Noen som ikke ville ha barn, og ikke har angret etter å ha fått?

[AnonymBruker]

Jeg står i det vanskeligste valget i mitt liv. Oppdaget nylig at jeg er gravid, helt uplanlagt. Er snart 40, og har så langt aldri ett sekund hatt lyst på barn. Det betyr ikke at jeg tar lett på dette valget. Det jeg er livredd for, er at jeg kommer til å angre dersom jeg skulle velge å beholde. 

Finnes det noen som har vært i en lignende situasjon (med tanke på å aldri ha opplevd lyst på barn), og som likevel fikk barn? Hvordan gikk det, angret dere eller ikke?

Anonymkode: 863f5...afc

[AnonymBruker]

Jeg skulle aldri ha barn. Men så ble jeg gravid da jeg var 35 år. Bestilte time til abort, men trakk meg i siste liten. Vet ikke hvorfor, men jeg gjorde nå det og fikk barnet. Barnet er nå 15 år og jeg har ikke angret en dag. Det har vært en spennende, krevende, morsom, frustrerende og uventet reise for meg. Men jeg har ikke angret en dag❤️

Nå høre jeg muligens flåsete ut, men hun har vært, og er, en berikelse i livet mitt. Sammen med henne har jeg opplevd ting jeg aldri ellers ville opplevd. Og jeg er så stolt av henne! Ei flott og god jente jeg aldri ville vært foruten.

Livet ble ikke slik jeg hadde planlagt, men u-svingen har vært gøy og spennende. 

Lykke til med valget ditt. Du finner nok ut hva som er best for deg. Uansett hva du måtte velge

 

Anonymkode: caa99...b13

[AnonymBruker]

Jeg tror du vil få mange svar og ingen angrer. Hilsen meg som angrer på at jeg ikke fikk det ene barnet. 

Anonymkode: 90ce1...f67

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke ha barn, fikk én etter press fra mannen. Fikk fullstendig panikk da jeg var gravid, kjeftet og smelte og var sint på mannen min som «krevde» dette av meg (han hadde høyt barneønske). 

Angrer ikke. Livet mitt hadde vært topp uten barn også, men jeg trives overraskende godt som mamma, har produsert verdens kuleste menneske. Mulig det blir en til etterhvert. 
 

Men som sagt, jeg hadde vært lykkelig uten barn også. 

Anonymkode: 5963e...76f

[AnonymBruker]

Fikk et barn etter å ha tvilt meg frem til å få, og angrer. Barnet er flott, men hater å være så låst, misliker hamsterhjulet (som bare kommer til å bli verre), og de tingene jeg likte før (frivillig arbeid, kulturopplevelser) er mye vanskeligere å få gjort nå.

Hva vil du ha ut av livet ditt? Ønsker du er barn for barnet sin skyld, eller fordi du er redd for å angre? Barn fortjener å være ønsket for seg selv, ikke for å krysse av en rute i det man liksom skal gjøre her i livet.

Risikoen for å angre er der uansett hva du velger, så er det du som må velge.

Anonymkode: 32579...31d

[AnonymBruker]

Jeg ble uplanlagt gravid som 38-åring. Aldri ville jeg ha barn, men på en rar måte så hadde det aldri passet bedre heller (nylig fått litt burnout på jobb etter å ha vært «karrierejeger», blitt sammen med en mann som faktisk ønsket barn, noe jeg ikke hadde før). 

Jeg har aldri angret en dag. Det er sjukt kleint å si det, men barnet har gitt meg en ny dimensjon i livet, og jeg føler virkelig at livskvalitet totalt har økt betydelig. 

Samtidig så føler jeg også at det har vært mange ting som jeg har måttet ofre. Siden jeg aldri drømte om å stifte egen familie så har jeg heller ikke oppsøkt så veldig mye informasjon om det. For meg var det å få ansvaret for et lite barn et realt praksissjokk. Og de første to årene slet jeg litt med å tilpasse meg - følte at det var mye barnets behov mot mine behov på en måte som selvfølgelig var forståelig, men fortsatt kjipt. 

Men - etter de to første årene så synes jeg at mye av intensiteten i det å ha barn gikk over. Mer tid til egne interesser selv om barnet selvsagt er førstepri, og dessuten ble det sååå mye mer givende å være med barnet da hun begynte å snakke og forme egne interesser og mer personlighet. Hvis jeg angret meg i det hele tatt så var det kanskje de første 2-3 ukene, etter det synes jeg alt har gått i bratt kurve oppover. 

Anonymkode: 24fe5...319

[AnonymBruker]

Jeg ville aldri bæret frem noe barn til denne syke verden som 40-åring. Det er allerede mer enn stress nok om du hadde vært 30 år gammel. Det er i tillegg nok av barn som ville vært takknemlige for livet for å være adoptert. Men selv vil jeg ikke ha noe barn da det er viktig å ta en nøktern vurdering av dagens situasjon og da mener jeg ikke bare meg selv, men mine samfunnsomgivelser og det er lite som taler for å bære frem barn nå for tiden. 

