Har behov for tilhørighet

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne på 40 år. Alltid hatt litt dårlig selvtillit, og vært rolig og sjenert. Vært litt uheldig med forskjellig opp gjennom tiden. Men poenget er at nå sitter jeg her, uten familie, og med ett par venninner. De har barn og er i familiebobla. Jeg er singel og uten barn som jeg alltid har drømt om. Jeg hører ikke til noe sted. Må starte helt fra bunn og danne meg ett nettverk, men det er så vanskelig, spesielt med min selvtillit og dårlig sosial kompetanse fra tidligere. Jeg er introvert, men har behov for tilknytning og tilhørighet, og liker jo å være sosial av og til. Det er så ensomt å ikke høre til noe sted, og ikke klare å danne ett nettverk. Men jeg må prøve igjen, men hvordan klare det?

Anonymkode: 5b9a7...b95

[AnonymBruker]

Meld deg inn i et kor, en strikkeklubb, en frivillig organisasjon, et løpelag, en isbadegruppe, eller noe annet som du kunne synes var gøy eller interessant. 

Anonymkode: 2142d...43f

[AnonymBruker]

Kvinne på 40 år her også, og eneste tilhørighet er med mann og barn. Barna flytter snart ut, og etter det vet jeg ikke om ekteskapet består. Har sett meg nødt til å kutte kontakten med foreldrene mine, og brødrene mine har sin egen singel-brødre-gjeng som jeg ikke passer inn i. Jeg verken jobber eller har venner (mye bunner i en dårlig barndom, og alt sosialt føles vanskelig).

Prøvde meg litt i DNT, meldte meg på turlederkurs. Feiget ut den helga vi skulle møtes og ha undervisning (samt bo på ei hytte sammen). Har gått på én fellestur med DNT, men det holdt. Forstår ikke hvem jeg skal være med andre mennesker; skal jeg jatte med, skal jeg lufte meningene mine, skal jeg være hun kule som kommer med kule utsagn, eller skal jeg være hun stille? Jeg kan spille alle rollene like godt, aner ikke hvem jeg genuint sett er sammen med folk. 

I en annen periode hang jeg (bokstavelig talt) mye på det lokale klatresenteret. Ble kjent med folk, men fikk et inntrykk av at jeg ikke er "riktig" i deres sosiale miljø. Jeg bruker verken Patagonia eller har sånn typisk klatrestil. Kunne ha gode samtaler med folk i begynnelsen, men så ebbet det bare ut. Følte meg mer og mer som en alien. Som om jeg ikke var rett for dem.

Gjorde et siste forsøk på å sosialisere meg ved å melde meg inn i en jentegruppe med vanlifere/campere. God stemning og høyt under taket virket det som. Så skulle jeg bli med på treff med flere som aldri hadde truffet hverandre før, men plutselig ble jeg oversett i meldingstråden. Sånn helt uten videre, etter å ha vært med på planleggingen. Og igjen slo det meg at jeg ikke passer inn; har verken rastafletter, tattoveringer eller hullete klær (jada, det er en greie i det miljøet). Er jeg for gammel? For etablert? For striglet? Jeg vet ikke. Passet vel bare ikke inn.

Etter disse tre ganske tydelige forsøkene på å finne tilhørighet et sted (alle forsøkene etter korona) har jeg innsett at jeg er en loner. Har begynt å dyrke det litt. Jeg går inn for å bli veldig erfaren innen friluftsliv, og nærmest dyrker rollen som "solo female hiker/traveller". Det gjør ikke vondt lenger når jeg møter på kvinner som går to og to sammen på tur, jeg kjører heller mitt eget løp med å jage etter egne personlige mål/rekorder. Etterhvert har det bare blitt en vane at jeg tenker "meg, meg, meg", og jeg glemmer litt vekk at det faktisk er mulig å ta med folk (dvs mann og barn) på opplevelsene mine. Det er sikkert litt trist, men jeg har utrolig nok vært utrolig lykkelig det siste året. Kjenner på hvor deilig det er å ikke måtte spille det sosiale spillet hele tiden, bare kjøre på med akkurat det JEG har lyst til å gjøre. Føler at livet er mer verdt å leve nå enn før. 

