Til dere som gikk ut av forholdet…

[AnonymBruker]

Ble det så bra som dere hadde sett for dere? Eller glorifiserte dere tanken på å være alene også var det helt annerledes? Jeg har tre barn og et veldig stort ønske om å forlate partneren min. Detaljene trenger jeg ikke å gå inn på annet en at jeg ikke har det forferderlig der jeg er nå, men jeg elsker han ikke lenger og har mye mer lyst til å være alene enn med han. 
min største frykt er hva dette kan gjøre med barna men jeg velger å tro og håpe at det går fint. Innerst inne gleder jeg meg noe sinnsykt til å bo alene uten en mann. Blir det så bra som jeg tror?

Anonymkode: d36f3...69a

[Fjellmannover190]

For min egen del ble det mye bedre, og jeg elsker denne tilværelsen og det å møte nye personer med fokus på å bygge et nytt forhold basert på god kommunikasjon.  For barna er det nok ikke helt direkte positivt for begge to, men det jobbes med og blir bedre uke for uke

[AnonymBruker]

Jeg har det helt fantastisk!!

Er så glad for at jeg satte strek og skulle gjort det mye før 👌🤩

Anonymkode: a4bdd...4d3

[AnonymBruker]

Jeg har faktisk ikke hatt det bedre enn jeg har det nå, som singel pappa. Det var som en tung bør ble løftet av skuldrene mine og jeg fikk puste igjen. Singel på 6. året, og livet smiler. Når det er sagt så slipper heller ikke jeg unna noen tyngre dager, men den generelle tilstanden er veldig mye bedre. 
Hadde nok bedre økonomi i forholdet, men selv om jeg og barnet må ta kollektiv og ting krever mer planlegging og tar lengre tid, så ville jeg valgt dette hver gang fremfor å velge det livet jeg gikk fra

Anonymkode: 93cb0...77d

[AnonymBruker]

Det ble BEDRE! Følg alltid magefølelsen!!

Anonymkode: 1e63a...545

[Irak]

Det er bedre å være alene, enn å være ensom i et forhold synes jeg. 

[AnonymBruker]

Alt ble bedre og jeg kunne endelig slappe av hjemme.

Barna var både glade og triste pga bruddet det første året da alt var nytt. Nå går det veldig bra. Jeg er blitt en bedre og gladere mamma, og jeg har et godt forhold til barna mine som også har det bra. (Før var jeg mye trist, lei, sur og sliten…)

Anonymkode: 15ab0...a5c

[AnonymBruker]

Det ble bra, det. Jeg hadde ingen forventninger om fantastisk. 

Anonymkode: 5fc92...009

[AnonymBruker]

For meg har livet blitt mye verre. Kølsvart faktisk. 😭 Og minste ungen sliter voldsomt med skilsmissen flere år etter. Hadde aldri gått om jeg visste det ble slik som dette. Trodde alle skulle få det bedre, men var kun eksen som fikk det bedre..😭

Anonymkode: f1ca8...2c7

[AnonymBruker]

Jeg vil si at jeg har det bra, selv om jeg også savner "oss som familie".

Heldigvis er barn voksne og har flyttet ut for å studere. Det var tøft, og det er fortsatt trist når vi som var en familie feirer jul og andre høytider sammen med nær familie på hver vår kant. Barn deler seg, halvparten av tiden hos meg, så blir det å dra til en annen landsdel for å tilbringe tid med far.

Jeg hadde det ikke sånn som deg, levde ikke i et forferdelig forhold. Vi hadde våre utfordringer, to sterke personligheter som ofte trakk i hver vår retning, og vi kunne være veldig forskjellige. Men så hadde vi de virkelig fine stundene, de savner jeg. Da var vi helt på bølgelengde, og var verdens beste venner og kjærester. Jeg vet at han savner det, også.

Men ting ble som de ble, og jeg forsøker å se fremover. Liker å kunne bestemme over tiden min selv, ingen som krangler med meg om hvem vi skal møte/invitere når, og hva vi skal gjøre til hvilke tider (jeg er introvert, han er veldig sosial). Samtidig så var han flink til å få meg ut av boblen min, jeg hadde på en måte godt av at han trakk litt i en annen retning.

