Barn eller ikke barn som kronisk syk?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg sliter mye mindre, men har kronisk migrene og er ufør pga dette. Stort sett vondt hver dag, men klarer en aktiv hverdag stort sett fin

Du mener du klarer en aktiv hverdag men er samtidig ufør. Men hva legger du i en aktiv hverdag? For du legger sikkert for aktivitet lavere pga mulige anfall? Hvordan klarer du en aktiv hverdag med kronisk migrene, har du gode migrenemedisiner? Gjør fysisk aktivitet deg verre? Har du oversikt over triggere? Barn er jo mye lyd , mye sosialt osv.

Jeg har migrene selv og anfall får man jo når man minst venter det. Hvem kan steppe inn for deg om du blir dårlig og ungene er syke eller er sultne? 

Anonymkode: 8f87e...955

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Absolutt, det er absolutt en av tingene vi tenker på. Jeg tror at man klarer mye i en periode, f.eks. kolikkbaby. Vi kjenner flere med barn og vet hvordan det kan være. 

Er jo ingen her som kan fortelle hvordan det blir for oss, men vil gjerne høre fra folk i lignende situasjon som oss. 

Anonymkode: 81311...8d7

Men de dere kjenner et verken kroniske syke eller uføre. Fungerer du i deltidsjobb? Hvis ikke hadde jeg vært utrolig forsiktig med å sette et liv til verden. Naboen har et barn med cp og autisme og er folk med mye energi. Ble skilsmisse det fordi barnet tok all energi. Kan dere passe nevøer eller nieser noen uker i strekk? Da vil dere kunne få innblikk i hvordan hverdagen er. 

Anonymkode: 8f87e...955

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er nå 30 år og blitt kronisk syk etter sykdom for 2 år siden. Jeg var heldig og fikk barn tidlig, mine er nå 10 og 8 år men jeg merker jeg ikke strekker til, jeg har ikke energi igjen som jeg skulle gitt de. Jeg har konstant dårlig samvittighet men jeg har vært ærlig og snakket med barna om det. Men de sier også innimellom vi savner den gamle mammaen vår. Jeg var full av energi og elsket å være kreativ. Vi hadde aldri en rolig helg. 

Anonymkode: e99e1...1ae

Jeg skriver under på denne! Er i 40 årene og ble kronisk syk for 5 år siden. Har konstant dårlig samvittighet ovenfor barna! De hadde fortjent mye bedre enn den Mamman jeg makter å være. Det er slitsomt med barn og ekstra slitsomt når man er kronisk syk med barn.

Anonymkode: 225d5...c71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Heldigvis ikke så mye nå som tidligere, men når anfallene kommer, så bare forstår jeg ikke hvordan jeg skulle klart meg om ikke jeg hadde en mann som kunne trå

Har hyppige anfall i perioder men er ikke ufør. Kunne aldri hatt barn om jeg ikke visste mannen. kunne stille opp 110% sikkert. Under anfall greier jeg ikke engang gå til doen og et helt hjelpeløs. Barnet hadde gått rundt i huset mens jeg lå i mørkt rom og alle vet hvordan små barn er. Brann, få i seg div på baderommet. Så ligger mannen din dopet med smerter og du i anfall. Hva gjør man da? 

Anonymkode: 8f87e...955

[AnonymBruker]

Det absolutt verste med å ha barn er når en selv er syk. Det er ingen nåde! Ungen driter fullstendig i om mamma trenger å hvile litt for å fungere halvveis resten av dagen, de er egoistiske små drittsekker (satt litt på spissen osv). Klart når man er to så kan den ene hvile mens den andre tar ungen, men hvis begge er syke og MÅ hvile, hvem tar ungen da? 

Og det er før alt snakk om fritidsaktiviteter, dugnader, barnehage/skole, utstyr, venner… 

Man kan ha et nydelig liv uten barn. Barn betyr å sette seg selv bakerst i flere år, selv om man ikke egentlig vil det så blir det sånn. Hvertfall hvis man ikke har familie eller venner rundt som avlaster og bidrar, og man kan jo ikke belage seg på at andre skal stille opp heller. 