Men så er jeg bittelitt psycho også, da😅

 

Anonymkode: 6e8b3...3b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Kvinne på 40 år her også, og eneste tilhørighet er med mann og barn. Barna flytter snart ut, og etter det vet jeg ikke om ekteskapet består. Har sett meg nødt til å kutte kontakten med foreldrene mine, og brødrene mine har sin egen singel-brødre-gjeng som jeg ikke passer inn i. Jeg verken jobber eller har venner (mye bunner i en dårlig barndom, og alt sosialt føles vanskelig).

Prøvde meg litt i DNT, meldte meg på turlederkurs. Feiget ut den helga vi skulle møtes og ha undervisning (samt bo på ei hytte sammen). Har gått på én fellestur med DNT, men det holdt. Forstår ikke hvem jeg skal være med andre mennesker; skal jeg jatte med, skal jeg lufte meningene mine, skal jeg være hun kule som kommer med kule utsagn, eller skal jeg være hun stille? Jeg kan spille alle rollene like godt, aner ikke hvem jeg genuint sett er sammen med folk. 

I en annen periode hang jeg (bokstavelig talt) mye på det lokale klatresenteret. Ble kjent med folk, men fikk et inntrykk av at jeg ikke er "riktig" i deres sosiale miljø. Jeg bruker verken Patagonia eller har sånn typisk klatrestil. Kunne ha gode samtaler med folk i begynnelsen, men så ebbet det bare ut. Følte meg mer og mer som en alien. Som om jeg ikke var rett for dem.

Gjorde et siste forsøk på å sosialisere meg ved å melde meg inn i en jentegruppe med vanlifere/campere. God stemning og høyt under taket virket det som. Så skulle jeg bli med på treff med flere som aldri hadde truffet hverandre før, men plutselig ble jeg oversett i meldingstråden. Sånn helt uten videre, etter å ha vært med på planleggingen. Og igjen slo det meg at jeg ikke passer inn; har verken rastafletter, tattoveringer eller hullete klær (jada, det er en greie i det miljøet). Er jeg for gammel? For etablert? For striglet? Jeg vet ikke. Passet vel bare ikke inn.

Etter disse tre ganske tydelige forsøkene på å finne tilhørighet et sted (alle forsøkene etter korona) har jeg innsett at jeg er en loner. Har begynt å dyrke det litt. Jeg går inn for å bli veldig erfaren innen friluftsliv, og nærmest dyrker rollen som "solo female hiker/traveller". Det gjør ikke vondt lenger når jeg møter på kvinner som går to og to sammen på tur, jeg kjører heller mitt eget løp med å jage etter egne personlige mål/rekorder. Etterhvert har det bare blitt en vane at jeg tenker "meg, meg, meg", og jeg glemmer litt vekk at det faktisk er mulig å ta med folk (dvs mann og barn) på opplevelsene mine. Det er sikkert litt trist, men jeg har utrolig nok vært utrolig lykkelig det siste året. Kjenner på hvor deilig det er å ikke måtte spille det sosiale spillet hele tiden, bare kjøre på med akkurat det JEG har lyst til å gjøre. Føler at livet er mer verdt å leve nå enn før. 

Men så er jeg bittelitt psycho også, da😅

 

Anonymkode: 6e8b3...3b3

Kjenner meg veldig igjen i det å ikke passe inn. Men jeg har et behov for det, i tillegg til å være alene. Vil være en del av noe og av og til. Dele opplevelser med andre, og ikke bare alene.

Anonymkode: 5b9a7...b95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kjenner meg veldig igjen i det å ikke passe inn. Men jeg har et behov for det, i tillegg til å være alene. Vil være en del av noe og av og til. Dele opplevelser med andre, og ikke bare alene.

Anonymkode: 5b9a7...b95

Da må du vel bare hoppe i det helt til du finner den tilhørigheten. Prøve en drøss av aktiviteter og miljøer hvor du kan kanskje kan passe inn. Man er sin egen lykkes smed og blablabla.

Anonymkode: 6e8b3...3b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Da må du vel bare hoppe i det helt til du finner den tilhørigheten. Prøve en drøss av aktiviteter og miljøer hvor du kan kanskje kan passe inn. Man er sin egen lykkes smed og blablabla.

Anonymkode: 6e8b3...3b3

Har prøvd en del allerede. Vet ikke helt hva det neste skal bli. Er jo dumt å f.eks melde seg som frivillig innen noe, og så trekke seg..

Anonymkode: 5b9a7...b95