Barn eller ikke barn som kronisk syk?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Har dere hund?

Dette kommer til å høres flåsete ut og det er det ihvertfall ikke ment, men prøv dere med en hund (en valp) om dere ikke har det allerede. 

Da har dere opplæringen, turgåingen (høy aktivitetsnivå og ut i allslags vær), noen våkennetter, kostnader (de opplagte: mat, utstyr, vaksiner) og de uforutsette kostnadene (sykdom, skade, forsikring osv). 

Ikke juks og skaff dere en liten veskehund som er ferdig opplært, kjøp en valp som er aktiv og som trenger stimulering. Kan dere klare det, kan barn være mer aktuelt tenker jeg 

Anonymkode: 1197c...b7b

Hva med hunden oppi dette eksperimentet? Hva om de ikke klarer med det, det går jo utover valpen.

Anonymkode: 26a67...7bb

[AnonymBruker]

Sitat

men samtlige vi kjenner oppmuntrer og forteller om de såkalte superkreftene man får nårdet gjelder barn. 

Dette rådet bør du rett og slett ikke høre på. Det er et stort sjansespill å skulle gamble på at energi og overskudd dukker opp ut fra intet; det kan like gjerne gå motsatt vei og at dere begge føler dere tappet for energi. 
 

Anonymkode: 1e3b6...52b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2025 den 15.00):

Vi står i en situasjon der vi vurderer om vi burde få barn eller ikke. Begge er i starten av 30-årene og har alltid tenkt at barn er noe vi vil ha. Vi har kjent hverandre siden ungdomstiden, og har nå vært offisielle kjærester i to år. 
 

Problemet ligger at vi begge er kronisk syke. Han etter skade, som gjør at han går på mye medisiner, er ufør og generelt påvirket av smerter. Jeg sliter mye mindre, men har kronisk migrene og er ufør pga dette. Stort sett vondt hver dag, men klarer en aktiv hverdag stort sett fint. Vi begge elsker barn.
 

Men vi har kommet til det punktet at vi ikke lengre er sikre på om det er lurt å få barn. Vi er begge redde for at smertene skal bli verre, men samtlige vi kjenner oppmuntrer og forteller om de såkalte superkreftene man får når det gjelder barn. Vi begge er sikre på at vi klarer å dekke grunnleggende behov som mat på bordet, tak over hodet og det å være kjærlige og gode foreldre. Men er det nok? I dagens samfunn, med den vanskelige økonomien, høye standarder, fritidsaktiviteter osv..

Hjertet gråter i det jeg skriver dette, for ønsket om å bli mamma er så stort. Den ene dagen er jeg sikker på at jeg ønsker det, mens dagen etter kan jeg tvile igjen. Dette er et stort tema i forholdet og vi klarer ikke å bli enige, for begge vingler veldig.
 

Er det andre kronisk syke med barn, eller som har stått i samme avgjørelse som kan komme med råd? 

Anonymkode: 81311...8d7

Jeg forstår savnet etter å bli mor, men vær så snill. Sett ikke et barn til verden for dtt eget egoistiske savn. Et barn krever mye, som det fortjener. Det er umulig å vite før en faktisk sitter der med et uskyldig lite vesen at de skal vokse opp. Spedbarn tiden er en ting. Når de blir tenåringer starter virkelig utfordringene♥️ Har du/dere overskudd til det? 

Anonymkode: ea679...2d8

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke gjort det. Barn krever mye overskudd, og ungdom enda mer. Jeg er frisk, men er helt utslitt - stort sett hver dag. 

Anonymkode: d2533...ee4

[AnonymBruker]

Hvordan er nettverket deres? Legger merke til at foreldre med større nettverk og mye avlastning klarer seg bedre enn de med lite avlastning. Noen har for eksempel besteforeldre som har barnet på fast overnatting en gang i uken, og som tar det med på hytteturer med mer. Da får man større mulighet til å hente seg litt inn innimellom, enn når det går i ett konstant. For å ikke glemme at det til tider kan være umulig å ta seg av barn når man er syk selv med for eksempel omgangssyke eller kraftig influensa med høy feber. Så blir barnet også sykt og trenger legehjelp. Hvordan får du med barnet til legen når du spyr annet hvert minutt selv? 
 

