Rik og fattig under samme tak og med felles barn.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Dere burde ventet med barn før du fikk deg jobb. Ikke få barn mens man fortsatt studerer liksom. 

Anonymkode: 14055...b21

Det hadde gått helt fint om

mannen så verdien av jobben ts gjør

Anonymkode: 1c3d6...360

[AnonymBruker]

Ahhgh.. dette minner om trådet til hun som var i utlandet og gravid, mishandlet og ulykkelig, samlet info om gammal drit, men skulle slettes ikke hjem, han var stinn i penger. Hørte ikke på noe. Her er det en stakkarslig fødemaskin i loslitte klær med tannverk, men tar heller ingen diskusjon- motivasjon fra tråden. Jeg kjenner jeg har lest for mye her når jeg ikke lengre føler empati, men irritasjon. Lage tråd, men ikke ha noe initiativ til å høre på de gode rådene fra dem med erfaring innimellom det vanlige hylekoret. 

Skal du ha det slik, TS, eller ikke? Leve med denne mannen, eller tilværelse med deg og barna? Nei, du får ingen bidrag om det er 50/50. Men kanskje et liv der du ikke har det som nå? 

Anonymkode: dcb01...98f

[AnonymBruker]

7 sider og ikke et pip fra ts. Jaja. 

Kanskje hun er opptatt med å føde. 

Anonymkode: 4b140...987

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Min samboer tjener mye mer enn meg, noe som fører til store økonomiske forskjeller innad i heimen og dårlig selvfølelse hos meg. Jeg tjener ca. 20 000 kr i måneden, mens han har millionlønn.

Grunnen til min lave inntekt er at jeg nå og over flere år har gått gravid eller vært hjemme med spebarn, noe jeg fremdeles er. Det topper seg nå når jeg innser at jeg ikke har råd til å betjene studielånet denne måneden. Jeg har heller ikke penger til å gå til tannlegen nå, noe jeg sårt har behov for da jeg mistenker hull i en tann. Jeg har ønsket meg penger til tannlegebesøk av samboer i bursdagspresang, noe som bidrar til at jeg føler meg liten i forholdet. Noe annet som sliter på selvfølelsen et at jeg alltid går i de samme klærne fordi jeg ikke har råd til å kjøpe meg nye klær. Jeg ønsker meg klær til jul og i bursdagspresang av familie, og det er ikke fordi jeg ikke har noe annet å ønske meg, men fordi jeg ikke har råd til å erstatte klærne når de blir utslitt. 

Vi eier boligen vi bor i 50-50 og betaler likt på boliglån og andre boutgifter. Han betaler mer for mat enn meg i måneden, men vi spiser da stort sett det han vil. Jeg synes det er vanskelig å be om "fine" matvarer som frukt og rene kjøttprodukter, da han helst kjøper det rimeligste alternativet. Dette hjelper heller ikke på selvfølelsen, da jeg føler jeg må be om lov til å legge varer i handlekurven - omtrent som da jeg var barn på handletur med egne foreldre. 

Jeg tar meg råd til å spare ca. 3000 kr i måneden for å sikre pensjonisttilværelsen, da jeg taper endel pensjonspoeng på å ikke være yrkesaktiv. Ellers går alle pengene til bolig, telefon, studielån og andre faste utgifter. Han sparer store summer hver måned, har snart nedbetalt studielånet, støtter moren sin økonomisk og har en helt annen økonomisk frihet enn det jeg har. Jeg forventer ikke at han skal forsørge meg, men nå som jeg har lite penger fordi jeg produserer felles barn så skulle jeg ønske at de økonomiske forskjellene mellom oss var litt mindre. 

Jeg får stadig høre hvor heldig jeg er som er sammen med en som er så vellykket. Familie og venner tror nok at jeg lever i sus og dus under hans vinger, selv om de som ser meg mest nok har begynt å forstå at jeg er fattig selv om jeg bor med en som er rik, blant annet fordi jeg alltid går med de samme slitte klærne. Jeg har blant annet fått kommentarer av venninner og av mamma som nok har skjønt at jeg har lite å rutte med.

Jeg gruer meg til ungene blir så store at de plukker opp den økonomiske forskjellen mellom mamma og pappa.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget og vet at det er veldig mange som har det forferdelig i forhold til meg. Jeg tror jeg bare måtte få ut litt frustrasjon fordi de økonomiske forskjellene gjør at jeg føler meg liten i forholdet og egentlig i livet ellers. Det må forresten nevnes på tampen her at jeg helst skulle vært yrkesaktiv samtidig som jeg bedriver babyproduksjon, men at jobben min gjør dette vanskelig. 

