Hvordan håndtere eksploderende snart 5 åring???

[AnonymBruker]

Jeg er så sliten av å føle at jeg aldri får til å håndtere datteren min på snart fem år skikkelig. Hun har hatt intense sinneutbrudd fra hun var 1,5 år gammel. Det har blir bedre og bedre med årene, men den siste måneden opplever jeg at det har blitt mer igjen. 

Vi har blitt strengere de siste ukene fordi vi ser at hun beveger seg i en litt selvsentrert retning og at vi ikke har tatt nok plass selv. Vi slår raskere og hardere ned på dårlig oppførsel, bråk og herjing.

Men jeg opplever nesten at hun blir verre. Hun sier så mange stygge ting, ikke bare til oss, men hun kan også være frekk mot andre. Og skrikingen hjemme når hun er sint er på et uholdbart nivå. Sånn som i dag har hun hatt to runder som hver seg varte i 30 minutter hvor hun vrir seg som besatt på gulvet mens hun roper og skriker så jeg er redd naboene ringer barnevernet...

Vår strategi er å forsøke å slå ned på det før det eskalerer, da kan vi være strenge med henne, heve stemmen og si "nå er det nok" og klare å roe ned situasjonen om vi er raske nok. Men om det først har eskalert er det INGENTING som funker. Da har strategien vår vært å være der sammen med henne, svare henne bare når hun roer seg litt mellom slagene, og alltid sitte med åpent kroppsspråk og invitere til trøst. Det eskalerer bare om vi prøver å klemme, stryke på henne, eller snakke mens det pågår.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, jeg hadde håpet at dette skulle ha blitt mye bedre til nå. Og jeg aner ikke hva vi gjør feil, etter hva jeg har lest gjør vi det riktig.

Så jeg lurer!! Hvordan ville dere ha hjulpet henne?

Anonymkode: aec32...416

[AnonymBruker]

Nå er jeg på ingen måte en perfekt mor her altså, men kan bare snakke om hva som (delvis) fungerer på min 5-åring. 😅

Når han gjør noe han ikke får lov til (f.eks trommer forsiktig på hodet til lillesøster/drar henne i armen, etc) så får han først vite at det ikke er lov, men han kan gjøre «sånn» istedet. F. Eks «Hvis du sier kom her lillesøster, og går mot lekene istedet så kommer hun til deg uten at du behøver å dra i henne» 
 

Det virker stort sett ganske bra, men hvis han likevel fortsetter, blir jeg streng og ber han holde opp, fjerner han fysisk fra situasjonen og spør hvorfor han gjør som han gjør når han har fått beskjed om å la være.

Blir han sint da, lar jeg han bare være sint.

går oftest over i at han blir litt lei seg etterhvert

Gir han litt rom for å roe seg, før jeg spør om han trenger en klem/trøst og så snakker vi om situasjonen mens han sitter på fanget etterpå.

 

Anonymkode: 0eb9c...ab7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Nå er jeg på ingen måte en perfekt mor her altså, men kan bare snakke om hva som (delvis) fungerer på min 5-åring. 😅

Når han gjør noe han ikke får lov til (f.eks trommer forsiktig på hodet til lillesøster/drar henne i armen, etc) så får han først vite at det ikke er lov, men han kan gjøre «sånn» istedet. F. Eks «Hvis du sier kom her lillesøster, og går mot lekene istedet så kommer hun til deg uten at du behøver å dra i henne» 
 

Det virker stort sett ganske bra, men hvis han likevel fortsetter, blir jeg streng og ber han holde opp, fjerner han fysisk fra situasjonen og spør hvorfor han gjør som han gjør når han har fått beskjed om å la være.

Blir han sint da, lar jeg han bare være sint.

går oftest over i at han blir litt lei seg etterhvert

Gir han litt rom for å roe seg, før jeg spør om han trenger en klem/trøst og så snakker vi om situasjonen mens han sitter på fanget etterpå.

