Bilulykke. Svigers har enda ikke spurt om det går bra.

[AnonymBruker]

Det er greit nok å bli skuffet over å ikke få mer tydelig omsorg, men dette er gamle mennesker som kanskje ikke alltid skjønner hva unge folk forventer. Min mor pleide å si om mine 4 besteforeldre, "husk at de har opplevd krigen", om de skuffet meg. Det er lett som ungdom å glemme at de eldre vokste opp under andre villkår enn oss selv, og at de tolker ting ut fra sitt perspektiv mens vi har vårt. Hva er feks nødvendig omsorg? 

Selv mine foreldre hadde såpass andre levekår enn meg at det høres nesten ut som eldgamle eventyr med historier fra deres barndom. Tipper det er ca. denne generasjon som er besteforeldre til 16-åringen. De som ikke opplevde krigen, men som vokste opp i kjølvannet av den, med rasjonering og langt unna dagens overflod. Og de tenkte ikke så veldig mye på mentale behov den gang,  fokuset var på nok mat og å overleve. Min far opplevde for eksempel å bli sendt på sykehus helt aleine i månedsvis som et lite barn, der han måtte takle medisinsk behandling uten noen nære tilstede, sånt var normalt den gangen. I dag hadde jo foreldrene bodd på sykehuset hele døgnet, mens hans foreldre besøkte ham ikke hver måned en gang. Han har null lyst til å diskutere det som sikkert var et stort barndomstraume, men sier at det nok ikke var spesielt lurt og er glad for ny praksis i dag. Mange på hans alder har erfart at deres mentale behov ikke akkurat var i fokus, og har kanskje også hatt en stolthet i å greie seg helt selv, også under vanskelige forhold. Så kommer barna og krever litt mer komfort og mer omsorg, og de prøver å tilpasse seg det. Men barnebarna, det blir for langt strekk, og for ukjent for dem. 

Det ville aldri ramle mine besteforeldre inn å spørre masse detaljert om jeg egentlig hadde det bra, hvis de fikk høre at jeg hadde det ok (feks da jeg knakk beinet på dramatisk vis og hadde rehabilitering over 6 mnd, jeg fikk en gave fra dem, og lite oppmerksomhet ut over det). Min far er som halvparten av dem omtrent, selv om han har mykna litt opp etter at mamma døde. Han er i hovedsak praktisk, og blir nok praktisk med barnebarn. 

Da vi var små sang vi, "vi går rett frem, samme hva vi støter på", og krasja inn i alle folk. Det var nok mer en mentalitet før, at en kom til å oppleve mange skuffelser, men at man legger seg ikke ned for det eller forventer masse sympati (men mange maskerte nok angst med blant annet alkohol, og langt fra alt var bedre før).

Anonymkode: d44fd...7ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2025 den 10.55):

Som tittelen sier. For et par uker siden var vi i en bilulykke, det gikk bra men likevell skummelt. Full utrykkning av alle instanser, ene barnet ble hentet med helikopter. I ettertid har alle i min familie ringt/sendt sms om hvordan det går osv. Men svigers? Ikke ETT ORD. 
 

Samboer sier det er slik de er. Men eldste barnet vårt er rasende på dem, vil ikke på besøk lenger og sier hun nå vet hvor hun står hos dem. Hun sier hun nå vet de ikke bryr seg om henne og oss. Har prøvd snakke med henne av svigers er en annen genrasjon der man ikke snakket om følelser og slikt men hun bryr seg ikke. Jeg er på en måte enig med henne, og synes det er veldig rart å ikke spørre hvordan det går med familien sin etter slikt skjer. 
 

Har snakket med svigers om problemet men de bare husjer det vekk å sier «ja men det gikk jo bra». Vet ikke om de skjønner proboemet en gang eller de bare ikke tørr snakke om det. 
 

