Samboeren har brukket foten og blitt hjelpesløs.

[AnonymBruker]

Hjelp! Jeg holder på å gå på veggen her! Får sikkert mye pes nå, men trenger å få luftet litt likevel. 
Samboeren har brukket foten, og man skulle trodd det var ryggen som var brukket. Han klarer knapt noen ting, og ligger bare på sofaen og kommanderer meg rundt. Jeg blir sååå trigget av den kommanderingen og kritikken, så vi krangler som busta fyker. Jeg får helt fnatt av detaljstyring på hvordan han vil ha ting, og når og hvordan ting skal ryddes. Han maser om snømåking, søppeltømming, rydding av glass, mugger osv.. hvis jeg ikke har fylt på boksen med hundemat  det øyeblikket han mener jeg burde ha gjort det så hopper han trassig ned trappa med krykker og hundematboksen for å fylle på nede i kjelleren. Det skaper så utrolig dårlig stemning og jeg bygger opp et hat inni meg.
Det verste er egentlig det elendige humøret hans, han er så sur og grinete, og oppfører seg som at beinet er blitt amputert og funksjonen er tapt for alltid.  Han sutrer og surmuler over skisesongen, og jeg synes han har et elendig perspektiv. Synes han rett og slett oppfører seg som en unge.  
 

Jeg jobber intense uker med opp til 50-55 timer fysisk og psykisk belastende jobb, og har derfor perioder med fri som kompensasjon.  Dette skjedde selvfølgelig i min friperiode, og jeg er blitt så tappet for energi av den dårlige stemningen og alt ekstra som faller på meg nå, at jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg gjennom en ny jobbperiode som starter i morgen.  Jeg er nettopp tilbake i full stilling etter en lang periode som sykemeldt pga utbrenthet, og nå kjenner jeg på en skikkelig bekymring for tilbakefall. Jeg har fortalt han dette flere ganger, men likevel starter enda en ny dag med sutring over alt som skulle vært gjort. Han kjører datteren på skolen, og den første han sier til meg i dag er «det hadde jo vært fint om det hadde vært ferdig måket her ute», etter det har kommer 4 cm snø gjennom natten 🤯 
 

Jeg lurer så veldig på hvordan de som bor alene og brekker beinet klarer seg. Må de ha hjemmesykepleie?  Har forsøkt å spørre han om det er sånn at jeg må ta ut «syk barnepasser dager» nå som jeg skal tilbake i jobb, men han svarer bare at han «må jo bare klare det», men svarer samtidig ikke skikkelig på om han vil klare det. 
 

Beklager rotete og klagete innlegg, men jeg må ventilere litt før jeg mister det.  Og ja jeg føler meg som en dritt som er så lite forståelsesfull, men jeg er virkelig helt på felgen denne uka, så jeg klarer ikke å gjøre noe med det.

 

Anonymkode: aed18...182

[AnonymBruker]

Si fra, si at du har brukket foten skatt, ikke ryggen! Snøen går ingen steder og hunden sulter ikke.. Skjerp deg.

Anonymkode: 1f5da...9ac

[AnonymBruker]

Jeg hadde sjekket inn på hotell. Det bør gi han noe å tenke på om hvordan han er å være sammen med. At man er skadet/syk legitimerer ikke slik oppførsel. 

Anonymkode: 0f144...829

[AnonymBruker]

Han kjører datteren til skolen med brekt fot??

Anonymkode: 39d51...d4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han kjører datteren til skolen med brekt fot??

Anonymkode: 39d51...d4f

Ja riktig, brukket venstre fot så det går bra. 

Anonymkode: aed18...182

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg hadde sjekket inn på hotell. Det bør gi han noe å tenke på om hvordan han er å være sammen med. At man er skadet/syk legitimerer ikke slik oppførsel. 

Anonymkode: 0f144...829

Hehe, vurderte å dra på hytta, men den er opptatt.

 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Si fra, si at du har brukket foten skatt, ikke ryggen! Snøen går ingen steder og hunden sulter ikke.. Skjerp deg.

Anonymkode: 1f5da...9ac

Ikke sant 🫣 han sier han hadde stått på finne for meg om det var jeg som var skadet (noe som nok stemmer), og forventer det samme fra meg. Men jeg har ikke overskudd til det. Jeg mener jo at vi må tåle at det er litt mindre på stell her akkurat nå. 
 

 

Det verste sier han, er at det er så tungt å bevege seg rundt. Det kan jeg forstå. Men det er tungt for meg også å bli mast og kritisert så mye.