Jeg har ammet mens jeg har spist, for å få spist mat selv. Har grått ved siden av sengen til barnet når det har tatt flere timer med legging, og jeg har hatt feber, vært dårlig og hatt veldig vondt i kroppen. Da gjør det vondt bare barnet tar på meg. Har gått på do med baby på fanget når det hylgråt. Barn er helt sinnsykt mye syke. Når fastlegekontoret er stengt må man på legevakten som er et kapittel for seg selv. Har reist langt av gårde med barn for å få tak i riktig type medisin gjentatte ganger. Helt grusomt med sykt barn. 

 

De trasser og nekter ting selv om de kan og man bruker alle pedagogiske råd i boka. Kler av seg igjen når man har brukt lang tid på å kle på. Nekter å bli med, åler seg ut av sele både på barnestol og barnevogn. Har båret hylskrikende, sprellende barn nok av ganger hjem fra barnehagen sammen med sekk og ting. Barn krever og trenger mye oppmerksomhet så det er ikke bare bare å få gjort andre ting som for eksempel lage middag eller ta oppvasken. 
 

Barnehager og skoler har også ganske mange ferier, fridager og planleggingsdager. Lang sommerferie. Her har huset stått fullstendig på hodet etter ferier, og jeg har vært helt ferdig etter en uke eller mer hvor det er fullt kjør fra morgen til kveld. Barn trenger mye aktivisering og sosialisering og de har en vanvittig utholdenhet. 
 

Mange forhold tar slutt under småbarnsfasen. Man har ikke tid til seg selv, eller å pleie forholdet noe særlig gjerne. Her hadde jeg barn som våknet bare jeg skrudde på vannet. Så måtte være musestille når det sov. 
 

Mange sier også at de gjerne vil stille opp, passe og trille barn, men når det kommer til stykket så passer det aldri. 
 

Dere har jo noen år til på å bestemme dere. Barn gir selvfølgelig også mye glede. Er det noe mer dere kan gjøre for å forbedre helseplagene deres for eksempel? Kommer jo stadig nye medisiner og behandlinger for ting. Rehabilitering/ mestringskurs kan gjøre at man lærer seg å leve bedre og mer hensiktsmessig med kronisk sykdom. Noen klarer å komme seg litt mere ovenpå ved å ta riktige valg, legge om kosthold, si nei til ting som ikke er helt nødvendig og finne balansen mellom aktiv og hvile. 
 Tror jeg først og fremst hadde startet der, selv om jeg antar dere har prøvd mye siden dere er uføre. 

Anonymkode: af1c0...a44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Dette rådet bør du rett og slett ikke høre på. Det er et stort sjansespill å skulle gamble på at energi og overskudd dukker opp ut fra intet; det kan like gjerne gå motsatt vei og at dere begge føler dere tappet for energi. 
 

Anonymkode: 1e3b6...52b

Sant. Man får ikke superkrefter fra ingensted. Eventuelt kan må få noe økt motivasjon fordi barn gir glede og mening i tilværelsen. På den andre siden har man heller ikke noe valg. Man må ut å trille for å få barnet til å sove. Tar det med på støyende, stappfullt lekeland fordi det er mere slitsomt å være hjemme med misfornøyd, sutrete barn som begynner å klatre på inventar. Drar i barnebursdager fulle av leven, med herjende barn på alle kanter hvor man sitter igjen med en overstimulert unge etterpå som ikke får sove, fordi barnet elsker det og man ønsker at barn skal komme i bursdagen til eget barn. 
 

Superkreftene kommer ikke automatisk når transporten står på hjemveien grunnet snøkaos, eller fordi bussen ikke har plass til flere barnevogner. 
 

