Til dere som bare har et barn. Dårlig gjort?

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, og har i tillegg ingen søskenbarn annet enn tusenvis av kilometer unna, og det trives jeg helt fint med. Det kan selvfølgelig være en belastning i enkelte deler av livet, men det er massevis av faktorer som betyr mye mer for lykke og ensomhet enn antall søsken. Nok av forskning som viser at forskjellene på enebarn og de med søsken, både i fungering og i trivsel, er helt forsvinnende små. 

Tenker det er et langt større handikap å vokse opp med et så unyansert og grunt syn på verden og menneskelige relasjoner som det f.eks. anonym bruker… c8f kan tilby, for eksempel, enn det er å vokse opp som enebarn. 

Anonymkode: 8021b...2f5

[Aurora Borealis]

Blir frustrert over diskusjoner som denne. Som regler er fokuset på hva man vil. 

Selv har jeg/vi et barn. Skulle gitt mye for flere. Har vært gravid 4 ganger og mistet 3 av disse. Fødselen til barnet mitt gikk til helvete. Satt fast og ble tatt med sugekopp. Lå på nyfødtintensiv 10 dager. Jeg mistet mye blod og ble lagt på operasjonsbordet i våken tilstand for å lokalisere/stoppe blødningene. 

Fødselen skjedde for 17 år siden. Mannen min klarer ennå ikke snakke om den. 

For noen av oss handler det ikke om hva vi vil, men hvordan det ble. Når det er sagt, vi har en kul tenåring i hus og trives godt med vår lille familie. 💚

[AnonymBruker]

Ikke dårlig gjort. Jeg er enebarn selv, og det er mye av grunnen til at jeg har valgt ett barn. Fordi jeg alltid elsket det, både som barn og nå som voksen! Føler absolutt ikke at jeg har gått glipp av noe; følte meg heldig som kunne ha det stille og rolig hjemme.

Anonymkode: 5efc0...679

[AnonymBruker]

Absolutt ikke dårlig gjort å stoppe på 1 barn. Mener helt oppriktig at som barn vil man kunne ha det helt fint uten søsken.

Tenker likevel at foreldre som har mulighet både fysisk, psykisk og økonomisk bør ta en kraftig vurdering hvor man tar hele barnets liv i betraktning.

Min mann er enebarn og han har hatt en helt fin oppvekst. Nå som voksen er han derimot veldig alene. Han er alene om sine gamle foreldre og alt de måtte ha av behov, samt sine egne bekymringer.

I bursdag/dåp/andre anledninger ifbm med våre felles barn har han kun sine foreldre å invitere. Han føler det som at hans familie drukner fullstendig i min (jeg har 4 søsken med egne ektefeller og barn). Jeg ser at han sammenligner og synes det er trist og sårt å ikke kunne gi sine egne barn takter, onkler, fettere og kusiner på sin side av familien.

Da jeg ble uplanlagt gravid med vårt andre barn var jeg veldig usikker på om jeg ville beholde. Mannen var klinkende klar på at vi skulle ha søsken til eldste basert på egen erfaring som enebarn.

Anonymkode: 3eda4...dad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg vil tro de aller fleste enebarn egentlig skulle ønske at de hadde en søster eller bror. Det er noe som "alle" har, og kan være veldig sårt å høre om. 

Vet mange er opptatt av å fremme hvor syykt fint det er å være enebarn, og at de aldri kunne tenkt seg søsken. ...Men virkelig?🥴

Anonymkode: 0c615...e4c

Ja, virkelig. Kunne virkelig aldri ha tenkt meg søsken. Jeg pleide være redd for at mamma skulle fortelle meg hun var gravid.

Anonymkode: 5efc0...679

[AnonymBruker]

Example skrev (48 minutter siden):

Nei. Barnet kan ha relasjoner med andre barn enn sine søsken. Vil man ha barn, men kun ett, få det ene barnet.

Ja, for det er jo det samme som å ha søsken. 🙄

Anonymkode: da741...c8f

[AnonymBruker]

Det er ekstremt egoistisk å bare få ett barn om man har mulighet til flere. Man frarøver barnet noe bare pga egen bekvemmelighet. La være å få barn om du tenker å bare få ett. 

 

Anonymkode: da741...c8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Absolutt ikke dårlig gjort å stoppe på 1 barn. Mener helt oppriktig at som barn vil man kunne ha det helt fint uten søsken.

Tenker likevel at foreldre som har mulighet både fysisk, psykisk og økonomisk bør ta en kraftig vurdering hvor man tar hele barnets liv i betraktning.

Min mann er enebarn og han har hatt en helt fin oppvekst. Nå som voksen er han derimot veldig alene. Han er alene om sine gamle foreldre og alt de måtte ha av behov, samt sine egne bekymringer.

I bursdag/dåp/andre anledninger ifbm med våre felles barn har han kun sine foreldre å invitere. Han føler det som at hans familie drukner fullstendig i min (jeg har 4 søsken med egne ektefeller og barn). Jeg ser at han sammenligner og synes det er trist og sårt å ikke kunne gi sine egne barn takter, onkler, fettere og kusiner på sin side av familien.

