Husker dere kjærlighet og nærhet fra foreldre i oppveksten?

[Thjelp]

Vi er ikke en «fysisk» familie når det kommer til kjærlighet.
Men jeg hadde verdens beste foreldre som jeg så på andre måter enn ord og berøring at vi var det viktigste for dem❤️ Tror kanskje vi var mer handling enn ord😅 Men alltid oppmuntring og jeg følte meg aldri tilsidesatt eller uønsket av dem. 

Savner dem hver dag, og er uendelig takknemlig for en god og trygg barndom

 

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke huske at foreldrene mine sa at da var glad i meg. 

Anonymkode: a71d5...f37

[AnonymBruker]

Aldri kjærlighet, gode ord eller trygghet da jeg vokste opp. 

Mine barn og barnebarn får alt jeg gikk glipp av og mer til ❤️

Jeg hadde heldigvis en mormor som var der for meg og mamma tok igjen den manglende kjærligheten jeg ikke fikk med mine barn, hun har vært en fantastisk mormor for mine og er en super oldemor. 

 

Anonymkode: baba9...29a

[AnonymBruker]

Jaggu tragisk at bare det negative får råde her!

Jeg hadde verdens beste barndom med tre generasjoner som bodde sammen. Vi fikk all den støtte og kjærlighet vi kunne ønske oss. Vi hadde faste grenser men kjærlige grenser.

Jeg tror flertallet har en god barndom men at det negative er det som dyrkes fram. Trist utvikling! Vi må tørre å trekke fram det positive,det er det det er mest av. 

Anonymkode: 62321...4e1

[kommodevaran]

Jeg har veldig gode og kjærlige foreldre, men jeg husker fint lite av den slags. Jeg har enkelte minner av nattaklemmer, at de leste for meg, osv, så jeg vet at det ble gjort, men det var vel så dagligdags at jeg ikke bet meg stort merke til det. De aller fleste av mine barndomsminner er fra da jeg og søsknene mine lekte sammen, og så litt sånne spesielle ting som utflukter, besøk hos besteforeldre, bursdager og sånt.

Men jeg husker at jeg følte meg trygg med foreldrene mine, at jeg aldri var redd for å si ifra om det var noe, at jeg elsket å gjøre ting sammen med dem, og at om jeg våknet om natta og var redd, kunne jeg alltid legge meg i senga deres.

[Saltwatertaffy]

Dette har jeg også lurt på. Tenker tilbake på barndommen og kan ikke huske noen form for kjærlige ord, varme eller fysisk kontakt med min mor. Husker at jeg gikk inn i stua etter tannpuss for å gi nattaklem, men føltes alltid litt unaturlig ut. Husker stefaren av og til klemte litt på skuldrene mine (lett massasje) og at det var utrolig godt men turte aldri å spørre om mer, eller kos generelt.

Har tenkt mye på dette nå etter å ha fått eget barn. Overøser barnet mitt med kjærlighet, kyss på kinnet, forteller henne hvor fantastisk hun er og at jeg er glad i henne. Tenker ofte på om jeg bare har glemt disse tingene fra min oppvekst, men tror faktisk ikke det var noe.. 

Skal ikke skylde på foreldrene altså men jeg har alltid hatt dårlig selvtillit og selvbilde, tenkt at jeg har lavere rang enn andre, ikke er verd noe. Trodde aldri en gutt skulle like meg.

Første gang en gutt strøk meg på armen var jeg helt i ekstase, hadde aldri kjent sånn berøring og kjærlighet. Fikk min første kjæreste da jeg var 16 og har vært livredd for å være alene siden, totalt avhengig av bekreftelse fra det motsatte kjønn  er veldig svak for oppmerksomhet fra menn, og har omtrent ikke vært singel siden min første (er over 30). aner ikke om det har noen sammenheng med manglende kjærlighet som liten. Hadde jo en grei oppvekst sånn generelt

[AnonymBruker]

Min far var fraværende, og min mor var rusa og en god mamma om hverandre.  Jeg stoler ikke på at folk er slik de utgir seg for å være, og har i tillegg lært å godta altfor mye dårlig behandling (noe jeg jobber med nå, for å unngå at skjer igjen), fordi jeg var nødt til det for å overleve som liten.