Hvordan alenelivet blir akkurat for deg, er umulig å si. Det avhenger også av hva slags nettverk du har rundt deg, hvilken støtte du har. Nå blir alt opp til deg, du må skape deg et best mulig liv. Og kanskje møter du en bra mann, en gang der fremme.

Anonymkode: 76296...a2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

For meg har livet blitt mye verre. Kølsvart faktisk. 😭 Og minste ungen sliter voldsomt med skilsmissen flere år etter. Hadde aldri gått om jeg visste det ble slik som dette. Trodde alle skulle få det bedre, men var kun eksen som fikk det bedre..😭

Anonymkode: f1ca8...2c7

Huff det var trist å høre. Vet du hvorfor han sliter sånn med deg? Noe spesiell årsak? Hva er verre for deg?

TS

 

Anonymkode: d36f3...69a

[AnonymBruker]

Det kan selvsagt gå begge veier. Det kommer jo veldig an på hvorfor man går. 

Jeg for min del slet med mye psykiske problemer som gjorde forholdet dårlig. Disse forsvant jo ikke fordi jeg flyttet ut, de ble selvsagt med meg. 

Likevel så hadde vi en dynamikk som var svært uheldig og jeg som psykisk nedkjørt hadde ikke klart å «fikse» eksen når han på sin side ikke ville se eller anerkjenne at han gjorde ting vanskelig for meg og barna. 

Jeg fikk ikke til å stå opp for meg selv i det forholdet og det var derfor umulig for meg å bli bedre. Nå som jeg bor alene så går jeg i terapi og jobber meg gjennom alt. Jeg har det uendelig mye bedre enn i ett destruktivt forhold. 

Barna savner familie enheten. De savner det gamle huset sitt og rommene sine.
De har fått en bedre mamma. En mamma som ikke alltid er irritert, utslitt og lei seg. Jeg klarer å være der for de på en måte som har vert utrolig viktig for at disse destruktive mønstrene både jeg og far har skal gå videre i arv til de. 

Ingen av oss har begynt med noe familie nummer to eller fått fremmede til å flytte inn. Jeg tror det hjelper enormt for tenårings barna at de slipper den belastningen. 

Faren snakker om at ny kjæreste og unger skal flytte inn en gang i halvåret, problemet er bare at det er en ny dame hver gang. Det skaper mye utrygghet hos barna merker jeg. Så jeg og kjæresten min har allerede bestemt at vi ikke tenker på å flytte sammen før barna har flyttet ut med mindre de foreslår å flytte sammen selv av eget ønske (anser det som helt usannsynlig). 

Anonymkode: b037b...cb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Huff det var trist å høre. Vet du hvorfor han sliter sånn med deg? Noe spesiell årsak? Hva er verre for deg?

TS

 

Anonymkode: d36f3...69a

Han sliter voldsomt med det å ha to hjem, usikkerheten oppi det, måtte skilles fra vennene annenhver uke. Han er nok også var på at jeg har det dårlig. Men spesifikke årsaker kan jeg ikke gå inn på, for det blir for gjenkjennbart. (Og det han sliter med ville ikke blitt bedre av å ikke ha 50/50, så å endre samvær vil ikke hjelpe) 

For min del er det tapet av eksen, familie, slekt, venner som forsvinner i en skilsmisse. Det enorme savnet etter den kjærligheten vi en gang hadde, og som jeg innså etterpå ikke var død, men som jeg nå må bare klare å kvele ned igjen. Følelsen av å være helt alene i verden, alltid miste tid med barna, og flere faktorer jeg heller ikke kan ta fordi det blir for personlig. Livet er rett og slett helt grusomt for tida, jeg vet ikke hvordan jeg skal komme gjennom. Enn så lenge så har jeg nok med å komme gjennom dagene. Dette har knekt meg helt, og tanken på at jeg selv "er ansvarlig" for det, er utrolig tung å bære. (Og så vet jeg vi var to om å ikke få det til, men det er kun jeg og ungene som lever med konsekvensene av det) 

Jeg trodde jeg gjorde det riktige for alle, men bortsett fra for eksen, ble det det verste jeg kunne gjort for meg og begge ungene, selv om ene sliter mer enn den andre. 