I går hadde svigermor bursdag. Eldste ble ikke med i selskapet. Jeg mener vi ikke skal tvinge eldste til å være med mennesker hun ikke stoler på lenger, far er enig. Men svigermor uffet seg og var «såååå trist» selv om hun vet hvorfor. Jeg sa da at alt du trenger å gjøre er å si unskyld. Men nei hun har jo ikke noe å si unskyld for 😅
 

Hva mener dere? 

Anonymkode: ef8bf...625

Fantastisk gjort av datteren deres. 

Ikke fantastisk av dere.... 

Anonymkode: 88eb8...f25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2025 den 10.55):

Som tittelen sier. For et par uker siden var vi i en bilulykke, det gikk bra men likevell skummelt. Full utrykkning av alle instanser, ene barnet ble hentet med helikopter. I ettertid har alle i min familie ringt/sendt sms om hvordan det går osv. Men svigers? Ikke ETT ORD. 
 

Samboer sier det er slik de er. Men eldste barnet vårt er rasende på dem, vil ikke på besøk lenger og sier hun nå vet hvor hun står hos dem. Hun sier hun nå vet de ikke bryr seg om henne og oss. Har prøvd snakke med henne av svigers er en annen genrasjon der man ikke snakket om følelser og slikt men hun bryr seg ikke. Jeg er på en måte enig med henne, og synes det er veldig rart å ikke spørre hvordan det går med familien sin etter slikt skjer. 
 

Har snakket med svigers om problemet men de bare husjer det vekk å sier «ja men det gikk jo bra». Vet ikke om de skjønner proboemet en gang eller de bare ikke tørr snakke om det. 
 

I går hadde svigermor bursdag. Eldste ble ikke med i selskapet. Jeg mener vi ikke skal tvinge eldste til å være med mennesker hun ikke stoler på lenger, far er enig. Men svigermor uffet seg og var «såååå trist» selv om hun vet hvorfor. Jeg sa da at alt du trenger å gjøre er å si unskyld. Men nei hun har jo ikke noe å si unskyld for 😅
 

Hva mener dere? 

Anonymkode: ef8bf...625

Hva er det de skal be om unnskyldning for? Ja, det er selvsagt normalt å ta kontakt med familie/venner som har opplevd noe traumatisk, og det er noe de fleste ville gjort. Du har tatt opp med svigers at det ble litt sårt at de ikke tok kontakt angående ulykken, så mye mer hverken kan eller skal du gjøre.

Å avkreve en unnskyldning for noe sånt er virkelig helt bak mål. Tenåringer er fulle av hormoner og det er helt normalt at de kan overreagere - da skal selvsagt ikke dere helle bensin på bålet ved å snakke om at svigers må be om unnskyldning (!).

Anonymkode: 08e8a...124

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2025 den 10.55):

Som tittelen sier. For et par uker siden var vi i en bilulykke, det gikk bra men likevell skummelt. Full utrykkning av alle instanser, ene barnet ble hentet med helikopter. I ettertid har alle i min familie ringt/sendt sms om hvordan det går osv. Men svigers? Ikke ETT ORD. 
 

Samboer sier det er slik de er. Men eldste barnet vårt er rasende på dem, vil ikke på besøk lenger og sier hun nå vet hvor hun står hos dem. Hun sier hun nå vet de ikke bryr seg om henne og oss. Har prøvd snakke med henne av svigers er en annen genrasjon der man ikke snakket om følelser og slikt men hun bryr seg ikke. Jeg er på en måte enig med henne, og synes det er veldig rart å ikke spørre hvordan det går med familien sin etter slikt skjer. 
 

Har snakket med svigers om problemet men de bare husjer det vekk å sier «ja men det gikk jo bra». Vet ikke om de skjønner proboemet en gang eller de bare ikke tørr snakke om det. 
 