Anonymkode: 07242...a9d

Du er ikke fattig om du kan legge av 3000/mnd. Dropp sparing en mnd eller toog gå til tannlegen!

Anonymkode: 92486...354

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Dere burde ventet med barn før du fikk deg jobb. Ikke få barn mens man fortsatt studerer liksom. 

Anonymkode: 14055...b21

Det er mannen det er noe galt med, ikke å få barn i studietiden.

Har selv fått to barn som student. Det er støtteappratet rundt som betyr noe, viktigste er mannen.

Anonymkode: 66e46...aff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det er da noe veldig annet å velge en utdanning. Barn er noe man får sammen. Det er ikke noe den ene velger å få.

Anonymkode: 4d446...c6b

Det er noe man får sammen, men ts har ikke avklart hvordan det økonomiske skal ivaretas på en rettferdig måte før hun valgte å få flere barn.

Samboeren valgte å få flere barn med henne, men tenkte kanskje hun var fornøyd med den økonomiske fordelingen dem imellom, siden hun ikke sa noe annet.

Anonymkode: 6e350...0ce

[petterm]

Som regel stoler jeg på at tema på KG er reelle, og at TS faktisk har et problem man ønsker å få luftet.

Etter 7 sider og over 100 innlegg uten noen reaksjon fra TS begynner jeg desverre å lure på om denne tråden er oppspinn og fri fantasi.😩

[AnonymBruker]

Men TS, hvordan havnet dere egentlig i denne situasjonen?

Hvorfor betaler dere 50/50 på lånet? Hvorfor må du spørre om å få lov å legge ting i handlekurven og hvorfor må du få penger til tannlege i bursdagsgave?

Dere må jo ha vært sammen i noen år i og med at det er produsert flere barn, har dere ikke i løpet av de årene snakket om økonomi?

Er det han som insisterer på at du skal bidra like mye og ellers må klare deg med egen inntekt? Eller har du på et tidspunkt fremlagt det ønsket å være økonomisk likeverdig og selvstendig, og ikke innsett at det på sikt ikke var bærekraftig? Har det evt vært økonomiske avtaler som ikke er revidert etter at situasjonen har endret seg?

Helt felles økonomi skjønner jeg at ikke er for alle. Vi har det heller ikke, selv etter over 29 år sammen. Vi betaler inntil fellesskapet basert på inntekten vår og basert på hvor mye vi trenger til å få husholdningen til å gå rundt + ha en god pott felles sparepenger. Vi gjør en revurdering når en av partene ønsker det (gjerne etter jobbytte eller lønnsoppgjør hvis lønnsforskjellene har økt betydelig siden sist justering). Evt hvis det er noe i økonomien som gjør at vi feks må øke spytte knn mer. 

Og, hvorfor er inntekten din så lav? Er det selvvalgt, eller basert på felles prioriteringer? Hvis dere var enig om at du skulle bruke år på å være hjemmeværende og babymaskin så er det selvsagt helt hull i hodet at ikke ham da samtidig må trekke lasset økonomisk. Men, hvis det er du som alene har valgt å "gå hjemme" og han ikke er enig i det så stiller det seg litt annerledes. Hvis min mann plutselig hadde bestemt seg for å bli husfar hadde ikke jeg nødvendigvis vært så på tilbudssiden økonomisk for å sponse det valget. (ufrivillig arbeidsledighet eller sykdom stiller seg selvsagt annerledes, jeg snakker her kun om tilfeller hvor man frivillig velger å være utenfor arbeidslivet) 

Hvis du ikke allerede har gjort det, så snakk med han. Slik som dette kan du ikke leve. 

Anonymkode: 6a3a9...29f

[takinova]

AnonymBruker skrev (På 23.1.2025 den 2.56):

Min samboer tjener mye mer enn meg, noe som fører til store økonomiske forskjeller innad i heimen og dårlig selvfølelse hos meg. Jeg tjener ca. 20 000 kr i måneden, mens han har millionlønn.

Grunnen til min lave inntekt er at jeg nå og over flere år har gått gravid eller vært hjemme med spebarn, noe jeg fremdeles er. Det topper seg nå når jeg innser at jeg ikke har råd til å betjene studielånet denne måneden. Jeg har heller ikke penger til å gå til tannlegen nå, noe jeg sårt har behov for da jeg mistenker hull i en tann. Jeg har ønsket meg penger til tannlegebesøk av samboer i bursdagspresang, noe som bidrar til at jeg føler meg liten i forholdet. Noe annet som sliter på selvfølelsen et at jeg alltid går i de samme klærne fordi jeg ikke har råd til å kjøpe meg nye klær. Jeg ønsker meg klær til jul og i bursdagspresang av familie, og det er ikke fordi jeg ikke har noe annet å ønske meg, men fordi jeg ikke har råd til å erstatte klærne når de blir utslitt. 