Nyt livet og vær med tantebarn/familie/venner. Reis! Gjør det su får til! Har du masse energi til overs, skaff deg en jobb… 

Anonymkode: 669b2...ebb

[AnonymBruker]

Som datter av en med kroniske smerter og mye medisinbruk, må jeg dessverre si nei, dere bør ikke få barn. Det har vært tøft å vokse opp med selv om jeg også har en frisk forelder. I mitt tilfelle kunne jeg merke at den syke forelderen ble påvirket og nedsløvet av mye smertestillende og dette er noe jeg sliter med den dag i dag. Dere må i alle fall være sikre på at dette ikke vil være tilfelle hos dere. 

Personlig synes jeg oppfølgingen av større barn er mer krevende enn jobben min. Nattevåk og småbarnstrass er slitsomt, men dette sysler man med innenfor egne rammer i hjemmet. Store barn synes jeg er krevende på et helt annet nivå og jeg er frisk selv med unntak av den bagasjen jeg er påført av forelder med kroniske smerter. Man skal legge til rette for barnets sosiale liv og tåle mye uplanlagt besøk. Man skal ut og engasjere seg i fritidsaktiviteter og på skolearrangementer.  Man skal smalltalke med andre foreldre og jobb og hverdag blir fort et naturlig tema. Det passer sjelden å være nede for telling pga smerter. 

Jeg sier IKKE at uføre ikke kan være gode foreldre, men barn har godt av å ha foreldre som får inn nye impulser fra arbeidslivet og som har erfaring å dele. Hos dere er det ingen som har inntektsevne. 

Anonymkode: e7ede...8ea

[Frøkenfryden]

Hei TS. For å gi litt perspektiv fra noen med kronisk sykdom uten barn. Fysisk sykdom. Jeg er 43 og barnløs og veldig glad for det. Men vil få med her at sykdom føles annerledes nå enn da jeg var 33. Man tenker kanskje at vondter blir en vane og at alt rundt funksjonshemming er noe man blir drilla på. Man blir det men det tærer på mer også med åra, og sliter en litt ut. Jeg jobber fullt men da er mye sosialt skrelt ut av livet de senere år. jeg møter venner svært sjelden for det er ikke krefter igjen. Og utrolig glad jeg ikke har et barn jeg må nedprioritere.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg skriver under på denne! Er i 40 årene og ble kronisk syk for 5 år siden. Har konstant dårlig samvittighet ovenfor barna! De hadde fortjent mye bedre enn den Mamman jeg makter å være. Det er slitsomt med barn og ekstra slitsomt når man er kronisk syk med barn.

Anonymkode: 225d5...c71

Og man må ikke glemme hvor slitsomt det er for barn å ha foreldre som ikke klarer å følge opp slik de fortjener! 
"Nei mamma orker ikke", "noen andre må kjøre deg", "mamma kan ikke bli med å se på skoleavslutningen i år heller", "mamma blir ikke med og leker i dag". 

"Vær stille, mamma må ha fred". 

Folk tenker ikke hvordan det påvirker barn å vokse opp i hjem med foreldre som er så syke. Man kan ikke rå for at man blir syk etter barn er født. Men å planlegge barn når man er to foreldre med så svekket funksjon at ingen er i stand til å være i jobb, så syns jeg det blir feil. 
 

Anonymkode: e19de...a22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Og man må ikke glemme hvor slitsomt det er for barn å ha foreldre som ikke klarer å følge opp slik de fortjener! 
"Nei mamma orker ikke", "noen andre må kjøre deg", "mamma kan ikke bli med å se på skoleavslutningen i år heller", "mamma blir ikke med og leker i dag". 

"Vær stille, mamma må ha fred". 

Folk tenker ikke hvordan det påvirker barn å vokse opp i hjem med foreldre som er så syke. Man kan ikke rå for at man blir syk etter barn er født. Men å planlegge barn når man er to foreldre med så svekket funksjon at ingen er i stand til å være i jobb, så syns jeg det blir feil. 
 

Anonymkode: e19de...a22

For ikke å snakke om det at ett barn skal følge opp to aldrende og kronisk syke foreldre.

Anonymkode: 44e9e...901

[AnonymBruker]

Som barn av to uføre foreldre tenker jeg at det ikke er forsvarlig. Jeg hadde en oppvekst hvor lite eller ingenting var på stell. Mine foreldre hadde dessverre nok med seg selv og vi barna måtte selv ta ansvar for leggetid, komme oss på skolen osv. Det var mangel på alt, mat, utstyr, tid og krefter.