I går hadde svigermor bursdag. Eldste ble ikke med i selskapet. Jeg mener vi ikke skal tvinge eldste til å være med mennesker hun ikke stoler på lenger, far er enig. Men svigermor uffet seg og var «såååå trist» selv om hun vet hvorfor. Jeg sa da at alt du trenger å gjøre er å si unskyld. Men nei hun har jo ikke noe å si unskyld for 😅
 

Hva mener dere? 

Anonymkode: ef8bf...625

Har en lignende erfaring selv, personen var emosjonellt umoden med lav empati og høyt nivå av selvsentrerthet. Helt ute av stand til å møte eller høre om andres opplevelse og følelser, klarte ikke å spørre eller være der for andre, størst offer i eget liv. Var faktisk et sjokk å oppdage det, som jeg tenker det må ha vært for dere også. 

Anonymkode: 8d8a1...f41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2025 den 10.57):

Eldste barnet er 16år. 

Anonymkode: ef8bf...625

Altså, hvordan har barnet ditt kommet på tanken om at besteforeldrene ikke har brydd seg? Mine barn hadde aldri i livet tenkt på dette, uten at de hadde hørt oss lage et nummer av det. Mine svigerforeldre hadde heller aldri spurt hvordan det gikk. De var av den gamle typen, konkluderte med at det gikk bra, så var de ferdige med det. De var ikke vant med å vise omsorg på denne måten, sånn type mange eldre på landet er/var. Mener dere at svigers burde ringt til hver og en av dere og spurt hvordan det går? Igjen, at en 16-åring har fått så stor reaksjon på dette, vitner om, i mine øyne, at det er noen rundt dem som egentlig har laget et nummer av dette! Ja, det er jo litt synd at de ikke evner å vise mer omsorg, men noen er slik. Selv om de ikke sier noe med ord, så bryr de seg. 

Anonymkode: 8dad7...c4f

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (På 26.1.2025 den 11.01):

Du er jo med å skaper denne konflikten selv litt og , som sier svigermor må si unnskyld ? De er nok av gamlesorten som har fått vite alt gikk bra, å da velger fokusere på det. Forstår godt man blir såret av at folk er ubetenksomme / ufølsomme , men man får jo uansett ikke endret andre . Kun seg selv man kan «jobbe med « / endre . 

Akkurat dette er min måte å se dette på også!

Anonymkode: 8dad7...c4f

[AnonymBruker]

C8H10N4O2 skrev (14 timer siden):

Nei, muligens en tenåring som har opplevd noe traumatisk, og ønsker litt omsorg kanskje? Tipper Farmor hadde kommet langt med en melding "Godt å høre at det gikk bra i ulykken, selv om det helt sikkert var skremmende. Glad i deg, klem fra Farmor"

Ja, det hadde vært fint, men alle personer er ikke slik. Det finnes mange eldre som ikke uttrykker seg på denne måten. Det er viktig å formidle til barnet at bestemor bryr seg, og er glad det gikk bra, men hun er ikke så flink til å si det direkte. 

Anonymkode: 8dad7...c4f

[AnonymBruker]

Bålkaffe skrev (13 timer siden):

TS klarer helt fint å uttrykke det i HI. For jeg har oppfattet det helt fint og det står svart på hvitt der.

Nei. I den generasjonen er det ikke sånn, slutt å legg dårlig oppførsel på generasjoner. Dårlige mennesker er dårlige mennesker fordi de er dårlige mennesker

I mange generasjoner er det nettopp slik jo! På landet er dette typisk reaksjon! Når svigermoren min døde, var hele familien fattet og uttrykte ikke noe særlig. Jeg var den som hylgren i begravelsen og tok det tyngst. Har jo i ettertid forstått at griningen min var en uttad reaksjon. Deres sorg var jo mye dypere, men de er ikke vant med å snakke om det, spørre hvordan det går osv osv. Mine besteforeldre på ene siden var på samme måte. De er overhodet ikke noen dårligere mennesker - det er slik væremåten deres er, det er slik de har vokst opp... Mannen min har masse av dette i seg, men er likevel mykere. 