Anonymkode: aed18...182

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hjelp! Jeg holder på å gå på veggen her! Får sikkert mye pes nå, men trenger å få luftet litt likevel. 
Samboeren har brukket foten, og man skulle trodd det var ryggen som var brukket. Han klarer knapt noen ting, og ligger bare på sofaen og kommanderer meg rundt. Jeg blir sååå trigget av den kommanderingen og kritikken, så vi krangler som busta fyker. Jeg får helt fnatt av detaljstyring på hvordan han vil ha ting, og når og hvordan ting skal ryddes. Han maser om snømåking, søppeltømming, rydding av glass, mugger osv.. hvis jeg ikke har fylt på boksen med hundemat  det øyeblikket han mener jeg burde ha gjort det så hopper han trassig ned trappa med krykker og hundematboksen for å fylle på nede i kjelleren. Det skaper så utrolig dårlig stemning og jeg bygger opp et hat inni meg.
Det verste er egentlig det elendige humøret hans, han er så sur og grinete, og oppfører seg som at beinet er blitt amputert og funksjonen er tapt for alltid.  Han sutrer og surmuler over skisesongen, og jeg synes han har et elendig perspektiv. Synes han rett og slett oppfører seg som en unge.  
 

Jeg jobber intense uker med opp til 50-55 timer fysisk og psykisk belastende jobb, og har derfor perioder med fri som kompensasjon.  Dette skjedde selvfølgelig i min friperiode, og jeg er blitt så tappet for energi av den dårlige stemningen og alt ekstra som faller på meg nå, at jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg gjennom en ny jobbperiode som starter i morgen.  Jeg er nettopp tilbake i full stilling etter en lang periode som sykemeldt pga utbrenthet, og nå kjenner jeg på en skikkelig bekymring for tilbakefall. Jeg har fortalt han dette flere ganger, men likevel starter enda en ny dag med sutring over alt som skulle vært gjort. Han kjører datteren på skolen, og den første han sier til meg i dag er «det hadde jo vært fint om det hadde vært ferdig måket her ute», etter det har kommer 4 cm snø gjennom natten 🤯 
 

Jeg lurer så veldig på hvordan de som bor alene og brekker beinet klarer seg. Må de ha hjemmesykepleie?  Har forsøkt å spørre han om det er sånn at jeg må ta ut «syk barnepasser dager» nå som jeg skal tilbake i jobb, men han svarer bare at han «må jo bare klare det», men svarer samtidig ikke skikkelig på om han vil klare det. 
 

Beklager rotete og klagete innlegg, men jeg må ventilere litt før jeg mister det.  Og ja jeg føler meg som en dritt som er så lite forståelsesfull, men jeg er virkelig helt på felgen denne uka, så jeg klarer ikke å gjøre noe med det.

 

Anonymkode: aed18...182

For en sytepave han er!! Stikk og få lånt en rullestol til ham, så kommer han seg rundt hjemme. Det er vanskelig å bære ting med krykker, men man må da klare å gjøre det beste ut av det. Tenker han at han skal ligge på sofaen og kommandere deg i 6 uker pluss han da? 
Jeg har selv gått på krykker i ukesvis og noe er selvsagt vanskeligere enn vanlig å få til, men dette hørtes rett og slett ut som en mann som ikke gidder å prøve en gang. 

Anonymkode: 3076f...72f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hjelp! Jeg holder på å gå på veggen her! Får sikkert mye pes nå, men trenger å få luftet litt likevel. 
Samboeren har brukket foten, og man skulle trodd det var ryggen som var brukket. Han klarer knapt noen ting, og ligger bare på sofaen og kommanderer meg rundt. Jeg blir sååå trigget av den kommanderingen og kritikken, så vi krangler som busta fyker. Jeg får helt fnatt av detaljstyring på hvordan han vil ha ting, og når og hvordan ting skal ryddes. Han maser om snømåking, søppeltømming, rydding av glass, mugger osv.. hvis jeg ikke har fylt på boksen med hundemat  det øyeblikket han mener jeg burde ha gjort det så hopper han trassig ned trappa med krykker og hundematboksen for å fylle på nede i kjelleren. Det skaper så utrolig dårlig stemning og jeg bygger opp et hat inni meg.
Det verste er egentlig det elendige humøret hans, han er så sur og grinete, og oppfører seg som at beinet er blitt amputert og funksjonen er tapt for alltid.  Han sutrer og surmuler over skisesongen, og jeg synes han har et elendig perspektiv. Synes han rett og slett oppfører seg som en unge.  
 

