Brudd eller bli? Er det håp?

[AnonymBruker]

Hei, samboeren min og jeg har vært sammen i 6år. Jeg har et barn fra tidligere forhold. Når vi møttes var samboeren min et skikkelig ja menneske, han ble med på alt jeg foreslo og vi hadde det supert sammen. Etter vi fikk vårt første barn for 4 år siden har han stadig forandret seg(vi hadde sex hyppig gjennom graviditeten og kort tid etter fødselen og frem til jeg ble gravid med yngste 1,5år etter). Nå er alt et ork, og et styr. Spør jeg om han kan gjøre noe sier han stort sett ja. Men ofte må jeg minne han på det og småting som å legge klærne blir utsatt i flere dager. 
Etter vi fikk yngste barnet føler jeg vi er mer venner enn kjærester. Vi gikk en liten stund i parterapi, det hjalp litt. Men skle fort ut igjen. 
 

Det største problemet med forholdet vårt er at ingen av oss får behovene sine dekket. Han klager på for lite sex og at jeg sjeldent tar initiativ. Jeg sier aldri nei når han spør og avviser han aldri når han tar initiativ. Men det blir pliktsex, ikke fordi jeg har lyst. 

Jeg ønsker at han skal ville være sammen med barna og meg. Men stort sett gamer han hver kveld. Han kan også finne på å game i helgene, da glemmer han tiden å kan sitte hele dagen. Han sitter våken til langt utpå natt og er knekt i ukedagene pga søvnmangel. Hvis han ikke sitter å skroller på telefonen etter middag så sovner han og sover gjerne til jeg har lagt barna. Når det skal sies så lager han ofte middag og legger et av barna. 
 

Jeg irriterer meg veldig over gamingen å sliter med å godta det. Fordi hver gang han er alene hjemme så setter han seg for å spille. Han har 2 faste gamingdager i uka men spiller hver dag når vi er hjemme. Når vi har lagt planer i helgene så sover han dagen vekk og vi blir sittende å vente i mange timer på han. Yngste sover på dagtid enda, så venter vi på at han skal stå opp så må planene avlyses. Foruten om middagslaging føler jeg meg veldig alene om husarbeidet, jeg støvsuger, rydder, vasker hus og vasker klær. Han bidrar først når jeg viser eller sier at jeg er sliten og lei av å føle meg alene om husarbeidet. 
Når det kommer til aktiviteter er det lite han ønsker å være med på, han har ingen problem med å kjøre og hente. Men å være tilstede å se på barna når de er på aktiviteter er han ikke veldig glad i. 
Om planen er at han skal være med på noe han egentlig ikke har lyst til så avlyser han ofte aktiviteten med begrunnelsen om at barnet vårt er for slitent. Det ender ofte opp med at jeg tar med meg barnet vårt på aktiviteten uansett også er han hjemme med yngste. 
 

Mitt største ønske er at han selv skal ønske å være med meg alene, og være med barna og meg. Men han sliter med å bli med på ting som ikke interesserer han. 
 

Jeg føler meg veldig alene om husarbeid, skape minner med barna, planlegging og organisering. Han mener selv at han bidrar mye og begrunner det med at han legger en av barna hver dag, samt kjører barnet mitt på trening en dag i uken. 
 

De få dagene han setter seg i sofaen med meg å spør om vi skal se på noe er jeg så sliten etter jobb og barn at jeg helst bare ønsker alene tid. Fordi jeg er lei av at alt skal skje etter hans pipe. 
 

Jeg og barna har det veldig bra sammen og jeg ønsker ikke å gå fra han fordi da mister jeg tid med barna. 
 

Det er ganske umulig å snakke sammen fordi han blir sint og jeg ønsker ikke å krangle foran barna. 
 

Nå føler jeg vi tildels er venner som bor sammen. Han sier ofte at han elsker meg, vil tilbringe resten av livet sitt med meg og at jeg er det beste som har hendt han. Men jeg føler det er bare ord, og at han ordene han sier ikke gjenspeiler virkeligheten. 
 

Hva hadde dere gjort i min situasjon? Er det meg som er egoistisk for å ville skape minner sammen som familie og syntes det er viktig å komme seg ut av huset for å finne på ting? 

Anonymkode: d4efb...c89

[AnonymBruker]

Høres jo ikke ut som dere er venner heller? Venner prater sammen, hjelper hverandre, ønsker å tilbringe tid sammen. Her høres det ut som ingen av dere egentlig vil tilbringe tid med den andre. Du vil at han skal ha samme ønske som deg om big happy family-tid, men avviser ham om han vil være sammen med deg fordi du da er sliten og sur. Du har sex du ikke har lyst til, noe som er veldig psykisk skadelig - seriøst, slutt med det med en gang!

Han fremstår som spillegal og overholder ikke avtaler om når han skal spille, hvis jeg forstår deg riktig?

Er det du aom må stå opp med barna både lørdag og søndag, hver helg? Ikke krev at han skal stå opp for å gjøre familieting sammen, men krev at han står opp med barna annenhver morgen i helgene, og at han tar seg av barna den dagen - om det er å tegne hjemme eller å dra og finne på noe er opp til ham, men han kan ikke gane de timene. Da får du både sove ut og få egentid noen timer ene dagen hver helg. Du kan ikke kreve at han skal ha samme behov som deg om å Gjøre Ting Sammen Som Familie, det er ikke alle familier som gjør det og set er helt greit. Men han må ta sin andel av arbeidet med å ha barn.

Jeg synes du er urimelig i kravene dine om at dere alle må gjøre ting sammen og at det må skje ute av huset, det er kun dine personlige preferanser og ikke en fasit for et godt liv. Men han er urimelig om han spiller i barnas våkentid og ikke bidrar med husarbeid, og ikke minst krever eller maser til seg sex.

Anonymkode: b562d...20c

[Lars1009]

Gud ass. Hvorfor blir man sammen med folk som gamer mye? 

[AnonymBruker]

Lars1009 skrev (19 minutter siden):

Gud ass. Hvorfor blir man sammen med folk som gamer mye? 

Leste du innlegget? Det startet ETTER ungen ble født.

Anyhow.

Var sammen med en sånn og det endret seg ikke.

Skilte meg og er nå lykkelig med en flott mann som faktisk tar sin del av barn og hjem 🥰

Anonymkode: 5e45c...a25

[AnonymBruker]

Lars1009 skrev (5 timer siden):

Gud ass. Hvorfor blir man sammen med folk som gamer mye? 

Det var min tanke også når jeg gikk fra eksen. Samboeren min gamet ikke og var i mot gaming når vi møtes. Kom ut noen år etter at han var tidligere spill avhengig og en skikkelig hardcore gamer. Hadde aldri valgt det nei. 

Anonymkode: d4efb...c89