Anonymkode: f1ca8...2c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg har faktisk ikke hatt det bedre enn jeg har det nå, som singel pappa. Det var som en tung bør ble løftet av skuldrene mine og jeg fikk puste igjen. Singel på 6. året, og livet smiler. Når det er sagt så slipper heller ikke jeg unna noen tyngre dager, men den generelle tilstanden er veldig mye bedre. 
Hadde nok bedre økonomi i forholdet, men selv om jeg og barnet må ta kollektiv og ting krever mer planlegging og tar lengre tid, så ville jeg valgt dette hver gang fremfor å velge det livet jeg gikk fra

Anonymkode: 93cb0...77d

Oj! Har jeg skrevet i søvne her? Dette er akkurat det jeg tenkte å skrive. 

Har du hovedomsorgen for barnet?

Anonymkode: c8a12...22e

[AnonymBruker]

Omg. Første natten alene etter vi ble separert var som å bli satt fri og jeg sov som en stein! 

Jeg var ufør og 40 år og hadde allerede vært alenemor med et barn med spesielle behov siden fødsel. Det var så mye bedre å få ut den negative energien til eksen. 

Jeg ble alene om foreldreansvaret og med stønader fra NAV og barnebidrag har jeg det fint økonomisk selv om det var litt skummelt i selve prosessen med tanke på det økonomiske. 

Jeg fant meg selv igjen. Var som å leve i solen etter årevis med mørke regnfulle skyer.

Jeg hadde det litt gøy med nettdating uten forventninger, fikk meg faste barnevakter jeg kunne bruke for å lufte meg med venner og leve litt.

Plutselig snublet jeg over den nydeligste mannen(jupp, nettdating) og vi ble stormende forelsket. 

Nå skal vi kjøpe hus sammen ♥️ 

Anonymkode: 5432a...365

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Oj! Har jeg skrevet i søvne her? Dette er akkurat det jeg tenkte å skrive. 

Har du hovedomsorgen for barnet?

Anonymkode: c8a12...22e

Nei vi har 50/50, og det fungerer veldig bra. Drømmen var jo selvsagt å få til familien, men det gikk bare ikke med oss to. Kanskje er jeg så heldig å får en ny sjanse hvor det faktisk fungerer. Men skal også mye til for at jeg gir det en ny sjans. Jeg både fikser og nyter livet som singel pappa

Anonymkode: 93cb0...77d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Ble det så bra som dere hadde sett for dere? Eller glorifiserte dere tanken på å være alene også var det helt annerledes? Jeg har tre barn og et veldig stort ønske om å forlate partneren min. Detaljene trenger jeg ikke å gå inn på annet en at jeg ikke har det forferderlig der jeg er nå, men jeg elsker han ikke lenger og har mye mer lyst til å være alene enn med han. 
min største frykt er hva dette kan gjøre med barna men jeg velger å tro og håpe at det går fint. Innerst inne gleder jeg meg noe sinnsykt til å bo alene uten en mann. Blir det så bra som jeg tror?

Anonymkode: d36f3...69a

Det er mange som går fra partneren sin av feil grunner. Du bør være sikker på hva du gjør. 

Når man har tre unger, jobb og regninger blir det lite rom for idyll. Dagene blir monotone og kjedelige og man glemmer hverandre. Den følelsen man går med da er lett å tolke som at man ikke elsker hverandre lenger. Nei, man er ikke forelsket lenger. For den følelsen varer aldri evig. Men kjærlighet er noe mye mer enn det. 

Men forholdet dør, naturligvis, hvis man ikke tar vare på det. Jeg tror mange menn faller i den fella. Man jobber. Man gjør det man tror er forventet. Man slutter å interessere seg for partneren fordi man opplever at hun har sluttet å interessere seg. Men man tar ikke tak i det. Man bare går dag ut og dag inn sånn.

I andre tilfeller har man veldig reelle grunner til å forlate partner. 

Du vil ikke gå i detaljer på hva som er i veien med dere. Det er greit. Noen forhold er døde. Andre kan reddes. Dette må bare du vurdere. 

Å beskytte barna.... 