Vi eier boligen vi bor i 50-50 og betaler likt på boliglån og andre boutgifter. Han betaler mer for mat enn meg i måneden, men vi spiser da stort sett det han vil. Jeg synes det er vanskelig å be om "fine" matvarer som frukt og rene kjøttprodukter, da han helst kjøper det rimeligste alternativet. Dette hjelper heller ikke på selvfølelsen, da jeg føler jeg må be om lov til å legge varer i handlekurven - omtrent som da jeg var barn på handletur med egne foreldre. 

Jeg tar meg råd til å spare ca. 3000 kr i måneden for å sikre pensjonisttilværelsen, da jeg taper endel pensjonspoeng på å ikke være yrkesaktiv. Ellers går alle pengene til bolig, telefon, studielån og andre faste utgifter. Han sparer store summer hver måned, har snart nedbetalt studielånet, støtter moren sin økonomisk og har en helt annen økonomisk frihet enn det jeg har. Jeg forventer ikke at han skal forsørge meg, men nå som jeg har lite penger fordi jeg produserer felles barn så skulle jeg ønske at de økonomiske forskjellene mellom oss var litt mindre. 

Jeg får stadig høre hvor heldig jeg er som er sammen med en som er så vellykket. Familie og venner tror nok at jeg lever i sus og dus under hans vinger, selv om de som ser meg mest nok har begynt å forstå at jeg er fattig selv om jeg bor med en som er rik, blant annet fordi jeg alltid går med de samme slitte klærne. Jeg har blant annet fått kommentarer av venninner og av mamma som nok har skjønt at jeg har lite å rutte med.

Jeg gruer meg til ungene blir så store at de plukker opp den økonomiske forskjellen mellom mamma og pappa.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget og vet at det er veldig mange som har det forferdelig i forhold til meg. Jeg tror jeg bare måtte få ut litt frustrasjon fordi de økonomiske forskjellene gjør at jeg føler meg liten i forholdet og egentlig i livet ellers. Det må forresten nevnes på tampen her at jeg helst skulle vært yrkesaktiv samtidig som jeg bedriver babyproduksjon, men at jobben min gjør dette vanskelig. 

Anonymkode: 07242...a9d

HVORFOR er du sammen med en sånn type da? Vanskelig for meg å forstå. Like barn leker best.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Ahhgh.. dette minner om trådet til hun som var i utlandet og gravid, mishandlet og ulykkelig, samlet info om gammal drit, men skulle slettes ikke hjem, han var stinn i penger. Hørte ikke på noe. Her er det en stakkarslig fødemaskin i loslitte klær med tannverk, men tar heller ingen diskusjon- motivasjon fra tråden. Jeg kjenner jeg har lest for mye her når jeg ikke lengre føler empati, men irritasjon. Lage tråd, men ikke ha noe initiativ til å høre på de gode rådene fra dem med erfaring innimellom det vanlige hylekoret. 

Skal du ha det slik, TS, eller ikke? Leve med denne mannen, eller tilværelse med deg og barna? Nei, du får ingen bidrag om det er 50/50. Men kanskje et liv der du ikke har det som nå? 

Anonymkode: dcb01...98f

Hvis inntekts forskjellen er stor får hun barnebidrag med 50/50

Anonymkode: 9131e...844

[AnonymBruker]

Takk for all respons på innlegget - både gode råd og spennende utsagn om at jeg mangler ryggrad, er en dott, en fødemaskin osv.. Det har vært interessant lesning, og for de som tror jeg troller med dere så stemmer dessverre ikke det.

Innlegget ble skrevet mens jeg en natt satt oppe og passet på et sykt barn, noe som ga meg tid til å tenke. Jeg ser at det er mange spørsmål om hvordan jeg har havnet i denne situasjonen. Mange gir også uttrykk for at mannen min er en skikkelig drittsekk. Dere får meg til å tenke på Adam fra Exit, men han er heldigvis ikke sånn. Han er snill, morsom, varm og omtenksom, men også ganske gjerrig. 

Jeg og mannen min møttes da vi begge var fattige studenter. Vi har vært sammen i over et tiår og har det egentlig veldig bra sammen - sett bort ifra de økonomiske problemene. Det er altså ikke sånn at jeg har møtt en rik mann og tenkt at jeg skal leve et liv som forsørget, hjemmeværende husfrue. Dette er absolutt ikke noe jeg kan tenke meg da jeg er helt avhengig av sosialt samvær med voksne og faglige utfordringer for å trives. Jeg har en jobb og skal tilbake til den etter mammaperm.