Jeg fikk egentlig aldri inntrykk av at det var spesielt hyggelig å ha barn (meg), og det inntrykket sitter så hardt at det er en av grunnene til at jeg selv ikke ønsker å ha barn, dessverre. Det virker rett og slett ikke særlig forlokkende. Fordelen er at jeg heller ikke savner barn, men trives godt uten.

Det er synd at noen foreldre har et så bevisstløst forhold til hvordan de påvirker ungene sine med sine egne valg. Det har krevd mye innsats, men nå føler jeg at det går ganske bra med meg heldigvis.

Anonymkode: fea76...de2

[000VF000]

Jeg kan ikke huske at jeg fikk klemmer eller at jeg ble fortalt at noen var glad i meg, men jeg husker all julingen jeg fikk. 

[AnonymBruker]

Hadde absolutt en opplevelse av kjærlighet, ja.

Den ble aldri uttrykt verbalt og det var minimalt med fysisk kontakt. Vi fikk en nattaklem til vi var 10-12 år gamle. 

Anonymkode: 1c97a...d4c

[AnonymBruker]

Jeg tenker samme som deg faktisk. Og har tenkt mye på det, sett i lys av helt endret fokus på kjærlighet og barneoppdragelse nå mot før.

For min del vet jeg at enkelte ting VIRKELIG ikke var som de skulle. Jeg hadde en mor som var alenemor og var sliten, logisk nok, men for å få det enklere for seg selv tok hun offerrollen på seg selv og la skyld på meg. I stedet for å irettesette meg og stille krav, akket og bar hun seg over hvor slem jeg var som ikke hjalp til mer og hvor sliten hun ble pga meg.. Jeg ser hvor nå i ettertid hvor uheldig dette var.

Samtidig er min mor nå helt uforstående til det, og mener at jeg må tenke at jeg hadde en god oppvekst iom hun verken drakk eller slo meg, og jeg fikk både mat og klær..

Anonymkode: fc759...4ee

[Phoenix Heart]

Min mor hadde og har fortsatt mye omsorg og kjærlighet.  Ingenting fra min så kalte far. 

[AnonymBruker]

Masse kjærlighet og omsorg ❤️ 

Er veldig bevisst på å la mine egne barn få samme opplevelse. Forteller dem daglig at jeg elsker dem, og klemmer det jeg får lov til, før de blir lei 😅

Anonymkode: 9875a...7b1

[AnonymBruker]

Blant alt det vonde og traumatiske jeg opplevde i min oppvekst, så var det kjærligheten jeg ble overøst med i gode perioder som jeg husker best. Men mulig jeg er som deg, men omvendt. Kanskje er det noe jeg innbiller meg, i håp om å føle meg elsket.

Anonymkode: 05f44...f14

[Heip]

Mine foreldre sa aldri "glad i deg" osv, men de viste det veldig godt på andre måter. Følte meg alltid veldig elsket og trygg. Vi er ikke en klemmefamilie heller, men de viser og viste kjærlighet på andre måter. Selv sier jeg at jeg er glad i og elsker barna flere ganger om dagen og synes det er rart at det var så unaturlig i forrige generasjon.

[AnonymBruker]

Nei desverre. De hr aldri vist omsorg eller sagt de var glad i meg. Fikn høre det om noe de var misfornøyd med. I følge min far var jeg for sensitiv, men fysøren så lydhør å grei jeg var. Flyttet ut første året på vidergående og har fått omsorg/postive ord fra venner og dere foreldre. I senere tid har jeg skjønnt hva dette har gjort med meg! Uansett min far spes er veldog snill og viser i tjenester at han bryr seg. Desverre er min mor sjefen, så det er sjelden han får være med barnebarna sine, men om jeg ringer han sier han aldri nei. Han kan innimellom komme med noen stikk til meg, men det er helst min mor som gjør det. Jeg holder lav profil til de den dag i dag. Min bror later som hun bryr sec en sjelden gang. Når jeg svarer får jeg ok eller såpass tilbake ellers blabla ukeblad! 
 

 

Anonymkode: c3ca3...d41

[AnonymBruker]

Husker veldig mye "Jeg skulle ønske du var død" og "skulle ønske noen drepte deg". Aldri et positivt ord, aldri et "Jeg er glad i deg".

Mamma prøver nå som jeg er voksen,  men det kan ikke viske ut barndommen. 

Anonymkode: 983b1...5ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.1.2025 den 19.07):

Jaggu tragisk at bare det negative får råde her!