 

Anonymkode: 0eb9c...ab7

Takk for råd! Det høres litt ut som her, bare at "sint og litt lei seg" er "rasende" her😅 Men det ender alltid til slutt med at hun tar i mot trøst, ligger på meg og gråter ferdig mens jeg stryker på henne og forteller henne at vi alle er veldig glade i henne. Og så snakker vi alltid om hva som skjedde og at det ikke er greit det hun gjorde. Og hun er alltid enig og samtalen ender fint, og så er det hurra meg rundt igjen dagen etterpå igjen😭

Anonymkode: aec32...416

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for råd! Det høres litt ut som her, bare at "sint og litt lei seg" er "rasende" her😅 Men det ender alltid til slutt med at hun tar i mot trøst, ligger på meg og gråter ferdig mens jeg stryker på henne og forteller henne at vi alle er veldig glade i henne. Og så snakker vi alltid om hva som skjedde og at det ikke er greit det hun gjorde. Og hun er alltid enig og samtalen ender fint, og så er det hurra meg rundt igjen dagen etterpå igjen😭

Anonymkode: aec32...416

Hvorfor skjer utbruddene? Hun er vel fortsatt i bhg, er det noe endring der? Overstimulert etter lang dag? Har du noe tanker rundt tv/skjermbruk tid? Jeg vet at her hjemme så er dette triggere for eksplodering. Bhg får man dessverre ikke gjort stort med, men her er tv/skjerm som å helle bensin på bålet. 
 

jeg ville også ha lest bøker om følelser. Gjerne bøker dere kan reflektere over sammen.

Anonymkode: fe7e4...942

[AnonymBruker]

Dere gjør det rett. Ungen får bare hyle fra seg og dere må holde hodet kaldt og bare holde avstand til hun regulerer seg ned. 

Vil tro det er noe som trigger raseriet i utgangspunktet så ville vært mer obs på hva som skjer i forkant og veilede henne med hvordan hun skal klare å håndtere vanskelige situasjoner uten å "klikke"

Jeg har erfaring både med ungen min med autisme og kjærestens unge som sliter med store følelser og regulering.

Min har per i dag ikke meltdowns og klarer nå å regulere seg ned i vanskelige situasjoner fordi vi har jobbet masse med det. 

Ungen til kjæresten endret seg på under ett år med samme metoden. Nå klarer han å uttrykke seg og fortelle hva som skjer inni han og hvorfor(6 år).

 

Anonymkode: 99953...ecc

[AnonymBruker]

Vi har et barn som hadde enorme utfordringer med sinne. Ikke slik som søskena som også ble rasende innimellom, men det var som om barnet forsvant når det ble sint. Det ble en helt annen person som vi ikke fikk kontakt med. 

Jeg kunne se at barnet var fortvilt, men vi fikk ikke røre barnet, eller være nær. (Søskena ville gjerne bli holdt litt hardt når de var fortvila eller sinte, men dette barnet fikk vi ikke røre, da eksploderte det). 

Det var helt fortvilende for oss voksne, og når raseriet gikk over så var barnet så enormt skamfull og lei seg - men vi fikk ikke trøste. Det verste var de gangene barnet ødela noe i raseri, og så etterpå var helt knust over hva det hadde gjort - og så kunne vi ikke fikse det. 

Jeg vet ikke om ditt barn er i samme skala? 

 

Vårt barn fungerte strålende i barnehagen, men skolen ble en krasj. Så da fikk brått andre også oppleve sinnet. Og da kom fort ppt og bup i bildet.  Heldigvis. (Før det hadde jeg prøvd å snakke med helsestasjon osv, men følte meg avfeid med at alle barn blir sinte). 

Barnet ble kartlagt i alle bauger og kanter og fikk "diagnosen" følelsesmessige reguleringsvansker i barndom, samtidig som det ble evnekartlagt.  For oss løsnet da alt, både vi og skolen fikk god hjelp til hvordan vi kunne håndtere sinnet, både for å unngå at det oppsto, og hva vi skulle gjøre når det først stormet. For barnet trenger en helt annen håndtering enn sine søsken, og enn mange andre barn, det som virker for majoriteten gjør nemlig ting bare vondt verre for dette barnet. 

barnet ble også stadig bedre på å kjenne etter når det begynte å koke, og da ble det flink til å trekke seg tilbake. Feks kan det gå på rommet og tegne, eller bygge med lego el, til det roer seg. 

Nå kommer raseriet sjeldnere og sjeldnere, og det er svært svært sjeldent at det blir så sint at vi ser at det forsvinner for oss.