Grunnen til at inntekten min nå er så lav er at barn nummer to kom som en overraskelse før jeg rakk å komme ordentlig i gang med jobb etter førstemann (spiralen skal rett inn igjen etter neste fødsel, for å si det sånn). Permisjonspengene er derfor beregnet ut fra en lavere inntekt enn den jeg normalt sett har. Jeg tjener absolutt ikke fett i jobben min, men heldigvis litt bedre enn det jeg får utbetalt nå. 

Min samboer og jeg har vært sammen i mange år og den økonomiske forskjellen har gradvis økt. Det er nok derfor jeg bare har latt det skure og gå så lenge. At det toppet seg her om dagen er veldig bra. Jeg har nå startet samtalen om vår økonomiske fremtid. Det går mot at vi skal se på en prosentvis beregning av hvor mye den enkelte skal bidra for å få ting til å gå opp. Jeg ønsker å få med en profesjonell på laget som kan hjelpe oss med hvordan vi kan få hverdagsøkonomien til å gå opp på en rettferdig måte, samt hjelpe oss å utarbeide en samboerkontrakt. Noen som har tips til hvem dette kan være? Sosionom? Advokat? Det virker utelukket for min samboer at vi skal ha helt felles økonomi, noe jeg forsåvidt kan forstå.

Anonymkode: 07242...a9d

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk for all respons på innlegget - både gode råd og spennende utsagn om at jeg mangler ryggrad, er en dott, en fødemaskin osv.. Det har vært interessant lesning, og for de som tror jeg troller med dere så stemmer dessverre ikke det.

Innlegget ble skrevet mens jeg en natt satt oppe og passet på et sykt barn, noe som ga meg tid til å tenke. Jeg ser at det er mange spørsmål om hvordan jeg har havnet i denne situasjonen. Mange gir også uttrykk for at mannen min er en skikkelig drittsekk. Dere får meg til å tenke på Adam fra Exit, men han er heldigvis ikke sånn. Han er snill, morsom, varm og omtenksom, men også ganske gjerrig. 

Jeg og mannen min møttes da vi begge var fattige studenter. Vi har vært sammen i over et tiår og har det egentlig veldig bra sammen - sett bort ifra de økonomiske problemene. Det er altså ikke sånn at jeg har møtt en rik mann og tenkt at jeg skal leve et liv som forsørget, hjemmeværende husfrue. Dette er absolutt ikke noe jeg kan tenke meg da jeg er helt avhengig av sosialt samvær med voksne og faglige utfordringer for å trives. Jeg har en jobb og skal tilbake til den etter mammaperm.

Grunnen til at inntekten min nå er så lav er at barn nummer to kom som en overraskelse før jeg rakk å komme ordentlig i gang med jobb etter førstemann (spiralen skal rett inn igjen etter neste fødsel, for å si det sånn). Permisjonspengene er derfor beregnet ut fra en lavere inntekt enn den jeg normalt sett har. Jeg tjener absolutt ikke fett i jobben min, men heldigvis litt bedre enn det jeg får utbetalt nå. 

Min samboer og jeg har vært sammen i mange år og den økonomiske forskjellen har gradvis økt. Det er nok derfor jeg bare har latt det skure og gå så lenge. At det toppet seg her om dagen er veldig bra. Jeg har nå startet samtalen om vår økonomiske fremtid. Det går mot at vi skal se på en prosentvis beregning av hvor mye den enkelte skal bidra for å få ting til å gå opp. Jeg ønsker å få med en profesjonell på laget som kan hjelpe oss med hvordan vi kan få hverdagsøkonomien til å gå opp på en rettferdig måte, samt hjelpe oss å utarbeide en samboerkontrakt. Noen som har tips til hvem dette kan være? Sosionom? Advokat? Det virker utelukket for min samboer at vi skal ha helt felles økonomi, noe jeg forsåvidt kan forstå.

Anonymkode: 07242...a9d

Dere kan snakke med en advokat eller med en bankrådgiver. 

Og kanskje samboeren din skal få høre hvor lav inntekt du har om dagen, det virker ikke som om han helt har fått det med seg. Det å få barn nummer to er jo et fellesprosjekt.

Jeg synes og at dere bør gifte dere, jo før jo heller. Hvis dere ser for dere en felles fremtid er det like greit å gifte seg.

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (4 minutter siden):

Dere kan snakke med en advokat eller med en bankrådgiver. 

