Husker dere kjærlighet og nærhet fra foreldre i oppveksten?

[Thjelp]

Vi er ikke en «fysisk» familie når det kommer til kjærlighet.
Men jeg hadde verdens beste foreldre som jeg så på andre måter enn ord og berøring at vi var det viktigste for dem❤️ Tror kanskje vi var mer handling enn ord😅 Men alltid oppmuntring og jeg følte meg aldri tilsidesatt eller uønsket av dem. 

Savner dem hver dag, og er uendelig takknemlig for en god og trygg barndom

 

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke huske at foreldrene mine sa at da var glad i meg. 

Anonymkode: a71d5...f37

[AnonymBruker]

Aldri kjærlighet, gode ord eller trygghet da jeg vokste opp. 

Mine barn og barnebarn får alt jeg gikk glipp av og mer til ❤️

Jeg hadde heldigvis en mormor som var der for meg og mamma tok igjen den manglende kjærligheten jeg ikke fikk med mine barn, hun har vært en fantastisk mormor for mine og er en super oldemor. 

 

Anonymkode: baba9...29a

[AnonymBruker]

Jaggu tragisk at bare det negative får råde her!

Jeg hadde verdens beste barndom med tre generasjoner som bodde sammen. Vi fikk all den støtte og kjærlighet vi kunne ønske oss. Vi hadde faste grenser men kjærlige grenser.

Jeg tror flertallet har en god barndom men at det negative er det som dyrkes fram. Trist utvikling! Vi må tørre å trekke fram det positive,det er det det er mest av. 

Anonymkode: 62321...4e1

[kommodevaran]

Jeg har veldig gode og kjærlige foreldre, men jeg husker fint lite av den slags. Jeg har enkelte minner av nattaklemmer, at de leste for meg, osv, så jeg vet at det ble gjort, men det var vel så dagligdags at jeg ikke bet meg stort merke til det. De aller fleste av mine barndomsminner er fra da jeg og søsknene mine lekte sammen, og så litt sånne spesielle ting som utflukter, besøk hos besteforeldre, bursdager og sånt.

Men jeg husker at jeg følte meg trygg med foreldrene mine, at jeg aldri var redd for å si ifra om det var noe, at jeg elsket å gjøre ting sammen med dem, og at om jeg våknet om natta og var redd, kunne jeg alltid legge meg i senga deres.

[Saltwatertaffy]

Dette har jeg også lurt på. Tenker tilbake på barndommen og kan ikke huske noen form for kjærlige ord, varme eller fysisk kontakt med min mor. Husker at jeg gikk inn i stua etter tannpuss for å gi nattaklem, men føltes alltid litt unaturlig ut. Husker stefaren av og til klemte litt på skuldrene mine (lett massasje) og at det var utrolig godt men turte aldri å spørre om mer, eller kos generelt.

Har tenkt mye på dette nå etter å ha fått eget barn. Overøser barnet mitt med kjærlighet, kyss på kinnet, forteller henne hvor fantastisk hun er og at jeg er glad i henne. Tenker ofte på om jeg bare har glemt disse tingene fra min oppvekst, men tror faktisk ikke det var noe.. 

Skal ikke skylde på foreldrene altså men jeg har alltid hatt dårlig selvtillit og selvbilde, tenkt at jeg har lavere rang enn andre, ikke er verd noe. Trodde aldri en gutt skulle like meg.

Første gang en gutt strøk meg på armen var jeg helt i ekstase, hadde aldri kjent sånn berøring og kjærlighet. Fikk min første kjæreste da jeg var 16 og har vært livredd for å være alene siden, totalt avhengig av bekreftelse fra det motsatte kjønn  er veldig svak for oppmerksomhet fra menn, og har omtrent ikke vært singel siden min første (er over 30). aner ikke om det har noen sammenheng med manglende kjærlighet som liten. Hadde jo en grei oppvekst sånn generelt