Anonymkode: 9f796...262

[AnonymBruker]

Vi har en seksåring som har lav terskel for frustrasjon, og som sliter med å regulere følelser.

Når barna blir så sinte som du beskriver, så kopler de helt ut. Det hjelper ikke å si noe. Det eneste som hjelper er å være helt rolig selv, og vente til at de roer seg.

Vi har fått mange tips i boken «The explosive child». Den anbefales. 

Anonymkode: ad175...b3f

[AnonymBruker]

Jeg tror dere må følge opp litt ekstra med å snakke med henne, forstå og ikke bare bli strengere. Slik at hun kan få en mental forståelse og kan reflekterer over at dere er strengere. Min datter var lik, og jeg måtte endre min måte å møte henne på. Og masse positiv forsterkning i forkant. Ha samtale åpen og god slik at dere kan bruke ord, relasjonen er god og hun føler seg sett, uten at det bare blir strengt.. jeg følte at det fungerte dårlig her å bare bli strengere. Da låste hun seg.  Og da løsnet det her. Da kunne jeg si; Nå ser jeg at du gjør slik og slik, så nå må vi roe litt ned. Og så snakke når det roet seg. Slik kan dere ta plass og oppdra.

....og vi fikk er mye roligere barn. Helt til tenårene. Gud hjelpe meg...😅

 

 

 

 

Anonymkode: 49a39...bb5

[AnonymBruker]

Kan si deg en ting  å være så streng, og strengere når de får raserianfall vil få motsatt effekt!

Dere voksne MÅ roe ned, tålmodig, pust,  snakk med barnet når det har roet seg ned, klem og trøst da!

 

Anonymkode: 8d88e...6ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er så sliten av å føle at jeg aldri får til å håndtere datteren min på snart fem år skikkelig. Hun har hatt intense sinneutbrudd fra hun var 1,5 år gammel. Det har blir bedre og bedre med årene, men den siste måneden opplever jeg at det har blitt mer igjen. 

Vi har blitt strengere de siste ukene fordi vi ser at hun beveger seg i en litt selvsentrert retning og at vi ikke har tatt nok plass selv. Vi slår raskere og hardere ned på dårlig oppførsel, bråk og herjing.

Men jeg opplever nesten at hun blir verre. Hun sier så mange stygge ting, ikke bare til oss, men hun kan også være frekk mot andre. Og skrikingen hjemme når hun er sint er på et uholdbart nivå. Sånn som i dag har hun hatt to runder som hver seg varte i 30 minutter hvor hun vrir seg som besatt på gulvet mens hun roper og skriker så jeg er redd naboene ringer barnevernet...

Vår strategi er å forsøke å slå ned på det før det eskalerer, da kan vi være strenge med henne, heve stemmen og si "nå er det nok" og klare å roe ned situasjonen om vi er raske nok. Men om det først har eskalert er det INGENTING som funker. Da har strategien vår vært å være der sammen med henne, svare henne bare når hun roer seg litt mellom slagene, og alltid sitte med åpent kroppsspråk og invitere til trøst. Det eskalerer bare om vi prøver å klemme, stryke på henne, eller snakke mens det pågår.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, jeg hadde håpet at dette skulle ha blitt mye bedre til nå. Og jeg aner ikke hva vi gjør feil, etter hva jeg har lest gjør vi det riktig.

Så jeg lurer!! Hvordan ville dere ha hjulpet henne?

Anonymkode: aec32...416

Dere må da finne roten til hvorfor hun har det sånn?
For det første er 6-årstrassen i anmarsj, og den er brutal. 

Når det har eskalert er hun i overlevelses/følelseshjernen. Det er deres oppgave å validere følelsene hennes og hjelpe henne ut av den tilstanden. Når dere bare sitter der og er klare for å trøste, så hjelper dere henne med å være "fanget" i følelsen. 
Når dere sier "NÅ ER DET NOK" - hva er det som skjer med henne før dette? Hva slags behov har hun? Å si "Nå er det nok" er å legge lokk på et eller annet behov hun har fordi DERE ikke tåler det, da kommer det en shitstorm senere.

Men i alle fall, det hjelper ikke med strategien deres, da lar dere henne sitte fast i følelsene sine. Dere må anerkjenne og hjelpe henne å sette ord på følelsen slik at hun kommer seg over i den funksjonelle delen av hjernen.