Jeg jobber intense uker med opp til 50-55 timer fysisk og psykisk belastende jobb, og har derfor perioder med fri som kompensasjon.  Dette skjedde selvfølgelig i min friperiode, og jeg er blitt så tappet for energi av den dårlige stemningen og alt ekstra som faller på meg nå, at jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg gjennom en ny jobbperiode som starter i morgen.  Jeg er nettopp tilbake i full stilling etter en lang periode som sykemeldt pga utbrenthet, og nå kjenner jeg på en skikkelig bekymring for tilbakefall. Jeg har fortalt han dette flere ganger, men likevel starter enda en ny dag med sutring over alt som skulle vært gjort. Han kjører datteren på skolen, og den første han sier til meg i dag er «det hadde jo vært fint om det hadde vært ferdig måket her ute», etter det har kommer 4 cm snø gjennom natten 🤯 
 

Jeg lurer så veldig på hvordan de som bor alene og brekker beinet klarer seg. Må de ha hjemmesykepleie?  Har forsøkt å spørre han om det er sånn at jeg må ta ut «syk barnepasser dager» nå som jeg skal tilbake i jobb, men han svarer bare at han «må jo bare klare det», men svarer samtidig ikke skikkelig på om han vil klare det. 
 

Beklager rotete og klagete innlegg, men jeg må ventilere litt før jeg mister det.  Og ja jeg føler meg som en dritt som er så lite forståelsesfull, men jeg er virkelig helt på felgen denne uka, så jeg klarer ikke å gjøre noe med det.

 

Anonymkode: aed18...182

 

 

For min del var det værre å brekke foten enn ryggen… og foten ble aldri bra🙄

Får han nok smertelindring? Humøret blir ikke akkurat bra hvis man går rundt med smerter 24/7… 

Anonymkode: ce55a...946

[AnonymBruker]

Slik jeg forstår det så trenger du mer forståelse for dine helseutfordringer, han trenger å redusere detaljstyringen, og slappe litt av med at det går an å senke standarden om forholdene ikke legger tilrette for det. 
 

Det er bra du vet at han i det minste ikke ville stilt lavere krav til seg selv enn til deg, da føles det gjerne mindre urettferdig ut, og det er lettere å forstå han. 

Anonymkode: b66f2...44b

[AnonymBruker]

Har han mye vondt? Min mann var i en ulykke og ble en del skadet. Så han kunne ikke jobbe og var bare hjem. Han var mobil men kunne ikke gjøre så mye. Fikk prøvd seg forholdet vårt for å si det slik. Kommanderte meg ikke rundt. Men han hadde mye vondt. Og gikk mye på smertestillende. Han ble en helt annen mann. Han har alltid stolt på meg. Men han ble paranoid så når jeg var på butikken så trudde han jeg var sammen med en annen mann. Det var så slitsomt at jeg mista følelsen helt. Han innså selv. Så han slutta med den smertestillende som føkka til hodet. Så han gikk over til para Paracet. Så hadde han litt smerter istedenfor. Jeg sa at jeg trenger tid. For dette har vært et helvetet for meg. Han sa han ble helt paranoid. Han mente det ikke. Og har løst seg opp på bivirkninger på tablettene han gikk på. Går fint med oss no. For han ble jo slik han har bestandig vært når han slutta på tablettene. 

Anonymkode: 29de5...a05

[AnonymBruker]

Det der hadde jeg ikke gidda, ass. Han er ikke dødssyk, han har bare brukket en fot. Less han ned i rent tøy som skal brettes, eller be ham kutte opp grønnsaker og skrelle poteter til middag. Få han i gang med noe, se om han holder kjeft da. Da kan han hvert fall ikke skylde på foten, har enda til gode å se folk skrelle poteter med beina. Skjønner at han ikke kan drasse rundt på tunge ting eller sånt, men det er det vel ingen som forventer. Man forventer vel derimot at han bidrar der han kan også. Jeg ble operert i desember, og nå i januar, og ikke en eneste gang har jeg kommandert min mann her i huset. Han har med den største selvfølgelighet tatt tak der jeg ikke kan, og så har jeg med den største selvfølgelighet bidratt der jeg kan. Mannen din høres ut som en bæskuk, rett og slett. Hadde klikket for lengst. Dratt vekk et par dager, så hadde han fått sitte der og surmule alene. 

