Kjæreste som nærmest har flyttet inn uten tillatelse

[AnonymBruker]

Ts her.

Kjæresten min har barn. De er studenter og flyttet ut.  Han har vært gift og bodd sammen med moren til barna før de skilte seg da barna var små. Siste 13 årene har han bodd alene. Jeg har i fra starten av vært klar på at samboerforhold vil ta tid fordi alle parter må bli kjent først. Dette er han klar over og enig i.

Jeg er enig i at vår form for kommunikasjon er noe utydelig dersom han tror han kan være hos oss mesteparten av tiden. Jeg har sagt at vi kan være sammen mesteparten av tiden, men et par netter/dager , synes jeg at han kan kjøre til sitt hus og være der. Fordi jeg ønsker egentid med barna mine. Kanskje det er feil, eller uromantisk.. 

Anonymkode: dd933...221

[AnonymBruker]

Har folk barn så vent med å la menn flytte inn. Det er så mye overgrep mot barn og tenåringer.

Anonymkode: a9aef...f54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Har folk barn så vent med å la menn flytte inn. Det er så mye overgrep mot barn og tenåringer.

Anonymkode: a9aef...f54

Slutt å misbruke ordet "overgrep". Og slutt å fortelle single mødre at de må godta tilværelsen som knulledukker i år etter år. 

Anonymkode: 7a17c...ede

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Eller fordi har er blitt lei av bootycall-tilværelsen.

Anonymkode: 7a17c...ede

Er man i et forhold så er det jo ikke booty call - de er jo masse sammen, bare ikke hele tiden.

Hvis man gjerne vil bli samboer må det drøftes seriøst fordi begge parter må bli enige om lokasjon (hvilket hus? Nytt felles hus? Eierbrøk?) økonomi (skriftlig avtale?), barnas rettigheter i egen bolig, hvem bestemmer hva? Husarbeid, fordele dette ansvaret… osv.

Anonymkode: 99df2...2f6

[AnonymBruker]

Jeg opplevde nøyaktig det samme for noen år siden, også midt i livet med tenåringer boende hjemme. Det ødela hele forholdet for min del. Det føltes så invaderende både for meg og ungdommene, jeg ble helt kvalt av situasjonen. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å forklare dette for ham, men han ville ikke forstå.

I ettertid ser jeg at vi rett og slett var for ulike, jeg hadde ikke behov for å være sammen 24/7. Jeg har egne fritidsaktiviteter og venner, han hadde ikke noe annet enn meg/oss. Det ble til at jeg kuttet ut stadig mer av det som var mitt, fordi han satt hjemme hos meg og ventet hver dag etter jobb. Aldri igjen, for å si det sånn...

Anonymkode: 06de1...3be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Er man i et forhold så er det jo ikke booty call - de er jo masse sammen, bare ikke hele tiden.

Hvis man gjerne vil bli samboer må det drøftes seriøst fordi begge parter må bli enige om lokasjon (hvilket hus? Nytt felles hus? Eierbrøk?) økonomi (skriftlig avtale?), barnas rettigheter i egen bolig, hvem bestemmer hva? Husarbeid, fordele dette ansvaret… osv.

Anonymkode: 99df2...2f6

Og dette burde de ha pratet om hvis TS virkelig har planer om å flytte sammen senere. 

Anonymkode: 7a17c...ede

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2025 den 1.19):

Etter 1,5 år hadde jeg forventet samme som denne mannen, å bo sammen. Har dere hatt praten om dette? Du må jo bare være helt ærlig. Og grunnen bak. Hva er egentlig grunnen?

Anonymkode: 90fcd...74b

Hvorfor er det så viktig for noen å bo sammen??

TS har barn fra før, og trenger ikke forklare det noe mer. Flytter en ny partner inn, så endrer ting seg radikalt i forhold til å være ofte på besøk. 

Anonymkode: 94c37...2c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2025 den 8.37):

Men ikke alle trives med å bare være pulevenner, vet du. Mannen TS har sex med, trives ikke. Han vil ha forhold, ikke booty calls to ganger i uka.