Anonymkode: 92858...e21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dere gjør det rett. Ungen får bare hyle fra seg og dere må holde hodet kaldt og bare holde avstand til hun regulerer seg ned. 

Vil tro det er noe som trigger raseriet i utgangspunktet så ville vært mer obs på hva som skjer i forkant og veilede henne med hvordan hun skal klare å håndtere vanskelige situasjoner uten å "klikke"

Jeg har erfaring både med ungen min med autisme og kjærestens unge som sliter med store følelser og regulering.

Min har per i dag ikke meltdowns og klarer nå å regulere seg ned i vanskelige situasjoner fordi vi har jobbet masse med det. 

Ungen til kjæresten endret seg på under ett år med samme metoden. Nå klarer han å uttrykke seg og fortelle hva som skjer inni han og hvorfor(6 år).

 

Anonymkode: 99953...ecc

EN FEMÅRING KAN IKKE REGULERE SEG NED SELV! De trenger ofte hjelp!

Anonymkode: 92858...e21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Dere må da finne roten til hvorfor hun har det sånn?
For det første er 6-årstrassen i anmarsj, og den er brutal. 

Når det har eskalert er hun i overlevelses/følelseshjernen. Det er deres oppgave å validere følelsene hennes og hjelpe henne ut av den tilstanden. Når dere bare sitter der og er klare for å trøste, så hjelper dere henne med å være "fanget" i følelsen. 
Når dere sier "NÅ ER DET NOK" - hva er det som skjer med henne før dette? Hva slags behov har hun? Å si "Nå er det nok" er å legge lokk på et eller annet behov hun har fordi DERE ikke tåler det, da kommer det en shitstorm senere.

Men i alle fall, det hjelper ikke med strategien deres, da lar dere henne sitte fast i følelsene sine. Dere må anerkjenne og hjelpe henne å sette ord på følelsen slik at hun kommer seg over i den funksjonelle delen av hjernen.

Anonymkode: 92858...e21

Ja, dette fungerer i mange tilfeller.

Vi kan tenke på dette i tre trinn:

første trinn er når hun begynner å spørre om å få noe eller irritere seg litt over noe. På dette trinnet har vi mulighet til å validere henne, undre oss sammen rundt følelsene hun har, nå inn til henne med teknikker for å finne roen etc. Og dette gjør vi når vi er heldige å finner henne i første trinn.

I andre trinn eskalerer følelsene og hun begynner å fiksere på det hun har satt seg fore og kommer utenfor toleransevinduet. Hun hever stemmen, og kommuniserer bare med å gjenta det hun ønsker å oppnå uten å klare å lytte til oss. Da er vår erfaring at situasjonen eskalerer om vi forsøker å samtale med henne på samme måte som i trinn 1, dette fordi hun blir usikker på om hun kan få viljen sin eller ikke siden tonen vår fortsatt er mild og hun er veldig fiksert på det hun vil oppnå. Her opplever vi at hun får det bedre med en tydelig beskjed om at "nå er det nok, nå roer vi oss ned,"

Og så er det tredje trinn. Om vi ikke når inn til henne raskt nok endre hun her. Da har følelsene eskalert til det maksimale og det er ikke mulig å nå inn med verken ord eller kos. Hun roper og skriker, vrir seg om kan i verste fall slå oss. Her er vår erfaring at det eneste vi kan gjøre er å være der med henne, passe på at hun er trygg og vise henne at dette tåler vi voksne. Og lære henne at vi er her når hun føler seg mottakelig for det. I disse situasjonene opplever jeg at ingenting annet funker enn dette. Jeg har nå lang erfaring med dette trinnet og har forsøkt det meste. Ingen ting kan hjelpe henne ut av det annet enn at vi er rolige og jobber med egne tanker slik at vi genuint fremstår som trygge for henne.

Og det er forferdelig fælt hver gang fordi jeg føler vi har ødelagt for barnet vårt og ikke klarer å håndtere henne. Men jeg aner virkelig ikke på hvilken annen måte vi skal gjøre det på.

Om ikke noen andre her har funnet ut noe veldig lurt!😅

 

Anonymkode: aec32...416