Utrolig nok klarte vi barna å fullføre høyere utdannelse og klarer oss veldig fint i dag. Men jo eldre jeg ble jo mer oppdaget jeg hva andre hadde og jeg manglet. Både i form av foreldrenes kompetanse, oppfølging, ressurser og økonomi. Mine venner har foreldre som fulgte de opp og støttet de økonomisk under studier og med eiendomskjøp. De har fått sommerjobber og stillinger av foreldrene eller noen i foreldrenes nettverk. Mine foreldre aner ingenting om hvordan det er å være i jobb og har heller aldri støttet oss økonomisk eller med våre barn. 

Det er dessverre stor sjanse for at dere tar dere vann over hodet her. 

Anonymkode: 4820b...90a

[AnonymBruker]

Jeg valgte å få barn alene, og fikk helseproblemer etterpå. Det har vært beintøft. 
 

Etter barnehagestart har det vært vanvittig mye sykdom. Man blir smittet selv, og må ha barnet hjemme. Sykt barn er ingen spøk. Omgangssyke er det aller verste! Helsen er på bånn, og jeg har over tid fått flere og flere helseproblemer. 
 

For ikke å glemme at det er vanskeligere å få helsehjelp når man ikke jobber. Dette gjelder både en selv og barn. Noe av det første de spør om når man ringer legekontoret er; «trenger du sykemelding?». Hvis man ikke gjør det får man beskjed om å se det an. Igjen og igjen. Siden man ikke behøver sykemelding tar de også færre prøver, noe som gjør det vanskeligere å påvise ting. Man må gå unødvendig mange ganger til lege, noe som både tar ekstra energi og koster penger. Når de tar færre tester blir det også vanskeligere å skille mellom eventuelle andre ting som kan gi de samme symptomene som for eksempel infeksjoner. Utrolig slitsomt å kjempe for å få helsehjelp man har behov for. 
 

Det er også ganske mye annet som skal følges opp, enn bare selve barnet. Timer på helsestasjonen, tannlege, vaksiner, foreldremøter, foreldresamtaler, dugnader, avslutninger med foreldre hvert halvår, for å ikke glemme at det alltid er ett eller annet mer de trenger av tøy eller utstyr. 

Anonymkode: af1c0...a44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg valgte å få barn alene, og fikk helseproblemer etterpå. Det har vært beintøft. 
 

Etter barnehagestart har det vært vanvittig mye sykdom. Man blir smittet selv, og må ha barnet hjemme. Sykt barn er ingen spøk. Omgangssyke er det aller verste! Helsen er på bånn, og jeg har over tid fått flere og flere helseproblemer. 
 

For ikke å glemme at det er vanskeligere å få helsehjelp når man ikke jobber. Dette gjelder både en selv og barn. Noe av det første de spør om når man ringer legekontoret er; «trenger du sykemelding?». Hvis man ikke gjør det får man beskjed om å se det an. Igjen og igjen. Siden man ikke behøver sykemelding tar de også færre prøver, noe som gjør det vanskeligere å påvise ting. Man må gå unødvendig mange ganger til lege, noe som både tar ekstra energi og koster penger. Når de tar færre tester blir det også vanskeligere å skille mellom eventuelle andre ting som kan gi de samme symptomene som for eksempel infeksjoner. Utrolig slitsomt å kjempe for å få helsehjelp man har behov for. 
 

Det er også ganske mye annet som skal følges opp, enn bare selve barnet. Timer på helsestasjonen, tannlege, vaksiner, foreldremøter, foreldresamtaler, dugnader, avslutninger med foreldre hvert halvår, for å ikke glemme at det alltid er ett eller annet mer de trenger av tøy eller utstyr. 

Anonymkode: af1c0...a44

Her har jeg heldigvis en helt annen opplevelse enn du i møte med helsevesenet. Vår supre fastlege spør aldri om jeg trenger sykmelding,han vet jeg er ufør. Og de undersøkelsene og prøvene en trenger,blir da tatt selv om en er ufør.

