mobber, er vi oftes onde. Vi er i øyeblikket fulle av hat eller forakt og noen til med av sadisme. Mennesker kan være det. Vanlige mennesker også. Og barn. Vi må innse at dette er ikke bare er mulig, men vanlig og vi må anerkjenne at uansett analyse av _årsakene_ til mobbing, så er det ikke årsakene som føles, det er de onde følelsene. Slutt å fornekte det.

Anonymkode: 56dbe...836

Men det går an å diskutere både ts sin situasjon og mobbing generelt. Jeg anerkjenner jo at mye av det ts sier stemmer og hennes løsninger fungerer for hennes situasjon, men jeg er ikke enig med alles svart-hvit syn på hva en mobber er og et mobbeoffer er. 

Anonymkode: 384f2...2dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

og DET er det eneste du tar ut av det ?

Jeg snakker om mobbing og woke knyttet til det handler også om det kun er en type rett og galt når det gjelder mobbere og de som blir mobbet og jeg anser det som bred skala med mange aspekter.  Bare det at du reagerer på det viser jo wokehet..  

Det går an å abstrahere og tenke brett uten å dykke ned i hver enkelt anekdotisk mobbehistorie som i seg selv er unik.  Mobbing er uheldig uansett, men å si at visse egenskaper kan være utfordrende å ha i et fellesskap (gjelder både en potensiell mobber og en som potensielt blir mobbet) Noen ganger får man en perfekt storm av uheldige egendkaper hos flere og hvor både foreldre og skole lar det eskalere. Det ER grusomt. 

Anonymkode: 384f2...2dd

Herregud så fjernt. Vi diskuterer abstrakt, bare ikke det DU vil diskutere. Slutt å blande inn det woketullet ditt.

Mange har den ene i klassen som ikke tåler noe og som roper mobbing hele tiden. Den personen er ofte ikke den som blir mobbet, men det er noe weird med sånne likevel og de kan bli mobbet for å være dramatiske. Ja, man bør jo avlære barn irriterende trekk. Men det er noe helt annet å få ungen din til å dusje eller la være å utpsyke andre barn med kverulering feks. Hvis mobbing har satt seg og du er pekt ut som offer, så er du fucked. Da er det ikke noe å gjøre, kanskje med mindre å råde deg til å utslette hele personligheten din så de finner minimalt å ta deg på for å redusere trykket. Men det er ikke et liv å leve.

Anonymkode: 56dbe...836

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men det går an å diskutere både ts sin situasjon og mobbing generelt. Jeg anerkjenner jo at mye av det ts sier stemmer og hennes løsninger fungerer for hennes situasjon, men jeg er ikke enig med alles svart-hvit syn på hva en mobber er og et mobbeoffer er. 

Anonymkode: 384f2...2dd

Alles syn? Det er da ganske mange syn som kommer frem her. Det er derimot ingen som lurer på hva som er galt og hva som ikke er galt når det gjelder mobbing, som er å plage andre over tid. Hvis du ikke klarer å skille mellom hva som er galt og ikke, er det vel ikke sånn at du er så nyansert, mer at du har mista hue ditt i overtenking eller en slags kontrær holdning.

Anonymkode: 56dbe...836

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.1.2025 den 12.50):

Før noen tenner på alle plugger skal jeg med en gang si. Dette kommer fra et mobbeoffer selv!! Jeg ble mobbet, plaget og utfryst hele oppveksten. Som voksen har jeg heller ikke klart å få gode varige vennskap grunnet skadene fra mobbingen eller hva enn jeg mangler 

Mobbedebatten handler alt for mye om å stoppe mobbingen . Og alt befor lite grad om å hjelpe med grunnårsaken til at noen ble mobbet . Å sitte å si «mobbing er galt» og «mobbing er dumt» hjelper ingen 

jeg er født prematur. Barnehagen gikk bra men fra skolestart gikk ting ille. Jeg var et forsiktig barn og var redd voldsomme lyder og bråk fra andre.  Når noen sa noe vondt gjorde der vondt lenge. Sa noen nei til å leke turde jeg ikke spørre igjen. Jeg gråt lett og det ble morsomt for de andre.  . Når andre barn gjorde noe vondt med meg, sladra jeg til de voksne.

jeg kommer fra en slekt meg flere turntalenter . Jeg selv var også tallent og lovende . Men jeg tålte lite motgang og ikke få ting til på første forsøk. Som 5 åring da jeg at jeg ville slutte, og foreldrene mine lot meg slutte med en gang. Det skulle de ikke ha gjort. Heller ingen andre aktiviteter på fritiden hadde jeg fordi foreldrene mine bare hørte på meg når jeg sa jeg vill slutte 

På ungdomsskolen fikk vi nye lærere som var unge, spreke og forsøkte å få meg inn i felleskapet. Men selvbildet var ødelagt av mobbingen og rollene/gjengene var satt. Den direkte mobbingen stoppet men utfrysningen forfatte . Jeg kunne smaltalke med de andre jentene i klassen osv , men var aldri invitert på en fest , med hjem eller lignende 

