Å motivere en deprimert

[AnonymBruker]

Vi er to voksne personer, livet har vært krevende for oss begge, og pga psykisk uhelse står vi nå begge utenfor arbeidslivet. 

Jeg selv kommer meg opp on morgenen og prøver å gjøre en innsats for fellesskapet ,men motivasjonen får seg jo en kraftig trøkk over at den andre parten stortsett ligger i senga. Og dette har pågått såpass lenge at jeg er egentlig bare lei, sympati og medlidenhet er vekk.

Et samlivsbrudd er jo vurdert, men jeg er redd for hvordan min partner vil håndtere det, med tanke på hvordan vedkommende håndterer andre ting i livet.

Noen som har råd til hvordan man kan motivere Et deprimert menneske?

Anonymkode: 85302...205

[AnonymBruker]

Endorfiner hjelper så det som hjelper er og blir trening. Jeg har prøvd å motivere deprimerte men de sturer bare videre og nekter å endre attribusjonene sine, bruke lys lampe om vinteren og komme seg ut i frisk luft. Det er som om de ikke VIL høre men bare fortsette å ligge i senga og gruble. Grubling gjør en jo bare mer deprimert. Det virker som om depresjonen blir en trygghet og et vern mot å gripe tak i livet. 

Anonymkode: 1901b...47d

[AnonymBruker]

Hmm ja du sier noe

Anonymkode: 85302...205

[exictence]

Det forstår jeg er vanskelig.

Men er det så ille at han ikke står opp til måltider f.eks? 

Du bidrar mye til fellesskapet. Hva om dere snakker sammen om forventninger og ønsker dere hver har til fellesskapet, og at dere bytter på det. F.eks at dere annenhver gang lager middag til hverandre, annen hver gang lager frokost, bytter på sengene mm?

 

[AnonymBruker]

En partner skal ikke fungere som støttekontakt og hjelpepleier. 

Første bud er å få skikk på døgnrytmen, dersom den er på jordet. 

Så må man sette krav. Krev et  legebesøk hvor man sjekker status via blodprøve. Mange går med vitamin og mineralmangel som hver for seg ikke er kritiske, men som til sammen kan utgjøre en del for psyken. 

Og et forhold skal ikke bare utholdes. Det skal inneholde kvalitet også. 

Anonymkode: c510a...e05

[AnonymBruker]

Behandling er nødvendig. Riktig behandling. Uten det fungerer ikke motivasjon og belønning. Jeg skjønner du blir lei og vurdere brudd. Det er måte på hvor lenge man orker. 

Anonymkode: e51ef...40d

[AnonymBruker]

exictence skrev (36 minutter siden):

Det forstår jeg er vanskelig.

Men er det så ille at han ikke står opp til måltider f.eks? 

Du bidrar mye til fellesskapet. Hva om dere snakker sammen om forventninger og ønsker dere hver har til fellesskapet, og at dere bytter på det. F.eks at dere annenhver gang lager middag til hverandre, annen hver gang lager frokost, bytter på sengene mm?

 

Han er oppe og spiser en gang eller to i løpet av dagen, og spiser middag når den er ferdig og vi har samtaler om å fordele arbeidsoppgaver, men det blir jo ikke fulgt opp. Det er veldig lite som skal til før formen er så dårlig at dagen må tilbringes i sengen...

Ts

Anonymkode: 85302...205

[AnonymBruker]

Du sier det har pågått lenge, men hvor lenge er det? Er det snakk om mer enn 6 måneder så må han jo oppsøke behandling. Da begynner det ikke å bli sannsynlig at det vil gå over av seg selv lenger.

Anonymkode: c6c54...b15

[AnonymBruker]

Dette er en av grunnene til at man bør bruke psykolog om man er ordentlig deprimert. De nærmeste orker sjeldent over tid  å prøve å motivere en som ikke blir bedre. En psykolog derimot får jo betalt for denne jobben og slipper også å leve med den deprimerte personen.