I tillegg så gjør din aldersstruktur det slik at hvis du skulle tillate at det du har inni deg blir til et barn, så er sjansen stor for at barnet vil gå glipp av mange ting i livet som andre opplever som en selvfølge. Ikke bare blir du som mor omtrent 60 år gammel før barnet er ferdig med videregående skole, men regner med at barnet ikke får akkurat mange år med sine besteforeldre heller med en slik aldersstruktur. Og flere andre sånne ting som man kan oppleve som altfor ung, nemlig at ens foreldre begynner å falle fra grunnet sykdommer.

Anonymkode: 80512...18f

[AnonymBruker]

 Kan man takle det, og sette seg selv helt til side hvis barnet feks sliter på skolen og må følges opp med møter osv? Eller har autisme, psykisk lidelse eller fysisk sykdom?  Har man nettverk, støtte og barnepass? Er man i jobben man vil være i, i mange år fremover? Vanskelig å studere, bytte jobb  etc med små barn. 

Anonymkode: f8f34...584

[AnonymBruker]

Min ekskone ville ikke. Jeg ga et ultimatum. Fikk barn med omfattende behov. Hun sier hun på ingen måte angrer, men tror livet hadde vært like bra uten barn. 

 

Anonymkode: 1baee...130

[AnonymBruker]

Jeg ønsket aldri barn men ble gravid da jeg var 28. Jeg fikk deretter en til, så er tobarnsmor nå og elsker det. Slitsomt ja, men så mye bedre enn livet før, uten barn- i mine øyne altså 

Anonymkode: 564b2...0e1

[mangolassie]

Hadde aldri ønsket barn, men ble (uplanlagt) gravid da jeg var 29 og valgte etter mye grundig vurdering å beholde. Fikk nummer to da jeg var 34. 

Vil ikke si jeg angrer, men livet med og uten barn er to veldig ulike liv. Man kan prøve å unngå hamsterhjulet og ta utradisjonelle valg, men man kommer ikke utenom at barn trenger omsorg, tid, oppmerksomhet, struktur og rammer. Det kan bety å ofre mye av sitt gamle liv (hvor mye man må ofre avhenger av hvordan det gamle livet ser ut, og hvor forenelig eller uforenelig det er med å ha barn). 

Jeg elsker barna mine, men ville også hatt det veldig bra uten, tror jeg. Noe ville vært bedre uten, og noe annet er bedre nå med. 

Ved sånne veivalg i livet prøver jeg å tenke at det ikke finnes en rett og en gal vei, men mer som at veien deler seg og den ene fører i en retning, den andre i en annen retning, og hvor jeg ender opp i framtida avhenger av hvilken vei jeg velger nå. Det er ikke et lett valg, ønsker deg lykke til.

[AnonymBruker]

Jeg ble gravid, 33, ikke planlagt og trudde egentlig ikke at jeg skulle ha barn. Men barna ble rett og slett meningen med mitt liv ♥️ Jeg grøsser ved tanken på at jeg kunne valgt det bort. 

Anonymkode: 4707f...c94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg ville aldri bæret frem noe barn til denne syke verden som 40-åring. Det er allerede mer enn stress nok om du hadde vært 30 år gammel. Det er i tillegg nok av barn som ville vært takknemlige for livet for å være adoptert. Men selv vil jeg ikke ha noe barn da det er viktig å ta en nøktern vurdering av dagens situasjon og da mener jeg ikke bare meg selv, men mine samfunnsomgivelser og det er lite som taler for å bære frem barn nå for tiden. 

I tillegg så gjør din aldersstruktur det slik at hvis du skulle tillate at det du har inni deg blir til et barn, så er sjansen stor for at barnet vil gå glipp av mange ting i livet som andre opplever som en selvfølge. Ikke bare blir du som mor omtrent 60 år gammel før barnet er ferdig med videregående skole, men regner med at barnet ikke får akkurat mange år med sine besteforeldre heller med en slik aldersstruktur. Og flere andre sånne ting som man kan oppleve som altfor ung, nemlig at ens foreldre begynner å falle fra grunnet sykdommer.

Anonymkode: 80512...18f

Mulig jeg ikke har lest spørsmålet til TS godt nok, men jeg mener bestemt på at spørsmålet IKKE var "bør jeg få barn når jeg er 40 år?"  Isåmåte vil jeg si at INGEN, enten man er 40 eller 20 bør bære fram barn i denne syke verden. For ja, enig med deg i akkurat det, verden er syk for tiden!

Ang å adoptere barn: skal man forvente takknemlighet fra adoptiv barn? Velger å ikke kommentere den noe videre.........

Ang besteforeldre grunnet TS "aldersstruktur": mitt barn har besteforeldre i live. Men disse er meget fraværende tiltross for at de er både oppegående og friske. Så man er ikke garantert medvirkende besteforeldre uansett alder. 

Ang resten av "dommedagsprofetien" din: livet er et usikkert prosjekt og framstår til tider som russisk rulett. Man vet aldri når man skal dø, verken du eller jeg. Man vet ikke om man kan få barn, eller om de barna man får er friske før man har fått dem. 

