Husker dere kjærlighet og nærhet fra foreldre i oppveksten?

[Thjelp]

Vi er ikke en «fysisk» familie når det kommer til kjærlighet.
Men jeg hadde verdens beste foreldre som jeg så på andre måter enn ord og berøring at vi var det viktigste for dem❤️ Tror kanskje vi var mer handling enn ord😅 Men alltid oppmuntring og jeg følte meg aldri tilsidesatt eller uønsket av dem. 

Savner dem hver dag, og er uendelig takknemlig for en god og trygg barndom

 

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke huske at foreldrene mine sa at da var glad i meg. 

Anonymkode: a71d5...f37

[AnonymBruker]

Aldri kjærlighet, gode ord eller trygghet da jeg vokste opp. 

Mine barn og barnebarn får alt jeg gikk glipp av og mer til ❤️

Jeg hadde heldigvis en mormor som var der for meg og mamma tok igjen den manglende kjærligheten jeg ikke fikk med mine barn, hun har vært en fantastisk mormor for mine og er en super oldemor. 

 

Anonymkode: baba9...29a

[AnonymBruker]

Jaggu tragisk at bare det negative får råde her!

Jeg hadde verdens beste barndom med tre generasjoner som bodde sammen. Vi fikk all den støtte og kjærlighet vi kunne ønske oss. Vi hadde faste grenser men kjærlige grenser.

Jeg tror flertallet har en god barndom men at det negative er det som dyrkes fram. Trist utvikling! Vi må tørre å trekke fram det positive,det er det det er mest av. 

Anonymkode: 62321...4e1

[kommodevaran]

Jeg har veldig gode og kjærlige foreldre, men jeg husker fint lite av den slags. Jeg har enkelte minner av nattaklemmer, at de leste for meg, osv, så jeg vet at det ble gjort, men det var vel så dagligdags at jeg ikke bet meg stort merke til det. De aller fleste av mine barndomsminner er fra da jeg og søsknene mine lekte sammen, og så litt sånne spesielle ting som utflukter, besøk hos besteforeldre, bursdager og sånt.

Men jeg husker at jeg følte meg trygg med foreldrene mine, at jeg aldri var redd for å si ifra om det var noe, at jeg elsket å gjøre ting sammen med dem, og at om jeg våknet om natta og var redd, kunne jeg alltid legge meg i senga deres.