Taktikken til helsesøster, PPT, skolen og de som hjalp meg i mobbingen var å  si «gå med hodet heva, når du blir stor og flytter endrer alt seg og du får mange venner» . Så jeg seilte hele barndommen på det og gleda meg til fremtiden da man møtte nye mennesker . Men det ble det ikke

uansett hvor mye initiativ man tok. Inviterte til filmkvelder, vors , var med som frivillig i studenthus, røde kors, var aå tøff at jeg dro alene på ting andre drar med andre på rett og slett for å bli kjent. Tok kontakt med folk. Var intressert imøtekommende osv.  Ble det ikke varige vennskap. Jeg ble en god bekjent , men ikke en venn. Jeg fikk på en kjempeknekk fordi alt de lovet skulle skje som voksen ikke skjedde.  Jeg forsøkte så godt jeg kunne. Men alle har nok med seg og sine og slik har det alltid vært . 
jeg har forsøkt å prøve og er nå i 30 årene men aldri funnet mine folk eller min gjeng . Jeg har nok usynlige skader av all mobbingen og manglende sosial kompentanse av å vandre rundt alene i år man skulle vært med andre. Barn trenger å være med andre barn 

så hva mener jeg kunne vært gjort anderledes?og hva mener jeg er mer riktig møte mobbing på ?

- hjelp mobbeofferne med de uheldige sidene sine. Eksempel åå uheldige sårbar, lett sint, forsiktighet, rare vaner. Jeg var et forsiktig barn som tålte lite motgang og var sensitiv. Istendenfor å la meg gi opp turning fordi jeg ikke ville skulle jeg ønske foreldrene mine pusha meg pg støtta meg i de vonde følelsene og at gi opp ikke er løsningen . Hadde jeg fortsatt på idrett hadde jeg blitt kjent med de andre utenom skolen også og hatt et arene å gro på. støtt den i de vonde følelsene og å stå i det

- følg med på hva som er vanlig for tiden. Jeg var attpåklatt og foreldrene mine litt gammeldags . De så ikke poeng med game boy og nientendo. Mamma kledde meg mer som pyntedukke enn hva som var tidsriktig . Jeg falt utenfor samtaler om spilling osv fordi jeg ikke fikk spille selv og måten jeg gikk kledd på var lett å plage
- TA MOBBING TIDLIG!!!!  Dett er det viktigste. Dete MÅÅÅ gjøre noe før rollene bli satt og vanene blir satt. Det ble en vane for de andre å plage og fryse meg ut. Kari ble bestevenn med Mari og Per ble bestevenn med Ole . Uansett hvor mye jeg «Pia» gjorde var det aldei plass til Pia  fordi de andre hadde jo hverandre . Snur man mobbingen mens ungene ennå er små, er set lettere.  Skadene på offerbildet er også mindre . Fordi det er sannheten. 
- bevissthet på at barn behøver å være med andre barn for å få sosial kompetanse . Det kan ikke læres via en bok 

- ikke lov ting som ikke blir sant! Ved at alle sa «bare vent til du blir stor så blir alt br gikk jeg bare å trodde åå det uten å ta sosialt lure valg. Istendfor å jobbe med meg. De skulle sagt det ikke lønna seg å sladre om alt. Det er en sosial ugustig egenskap. 
- lær tøffhet og metoder og takle motgangen på. Om mobberne ikke får en reaksjon fra offeret blir det ikke spennende mer. Vis styrke ! Fordi det er som en ulveflokk, de svake blir utsirkla 
- husk at mobbing er et sosialt fenomen og det nytter ikke bare å jobbe med mobberne, man må hjelpe offerne med de uheldig eegneksapene 

- gi barn javngamle søsken. Jeg var attpåklatten og hadde ingen andre barn i familien med meg. Hadde jeg hatt søsken på min alder hadde jeg hatt noe  å voksne opp med å sosialiseres med

så hva gjør jeg ?

jeg er blitt mor selv . Det ene barnet mitt har samme trekk som meg. Men jeg vil «break the cykle» og at barnet skal få et bedre liv enn meg. Barnet her blitt meldt på innretter fra tidlig alder. Når hen har villet gi opp har vi ikke latt hen slutte. Men heller støtta og snakka om de vonde følelsene  «du synes det er vondt når ballen treffer magen? Det forstår jeg godt . Men det er ikke farlig og det skjer alle innimellom. Vi tar en pause nå men vi skal ikke dra hjem» «Ååh du syns de andre er flinkere enn deg? Alle kan kjenne på det . Det er normalt. For hver gang du gjør noe du ikke kan,  blir du litt bedre . Ikke gi opp. Husker du hvor gøy det var sist «?

Vi inviterer masse barn på besøk slik at barna blir tvunget til å bli kjent. De blir ikke barnet litt bare den raringen men de blir kjent med hen som et annet barn også, en venn. Og barnet har venner. Vi snakker om at å bli lett sint er ugunstig og ulikt og øver på taktikker på ikke slippe alt ut i samme sekund man føler det

vi spiller minecefraft og barna har switch . Vi følger med på hva som er vanlig nå , slik at barna kan henge med på samtaler med de andre 

 

jeg vet ikke om noen blir å lese dette lange innlegget. Men om det når fram til noen, og omså hjelper et eneste mobbeoffer er det verd det. 

 

Hilsen ensom men reflektert mobbeoffer i starten av 30 årene 

Anonymkode: fd3eb...39d

Jeg har en venninne med nydelig rødt hår. Hun ble mobbet for hårfargen. Hva mener du man skulle jobbet med for å endre det? Farge det? 

Skaff deg hjelp for å snakke om problemene dine ts. Det var aldri din feil at du ble mobbet, usikkerhetene dine var absolutt ikke noen grunn til å mobbe. 

 

Anonymkode: 30f1e...2e3