Hvis barnet våkner halv fem fordi det er sultent, er man nødt til å stå opp for å gi det mat. Dersom det i tillegg var vanskelig å legge kvelden før, har man kanskje bare fått 3.5 timers søvn. Barnet tar ikke hensyn til dette, og har like mye energi som ellers. 
 

Man må orke å løpe etter det for å passe på at det ikke løper ut i trafikken, eller gjør andre ting som kan være farlig. Er mer enn man tror som kan være farlig for barn. Småbarn spiser på alt, og man må være på konstant. 

Anonymkode: af1c0...a44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hva med hunden oppi dette eksperimentet? Hva om de ikke klarer med det, det går jo utover valpen.

Anonymkode: 26a67...7bb

Bedre å prøve med en valp enn en baby! 

Anonymkode: 1197c...b7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hva med hunden oppi dette eksperimentet? Hva om de ikke klarer med det, det går jo utover valpen.

Anonymkode: 26a67...7bb

De kan jo få seg en fosterhund, og det er nå langt bedre å prøve ut med hund enn baby som personen over meg skriver. 

Anonymkode: e19de...a22

[AnonymBruker]

Jeg er kronisk syk og ufør på minstesats, og jeg har valgt det bort. Det er en risiko for at sykdommen er arvelig, jeg er ofte sliten, har smerte og må ta smertestillende, jeg kan ikke kjøre bil, og uansett vil et barn født inn i dette her være fattig gjennom hele barndommen. SÅ egoistisk er jeg ikke.

Anonymkode: 3e606...c9c

[AnonymBruker]

Jeg er ufør, min mann i 100 % jobb. Jeg ble ufør da eldste var ca 1 år. Fikk andre barnet ca 2 år etter jeg ble uføretrygdet. Har fungert fint her. Jeg har fulgt på fotball, håndball, turn, skoleavslutninger og ja...alt. MEN det har hendt det har vært med store smerter, men bitt tennene sammen. Så har jeg jo hatt mulighet til å slappe av når de har vært i barnehage og skole. Mine barn har hvertfall ikke lidd for at jeg er kronisk syk og ufør. Skulle selvfølgelig ønske trygden var høyere så vi kunne opplevd mer. Vi har f.eks aldri vært i syden, men nå er ikke det noe menneskerett heller. 

Min mann er jo da i 100% jobb. Så hvordan det blir for dere er jo vanskelig å si. Tenker dere må se hvordan dere fungerer i hverdagen. Har dere dager hvor dere begge er sengeliggende f.eks? Har dere familie som kan hjelpe til litt HVIS det skulle være en dag formen til dere begge er dårlig? 

Man kan i hvertfall være flinke foreldre selv med kronisk sykdom. 

Anonymkode: 65127...65a

[AnonymBruker]

Barn er kjempeslitsomt og utfordrende over ei årrekke. Faktisk langt inn i 20 årene. Å være frisk er en forutsetning for å klare oppgaven på en god måte. 
Jeg hadde villet skaffe hund❣️

Anonymkode: a2447...4cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.1.2025 den 18.38):

Stakkars det barnet sier bare jeg og det av mange grunner. Skal dere bare få barnet og ta det som det kommer? Det er drit tøft  å ha barn og en 24/7 jobb. Jeg mener personlig at hvis du ikke er skikket til å jobbe 7,5 t hver dag med fri i helger er du jammen ikke skikket til å være forelder.

 

en annen ting som jeg må bare poengtere og jeg driter i at jeg ikke er politisk korrekt nå men barnet deres kommer til å bli sosialt utstøtt fra barneskolen og ut til vgs med to foreldre som er ufør! Det er ikke populært. 

Anonymkode: 3361b...fb8

Herregud for en idiotisk kommentar!! Hvordan og hvorfor skulle barnet bli sosialt utstøtt ?? Skulle gjerne visst hva du mener med dette? At det ikke er populært? Hva faen?? 