Da jeg ble uplanlagt gravid med vårt andre barn var jeg veldig usikker på om jeg ville beholde. Mannen var klinkende klar på at vi skulle ha søsken til eldste basert på egen erfaring som enebarn.

Anonymkode: 3eda4...dad

Jeg er og enebarn og inviterer da søskenbarn, onkler og tanter i slike settinger. De er jo min familie de også.

Men min egen mann har kun ett søsken, så forskjellen er ikke så stor.

Jeg kan godt forstå at det blir litt overveldende med dine fire søsken med familier. Men bare som en tanke, sett at mannen din hadde hatt et søsken som var enslig. Det hadde ikke vært så stor forskjell da. Og så skjønner jeg selvsagt at det dreier seg om mer enn kun å ha noen å invitere. Det å ha noen å mimre med, noen å dele bekymringer med osv.

Anonymkode: 85001...120

[AnonymBruker]

Barnet vårt har sagt et par ganger at han er ensom. Jeg skulle ønske han fikk søsken, men det gikk ikke. Har selv vokst opp med søsken. Men totalen er at han får enormt mye igjen for å være enebarn av tid og kos. Vi hadde ikke hatt sjans til å gjøre så mye med ham ellers. Det er kun to ganger han har nevnt at han ønsker seg søsken.

Har heldigvis søskenbarn han er nære 😊

Anonymkode: d9860...77b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg mener helt oppriktig at enten får du null eller 2+ barn, ikke ett. Kan man ikke av fysiske årsaker få mer enn ett barn eller det har blitt brudd med barnefar, er det så sin sak. Men har du ikke ork og "kapasitet" til to barn, har du søren ikke det til ett heller. Har du først fått ett barn, gir du det søsken, SÅ slitsomt er det virkelig ikke med ett barn til. Klarer du ikke å sette barnet først, bør du faktisk ikke få barn i det hele tatt. 

Anonymkode: da741...c8f

Hvordan vet du at alle egentlig ønsker seg søsken?

Jeg har to, ingen gode minner med de og ingen kontakt i voksen alder.

Ei jeg var venninne med mistet faren sin da hun var ung. Kunne velge fritt om moren skulle være fosterhjem slik at hun fikk søsken. Hun ønsket seg ikke søsken. 

Min samboer har glede av 2 av 3 søsken. 

Så det er utrolig forskjellig og man vet aldri hvordan livet blir, bare hva man har akkurat nå.

Jeg har kapasitet til flere barn, så jeg valgte å få tre. Slikt press om at barn må ha søsken er bare tull. 

Anonymkode: 38ad7...bdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Ikke dårlig gjort. Jeg er enebarn selv, og det er mye av grunnen til at jeg har valgt ett barn. Fordi jeg alltid elsket det, både som barn og nå som voksen! Føler absolutt ikke at jeg har gått glipp av noe; følte meg heldig som kunne ha det stille og rolig hjemme.

Anonymkode: 5efc0...679

Skjønner deg godt, føler jeg må ha noe kontakt med et søsken jeg ikke liker. 

Anonymkode: 38ad7...bdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har barnet det kjipt uten søsken? 

Tanker rundt det å bare ha et barn? Positivt? Negativt?

Anonymkode: 9148a...c39

Vokste opp som enebarn, noe jeg er takknemlig for😃.
 

Anonymkode: cc559...aa1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det er ekstremt egoistisk å bare få ett barn om man har mulighet til flere. Man frarøver barnet noe bare pga egen bekvemmelighet. La være å få barn om du tenker å bare få ett. 

 

Anonymkode: da741...c8f

😂 Beste avgjørelsen mine foreldre tok, var å få 1 barn.

Anonymkode: cc559...aa1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg er og enebarn og inviterer da søskenbarn, onkler og tanter i slike settinger. De er jo min familie de også.

Men min egen mann har kun ett søsken, så forskjellen er ikke så stor.

Jeg kan godt forstå at det blir litt overveldende med dine fire søsken med familier. Men bare som en tanke, sett at mannen din hadde hatt et søsken som var enslig. Det hadde ikke vært så stor forskjell da. Og så skjønner jeg selvsagt at det dreier seg om mer enn kun å ha noen å invitere. Det å ha noen å mimre med, noen å dele bekymringer med osv.

Anonymkode: 85001...120

Han har ikke søskenbarn, onkler, tanter etc heller av ulike årsaker.

Hadde han hatt et eneste søsken så hadde han hatt en nær relasjon til, ikke bare for å invitere i selskaper som du sier, men som et livsvitne. En person som kjenner hans historie, som husker den ferien, eller den dagen foreldrene går bort kan dele sorgen etc.

Det er mye et søsken kan stille med som kun søsken kan. Skjønner at noen har dårlige søskenforhold (tro meg, det er ikke bare blomster og regnbuer i en flokk på 5 heller!), men ved å velge enebarn velger man bort hele muligheten for søskenrelasjon OG muligheten til fremtidige barnebarn å ha en utvidet familie. 