Her ble jeg ufør etter hun var født. Men hun har opplevd meg i jobb. Her stoppet jeg på ett barn ,det er best at hun får det så godt som overhodet mulig,enn at det går på halv åtte med flere. Heldigvis har jeg fått gode tilbakemeldinger på hvordan jeg er som mor selv om jeg er ufør.

Anonymkode: 44021...f59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2025 den 15.04):

Hva om dere får en kolikkbaby som skriker i 4 måneder? Hva om dere får et barn med ADHD som henger i taklampa mye av tiden? Det er ikke gitt at man får et mildt og føyelig barn. Mange får barn som er litt krevende. Eller som stort sett er grei, men i perioder er krevende.

Anonymkode: 4a119...833

Herregud , for en imponerende innsikt du har! 
Får en et kolikkbarn så oppsøker en kiropraktor , ammer en så kutter en all mat som kan provosere frem  luft i magen. 
Fordi om en har ADHD så henger en ikke i taklampa nei ! 
Det kan dreie seg opp oppmerksomhet og konsentrasjonssvikt som utløser den diagnosen og . 
Noen barn får behandling som hjelper bra. 
Rutiner og struktur er nødvendig uansett. 
Jeg tenker at de som virkelig ønsker seg barn, og som er vant til utfordringer vil takle et barn bra . 
Det finnes jo muligheter til avkastning og en er kreativ .  
Men så har du foreldre uten fysiske utfordringer som sliter med kolikkbarn og ADHD-barn . Hva vil du si om dem da ? 
 

Anonymkode: 85356...043

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Ikke barn. 

Er selv ufør med begrenset fysisk kapasitet (og økonomi), og syns det ville vært pisse dårlig gjort å sette et barn til verden når jeg vet at jeg aldri være i stand til å følge ungen opp slik den fortjener. Hadde jeg hatt partner som var 100% og i full jobb, kanskje ikke en gang da. Men et definitivt nei når begge er 100% uføre. 

Anonymkode: e19de...a22

Det å være ufør betyr jo ikke nødvendigvis at man er sengeliggende. Men skjønner hva du mener. Er selv vokst opp med foreldre med dårlig økonomi (som ble bedre når jeg ble voksen), og tok ingen skade av det. 

Anonymkode: 81311...8d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2025 den 15.00):

Problemet ligger at vi begge er kronisk syke. Han etter skade, som gjør at han går på mye medisiner, er ufør og generelt påvirket av smerter. Jeg sliter mye mindre, men har kronisk migrene og er ufør pga dette. Stort sett vondt hver dag, men klarer en aktiv hverdag stort sett fint. Vi begge elsker barn.

Det er ikke noe som ligger til rette for å få barn her. 

Det hjelper ikke å ‘elske barn’. 
 

Dere lever med kroniske smerter, med barn i hus vil disse smertene fort bli enda verre for det er veldig krevende å få barn. Selv om barnet skulle være 100% frisk og av den enkle typen, er det krevende.

Jeg vil kalle det ren idioti av dere to å få barn. Vil ikke under noen omstendigheter anbefale dere to sammen å få barn. 

Anonymkode: 6450c...aa4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Herregud , for en imponerende innsikt du har! 
Får en et kolikkbarn så oppsøker en kiropraktor , ammer en så kutter en all mat som kan provosere frem  luft i magen. 
Fordi om en har ADHD så henger en ikke i taklampa nei ! 
Det kan dreie seg opp oppmerksomhet og konsentrasjonssvikt som utløser den diagnosen og . 
Noen barn får behandling som hjelper bra. 
Rutiner og struktur er nødvendig uansett. 
Jeg tenker at de som virkelig ønsker seg barn, og som er vant til utfordringer vil takle et barn bra . 
Det finnes jo muligheter til avkastning og en er kreativ .  
Men så har du foreldre uten fysiske utfordringer som sliter med kolikkbarn og ADHD-barn . Hva vil du si om dem da ? 
 

Anonymkode: 85356...043

Poenget er at det å ha barn er utfordrende i seg selv. Diagnosebarn er ekstra krevende.

Og ja, jeg har innsikt som autisme mamma som ble kronisk syke under svangerskapet.

Anonymkode: c7479...e7a

[AnonymBruker]

Her var det mye svartmaling , ikke alle får krevende barn, ikke alle blir utslitt ..

Anonymkode: 027c6...8d4