Anonymkode: 65127...65a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg er kronisk syk og ufør på minstesats, og jeg har valgt det bort. Det er en risiko for at sykdommen er arvelig, jeg er ofte sliten, har smerte og må ta smertestillende, jeg kan ikke kjøre bil, og uansett vil et barn født inn i dette her være fattig gjennom hele barndommen. SÅ egoistisk er jeg ikke.

Anonymkode: 3e606...c9c

Ser ikke føre meg at fosterhund skal være noe anderledes enn å skaffe seg hund selv. Begge deler er med tanke om å få det til å fungere, alle er enig i at det er det beste til for hunden å ha et varig hjem og ikke bli flyttet hit og dit, men noen ganger må en velge pest eller kolera. Vil de virkelig ha barn bør de virkelig kjenne om de har overskudd til det. Om det overhodet kan ligge i kortene for dem (eller ikke). 

Anonymkode: 1197c...b7b

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du bør spørre Kvinneguiden om råd om dere skal få barn. Det er masse anonyme mennesker som ikke kjenner deres situasjon eller hvem dere er som mennesker. Hvis dere har en ok fastlege ville jeg snakket med vedkommende om hva hen tror. Fastlegen kjenner den medisinske situasjonen deres bedre - og så er det jo andre ting enn journalen som også avgjør hvor gode foreldre man kan bli.

   Det ER fryktelig slitsomt å ha barn, og det krever mye overskudd. Hvis dere har et stort nettverk som kan avlaste mye hjelper jo det på situasjonen. Det finnes også frivillige tilbud som f eks HomeStart som kan gi bistand til familier i vanskelige situasjoner. Angående medisiner og graviditet finnes det mange som har kompetanse på det. 
   Hvis dere ikke får det, håper jeg dere kan  finne ut at dere kan ha et godt (nok) liv uten barn. Jeg har droppet å få egne barn pga psykisk sykdom - men greia er at jeg ikke har så ekstremt lyst på barn. Hvis jeg virkelig ville, ville jeg nok funnet ut hvordan jeg kunne få det. 
    Snakk med fastlegen, og tenk gjennom situasjonen deres - jeg tror egentlig du innerst inne vet svaret, eller heller mot et av alternativene? Jeg synes det ser ut som du heller mot å ikke få barn. Kanskje det er best? Men snakk med fastlegen, venner og familie som faktisk kjenner dere, er mitt råd. 

   

   

   

   

Anonymkode: 47c1e...974

[AnonymBruker]

At man får superkrefter fordi man er foreldre, det er bullshit fra A til Å. Vi er to friske foreldre i 100% jobb, tre barn, ett av dem har Asperger. Vi er helt utslitt. Vi klarer det fordi vi må, men jeg er sjeleglad for at vi begge er friske, og superkrefter har vi IKKE. Med barn kommer barnets behov alltid foran dine. Mengden husarbeid går opp så mye at du vil ikke tro det. Det er også dyrt - og det er ikke dyrest når barna er små, på tross av barnehagepris, de er mye dyrere som tenåringer. Du styrer ikke over fritiden din eller dagen din eller natten din. 
Sier ikke at dere ikke skal få barn, men dere må ta valget basert på reelle forutsetninger, og superkrefter er ikke en av dem. Dere vil ikke ha mer krefter når dere får barn, dere vil ha mindre. Det er realiteten. Hvor mye mindre vil komme an på hvor krevende barnet er, og hvor mye barnet vil påvirke funksjonsnivået deres (migrene etc).
Man kan ikke bare melde seg ut når man får barn, samme hvor syk man er. Selv om du får omgangssyken og migreneanfall samtidig, må du likevel håndtere ettåringen som er ferdig med omgangssyken hen smittet deg med, men som kan ikke i barnehagen ennå pga 48-timersregelen. Og ingen vil hjelpe deg med en ettåring som nettopp har hatt omgangen, så hen kan ikke overlates til besteforeldre heller. Er du forberedt på å håndtere det? 

Anonymkode: fd1bc...e6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Har dere hund?

Dette kommer til å høres flåsete ut og det er det ihvertfall ikke ment, men prøv dere med en hund (en valp) om dere ikke har det allerede. 