Anonymkode: 3eda4...dad

[SPOCA]

Som enebarn har jeg aldri savnet søsken. Jeg er glad jeg slapp å forholde meg til søsken. Jeg var et introvert og innadvendt barn, og det passet meg godt å kunne få være i fred. Samtidig hadde jeg mye venner og hadde et godt liv.

Synd det er så mange myter om enebarnet. Noen ønsker seg søsken, noen ønsker det seg ikke. Søsken garanterer ingenting. Min mor har to søsken, og begge hadde store psykiske problemer som hun ikke hadde godt forhold til. De er begge døde i dag. I mors tilfelle ble søsken heller grobunn for mye sorg og fortvilelse, framfor glede og samhold.

Vi gir gjerne min stesønn søsken, men vi må faktisk få det til. Det er derfor vi gjennomgår prøverør. 

[Mønepanne]

Har aldri skjønt hvorfor det skulle være egoistisk å få kun ett barn? Det som derimot er utrolig egoistisk er hvis man får et barn til kun for at første barnet skal ha et søsken og ikke bli ensom. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har barnet det kjipt uten søsken? 

Tanker rundt det å bare ha et barn? Positivt? Negativt?

Anonymkode: 9148a...c39

Jeg er enebarn.

Pros: Jeg er flink til å underholde meg selv, har et rikt og livlig fantasiliv, tar vare på tingene mine, og jeg er selvstendig. Jeg trives i eget selskap og er utrolig flink til å slå ihjel tid (vant til å vente/være stille sammen med de voksne).

Cons: Jeg er noe sær/usosial fordi jeg trives bedre i eget selskap enn andres, ikke glad i å dele mine ting med andre, jeg er oppmerksomhetssyk og vant til å være i sentrum. Blir barnslig og ufordragelig når jeg føler meg oversett. 

Jeg valgte å få to barn da jeg ønsket de skulle ha noen som de kunne dele gleder, sorger og til å dele "herregud mamma er skummel når hun er sint"-øyeblikk sammen med. De er glad i hverandre og har alltid hverandre, på godt og vondt. Det gjorde skilsmissen enklere for de hadde samvær sammen og det holdt en slags "normal" over det nye. Er de bestevenner? Hellno, men de er glad i hverandre og stille opp for hverandre når det trengs. 

Anonymkode: 39716...b9c

[katties]

Søstera mi har fått barn med en skikkelig drittsekk. Jeg synes det hadde vært veldig dårlig gjort å få enda et barn med denne drittsekken. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Han har ikke søskenbarn, onkler, tanter etc heller av ulike årsaker.

Hadde han hatt et eneste søsken så hadde han hatt en nær relasjon til, ikke bare for å invitere i selskaper som du sier, men som et livsvitne. En person som kjenner hans historie, som husker den ferien, eller den dagen foreldrene går bort kan dele sorgen etc.

Det er mye et søsken kan stille med som kun søsken kan. Skjønner at noen har dårlige søskenforhold (tro meg, det er ikke bare blomster og regnbuer i en flokk på 5 heller!), men ved å velge enebarn velger man bort hele muligheten for søskenrelasjon OG muligheten til fremtidige barnebarn å ha en utvidet familie. 

Anonymkode: 3eda4...dad

Det er jo sant det, søsken har kjent deg bestandig og de vet litt om hvorfor du er som du er siden de deler oppvekstfamilie.

Likevel, det kan jo tenkes at det å ha et søsken kunne betydd enda en å ta seg av for mannen din. Min egen mann mistet bestevennen sin for noen år siden og "arvet" på en måte broren hans. Denne broren er en voksen mann som bor for seg selv, er uføretrygdet og trenger en del hjelp og sosial stimuli, ting som hans bror tidligere sto for. Siden han brydde seg om sin avdøde venn har nå min mann overtatt.

Vi vet veldig lite om hvordan ting kunne vært, det er umulig å si noe om det. Jeg har selv valgt å få to barn av grunner som du sier, og fordi jeg ikke ønsket å satse alt på ett kort.

Anonymkode: 85001...120

[AnonymBruker]

Jeg har to søsken som er sju og åtte år yngre enn meg men har nesten alltid følt meg som et enebarn pga. stor aldersforskjell noe som gjør at vi alltid har vært på forskjellige steder i livet. Det har alltid vært et savn å ha tette søsken og ønsker at mine egne barn skal ha søsken og de skal være tette om mulig. Mine foreldre slet med å få barn så jeg klandrer dem ikke for aldersforskjellen. De begynte søskenprøvingen da jeg var to år gammel så de ønsket tette men det gikk ikke slik. Jeg har lite kontakt med mine søsken og på en måte så tenker jeg ofte at jeg like gjerne kunne vært enebarn men samtidig er jeg glad for at vi er en søskenflokk og ikke bare meg til tross for lite kontakt så har vi hvertfalm hverandre. Vi har lite til ingen kontakt med søskenbarn av forskjellige årsaker så vi hadde nok vært ekstremt ensomme om vi ikke hadde hatt hverandre. Jeg synes personlig at det å velge å få bare ett barn er merkelig og det har aldri vært noe jeg har vurdert. For meg er ‘bare minimum’ 2 stk.

Anonymkode: d1380...517