Flere tidligere mobbeofre her, som sliter med å føle empati med andre mennesker?

[AnonymBruker]

Da jeg var liten, så hadde jeg masse empati med både mennesker og dyr. Nå er det kun dyra, pluss barna mine. Jeg sliter å føle empati overfor andre mennesker. Grunnen er at jeg gjennom mesteparten av livet har opplevd at de rundt meg driter i mine følelser og hvordan jeg har det. Jeg har blitt mobbet store deler av barndommen, der læreren ikke gjorde noe og mente at alt var min feil. I voksen alder har jeg flere ganger opplevd at folk er slem bare for å såre, og at folk driter i mine følelser generelt. Det har også vært forventet at jeg ikke var sur på mennesker som såret meg, men gikk videre og lot som ingenting.

I forbindelse med et prosjekt på jobb snakker vi en del om empati. Da kom jeg på at jeg faktisk sliter med å føle empati med andre mennesker, generelt. Jeg forsøker så godt det lar seg gjøre å ikke såre noen, og prøver aldri å såre noen med vilje. Men hvis jeg sårer noen med et uhell, eller folk kommer til meg med et problem fordi de sliter, så føler jeg egentlig ingenting for disse menneskene. Jeg svarer hyggelig og forsøker å hjelpe, men føler altså ingenting.

Er dette en vanlig reaksjon, som "speiling" av hvordan folk har vært mot meg store deler av livet mitt? Eller kan dette være en beskyttelsesreaksjon, altså at jeg ikke involverer meg følelsesmessig i andre mennesker for å slippe å bli såret?

Anonymkode: 99560...f99

[AnonymBruker]

Nei, jeg sliter ikke med empati overfor andre, men jeg har store problemer med empati overfor meg selv. 

Jeg kan gråte over noe jeg leser i avisa eller en fremmed betror meg, men alt det forferdelige jeg selv har opplevd får meg bare til å si stygge ting om og til meg selv inni hodet mitt. 

Anonymkode: 14635...261

[AnonymBruker]

Nei. Sliter ikke med empati. Men brent barn skyr ilden. Så jeg klarer ikke slippe voksne folk for nært innpå meg. Kun overfladisk kontakt klarer jeg. 

Anonymkode: b62dc...1e1

[AnonymBruker]

Nei, sliter ikke med det. Men jeg gikk noen år i terapi. Gikk du i terapi? 

Anonymkode: 5e39b...b03

[AnonymBruker]

Nei, jeg sliter ikke med empati.

Men jeg ble "bare" mobbet i tre år. Var også utsatt for omsorgssvikt og vold hjemme. Men jeg har fått flere snille og gode relasjoner senere i livet (først og fremst mine nærmeste venninner og mannen min), så det har kanskje noe å si? Altså at jeg har opplevd genuin omtanke og godhet fra de rundt meg? 

Har også opplevd vold i forhold og overgrep. Men vil heller si, som en over her sier, at jeg nesten har for mye empati for alle andre, men sliter mer med å ha empati for meg selv.

Har PTSD diagnose forresten.

Anonymkode: 596b5...ee6

[AnonymBruker]

Har absolutt empati, men sliter nok endel med å vise den, dette går nok på att den kan føles sårbart å vise følelser. 

Jeg har absolutt blitt litt sosialt avstumpet av å ha blitt mobbet, - en blir jo ofte noe mistroisk til andre, og har lett for å tolke alt i verste mening 

Men empati har jeg, men går ikke rundt å gråter for alle rundt meg eller føler på noen måte det er jeg som skal fikse alt og alle, og noen har jeg faktisk null empati for.. 

 

Anonymkode: 18eaf...531

[AnonymBruker]

Nei, jeg har ufattelig mye empati til mennesker, men jeg velger selv hvem jeg støtter, viser det til og er god mot, dvs ikke så naivt lenger.

Anonymkode: 20213...df3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Nei, jeg sliter ikke med empati overfor andre, men jeg har store problemer med empati overfor meg selv. 

Jeg kan gråte over noe jeg leser i avisa eller en fremmed betror meg, men alt det forferdelige jeg selv har opplevd får meg bare til å si stygge ting om og til meg selv inni hodet mitt. 

Anonymkode: 14635...261

Sånn har jeg det også. Sender deg en klem ❤️

Anonymkode: 5a635...9e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Da jeg var liten, så hadde jeg masse empati med både mennesker og dyr. Nå er det kun dyra, pluss barna mine. Jeg sliter å føle empati overfor andre mennesker. Grunnen er at jeg gjennom mesteparten av livet har opplevd at de rundt meg driter i mine følelser og hvordan jeg har det. Jeg har blitt mobbet store deler av barndommen, der læreren ikke gjorde noe og mente at alt var min feil. I voksen alder har jeg flere ganger opplevd at folk er slem bare for å såre, og at folk driter i mine følelser generelt. Det har også vært forventet at jeg ikke var sur på mennesker som såret meg, men gikk videre og lot som ingenting.