Anonymkode: 7a17c...ede

Og da skal selvsagt TS ta inn ny samboer, selv om hun ikke ønsker det enda, med 2 tenåringer i hus? Logisk.... En er ikke bare pulevenner, fordi en ikke deler adresse fast! Herregud! 

Anonymkode: 94c37...2c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2025 den 8.44):

Du må i allefall stoppe det nå, eller i går helst. 

Jeg var sammen med en fyr på denne måten, nå hadde ikke vi barn da, men etter rundt 1 år ble det litt slik med oss som hos dere, jeg ble mer og mer der, hadde mer ting der osv, tenkte at det var en slags overgang til å bo sammen. Så en dag kommer han og er nesten desp etter å forklare at han er ikke klar ovs, vil ikke bo sammen nå. Jeg følte meg dum som bare det der jeg satt. Jeg ble såret også, han kunne sagt fra med en gang, men i stede hadde han heller gått rundt og lata som det var ok for ham og. 

Du må slutte med de hintene og si ting rett ut, noen som et forelsket ser ikke hint, de vil jo nærmere deg. 

Trist hvordan du sitter her og skriver om ham mens han bare er glad i deg og vil være nær. 

Anonymkode: 388f5...7e1

Men du hadde jo ikke flyttet inn?! Du hadde bare ting der... Du forstår vel at å flytte sammen, innebærer å snakke om det, skifte adresse osv. Hadde du skiftet adresse uten å snakke med ham også? Det er jo like mye hans egen feil, hvis de ikke snakker sammen - og det burde jo du også. Da jeg ble sammen med mannen, ble også ting litt etter litt, men da jeg ikke orket å ha det sånn, spurte jeg hva han synes om å flytte sammen. Det ville han også, men jeg tok ikke for gitt at han ville det, bare fordi vi var sammen ofte... Litt voksen må man være selv også!

Anonymkode: 94c37...2c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har folk barn så vent med å la menn flytte inn. Det er så mye overgrep mot barn og tenåringer.

Anonymkode: a9aef...f54

Enig med deg, men gjerne ikke bare pga faren for overgrep osv. Jeg mener bestemt at folk med barn fra før, skal vente med å slippe ny partner inn i hus helt uavhengig av dette. At ny kjæreste flytter inn, får store konsekvenser for hverdagen til barna også! 

Anonymkode: 94c37...2c6

[AnonymBruker]

Så dump han da om du ikke liker han lengre 

Vet ikke helt hva du ønsker fra KG her. Enten må du være voksen og si i fra om at du ikke er klar for at han flytter inn og er der like mye som nå, dump han, eller finn ut av at kanskje det er på tide å la det skje.

Ingen her kan egentlig bestemme noe som helst, og du vet nok selv hva du egentlig vil her.

Anonymkode: 0ac81...465

[Tufsla&Vifsla]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ts her.

Kjæresten min har barn. De er studenter og flyttet ut.  Han har vært gift og bodd sammen med moren til barna før de skilte seg da barna var små. Siste 13 årene har han bodd alene. Jeg har i fra starten av vært klar på at samboerforhold vil ta tid fordi alle parter må bli kjent først. Dette er han klar over og enig i.

Jeg er enig i at vår form for kommunikasjon er noe utydelig dersom han tror han kan være hos oss mesteparten av tiden. Jeg har sagt at vi kan være sammen mesteparten av tiden, men et par netter/dager , synes jeg at han kan kjøre til sitt hus og være der. Fordi jeg ønsker egentid med barna mine. Kanskje det er feil, eller uromantisk.. 

Anonymkode: dd933...221

Men da må du si det til kjæresten din, at "mesteparten" av tiden for deg åpenbart betyr noe annet for han. Han oppfatter det åpenbart som at det kun er unntaksvis at han ikke skal være hos dere, men du vil at det skal være normalt at han ikke er der i perioder. 

Ta en prat. Dette handler ikke om at du ikke er "romantisk" nok eller at du ikke vil være kjærester med ham, men det handler om hva du har behov for her og nå. Og det er - blant annet - tid alene sammen med dine barn. Men du må altså ta dine egne følelser og dine barns på såpass alvor at du faktisk forteller han dette - i klartekst. Han oppfatter situasjonen annerledes enn deg - og hvis du er misfornøyd med det, så må du gi beskjed om det. 