Mange barn vokser opp og tror følgende er normalt, og preges i sine egne relasjoner av deres tidligere rollemodeller:

- foreldre som aldri snakker sammen eller har det hyggelig. 

- foreldre som krangler hele tiden

- foreldre som har så dårlig forhold at de lar det gå ut over barna

- foreldre som bruker psykisk vold, passiv aggresjon, nedsettende kommentarer osv

- foreldre som bruker fysisk vold

Er det bra rollemodellering å gå fra hverandre og hoppe fra den ene kjæresten til den andre? Nei, ikke nødvendigvis, og i hvert fall ikke det siste. 

Men det *kan* være bra rollemodellering å vise at man står opp for seg selv, at man ønsker et forhold bygget på trygg kommunikasjon og ærlighet og at man tror på kjærligheten. 

God kommunikasjon med barna er utrolig viktig. Det er også viktig å ikke involvere dem for mye i årsaken til bruddet, men heller forklare nettopp det at trygge, kjærlighetsfulle forhold er utrolig viktig og at dette fikk dessverre ikke dere til. Ikke svartmal hverandre eller fordel skyld overfor barna. 

Jeg gikk i fra kona etter veldig mange år med psykisk vold. 

Oppsummert ser det slik ut. 

- jeg er glad og lettet over å ha fått tilbake meg selv og et liv uten kronisk depresjon. 

- jeg kan være sosial uten dårlig samvittighet og ta valg om ting jeg vil gjøre med et smil om munnen. 

- jeg er i sorg over å ha gitt slipp på drømmen om kjernefamilien. 

- jeg føler skyld overfor barna

- barna er lei seg men mener også at jeg gjorde dem en bjørnetjeneste ved å vente til de ble store, for de føler seg lurt til å tro at vi var rollemodeller og nå forstår de at de ikke egentlig vet hvordan et godt forhold ser ut. 

- det har ikke vært lett

Alt i alt mener jeg at jeg tok eneste riktige beslutning. Det går bra med oss alle. 

Anonymkode: 52d83...082

[Engel]

Jeg var ikke den som gikk, jeg ønsket faktisk ikke samlivsbruddet. Men jeg er veldig glad for det i dag! Har fått det sååå mye bedre, selv som singel. Det eneste negative er å miste halve tiden med ungene, og den belastningen de har med to hjem. Men de har etter det vi kan se, og det de sier selv, taklet det veldig greit, og de har det bra. Vi har heldigvis bodd nært hverandre og stort sett samarbeidet godt hele tiden. De har nå to foreldre som har det bra, framfor to foreldre som mistrivdes og stadig var uenige. Føler også at jeg har fått et enda sterkere forhold til ungene nå som jeg slipper å ta hensyn til faren når vi er sammen. Stor uenighet om hvordan man er en familie var nok hovedårsaken til bruddet, der jeg elsker familietid og eksen elsket alenetid.

[AnonymBruker]

Mye bedre! Å være med en du ikke elsker lenger eller respekterer går bare ikke. Du forstår det ikke før du er ute av det, da ser du tilbake å skjønner hvor kjipt det var. 

Det er skummelt å gjøre det, nettopp fordi du ikke aner hva du har i vente, men i din situasjon slik du har beskrevet den så tviler jeg på at du kommer til å angre. Livet er for kort til å være med en du ikke vil være med. 

Anonymkode: c1f64...91b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.1.2025 den 11.59):

Ble det så bra som dere hadde sett for dere? Eller glorifiserte dere tanken på å være alene også var det helt annerledes? Jeg har tre barn og et veldig stort ønske om å forlate partneren min. Detaljene trenger jeg ikke å gå inn på annet en at jeg ikke har det forferderlig der jeg er nå, men jeg elsker han ikke lenger og har mye mer lyst til å være alene enn med han. 
min største frykt er hva dette kan gjøre med barna men jeg velger å tro og håpe at det går fint. Innerst inne gleder jeg meg noe sinnsykt til å bo alene uten en mann. Blir det så bra som jeg tror?

Anonymkode: d36f3...69a

Det er ikke fantastisk å være alene, men det er bedre å være alene enn med noen får deg til å gråte av fortvilelse stadig vekk. 

Anonymkode: 225c5...352