Anonymkode: 8dad7...c4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2025 den 11.12):

Skjønner ikke helt hva bestemor skal si unnskyld for og hvorfor dere foreldre bidrar til å hause dette opp. Det gikk bra med dere, svigers vet at det gikk bra og alle er i fin form. Hvorfor blir dette en så stor greie? Her har dere foreldre en jobb å gjøre for å unngå at det krisemaksimeres og blir krisestemning når andre ikke reagerer slik dere ønsker og forventer. 

Anonymkode: 9a145...b9f

Fordi en stor del av det å være i en nær relasjon er å bry seg om hverandre og bry seg om hverandre, og spesielt når det er barn involvert så er omsorg og å vise at "jeg er nettverket ditt og er her for deg" en del av trygghetsfølelsen man forventer fra de som står en nærmest.

Anonymkode: 955b8...93c

[AnonymBruker]

Jeg  synes det er rart at en 16-åring reagerer så sterkt på dette - derfor jeg mener at her må det være foreldrene som har "fucket opp" den sure stemningen litt. Sikkert TS selv, siden det er svigermor. Nå har hun noe hun kan ta svigermor på.... 

 

Anonymkode: 8dad7...c4f

[AnonymBruker]

Og nå lever vi i 2025, så skal du beholde nære relasjoner med de forventningene folk har til deg så må du henge med.

Anonymkode: 955b8...93c

Fjernet sitat av slettet innhold. Perelandra, mod. 

Endret 28. januar av Perelandra

[AnonymBruker]

Alle har sin måte å reagere på og alle har rett til å ha sin måte å bli skuffa på. Men at 16 åringen får lage så mye drama av dette er ikke bra.

Personlig, så synes jeg det er slitsomt at alle skal høre med og oppdateres på ting som har skjedd. Hva som er ektefølt omsorg og hva som er ren nysgjerrighet vet man aldri. Også blant de nærmeste (det er en grunn til glanekø dannes og at folk tar bilder av ulykker…).

Det gikk faktisk bra. Er sikker på at svigers bryr seg om dere ellers, så å la dette påvirke forholdet med de er bare tåpelig. Og prøv å oppdra unger i dag til å ikke oppføre seg som hele universet snurrer rundt de og. Det er en ekstrem voldsom reaksjon av 16 åringen, som mor garantert er med på å oppildne hjemme med snakk og fordømming rundt dette.

Anonymkode: 65ad1...277

[AnonymBruker]

Det høres ut som ungdommen er påvirket av amerikanske serier og filmer hvor hele slekta tropper opp på sykehuset hvis noen skal fjerne en inngrodd tånegl.

Anonymkode: af53a...76d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Og nå lever vi i 2025, så skal du beholde nære relasjoner med de forventningene folk har til deg så må du henge med.

Anonymkode: 955b8...93c

Jeg kjenner jeg blir litt provosert over hvor firkantede en del er her. Min gjenlevende forelder vokste opp med foreldre hvor en opplevde WW1( som barn i et av landene som var direkte rammet), den andre var i kamper i Norge under aprildagene. De gjorde alt de kunne for å vise at de var glad i mennesker, men å snakke om psykiske belastninger var ikke i deres repertoar. Det de delte om egne opplevelser gikk på faktiske hendelser, selv om det ikke skulle så mye til for å forstå litt av hvilken styrke det krevdes for å leve med det. For meg er det helt forståelig.

Mine foreldre opplevde også krigen, de var støttende, snille og omtenksomme på alle måter, men de hadde heller ikke verktøy for å snakke om psykisk helse. Det har naturligvis påvirket mine søsken og meg, og jeg vil anta at vi er litt yngre enn ts sine svigerforeldre. For oss ville det nok vært naturlig å sende en melding om at vi tenker på de, men det ville føltes invaderende å spørre direkte om hva som skjedde. Vi ville heller snakket med de som hadde opplevd en slik situasjon når vi møttes. 