Jeg skulle virkelig ønske at flere tok sine egne følelser på alvor og ikke hele tiden tror at partnerens følelser er de viktigste. Dere har ikke helt samme mening her - helt greit, men da må dere faktisk kommunisere rundt det og: DINE følelser og meinger veier like tungt som hans, men det er det du selv som må stå på. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ts her.

Kjæresten min har barn. De er studenter og flyttet ut.  Han har vært gift og bodd sammen med moren til barna før de skilte seg da barna var små. Siste 13 årene har han bodd alene. Jeg har i fra starten av vært klar på at samboerforhold vil ta tid fordi alle parter må bli kjent først. Dette er han klar over og enig i.

Jeg er enig i at vår form for kommunikasjon er noe utydelig dersom han tror han kan være hos oss mesteparten av tiden. Jeg har sagt at vi kan være sammen mesteparten av tiden, men et par netter/dager , synes jeg at han kan kjøre til sitt hus og være der. Fordi jeg ønsker egentid med barna mine. Kanskje det er feil, eller uromantisk.. 

Anonymkode: dd933...221

Problemet her er at du fremdeles er uklar, vil ikke gjøre en avtale med ham, og lar det være opp til ham å forsøke å forstå når du egentlig bare vil være alene uten ham når du mest trolig samtidig lar ham være hos deg.

Det er ikke feil å ønske egentid med barna. Men skal du ha en kjæreste som delvis samboer når det passer deg... da må du også gjøre tydelige avtaler med ham. Når vil du han skal være hos deg, når trenger du egentid slik at han ikke kan være hos deg? Hvilke dager vil du ha fri fra ham, hvilke dager i uken er det greit for deg at han er hos deg og ungene (de ungene som du selv sier gleder seg over at han er hos dere).

Du forventer at han skal lese dine tanker og ønsker og behov, uten at du selv er villig til å være tydelig. Og nå er du i den situasjonen at du mest trolig vil såre ham enda mer, og bli mer frustrert selv, om du ikke nå tar en ordentlig samtale med ham om dette hvor du er veldig konkret både på at du ønsker forholdet og ham, og at du er helt spesifikk på hvilke dager det er greit for deg å være samboere og hvilke du ikke vil være det. Om du overlater til ham å måtte gå og tolke deg hele tiden, eller spørre om lov å være hos deg neste dag/natt, så vil han gå rundt og ikke vite hva du vil når, om du er ærlig med ham (for du har ikke vært ærlig med ham når du har latt ham bo så mye hos deg når du egentlig ikke har ønsket det!). Og da er forholdet i realiteten over.

Ønsker du å beholde denne mannen i ditt liv så må du få ham til å føle seg ønsket selv om du også setter helt klare regler for hvor mye og når du trenger tid uten ham.

Det virker egentlig ikke som om du ønsker dette forholdet mer?

Slik forholdet deres har utviklet seg, fordi du ikke har vært tydelig og ærlig med ham, det er jo egentlig ikke annerledes enn veldig mange kjæresteforhold utvikler seg. Man begynner med å overnatte hos hverandre en dag eller to i uken, gjerne i helgen. Så blir det kanskje også til mandag. Så blir det en dag til i uken. Så er det koselig og de to blir enige om at en natt til er bare koselig. Og plutselig så er man sammen nesten hele tiden. Dette er helt normal utvikling hos veldig mange. Selv der en kan ha sagt at den trenger litt alenetid i begynnelsen av forholdet, så kan denne utviklingen være helt normal, fordi man finner ut underveis at man trives sammen, vil være sammen. Så din kjærestes væremåte er egentlig helt normal. Det er du som ikke har vært tydelig. Du som ikke har villet sette tydelige regler, men bare uspesifikt sagt at du vil ha litt alenetid også, mens du har ønsket ham velkommen hele tiden likevel.

Tror du må finne ut om du egentlig vil ha dette forholdet eller ikke. Vil du fortsette forholdet, da er det opp til deg å være tydelig på en slik måte at han ikke føler at han må gå på tåhev rundt deg for å forsøke å finne ut om han er ønsket i dag eller ikke...

Du må ta ansvar for egen kommunikasjon!

Anonymkode: 584de...824