Anonymkode: d0572...11b

[Laraa]

Innledningsvis var jeg enig med han, ut fra overskriften.  Man blir rimelig hjelpeløs når beina er ute av stand til å gå.  Men jo mer jeg leste, jo mer oppgitt ble jeg på dine vegne.  Ser nesten ut som om han utnytter situasjonen til å beordre deg til bagateller. 

[Rosalilje84]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Hjelp! Jeg holder på å gå på veggen her! Får sikkert mye pes nå, men trenger å få luftet litt likevel. 
Samboeren har brukket foten, og man skulle trodd det var ryggen som var brukket. Han klarer knapt noen ting, og ligger bare på sofaen og kommanderer meg rundt. Jeg blir sååå trigget av den kommanderingen og kritikken, så vi krangler som busta fyker. Jeg får helt fnatt av detaljstyring på hvordan han vil ha ting, og når og hvordan ting skal ryddes. Han maser om snømåking, søppeltømming, rydding av glass, mugger osv.. hvis jeg ikke har fylt på boksen med hundemat  det øyeblikket han mener jeg burde ha gjort det så hopper han trassig ned trappa med krykker og hundematboksen for å fylle på nede i kjelleren. Det skaper så utrolig dårlig stemning og jeg bygger opp et hat inni meg.
Det verste er egentlig det elendige humøret hans, han er så sur og grinete, og oppfører seg som at beinet er blitt amputert og funksjonen er tapt for alltid.  Han sutrer og surmuler over skisesongen, og jeg synes han har et elendig perspektiv. Synes han rett og slett oppfører seg som en unge.  
 

Jeg jobber intense uker med opp til 50-55 timer fysisk og psykisk belastende jobb, og har derfor perioder med fri som kompensasjon.  Dette skjedde selvfølgelig i min friperiode, og jeg er blitt så tappet for energi av den dårlige stemningen og alt ekstra som faller på meg nå, at jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg gjennom en ny jobbperiode som starter i morgen.  Jeg er nettopp tilbake i full stilling etter en lang periode som sykemeldt pga utbrenthet, og nå kjenner jeg på en skikkelig bekymring for tilbakefall. Jeg har fortalt han dette flere ganger, men likevel starter enda en ny dag med sutring over alt som skulle vært gjort. Han kjører datteren på skolen, og den første han sier til meg i dag er «det hadde jo vært fint om det hadde vært ferdig måket her ute», etter det har kommer 4 cm snø gjennom natten 🤯 
 

Jeg lurer så veldig på hvordan de som bor alene og brekker beinet klarer seg. Må de ha hjemmesykepleie?  Har forsøkt å spørre han om det er sånn at jeg må ta ut «syk barnepasser dager» nå som jeg skal tilbake i jobb, men han svarer bare at han «må jo bare klare det», men svarer samtidig ikke skikkelig på om han vil klare det. 
 

Beklager rotete og klagete innlegg, men jeg må ventilere litt før jeg mister det.  Og ja jeg føler meg som en dritt som er så lite forståelsesfull, men jeg er virkelig helt på felgen denne uka, så jeg klarer ikke å gjøre noe med det.

 

Anonymkode: aed18...182

Han der hadde jeg ikke giddet å bo med. Selvfølgelig, helt greit å være nedfor når man er syk. Men å detaljstyre, kjefte og kontrollere hører ikke hjemme i et forhold. Jeg hadde stilt spørsmålet om vi egentlig ikke burde skille lag.

[AnonymBruker]

Det hadde vært interessant å se om svarene ble annerledes dersom kjønnene var byttet om. Jeg opplever at det er mye mindre rom for at menn kan være krevende i sykdom enn kvinner.

Anonymkode: 46e74...bb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det hadde vært interessant å se om svarene ble annerledes dersom kjønnene var byttet om. Jeg opplever at det er mye mindre rom for at menn kan være krevende i sykdom enn kvinner.

Anonymkode: 46e74...bb1

Jeg har sett lignende tråder der kjønnene har vært byttet om. Folk er fortsatt enig i at man ikke oppfører seg som et rasshøl, uansett hvilket kjønn man har.