Min gjenlevende forelder har vært frivillig gjennom røde kors noen år. Det er helt tydelig at h*n har lært mye i forhold til hvordan mennesker kan reagere på forskjellige utfordringer. Jeg er stolt og ikke minst imponert over hvilken endring h*n har gjennomgått. Det er vel ganske velkjent at det er vanskelig å lære nye ting og å endre seg når man blir eldre.

Jeg trodde at det å leve i 2025 også innebar å ha forståelse for at vi alle har vår historie og utfordringer. Det betyr ikke at alle skal endre seg for å tilfredstille oss. Mange mennesker har opplevd tøffe situasjoner livet gjennom. Har de bygget seg opp et forsvar for å slippe å kjenne på alt det vonde de ikke har bearbeidet (ofte fordi det ikke har vært rom til det), så kan det være farlig å røre rundt i det. 

Anonymkode: 4651c...4aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.1.2025 den 6.55):

Det er å vise normal omsorg for dem man bryr seg om, og folkeskikk (!) å høre hvordan det går. Kanskje TS’ familie hadde trengt noen som stilte opp litt, f.eks. Det absolutt minste man gjør er å vise muntlig at man bryr seg.

Anonymkode: 6d95c...7c1

Da henviser man seg til en psykolog eller en annen terapeut, evt sin partner hvis man har behov for omsorg eller støtte. Annen familie skal slippe å måtte å være sykepleier, psykolog eller vaskehjelp.

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

og det vil være naturlig å spørre hvordan det går, og ha samtale rundt de psykiske påkjenningene.

Anonymkode: 1cc20...aef

Se over. Det er så absolutt ikke normalt å bruke familie til dette. Hva er det folk forventer av andre i dag? 

Og for å påpeke det så er ikke jeg av den eldre generasjonen, tvert i mot. Nærmere bestemt 80-90 tallet. Men jeg har stor respekt for de eldre. Jeg hadde følt meg ukomfortabel hvis noen hadde begynt å lufte seg om sine psykiske plager. Det betyr likevel ikke at jeg ikke er vant med å snakke om eller sette ord på følelser.

Anonymkode: 7d78a...199

[Perelandra]

Tråden er ryddet for avsporinger. 

Perelandra, mod. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2025 den 10.55):

Som tittelen sier. For et par uker siden var vi i en bilulykke, det gikk bra men likevell skummelt. Full utrykkning av alle instanser, ene barnet ble hentet med helikopter. I ettertid har alle i min familie ringt/sendt sms om hvordan det går osv. Men svigers? Ikke ETT ORD. 
 

Samboer sier det er slik de er. Men eldste barnet vårt er rasende på dem, vil ikke på besøk lenger og sier hun nå vet hvor hun står hos dem. Hun sier hun nå vet de ikke bryr seg om henne og oss. Har prøvd snakke med henne av svigers er en annen genrasjon der man ikke snakket om følelser og slikt men hun bryr seg ikke. Jeg er på en måte enig med henne, og synes det er veldig rart å ikke spørre hvordan det går med familien sin etter slikt skjer. 
 

Har snakket med svigers om problemet men de bare husjer det vekk å sier «ja men det gikk jo bra». Vet ikke om de skjønner proboemet en gang eller de bare ikke tørr snakke om det. 
 

I går hadde svigermor bursdag. Eldste ble ikke med i selskapet. Jeg mener vi ikke skal tvinge eldste til å være med mennesker hun ikke stoler på lenger, far er enig. Men svigermor uffet seg og var «såååå trist» selv om hun vet hvorfor. Jeg sa da at alt du trenger å gjøre er å si unskyld. Men nei hun har jo ikke noe å si unskyld for 😅
 

Hva mener dere? 

