Samboeren har brukket foten og blitt hjelpesløs.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Men i deres tilfelle høres det ikke ut som at noen kommanderer den andre, og lager sur stemning slik det beskrives i HI? Det er jo veldig stor forskjell på å klage konstant og detaljstyre den friske personen til det kjedsommelige, og det å be noen hente noe når man sitter i sofaen. Så lenge man kan minne hverandre på at man kan hente det selv, og det ikke blir sure miner, så er det vel ikke noe problem? 

Anonymkode: d0572...11b

En kommando kan være skjult. Kona spør om sånne ting hver dag. Nei, hun er ikke ufin eller noe sånt, men man begynner jo å lure etter hvert. Vet at veldig mange mannlige venner har det slikt, og at det er en greie som gjerne oppstår i datingfasen fordi man vil fremstå som en gentleman. Etter 15 år sammen begynner det å bli litt tåpelig at man ikke kan hente sitt eget vann, når begge uansett sitter i sofaen.

Poenget var at beskjeder nok i større grad oppfattes som "kommandoer" av kvinner, fordi de ikke er vant til å bli satt krav til av partneren sin på samme måte som menn vanligvis er.

Nå skal jeg slutte å avspore, beklager.

Anonymkode: 46e74...bb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hjelp! Jeg holder på å gå på veggen her! Får sikkert mye pes nå, men trenger å få luftet litt likevel. 
Samboeren har brukket foten, og man skulle trodd det var ryggen som var brukket. Han klarer knapt noen ting, og ligger bare på sofaen og kommanderer meg rundt. Jeg blir sååå trigget av den kommanderingen og kritikken, så vi krangler som busta fyker. Jeg får helt fnatt av detaljstyring på hvordan han vil ha ting, og når og hvordan ting skal ryddes. Han maser om snømåking, søppeltømming, rydding av glass, mugger osv.. hvis jeg ikke har fylt på boksen med hundemat  det øyeblikket han mener jeg burde ha gjort det så hopper han trassig ned trappa med krykker og hundematboksen for å fylle på nede i kjelleren. Det skaper så utrolig dårlig stemning og jeg bygger opp et hat inni meg.
Det verste er egentlig det elendige humøret hans, han er så sur og grinete, og oppfører seg som at beinet er blitt amputert og funksjonen er tapt for alltid.  Han sutrer og surmuler over skisesongen, og jeg synes han har et elendig perspektiv. Synes han rett og slett oppfører seg som en unge.  
 

Jeg jobber intense uker med opp til 50-55 timer fysisk og psykisk belastende jobb, og har derfor perioder med fri som kompensasjon.  Dette skjedde selvfølgelig i min friperiode, og jeg er blitt så tappet for energi av den dårlige stemningen og alt ekstra som faller på meg nå, at jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg gjennom en ny jobbperiode som starter i morgen.  Jeg er nettopp tilbake i full stilling etter en lang periode som sykemeldt pga utbrenthet, og nå kjenner jeg på en skikkelig bekymring for tilbakefall. Jeg har fortalt han dette flere ganger, men likevel starter enda en ny dag med sutring over alt som skulle vært gjort. Han kjører datteren på skolen, og den første han sier til meg i dag er «det hadde jo vært fint om det hadde vært ferdig måket her ute», etter det har kommer 4 cm snø gjennom natten 🤯 
 

Jeg lurer så veldig på hvordan de som bor alene og brekker beinet klarer seg. Må de ha hjemmesykepleie?  Har forsøkt å spørre han om det er sånn at jeg må ta ut «syk barnepasser dager» nå som jeg skal tilbake i jobb, men han svarer bare at han «må jo bare klare det», men svarer samtidig ikke skikkelig på om han vil klare det. 
 

Beklager rotete og klagete innlegg, men jeg må ventilere litt før jeg mister det.  Og ja jeg føler meg som en dritt som er så lite forståelsesfull, men jeg er virkelig helt på felgen denne uka, så jeg klarer ikke å gjøre noe med det.

 

Anonymkode: aed18...182

Som alenemamma og nyoperert i kneet humpet jeg rundt på krykker og gjorde husarbeid. Festa en pose på krykka så jeg kunne bære med meg ting rundt. Ærlig talt, denne «mannen» bør skjerpe seg! 

