Samboeren har brukket foten og blitt hjelpesløs.

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tusen takk for at dere ikke hudflettet meg ❤️ merker faktisk et skifte i energien hans i dag, og da er med mye hyggeligere for meg å hjelpe til litt ekstra også! Så nå håper jeg at han er over «sorgen» og er litt tilbake til sitt gamle jeg 🤞🏻 

Nå måtte jeg le litt når han akkurat nå spurte om jeg kunne ta med en bitteliten kopp kaffe til han.. jeg spurte han hvor liten den skulle være, og da ville han helst ha en vanlig størrelse, men prøvde å få det til å høres ut som en liten tjeneste. Så nå tror jeg kanskje han har forstått at det har vært litt mye for meg. (Og han fikk selvfølgelig kaffen med et smil 🤭)

 

 

-ts

Anonymkode: aed18...182

Er her forskjellen ligger. Når noen spør pent er det mye hyggeligere å hjelpe enn når man blir kommandert rundt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hehe, vurderte å dra på hytta, men den er opptatt.

 

Ikke sant 🫣 han sier han hadde stått på finne for meg om det var jeg som var skadet (noe som nok stemmer), og forventer det samme fra meg. Men jeg har ikke overskudd til det. Jeg mener jo at vi må tåle at det er litt mindre på stell her akkurat nå. 
 

 

Det verste sier han, er at det er så tungt å bevege seg rundt. Det kan jeg forstå. Men det er tungt for meg også å bli mast og kritisert så mye.

Anonymkode: aed18...182

Å stå på pinne for er en ting. Å være sur, kommanderende og aggressiv, i dette tilfellet faktisk passiv aggressiv, er totalt ugreit. Sett grenser. Si tydelig fra at du ikke finner deg i oppførselen. Hvis han skal sutre og klage hele tiden, får han gå på rommet sitt. Sutring og klaging er reservert for mennesker som er hyggelige, ikke for folk som tror de er fritatt fra normal folkeskikk og kan oppføre seg som de vil.

Hadde en eks som oppførte seg sånn etter en operasjon. Ikke at vi ikke sto på pinne for ham, men han viste en sytete misnøye over detaljer vi ikke hadde tenkt på. Han fikk streng beskjed og gjorde det ikke igjen.

Anonymkode: b9de3...536

[AnonymBruker]

Han må jo skjønne at det er unntakstilstand, alt kan ikke være perfekt da. Man må prioritere. Og armene hans fungerer, man må planlegge litt. Ta på seg en sekk, koke kaffe på termos, vannflasker, osv tas med dit man har "base", da slipper man å bære, være litt løsningsorientert. 

Anonymkode: d5494...ee9

[AnonymBruker]

Jeg brakk fot alene med 4 barn. Klarte meg helt fint selv gitt. Ærlig talt. 

Anonymkode: 7cc5d...3d2

[AnonymBruker]

Grav fram litt sympati og fortell han at du forstår det er kjipt og bli såpass funksjonsnedsatt for en periode og at du forstår at han blir stressa i kroppen over å ikke kunne få ting unna på sin måte nå. Men at du trenger forståelse og tålmodighet fra ham når du nå står i dette og må gjøre så mye på hjemmebane. At du «må få lov» til å gjøre ting på din måte og etter din tidsramme. 

Anonymkode: fbd37...961

[duplexx]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hjelp! Jeg holder på å gå på veggen her! Får sikkert mye pes nå, men trenger å få luftet litt likevel. 
Samboeren har brukket foten, og man skulle trodd det var ryggen som var brukket. Han klarer knapt noen ting, og ligger bare på sofaen og kommanderer meg rundt. Jeg blir sååå trigget av den kommanderingen og kritikken, så vi krangler som busta fyker. Jeg får helt fnatt av detaljstyring på hvordan han vil ha ting, og når og hvordan ting skal ryddes. Han maser om snømåking, søppeltømming, rydding av glass, mugger osv.. hvis jeg ikke har fylt på boksen med hundemat  det øyeblikket han mener jeg burde ha gjort det så hopper han trassig ned trappa med krykker og hundematboksen for å fylle på nede i kjelleren. Det skaper så utrolig dårlig stemning og jeg bygger opp et hat inni meg.
Det verste er egentlig det elendige humøret hans, han er så sur og grinete, og oppfører seg som at beinet er blitt amputert og funksjonen er tapt for alltid.  Han sutrer og surmuler over skisesongen, og jeg synes han har et elendig perspektiv. Synes han rett og slett oppfører seg som en unge.  
 