Svar på TS spørsmål: jeg har aldri ønsket meg barn men ble uplanlagt gravid da jeg var 39 år. Angret på at jeg beholdt hele graviditeten og helt til barnet var 2 år gammelt. Etter det sluttet jeg helt å angre på at jeg valgte å beholde.  Hadde aldri trodd jeg kunne bli så glad i noen som jeg er i barnet mitt og livet er helt utenkelig uten ham nå. Livet ble snudd helt på hodet på både godt og vondt. Så uendelig mye gøy og kjærlighet men også så ufattelig mye jobb og bekymringer. Kan ikke råde deg til verken det ene eller andre kjære TS. Bortsett fra å ikke lytte til alle som snakker om alle "problemer" vedrørende å få barn i så høy alder. 

Anonymkode: 4b71a...dd3

[AnonymBruker]

Aldri ta en abort du ikke er HELT sikker på!

Anonymkode: 4707f...c94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Aldri ta en abort du ikke er HELT sikker på!

Anonymkode: 4707f...c94

Jeg ville heller sagt, aldri få barn du ikke er helt sikker på at du ønsker!

Anonymkode: 1efdb...bec

[AnonymBruker]

Lytt til magefølelsen din, og ikke hva alle andre måtte mene og tenke ❤️

Anonymkode: 78f2d...63f

[AnonymBruker]

Skulle ikke ha barn, fikk barn, angrer hver eneste dag. 24/7, 365. 

Ikke få et barn du ikke er 100% sikker på at du ønsker.

Anonymkode: 3fdaf...28b

[AnonymBruker]

Jeg ble uplanlagt gravid i ung alder og tok abort. Det var vanskeligere å gjennomføre enn jeg trodde, og jeg slet veldig etterpå. Angrer ikke på valget, for det var det som var riktig. Nå mange år senere har nok klokka tikket ferdig, og jeg står ved at det var det riktige valget. 

Jeg elsker barn, men det betyr ikke at man må få barn av den grunn. 

Hva som er rett for deg, kan bare du vite, TS. Men når du hele veien har kjent på at du ikke vil ha barn, så bør du kanskje reflektere litt over hvorfor du alltid har følt sånn, og hvorfor du plutselig ble usikker? 

Det er bedre å angre på at man ikke fikk barn, enn at man fikk barn. 

Anonymkode: be119...34c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Skulle ikke ha barn, fikk barn, angrer hver eneste dag. 24/7, 365. 

Ikke få et barn du ikke er 100% sikker på at du ønsker.

Anonymkode: 3fdaf...28b

Huff, det må være tungt, også for barnet. 
Hva er det som gjør at du angrer? 

Anonymkode: be119...34c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mulig jeg ikke har lest spørsmålet til TS godt nok, men jeg mener bestemt på at spørsmålet IKKE var "bør jeg få barn når jeg er 40 år?"  Isåmåte vil jeg si at INGEN, enten man er 40 eller 20 bør bære fram barn i denne syke verden. For ja, enig med deg i akkurat det, verden er syk for tiden!

Ang å adoptere barn: skal man forvente takknemlighet fra adoptiv barn? Velger å ikke kommentere den noe videre.........

Ang besteforeldre grunnet TS "aldersstruktur": mitt barn har besteforeldre i live. Men disse er meget fraværende tiltross for at de er både oppegående og friske. Så man er ikke garantert medvirkende besteforeldre uansett alder. 

Ang resten av "dommedagsprofetien" din: livet er et usikkert prosjekt og framstår til tider som russisk rulett. Man vet aldri når man skal dø, verken du eller jeg. Man vet ikke om man kan få barn, eller om de barna man får er friske før man har fått dem. 

Svar på TS spørsmål: jeg har aldri ønsket meg barn men ble uplanlagt gravid da jeg var 39 år. Angret på at jeg beholdt hele graviditeten og helt til barnet var 2 år gammelt. Etter det sluttet jeg helt å angre på at jeg valgte å beholde.  Hadde aldri trodd jeg kunne bli så glad i noen som jeg er i barnet mitt og livet er helt utenkelig uten ham nå. Livet ble snudd helt på hodet på både godt og vondt. Så uendelig mye gøy og kjærlighet men også så ufattelig mye jobb og bekymringer. Kan ikke råde deg til verken det ene eller andre kjære TS. Bortsett fra å ikke lytte til alle som snakker om alle "problemer" vedrørende å få barn i så høy alder. 

Anonymkode: 4b71a...dd3

Helt enig i dette. Alle jeg kjenner som fikk barn med autisme, downs, etc, var alle i ung alder. Vi vet ikke hvordan det vil gå noen av oss, vi må bare ta vare på oss selv så godt vi kan med næringsrik kost og kosttilskudd, og håpe på det beste. Ikke uvanlig å få barn i 40 årene i dag, så akkurat den delen ville jeg personlig ikke bekymret meg for. 

Men jeg ville ikke fått barn hvis jeg ikke virkelig ønsket det. 

Anonymkode: be119...34c