Surmuling hadde ikke jeg giddet heller. Hadde unngått ham så mye jeg hadde klart!

Anonymkode: c21f6...e94

[AnonymBruker]

Hvordan er tonen mellom dere til vanlig, når han er frisk?

Ex mannen min brakk beinet tre steder, var gipset langt oppå låret og temmelig hjelpesløs. Jeg hadde full forståelse for det. Smurte opp mat før jeg dro på jobb osv, for å hjelpe ham. Men nå hadde jeg ingen problemer med å gjøre noe ekstra hjemme de ukene. 

Opererte selv en fot en gang. Fant løsninger, slik at jeg klarte å gjøre litt hjemme i løpet av dagen. Kontorstol med hjul var et supert hjelpemiddel.

Nå har jeg hjulpet min mann gjennom et halvår med alvorlig kreft og tøffe behandlinger. Han kommer aldri til å bli som før igjen. Man slutter vel ikke å være glad i noen pga det?

Tipper dere har et dårlig forhold med elendig kommunikasjon om dere ikke klarer å komme dere gjennom et beinbrudd. Man bevarer en god tone og hjelper hverandre i slike tilfeller.

Anonymkode: 36807...b00

[AnonymBruker]

For en tulling.

Jeg har flere ganger gått med krykker pga operert bein samtidig som jeg var alene med små unger. Da bruker man pose eller sekk for å få med seg ting rundt. Og flasker og beholdere til mat. Hva tror han at vi som er alene og ikke har familie rundt oss gjør når vi brekker foten?

Anonymkode: 00366...f02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hjelp! Jeg holder på å gå på veggen her! Får sikkert mye pes nå, men trenger å få luftet litt likevel. 
Samboeren har brukket foten, og man skulle trodd det var ryggen som var brukket. Han klarer knapt noen ting, og ligger bare på sofaen og kommanderer meg rundt. Jeg blir sååå trigget av den kommanderingen og kritikken, så vi krangler som busta fyker. Jeg får helt fnatt av detaljstyring på hvordan han vil ha ting, og når og hvordan ting skal ryddes. Han maser om snømåking, søppeltømming, rydding av glass, mugger osv.. hvis jeg ikke har fylt på boksen med hundemat  det øyeblikket han mener jeg burde ha gjort det så hopper han trassig ned trappa med krykker og hundematboksen for å fylle på nede i kjelleren. Det skaper så utrolig dårlig stemning og jeg bygger opp et hat inni meg.
Det verste er egentlig det elendige humøret hans, han er så sur og grinete, og oppfører seg som at beinet er blitt amputert og funksjonen er tapt for alltid.  Han sutrer og surmuler over skisesongen, og jeg synes han har et elendig perspektiv. Synes han rett og slett oppfører seg som en unge.  
 

Anonymkode: aed18...182

Jeg synes mannen din oppfører seg langt verre enn en unge. Sønnen min (da 14) klarte å brekke først den ene armen i juni, så den andre armen i september. Full narkose, operasjon og gips ved begge bruddene. Både badesesongen og basketballsesongen røk for hans del. Likevel ikke ETT sytete ord. Han var litt nedstemt de første dagene etter bruddene, men da trakk han seg bare inn på rommet og bearbeidet litt i fred og ro. Det gikk så veldig fort over til "okay, da får jeg bare takle at det har skjedd, får ikke gjort noe med det".

Min far, derimot, måtte gjøre noen enkle inngrep i begge håndleddene sine. Inngrepene ble gjort med litt tid mellom. Verken narkose eller gips involvert der. Likevel klaging og syting over hvor fælt alt var, og hvor synd det var på ham som måtte gjennom alt dette. Vi snakker her om en pensjonist som ikke gjør annet enn å gå litt tur eller sitte på kafé med kompiser. Var helt klart laaangt mer synd på ham enn sønnen min.

Så folk er forskjellige. Hadde jeg hatt en sytepave av en mann, hadde jeg nok ikke orket samlivet i lengden. Ikke nødvendigvis skilsmisse, men i hvert fall særboerskap. Jeg blir ikke den beste versjonen av meg selv sammen med slike mennesker, for å si det sånn.