Jeg jobber intense uker med opp til 50-55 timer fysisk og psykisk belastende jobb, og har derfor perioder med fri som kompensasjon.  Dette skjedde selvfølgelig i min friperiode, og jeg er blitt så tappet for energi av den dårlige stemningen og alt ekstra som faller på meg nå, at jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg gjennom en ny jobbperiode som starter i morgen.  Jeg er nettopp tilbake i full stilling etter en lang periode som sykemeldt pga utbrenthet, og nå kjenner jeg på en skikkelig bekymring for tilbakefall. Jeg har fortalt han dette flere ganger, men likevel starter enda en ny dag med sutring over alt som skulle vært gjort. Han kjører datteren på skolen, og den første han sier til meg i dag er «det hadde jo vært fint om det hadde vært ferdig måket her ute», etter det har kommer 4 cm snø gjennom natten 🤯 
 

Jeg lurer så veldig på hvordan de som bor alene og brekker beinet klarer seg. Må de ha hjemmesykepleie?  Har forsøkt å spørre han om det er sånn at jeg må ta ut «syk barnepasser dager» nå som jeg skal tilbake i jobb, men han svarer bare at han «må jo bare klare det», men svarer samtidig ikke skikkelig på om han vil klare det. 
 

Beklager rotete og klagete innlegg, men jeg må ventilere litt før jeg mister det.  Og ja jeg føler meg som en dritt som er så lite forståelsesfull, men jeg er virkelig helt på felgen denne uka, så jeg klarer ikke å gjøre noe med det.

 

Anonymkode: aed18...182

Kom deg ut av huset. Helst i går. Flytt inn på hotell eller venner eller foreldre. Han klarer jo alt sjøl når trassen er stor nok likevel. 

[AnonymBruker]

Mannen her blir også sånn når han er frustrert over ting han ikke får gjort av ulike grunner. Når jeg får det på god nok avstand, ser jeg at det er hans egen frustrasjon over at hans egen følelse av utilstrekkelighet eller lignende type stress, og at det sjeldent har noe med meg å gjøre. Mens det pågår, derimot, sliter jeg med å ikke ta det innover meg. Alt er galt, ingenting skjer fort nok. Er han lei og vonbroten nok, vrir han på alt jeg sier, raskere enn du får sagt Hotel Cæsar. Utrolig slitsomt å stå i.

Anonymkode: 8bd00...6f0

[AnonymBruker]

Kjenner meg SÅ igjen! Min samboer måtte operere kneet, og oppførte seg HELT likt. Vi hadde tre barn under 4 år, jeg hadde 100% jobb, og løp livet av meg i mens han sutret og klagde. Han oppførte seg som om han var døende og jeg gjorde ALT med barna. 
 

I ettertid har vi snakket mye om det. Han trengte omsorg og sympati i en krevende situasjon i mens jeg slet meg ut på det praktiske av å kle på og vaske og lage mat til tre bar og én voksen. Nå i ettertid har jeg empati med oss begge. Han var livredd fir å falle i dusjen, greide ikke å bære en asjett med mat fra kjøkkenet til bordet en gang på grunn av krykkene, i mens jeg hadde 0 overskudd til empati, jeg ble helt nazi og kjeftet og styret i mens jeg slet meg ut og gråt. 
 

Nå i ettertid skulle jeg ønske jeg sykemeldte meg noe. Det var galskap å få det der til å gå rundt. 

Anonymkode: bbddb...32c