Hadde sagt til han at han må forsøke å få psykolog. 

Anonymkode: 6c16d...cf6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Du sier det har pågått lenge, men hvor lenge er det? Er det snakk om mer enn 6 måneder så må han jo oppsøke behandling. Da begynner det ikke å bli sannsynlig at det vil gå over av seg selv lenger.

Anonymkode: c6c54...b15

Vi snakker år ja, han går til samtaler men det er bare annenhver uke

Anonymkode: 85302...205

[AnonymBruker]

Personen må jo få behandling/hjelp. Klarer h*n ikke å komme seg opp av senga, så må videosamtale med psykolog til helt til personen kan klare å komme seg opp. Mennesker uten 6-årig psykologutdannelse kan ikke gjøre annet enn å støtte, og finne ut om man klarer å vente til personen forhåpentligvis blir bedre/frisk. 

Anonymkode: 65402...f5d

[AnonymBruker]

Opp av senga! Han blir ikke frisk av å ligge hele dagen, tvert i mot. Døgnrytmen er viktig. Stå opp hver dag, spis frokost, gå dere en tur og så gjør husarbeid. Sengen er kun for søvn og sex! Opphold dere i stuen hele dagen og kun legg dere i sengen på kvelden. Skal man bli bedre så må en innsats til selv. Nytter ikke med tabletter og samtaler om fortsetter å bo i sengen. Endre kosthold også. Sunn og næringsrik mat. Frisk luft, vitaminer og opp og hopp. Kom an, dere klarer dette.

Anonymkode: 4435d...352

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Han er oppe og spiser en gang eller to i løpet av dagen, og spiser middag når den er ferdig og vi har samtaler om å fordele arbeidsoppgaver, men det blir jo ikke fulgt opp. Det er veldig lite som skal til før formen er så dårlig at dagen må tilbringes i sengen...

Ts

Anonymkode: 85302...205

Kanskje du kunne vært med på en time hos behandler, så dere kunne fått snakket om disse tingene og hva som er mulig å forvente osv med en fagperson?

Tenker at du bør tenke litt på at hjernen hans er ‘mos’, og alt går i sirup. Å snakke om fordeling av oppgaver generelt blir antakelig for høytflyvende og lite konkret.

Kanskje lettere med en liten, veldig konkret oppgave til å begynne med? Ta ut søpla f.eks? 
 

Anonymkode: 4ba55...8d4

[exictence]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Han er oppe og spiser en gang eller to i løpet av dagen, og spiser middag når den er ferdig og vi har samtaler om å fordele arbeidsoppgaver, men det blir jo ikke fulgt opp. Det er veldig lite som skal til før formen er så dårlig at dagen må tilbringes i sengen...

Ts

Anonymkode: 85302...205

Det er virkelig dårlig gjort av ham. Og det skulle væt en selvfølge at han viste litt mer respekt.

Men du tillater det jo. La vær å lage middag til ham hver dag, la være med å dulle sånn med ham. 

Ta mer vare på deg selv og gjør det DU vil.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Endorfiner hjelper så det som hjelper er og blir trening. Jeg har prøvd å motivere deprimerte men de sturer bare videre og nekter å endre attribusjonene sine, bruke lys lampe om vinteren og komme seg ut i frisk luft. Det er som om de ikke VIL høre men bare fortsette å ligge i senga og gruble. Grubling gjør en jo bare mer deprimert. Det virker som om depresjonen blir en trygghet og et vern mot å gripe tak i livet. 

Anonymkode: 1901b...47d

Da jeg var deprimert, greide ikke jeg heller å komme meg på trening. Eller gå tur, ta vare på meg selv osv. Alle de tingene jeg vanligvis gjorde for å føle meg bedre, klarte jeg ikke å gjøre.
Det har virkelig ingenting å gjøre med at man «nekter» og «sturer» og at man «ikke vil».
Man er SYK. Man GREIER ikke.