Anonymkode: ef8bf...625

Barnet har jo rett. De bryr seg ikke om dere. De bryr seg om hv relasjonen til dere kan gi dem. Og de to er ikke sammenfallende - de er motsetninger.

Mitt spørsmål til dere voksne er dette: hvorfor har ikke dere baller? Hvorfor lar dere barnet som har rett sitte alene mens dere logrer og slikker skosålene hos svigers? Neste gang: takk nei. Svar «nei takk, vi omgåes ikke mennesker som dere. Lykke til med en ensom alderdom». Og så lar dere dem være. Alene. Trolig livet ut. Velfortjent etc.

Anonymkode: 66cca...9ec

[cecily]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Barnet har jo rett. De bryr seg ikke om dere. De bryr seg om hv relasjonen til dere kan gi dem. Og de to er ikke sammenfallende - de er motsetninger.

Mitt spørsmål til dere voksne er dette: hvorfor har ikke dere baller? Hvorfor lar dere barnet som har rett sitte alene mens dere logrer og slikker skosålene hos svigers? Neste gang: takk nei. Svar «nei takk, vi omgåes ikke mennesker som dere. Lykke til med en ensom alderdom». Og så lar dere dem være. Alene. Trolig livet ut. Velfortjent etc.

Anonymkode: 66cca...9ec

Det var da voldsomt.

[AnonymBruker]

cecily skrev (37 minutter siden):

Det var da voldsomt.

Ok. 
Så en 16-åring har vært involvert i en ulykke av såpass format at øyeblikkelig hjelp er tilkalt. Det er slått alarm. Venner og kjente som faktisk bryr seg om hen har ringt eller besøkt.

Men de her to personene hen bryr seg om responderer på dette med å:
-ikke forhøre seg om hvordan det går
-ikke være nysgjerrig på noe vis eller interessert i å høre om vedkommendes opplevelse eller helse i etterkant.
-ved direkte påtale om at dette er uhøflig (noe det jo er) så svarer den voksne at hen ikke har så mye som tenkt tanken på å justere dferd, be om tilgivelse etc.

Og du mener det er mulig at en slik voksen er et ok menneske? Hvordan ser du for deg at denne adferden skal forklares bort, i så fall? (Vi snakker om voksne myndige her, ikke om umyndige voksne med alvorlige diagnoser.) 

Å utelukke voksne fra eget liv fordi de velger å være uhøflige mot deg Elelr mennesker du er glad i er ikke voldsomt. Det er helt normalt. Du ville uten å brukte sluttet relasjonen til en venn eller partner som oppførte seg tilsvarende (får jeg håpe). Besteforeldre er voksne folk. De skal stilles like krav til som venner. Det er ikke dramatisk. Det er å behandle dem som mennesker og sette krav til dem.

Anonymkode: 66cca...9ec

[Bålkaffe]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

I mange generasjoner er det nettopp slik jo! På landet er dette typisk reaksjon! Når svigermoren min døde, var hele familien fattet og uttrykte ikke noe særlig. Jeg var den som hylgren i begravelsen og tok det tyngst. Har jo i ettertid forstått at griningen min var en uttad reaksjon. Deres sorg var jo mye dypere, men de er ikke vant med å snakke om det, spørre hvordan det går osv osv. Mine besteforeldre på ene siden var på samme måte. De er overhodet ikke noen dårligere mennesker - det er slik væremåten deres er, det er slik de har vokst opp... Mannen min har masse av dette i seg, men er likevel mykere. 

Anonymkode: 8dad7...c4f

Herregud, vi kan sitte her å komme med hver vår anekdote. Jeg er også fra bygda og kjenner ikke igjen noe av det der, jeg har sett farfar grine når han mista farmor, jeg har sett morfar grine når han mista mormor, jeg har sett fattern grine når vi nesten mista mamma, jeg har sett naboene grine over folk de har mista, alle kjenner alle og alle spør om alle har det bra.

Igjen: Slutt å legg dette på generasjonene.