Anonymkode: d0572...11b

[Cancellara]

For det første så er det helt åpenbart at man blir en del "handikappet" med brukket fot og må bruke krykker, man blir mindre mobil og er dessverre avhengig av hjelp.  Jeg brakk selv ankelen i en alder av 50 år, alenepappa -men, for meg var det viktig å opprettholde godt humør, være positiv og legge inn vilje overfor seg selv "at dette skulle gå bra". Jeg fikk hjelp av min sønn, arbeidskolleger og øvrig familie.  Man måtte planlegge bedre i større grad hvordan dagene skulle gjennomføres. Personlig ville jeg få dårlig samvittighet om jeg skulle "kommandere" noen rundt, og at jeg skulle sette premisser for hvordan ting skulle være.

Jeg var så heldig å bli hentet av arbeidskolleger for å komme til jobb, selvom de fleste dagene var hjemme og med hjemmekontor. Jeg kom meg til tannlegen også husker jeg, og klarte å hinke rundt i leiligheten for å fikse måltider og annet.  Mennesker er forskjellig og noen vil kanskje grave seg ned litt og ønsker medlidenhet og mye hjelp, mens andre finner krefter og ønsker at en sånn type rekonvalesens skal gå greit å takle.  På en måte tror jeg det er bedre å takle denne immobilitet alene - enn med en samboer eller kjæreste.  Da vet man at man må klare seg selv. Med en samboer er det lett å komme i en annen modus og gi seg hen til all støtte og hjelp man kan få - og kanskje litt til.  Videre så er det også helt klart psykisk vanskelig fordi man vet at man er ganske hjelpeløs, og trenger hjelp til det meste. Det er en vanskeilg øvelse det også, men jeg tror i et parforhold at det er vikti å være støttende om man er berørt, og samtidig fortelle vedkommende at man må tenke rasjonelt - og ikke legge til oppgaver som man ikke hadde gjort under normale omstendigheter uansett.  Prøv å få til en god dialog med mannen din ; vær støttende og fornuftig og la han skjønne at det også er vanskelig for deg...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg har sett lignende tråder der kjønnene har vært byttet om. Folk er fortsatt enig i at man ikke oppfører seg som et rasshøl, uansett hvilket kjønn man har.

Anonymkode: d0572...11b

Det er da enda godt å høre.

Jeg må nemlig "minne" kona på at jeg fx også "sitter godt i sofaen", når hun spør jeg kan hente noe til henne, mens jeg sitter ved siden av henne. Eller at jeg aldri lar det gå utover oppgaver i husholdningen at jeg er syk (måket snø, gikk med bikkja, henta i bhg, handlet mat osv. med 39,8 i feber) og knapt nevner det, mens jeg må høre det sikkert ti ganger i løpet av en dag om hun føler seg litt dårlig. 

Heldigvis forstår hun at jeg "minner" henne på det. Hun har ikke lov til å snakke om "manflu" når det gjelder meg, for å si det slik.

Anonymkode: 46e74...bb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er da enda godt å høre.

Jeg må nemlig "minne" kona på at jeg fx også "sitter godt i sofaen", når hun spør jeg kan hente noe til henne, mens jeg sitter ved siden av henne. Eller at jeg aldri lar det gå utover oppgaver i husholdningen at jeg er syk (måket snø, gikk med bikkja, henta i bhg, handlet mat osv. med 39,8 i feber) og knapt nevner det, mens jeg må høre det sikkert ti ganger i løpet av en dag om hun føler seg litt dårlig. 

Heldigvis forstår hun at jeg "minner" henne på det. Hun har ikke lov til å snakke om "manflu" når det gjelder meg, for å si det slik.

Anonymkode: 46e74...bb1

Men i deres tilfelle høres det ikke ut som at noen kommanderer den andre, og lager sur stemning slik det beskrives i HI? Det er jo veldig stor forskjell på å klage konstant og detaljstyre den friske personen til det kjedsommelige, og det å be noen hente noe når man sitter i sofaen. Så lenge man kan minne hverandre på at man kan hente det selv, og det ikke blir sure miner, så er det vel ikke noe problem? 

Anonymkode: d0572...11b

[AnonymBruker]

Har en kollega som er alenemor med to små barn, som har brukket foten. Hun følger dem til barnehage på krykker, går på butikk og gjør alt hjemme. Er han inkompetent?

Anonymkode: bb995...1ab

[AnonymBruker]

Jeg ville latt han humpe rundt, sur eller ikke. Hvorfor kan han ikke bare humpe ned trappa og fylle på hundemat? Gnåler han får mye hadde jeg gått en tur. 
 

Og, stapp AirPods i ørene. Sutrer han kan du fortelle han at han er høyt fungerende, så han kan bare holde klabben igjen. 

Anonymkode: 211be...d37