Jeg måtte på medisiner og i samtaleterapi før jeg greide å opparbeide meg krefter og motivasjon til å komme meg ut igjen.

Det virker som du tenker depresjon er et påfunn man bare kan bestemme seg for å slutte med. 🤦‍♀️

Anonymkode: c76b7...c46

[AnonymBruker]

En deprimert må selv finne ut at h*n trenger hjelp. Å presse,mase eller motivere går ikke før den syke selv er mottakelig. 

Man er ikke urimelige, man er sjuk. 

Anonymkode: 360fc...f79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2025 den 8.49):

Jeg selv kommer meg opp on morgenen og prøver å gjøre en innsats for fellesskapet 

Anonymkode: 85302...205

All medfølelse til deg, TS.

Dere som påpeker mannens "rett" til å være syk og møtes med forståelse for det, hva tenker dere om at ts "kommer seg opp om morgenen og prøver å gjøre en innsats for fellesskapet"? Det fremgår jo tydelig utfra skrivemåten at dette ikke er lett for henne heller, hun er selv såpass dårlig at hun ikke kan være i jobb, men hun føler hun må.

JA jeg har forståelse for at ting er vanskelig for mannen hennes, men det er så bedritent å være den som takket være en kvart prosents mer energi (og kanskje vel så sentralt for noen: en sterkere pliktfølelse. Det går fint an å være både deprimert OG lat) må dra lasset på vegne av to. Det er ufattelig slitsomt og ikke bra å stå i over tid.

Anonymkode: b2811...5be

[AnonymBruker]

Jo man må faktisk presse seg opp. Stå opp og sitt i stua. Stå opp og kle på seg. Han blir ikke frisk i sengen. Det sier seg jo selv. Tving seg opp og sett dere i stua og se på tv, eller se ut. Lag frokost og spis. Lag middag og kvelds. Rutiner. Får dere hjelp fra kommunen så blir det rutiner, ingen lar noen få lov til å ligge i ei seng som deprimert. 

Anonymkode: 4435d...352

[Snublefot62]

Jeg vil komme med et råd her som fort blir glemt oppi alt dette.

Rolleavklaring.

Vær obs på hvilke roller dere har ovenfor hverandre. Dere er kjærester. Dvs at du er ikke hans foresatte, hans psykolog, behandler, lege eller noe sånt. Men kjæreste.

Det er ikke ditt ansvar alene å motivere vedkommende. I første omgang er det hans/hennes ansvar. Du kan naturligvis hjelpe til, men ikke påta deg jobben fordi du mener det må gjøres. Vedkommende selv må bestemme dette, og gjerne ytre noen ønsker om hva du skal bidra med.

Når det gjelder ansvar og oppgaver hjemme er det naturligvis noe dere må bli enige om sammen. Og her må en kunne stille krav. Oppgavene skal gjøres. Klarer en ikke å utføre oppgavene en har lovet så må en enten ha færre oppgaver eller akseptere at en ikke får gjort det (hvem skal da gjøre de?).

[AnonymBruker]

Jeg så du skrev at det har vært slik i flere år. At han går i samtaler, men bare annenhver uke. Får han noen medisiner mot dette? Det er jo faktisk noe som kan hjelpe når man er så syk at man tilbringer mesteparten av tiden i sengen. Hvis det var meg så ville jeg nok krevd at han i det minste skulle prøve et par typer antidepressiva. Det er jo ikke en holdbar situasjon, dette. Og dersom antidepressiva ikke virker så finnes det andre alternativer også.

En ting til. Det er faktisk lov å avslutte et forhold man ikke trives i lenger. Jeg forstår at man har en samvittighet og omtanke for andre, men det blir jo feil å fortsette et forhold bare av frykt for hva som kan skje når man går. Man kan gi beskjed til andre om bruddet slik at de kan følge opp, familie, hans behandler, bekymringsmelding til fastlegen osv. Legevakt eller politi dersom det skulle bli akutt fare.

Anonymkode: c6c54...b15