Jeg hadde verdens beste barndom med tre generasjoner som bodde sammen. Vi fikk all den støtte og kjærlighet vi kunne ønske oss. Vi hadde faste grenser men kjærlige grenser.

Jeg tror flertallet har en god barndom men at det negative er det som dyrkes fram. Trist utvikling! Vi må tørre å trekke fram det positive,det er det det er mest av. 

Anonymkode: 62321...4e1

Ja, la oss glemme alt det triste og vonde som har skjedd og fokusere på alle dere som er født med en sølvskje i munnen. 

Anonymkode: baba9...29a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.1.2025 den 19.07):

Jaggu tragisk at bare det negative får råde her!

Jeg hadde verdens beste barndom med tre generasjoner som bodde sammen. Vi fikk all den støtte og kjærlighet vi kunne ønske oss. Vi hadde faste grenser men kjærlige grenser.

Jeg tror flertallet har en god barndom men at det negative er det som dyrkes fram. Trist utvikling! Vi må tørre å trekke fram det positive,det er det det er mest av. 

Anonymkode: 62321...4e1

"Tragiske får råde"? Folk svarer da bare ærlig på et spørsmål, og kanskje er ikke kjærlighet i form av mye fysisk berøring, nærhet og kjærlighets erklæringer like vanlig i alle familier. 

I min egen familie var det lite klemming og kjærlige ord. Var nok nattaklem når vi var små da og hadeklem når noen skulle reise vekk meste parten av tiden. Min far kunne gi klem spontant en gang i blant, el stryke litt på armen. Han brukte også mye tid en periode på å massere leggene mine, da jeg hadde store muskulære plager. Moren min kan jeg ikke huske viste nærhet utenom klem av og til ved hilsing/avskjed eller når jeg var veldig lei meg. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger de har sagt de er glade i meg.

Jeg hadde likevell en god oppvekst, og har en god relasjon til foreldrene mine idag. For noen er det sikkert rart at jeg kan hilse på min mor og tante på første gang på flere måneder uten å gi klem, men for oss er det normalt. Vi har et godt forhold likevell. I voksne alder har jeg heldigvis også fått et ukomplisert forhold til å klemme og berøre når det er naturlig. Til og med jeg og min bror klemmer nå plutselig hverandre ved hilsing og avskjed. Tok noen år 😂

Anonymkode: fff7a...1ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.1.2025 den 18.35):

Spørs hvordan du tenker på det. Min mor er ikke glad i meg, det har jeg akseptert og godtatt, men.. Da jeg var 18 år så begynte jeg i en fulltidsjobb og sjefen der, var på samme alder som min mor. Hun så på meg som om jeg var en av hennes barn og behandlet meg med en omsorg og kjærlighet som jeg aldri hadde opplevd før og som jeg fortsatt ikke har følt maken til. Jeg blir ennå, som 35 år, varm når jeg tenker på henne ❤️ Det er den første og eneste gangen i løpet av mitt liv at jeg har tenkt at noen har vært glad i meg. 

Anonymkode: e8a66...4fb

Dette var både trist og fint på samme tid. Har du kontakt med sjefen? ❤️ 

Mamma og pappa klemte oss mye som barn, så ble det liksom slutt på det når vi ble større barn/ungdom. Var kanskje da jeg hadde trengt det mest, men tror det ikke føltes naturlig for dem da jeg ble mer voksen. I tillegg var jeg helt grusom i puberteten og de visste kanskje ikke helt hvordan. I dag er det litt rart å få klemmer av mamma, pappa gjør det oftere og litt mer naturlig. 

Vet fortsatt at de er veldig veldig glad i oss, men de viser det på andre måter. I voksen alder har jeg sittet hjemme hos mamma å grått ukontrollert pga sorg, og mamma satt å gråt og sa huns syns det var så forferdelig å se at jeg var så lei meg. Hun valgte å bli hjemme med meg den dagen, men fikk ikke en eneste klem. 
Handlingene og ordene viste at hjertet hennes knuste av å se meg i dyp sorg, men trøsten var at hun ble hjemme og lagde mat til meg. Prøvde å foreslå om vi skulle gå en tur eller se en serie sammen. Så jeg følte meg jo elsket og ivaretatt, selv uten klem. 

Anonymkode: 93a52...066