Anonymkode: 38976...fc5

[Maskinfører]

Høres ikke ut som en god situasjon ☹️

[AnonymBruker]

Jeg har en hjemme nå som opererte foten mandag, han er stikk motsatt. Han skal prøve å gjøre alt selv. Han opererte i fjor også, da en stor operasjon (denne nå er en korrigering av fjorårets operasjon). Jeg var ganske frustrert for at han valgte å takke ja til operasjon 4 uker før jul, midt i overtakelse av nytt hus. Men, han malte vegger og tak, pakket i esker, jeg måtte stoppe han fra å hente kaffe selv ellers klarte han det meste selv men akkurat kaffe ble noe søl og hundene klarte han ikke gå tur med.

Anonymkode: 05f0f...d6d

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hehe, vurderte å dra på hytta, men den er opptatt.

 

Ikke sant 🫣 han sier han hadde stått på finne for meg om det var jeg som var skadet (noe som nok stemmer), og forventer det samme fra meg. Men jeg har ikke overskudd til det. Jeg mener jo at vi må tåle at det er litt mindre på stell her akkurat nå. 
 

 

Det verste sier han, er at det er så tungt å bevege seg rundt. Det kan jeg forstå. Men det er tungt for meg også å bli mast og kritisert så mye.

Anonymkode: aed18...182

Syns han skal droppe maset og heller være takknemlig for det du gjør. 

[AnonymBruker]

Til sammenligning: når jeg har ligget rett ut med prolaps, og STORE smerter så har jeg IKKE behandlet samboeren min sånn. Jeg har stolt på at han klarer å få ting gjort, og han har kommet med mat, drikke og andre ting. Det er ingen grunn til å behandle den man bor med på den måten. 

Anonymkode: 485cd...d74

[AnonymBruker]

Min samboer var i en ulykke og skadet seg. (Ikke alvorlig, foreslått og en brukket arm. ) Jeg vartet opp for han i et halvt år etterpå..

Og et år etterpå ble jeg utbrent og traff veggen knallhardt, og han stilte ikke opp for meg..😢

Har han vært veldig støttende og tilstede når du var utbrent og sykmeldt? 

Anonymkode: 319f6...9fc

[AnonymBruker]

På med airpods og overse ham

Anonymkode: f9046...c40

[AnonymBruker]

Tusen takk for at dere ikke hudflettet meg ❤️ merker faktisk et skifte i energien hans i dag, og da er med mye hyggeligere for meg å hjelpe til litt ekstra også! Så nå håper jeg at han er over «sorgen» og er litt tilbake til sitt gamle jeg 🤞🏻 

Nå måtte jeg le litt når han akkurat nå spurte om jeg kunne ta med en bitteliten kopp kaffe til han.. jeg spurte han hvor liten den skulle være, og da ville han helst ha en vanlig størrelse, men prøvde å få det til å høres ut som en liten tjeneste. Så nå tror jeg kanskje han har forstått at det har vært litt mye for meg. (Og han fikk selvfølgelig kaffen med et smil 🤭)

 

 

-ts

Anonymkode: aed18...182

[AnonymBruker]

Man blir jo faktisk helt hjelpesløs når man har en fot som ikke fungerer da. Siden man må bruke krykker når man skal bevege seg rundt så kan man ikke bære med seg noe samtidig siden hendene jo er i bruk til krykkene. Når jeg ødela kneet mitt kunne jeg omtrent ikke gjøre noen ting. Bare det å ta med seg mat og drikke fra kjøkkenet f.eks er jo helt umulig siden hendene brukes til krykkene (løste det etter hvert med et rullebord jeg satte ting på og dyttet bortover). Og å gå i butikken og handle fungerer også dårlig da man ikke har hendene ledig til å trille handlevogna. Snømåking, ol. var selvsagt bare å glemme.

Anonymkode: 60a78...2ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Min samboer var i en ulykke og skadet seg. (Ikke alvorlig, foreslått og en brukket arm. ) Jeg vartet opp for han i et halvt år etterpå..

Og et år etterpå ble jeg utbrent og traff veggen knallhardt, og han stilte ikke opp for meg..😢

Har han vært veldig støttende og tilstede når du var utbrent og sykmeldt? 