I forbindelse med et prosjekt på jobb snakker vi en del om empati. Da kom jeg på at jeg faktisk sliter med å føle empati med andre mennesker, generelt. Jeg forsøker så godt det lar seg gjøre å ikke såre noen, og prøver aldri å såre noen med vilje. Men hvis jeg sårer noen med et uhell, eller folk kommer til meg med et problem fordi de sliter, så føler jeg egentlig ingenting for disse menneskene. Jeg svarer hyggelig og forsøker å hjelpe, men føler altså ingenting.

Er dette en vanlig reaksjon, som "speiling" av hvordan folk har vært mot meg store deler av livet mitt? Eller kan dette være en beskyttelsesreaksjon, altså at jeg ikke involverer meg følelsesmessig i andre mennesker for å slippe å bli såret?

Anonymkode: 99560...f99

Dette er som å lese om meg selv, bortsett fra at jeg har ikke barn. Jeg savner den jeg var som liten. Jeg husker jeg knakk en av fargestiftene mine og ga halve til den nye jenta i klassen for hun hadde ikke den fargen. Det tror jeg ikke jeg hadde gjort i dag...

Men jeg forsøker også å ikke såre noen, så den graden av empati har vi i alle fall....

Anonymkode: 8a1bc...6c0

[AnonymBruker]

Jeg har empati for andre, men ikke så mye som jeg hadde før; da gjaldt det omtrent alle. Og det tenker jeg er sunt for min egen del. Dog har jeg mindre tålmodighet vedrørende sutring over bagateller. Jeg lever med fysisk og psykisk sykdom, og kjenner mange som er like ille men også verre enn meg, som er tusen ganger bedre mennesker enn «klagerne». Dette er mennesker som har ALL grunn til å klage, men har funnet nye måter å leve på, og bryr seg om andre. Jeg har lite til overs for narcissistiske, selvopptatte mennesker som kun er opptatt av eget velefinnende. Der strekker ikke empatien min langt😣

Anonymkode: b9348...697

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg har empati for andre, men ikke så mye som jeg hadde før; da gjaldt det omtrent alle. Og det tenker jeg er sunt for min egen del. Dog har jeg mindre tålmodighet vedrørende sutring over bagateller. Jeg lever med fysisk og psykisk sykdom, og kjenner mange som er like ille men også verre enn meg, som er tusen ganger bedre mennesker enn «klagerne». Dette er mennesker som har ALL grunn til å klage, men har funnet nye måter å leve på, og bryr seg om andre. Jeg har lite til overs for narcissistiske, selvopptatte mennesker som kun er opptatt av eget velefinnende. Der strekker ikke empatien min langt😣

Anonymkode: b9348...697

Det er vel nettopp det - jeg klarer ikke å vise medfølelse over at noen har knekt en hæl på skoen sin, fått et lite blåmerke, dårlig karakter på eksamen eller lignende. Det er helt dødt.

TS

Anonymkode: 99560...f99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er vel nettopp det - jeg klarer ikke å vise medfølelse over at noen har knekt en hæl på skoen sin, fått et lite blåmerke, dårlig karakter på eksamen eller lignende. Det er helt dødt.

TS

Anonymkode: 99560...f99

Da er du som meg ts; du har empati for andre, men ikke for bagateller som faktisk ikke er et problem. Jeg sliter enormt med flere av relasjonene mine, som går på at jeg blir brukt som en søppelbøtte for slike små problemer, og det ender alltid dårlig🤔Først og fremst for meg som må bruke energi jeg ikke har, men også for «klagerne», som opplever å bli enda mer frustert😅

Anonymkode: b9348...697

[AnonymBruker]

Jeg var veldig empatisk som barn. Men nå sliter jeg også med å føle empati. Det er liksom litt "so what om noe kjipt skjer mot andre". Men jeg prøver å ikke såre andre eller være til bry for andre. Og har så lav selvtillit at jeg i grunn har utslettet meg selv også, så har ingen empati og kjærlighet mot meg selv heller. 

Anonymkode: 16e26...ee0

[AnonymBruker]

Jeg har stor empati med mennesker og dyr med ekte problemer. Når det gjelder mennesker som bruker andre som søppelbøtte for bagateller, så har jeg tatt et bevisst valg med å droppe å bruke energi på det. 