Og kanskje samboeren din skal få høre hvor lav inntekt du har om dagen, det virker ikke som om han helt har fått det med seg. Det å få barn nummer to er jo et fellesprosjekt.

Jeg synes og at dere bør gifte dere, jo før jo heller. Hvis dere ser for dere en felles fremtid er det like greit å gifte seg.

Takk for tipset.

Han vet hvor lite jeg tjener. Har også vist han nøyaktig hva jeg bruker penger på når han mener jeg sløser.

Jeg har nevnt bryllup flere ganger, men det virker relativt utelukket for hans del. Velger å ikke ta det som et rødt flagg, men synes jo det er litt rart at det bare avfeies når vi har vært sammen så lenge og straks har to felles barn. 

Anonymkode: 07242...a9d

[Daisy_B]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det virker utelukket for min samboer at vi skal ha helt felles økonomi, noe jeg forsåvidt kan forstå.

Det er heller vanskelig å forstå hvorfor dere IKKE skal ha felles økonomi. Jeg tror ikke det kan være så veldig vanlig at folk som har vært sammen et tiår, har flere barn sammen og bor sammen, driver og finregner prosenter. 

Hvis man først skal regne prosentvis bidrag, bør jo også bidrag i form av arbeid i heimen regnes med. Da er det bare å gange opp antall arbeidstimer som går til klesvask, pass av barn, handling, middagslaging, legging og annet i dette regnestykket. 

…Eller bare droppe det og si «vi begge bidrar så godt vi kan i familien, ingen av oss sløser unødig, så vi har ikke behov for et excel-ark i dette samarbeidet». 

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for tipset.

Han vet hvor lite jeg tjener. Har også vist han nøyaktig hva jeg bruker penger på når han mener jeg sløser.

Jeg har nevnt bryllup flere ganger, men det virker relativt utelukket for hans del. Velger å ikke ta det som et rødt flagg, men synes jo det er litt rart at det bare avfeies når vi har vært sammen så lenge og straks har to felles barn. 

Anonymkode: 07242...a9d

Det er et rødt flagg. Alle forhold tar før eller senere slutt. Enten ved et brudd, eller (enda vanligere) ved død. I begge tilfeller er det lettere å ha vært gift.

Hva sier han når du viser han hvor lite penger du sitter igjen med?

[Lønnesirup01]

Det finnes ingen samboerkontrakt som er likestilt ekteskap. Ekteskapsloven er utviklet og finpusset gjennom mangfoldige år, og selv ikke en advokat kan gi deg oversikten over hva den dekker.

Den gode nyheten er jo at ekteskap ikke trenger å kreve så mye innsats eller penger lenger. Ekteskap betyr i disse dager bare at to personer har sagt «ja» til ekteskapsloven. 

Dere kan enkelt gå på tinghuset. Så spørsmålet er hva som holder ham tilbake, dersom både den offentlige festen og kostnadene er tatt ut av likningen. Den praten hadde jeg tatt.

[AnonymBruker]

Dette er ikke greit. Hadde du ikke fått barn, så hadde du mest sannsynlig tjent bedre. Mannen min tjener 1,6 i året, mens jeg tjener 400.000. Vi er gift, eier hus og bil 50/50 og har to barn. Han drar mesteparten av lasset som den største selvfølge! 

Anonymkode: 41ffc...791

[Uanonym bruker]

Dette er jo helt uakseptabelt. Greit nok at man ikke MÅ ha felles økonomi, men når den ene er hjemme/jobber redusert pga. omsorg for felles barn, bør den som er i full jobb bidra til å forsørge den som tar seg av barna. 

Han bør betale en større andel av felles utgifter, og han bør spare til pensjon for deg. 

Og som flere påpeker, bør dere absolutt gifte dere! 

[AnonymBruker]

At dere har vært sammen så lenge og dere startet med samme utgangspunkt...synes det er horribelt at han ikke anser dere som en enhet mht det økonomiske.

Jeg hadde personlig ikke orket å leve med en mann der dere har felles barn som ikke vil bidra til at dere kan ha lik levestandard.

Anonymkode: 191c6...0e1

[AnonymBruker]

TRÅDSTARTER: 

Jeg tror at han ikke vil gifte seg fordi formuen han sparer opp etter at ekteskapet er inngått vil være felles(?). Jeg har ikke spurt han om det, men jeg tror det er derfor. Han er en kontrollfreak og jeg tror han er redd for å miste kontrollen over pengene sine. Er det noen mulighet for å gifte seg, men at vi avtaler at han kan forsette å spare som han pleier og ta med seg disse pengene som en helhet ved et eventuelt brudd? 

Anonymkode: 07242...a9d