Anonymkode: 319f6...9fc

Nei, det er det jeg føler han ikke har vært. Han er generelt støttende og hjelpsom i hverdagen, men jeg føler ikke at han har forstått eller ønsket å forstå hvordan jeg har hatt det når det var som tøffest for meg.. og har opplevd at han har sagt jeg har fri når jeg har vært sykemeldt osv…  

 

 

Anonymkode: aed18...182

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Nei, det er det jeg føler han ikke har vært. Han er generelt støttende og hjelpsom i hverdagen, men jeg føler ikke at han har forstått eller ønsket å forstå hvordan jeg har hatt det når det var som tøffest for meg.. og har opplevd at han har sagt jeg har fri når jeg har vært sykemeldt osv…  

 

 

Anonymkode: aed18...182

Benbrudd er veldig lett å ta hensyn til, og lett å forstå for både den som har bruddet og for andre rundt. Det er fysisk, markeres med gips og har en tydelig tidshorisont (dette er en forenkling). 
 

Utbrenthet er nesten det motsatte av benbrudd da det er usynlig og diffust. Kanskje nå er en veldig god mulighet til å snakke med han om hvordan du opplevde det, med kontrasten. Særlig siden du er sårbar nå når du har kommet tilbake til jobb eller er i en opptrappningsfase. Det er sårende om partner kalle sykemelding for fri, det vitner om liten forståelse.
 

Dere er jo på god vei hørtes det ut med den bitte lille kaffekoppen. 

Anonymkode: b66f2...44b

[Ulven]

Dere får låne hjelpemidler på hjelpemiddelsentralen gratis. Stikk en tur dit og lån rullestol, toalettforhøyer og dusjkrakk. Spesielt rullestolen er nyttig for man blir mye mer mobil hjemme. Og kan gjøre det meste uten å be om hjelp. Bla å hente kaffen selv.

Da jeg brakk foten var det ikke så mye annet enn å gå tur med hundene jeg ikke klarte. Resten tok jeg fra rullestolen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det hadde vært interessant å se om svarene ble annerledes dersom kjønnene var byttet om. Jeg opplever at det er mye mindre rom for at menn kan være krevende i sykdom enn kvinner.

Anonymkode: 46e74...bb1

Det er jo helt feil. Man ser feks ved langvarig sykdom at menn går fra kona, mye oftere enn motsatt. At mor styrer huset når far er syk er liksom en selvfølge, mens en mann som tar denne rollen blir heiet på som en slags superhelt,  når man snur rollene.

Anonymkode: 7a6a6...cd5

[AnonymBruker]

Husker jeg nesten knakk ankelen. Det var halvveis brudd og jeg måtte ha gips. Det er noe av det vondeste jeg har opplevd og er veldig glad nå jeg ikke hadde barn da. Jeg hadde hund da, og den måtte jeg få pass til. Jeg bodde i sofaen, reiste meg kun når jeg måtte på do. Det var så smertefullt å reise seg at jeg ble helt "sengeliggende".

Kommunikasjon. Du må snakke med han og finne ut grunnen. Hvis han har slike smerter som jeg hadde da kan jeg forstå det, men men skal ha gjensidig respekt.

Anonymkode: d8424...5b9

[AnonymBruker]

Ulven skrev (1 time siden):

Dere får låne hjelpemidler på hjelpemiddelsentralen gratis. Stikk en tur dit og lån rullestol, toalettforhøyer og dusjkrakk.

Nei det får man ikke. Det fikk ikke jeg når jeg ødela kneet i hvert fall.

Anonymkode: 60a78...2ab

[AnonymBruker]

Jeg brakk benet på 3 steder, da barna var 4 og 8 år. Og jeg var alene med de. Fikk ikke noe hjelp, så måtte jo humpe rundt selv, og klare ting. Og 2 uker etter operasjonen, så tok jeg med mine barn og nabo barna på stranda. Og fra da gjorde jeg alt jeg pleier med barna på sommeren. Var jo avhengig av krykker. 

Jeg fikk beskjed om at jeg kunne bli halt, og jeg ville trenge krykker i 3 mnd. Jeg brukte krykker i 5 uker, og ble ikke halt. Legene var imponert over hvor fort jeg kom meg. Men det var jo fordi jeg måtte.

Anonymkode: 870b5...7f8