Anonymkode: 36c0c...a94

[AnonymBruker]

Jeg har ikke blitt mobbet, men har  opplevd emosjonell omsorgssvikt, seksuelle overgrep av en bror som barn, selvmord av en annen bror, og vært i et kontrollerende forhold. De siste 5 årene der de to siste hendelsene har skjedd har jeg opplevd at min personlighet «splittes», som om jeg er to personer. Vet ikke hva dette er. Den ene delen av meg kan ha empati med andre, men den andre delen kaller jeg «djevelen». Jeg blir iskald, apatisk og likegyldig. Fantaserer om å ta hevn, straffe andre, liker å se andre mennesker lide. Klarer ikke å føle empati når andre blir utsatt for ulykker eller dør. Tenker at det er karma, og at de har skyld i det selv. Etterpå kommer den dårlige samvittigheten om at jeg har følt det slik, og mener at jeg ikke fortjener å leve. Var ikke slik som barn.

Jeg har blitt verre det siste halvåret, men jeg orker ikke en ny runde i terapi. Gikk 3 år i terapi på DPS fra 2021-2024. Da var det hovedfokus på traumebehandling. Det positive er at jeg har selvinnsikt, og vet at dette er galt.

Anonymkode: a9d08...b8e

[AnonymBruker]

Når man har gått gjennom mye selv, er det vanlig å kjenne mindre empati for bagateller som andre sliter med. Det tenker jeg ikke er så farlig, det er verre hvis du ikke kjenner empati med mennesker du kjenner godt, og verste fall de du burde bry deg veldig mye om. Da er det nok enten personlighetstrekk hos deg som er sånn, eller at det som har skjedd med deg ikke er bearbeidet. Uansett så er det ikke så bra for det kanskje, å ha det sånn, da det kan hindre ekte nærhet og forståelse med andre mennesker. Da kan der hjelpe å snakke med noen, gå mer inn i det som skjedde og se på hvordan det har påvirket deg. 

Anonymkode: fe066...fef

[Lava Anne]

Ja, si det, det kan vel variere. Den skumleste type mangel på empati man kan preges av som tidligere mobbeoffer, er den samme foraktlignende følelsen for svakhet som du ble utsatt for som mobbeoffer. Det er en ikke-kontroversiell innsikt fra teorier om undertrykkelse og den er vel etablert i en del psykologiske teorier om utvikling også. Da tenker jeg på speiling.

Da jeg var i tyveårene, tenkte jeg nok noe av det samme som deg og det plaget meg. Jeg bet meg fast i noe en person sa til meg engang: Hvis du oppriktig ønsker å ikke såre noen og skulle ønske du var mer bekymret for andre, så har du allerede mer av det enn du tror.

Vet ikke om den typen utsagn er for alle, men det var viktig for meg. I dag korrelerer følelser og handling mye mer hos meg. 

Endret 25. januar av Lava Anne

[AnonymBruker]

Generelt er jeg en person som føler empati med andre, jeg anser meg selv for å være en person som bryr meg og føler med dem. Jeg vil veldig gjerne komme med løsninger og "quick fix" når folk har problemer..

Samtidig har jeg ingen empati for dem som ikke vil hjelpe seg selv. Som føler for å bare sitte og snakke om hvor fælt de har det og tulle seg selv inn i sin egen elendighet. Som ikke søker hjelp, eller som forventer at hjelpen skal gjøre den tunge løftejobben for dem. Jeg har ingen empati for "angst" fordi det brukes som en unnskyldning til å passivisere seg selv. Jeg har kjempet meg ut av min egen elendighet og har ikke forståelse for at andre velger å la være å kjempe seg selv ut av sin.

Anonymkode: 7df5f...595

[SPOCA]

Nei, jeg har ikke dette problemet, om man kan kalle det det. Jeg har fremdeles kanskje for mye empati.

Dessverre for meg lar jeg enkelte ting går litt for hardt inn på meg, spesielt hvis noen rakker ned på noe som regnes som en del av min identitet, væremåte osv. Heldigvis omgir jeg meg stort sett med gode mennesker, så det er heldigvis ikke problem i hverdagen. Det er heller et større problem på KG (innimellom).

[AnonymBruker]

Jeg kan se for meg at dette kan slå begge veier. Jeg har full forståelse for hvorfor noen kan utvikle lavere empati etter mobbing. Jeg har vel svinget for mye andre veien; jeg har allverdens nåde og empati for andre, og det hadde nok vært lett for meg å havne i dårlige forhold som et resultat av det(heldigvis ikke gjort det). 

Men det er en ting jeg har måttet innfinne meg med som en følge: jeg kommer aldri til å få dette nivået av nåde og empati i retur. Så enten må jeg akseptere at dette er ubetinget, eller så må jeg jo gjøre dette betinget. Men da føler jeg at jeg blir til mine mobbere med underutviklet empati.

Anonymkode: ec54d...03a