Da har dere opplæringen, turgåingen (høy aktivitetsnivå og ut i allslags vær), noen våkennetter, kostnader (de opplagte: mat, utstyr, vaksiner) og de uforutsette kostnadene (sykdom, skade, forsikring osv). 

Ikke juks og skaff dere en liten veskehund som er ferdig opplært, kjøp en valp som er aktiv og som trenger stimulering. Kan dere klare det, kan barn være mer aktuelt tenker jeg 

Anonymkode: 1197c...b7b

Trådens dårligste råd!

Anonymkode: fd1bc...e6a

[AnonymBruker]

Jeg kan gi deg et perspektiv fra barnets side:

Jeg er selv oppvokst med en far med store smerter, mye medisiner, sykehusinnleggelser, mange operasjoner, sykehusseng i stua i flere år, hjemmesykepleier flere ganger om dagen osv osv.

 

Jeg har riktignok hatt en mor som har vært frisk, så hun har på mange måter fulgt opp der pappa ikke har hatt mulighet.

Pappa ble syk rett etter jeg ble født, men de fikk også et barn til etterpå, så her var det tatt en avgjørelse om å få et barn også etter at han ble syk.

 

Alt i alt vil jeg si at det kommer mye an på hva man gjør det til. Jeg husker veldig godt at pappa var på opptrening hos diverse fysioterapeuter og i varmt basseng osv. 

Han tok meg ofte med på disse tingene, så jeg tilbrakte mye tid med han og trodde vel egentlig i mange år at dette var helt normalt. Jeg trodde alle bodde en uke på «hotell med varmt basseng» (eller sykehus med opptrening som det da egentlig var). 

Husker også at han involverte meg når hjemmesykepleien var på besøk, så jeg lærte masse om hvor man skulle sette sprøyter og hvordan man skulle ta temperaturen og at man aldri måtte røre toalettmappa til pappa (for der var det jo masse medisiner) osv. 

Et annet minne jeg også har var at jeg syns det var rart at de andre barna på skolen eller i barnehagen ble glad når de ble hentet av besteforeldre eller tanter/onkler. For hvis jeg ble hentet av noen andre enn mamma, så betydde det at mamma og pappa ikke var hjemme (som i vårt tilfelle ofte betydde sykehusinnleggelser). Men det er liksom noe man blir vant til det også. 
 

Så alt i alt vil jeg si at jeg har hatt en fin oppvekst selv om jeg har hatt en kronisk syk far. Jeg og pappa har et kjempebra forhold den dag i dag og jeg snakker med han på telefonen minst en gang om dagen. Så jeg har hatt en fin oppvekst, bare ikke den samme som alle andre.

Jeg føler vel egentlig at folk rundt meg syns mer synd på meg enn jeg gjør selv. Jeg føler ikke at jeg har gått glipp av noe i livet bare fordi vi måtte gjøre tilpasninger som ikke alle andre gjorde. 
Det er mange som vokser opp uten en av foreldrene sine, mens jeg vokste opp med en forelder som viet hele livet sitt til å kunne være med sine barn alle de øyeblikkene han kunne.

Det var ikke turer til slalombakken, men det har vært mye kvalitetstid og mange gode samtaler 
 

Anonymkode: 520a5...7c8

[AnonymBruker]

Jeg er stemor og har migrene. Er 100% ufør. Vil ikke ha egne barn pga dette, er vanskelig nok å følge opp stebarn som jeg får mindre ansvar for fordi jeg ikke er pålitelig som forelder. Vet aldri når jeg må sperre meg inne på et mørkt rom. Kan ikke ta med barna alene i tilfelle jeg får anfall. De har heldigvis en oppegående forelder.  Så jeg ville aldri anbefalt dere å få barn, det er urettferdig ovenfor barna. Tenk på hvordan livet til barnet deres blir begrenset, ikke på deres egne egoistiske ønske om å få barn.

Anonymkode: 86385...0b2