Husker dere kjærlighet og nærhet fra foreldre i oppveksten?

[AnonymBruker]

Som overskriften antyder lurer jeg på om det er normalt å huske den kjærligheten og nærheten man fikk av foreldre som liten? 
 

Har selv opplevd en barndom uten mye ubetinget kjærlighet og en varm morsfigur, men nå i voksen alder og med egne barn som får kos, klemmer og «jeg er glad i deg» flere ganger daglig, lurer jeg på om det virkelig ikke var noe form for nærhet i min oppvekst eller om jeg på en eller annen måte har glemt det..

Har ikke et eneste minne av at jeg satt inntil min mor, satt på fanget, fikk en klem, lå inntil i senga når jeg skulle sove eller trøst når jeg var lei meg. Men jeg vet ikke hvor mye av det man vanligvis husker i voksen alder, så ønsker å høre andres minner på området❤️

Anonymkode: 50ea1...3c0

[AnonymBruker]

Tror ikke det var så mye klemming og jeg er glad i deg i min barndom.  Moren min er ikke helt typen.  Men jeg husker veldig godt at jeg alltid har tenkt at hun vil gjøre alt for meg. 

Så husker jeg f.eks netter med voksesmerter hvor moren min varmet og strøyk meg for at det skulle bli bedre.  Eller netter jeg la meg i senga til mamma og pappa når jeg var litt redd.  Så husker absolutt mye.  

Anonymkode: 5dbee...e13

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp med en fraværende far, har ikke kontakt i dag. Min mor har til dags dato aldri sagt hun elsker meg, til mitt barn sier jeg dette daglig. Jeg har ikke et nært og godt forhold til min mor i dag, ønsker det motsatte med mine barn, derfor er det koselig når de spør om jeg kan ligge ved siden av de før de sovner, vi forteller hverandre at vi elsker hverandre, sitte og slappe av på sofaen en hel søndag og kose seg med film. Min mor var alltid sliten eller stresset, så jeg husker veldig lite av kos, klemming, møte mine følelser etc.

 

Anonymkode: 1eb25...e9f

[AnonymBruker]

Kos, klemming og "jeg er glad i deg" eksisterte ikke hjemme hos oss. Vokste opp på 80- og 90-tallet. Jeg husker den ene gangen min mor var syk, og hun hadde garden litt nede, så vi lekte litt med dukkene mine (dvs kledde av og på dem). Mitt lykkeligste minne fra barndommen, og ett av få gode minner. Ellers var det en helt klar vegg mellom voksne og barn, og man hadde ikke kjærlige interaksjoner på tvers av generasjonene.

Anonymkode: 8c025...0ff

[Irak]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Som overskriften antyder lurer jeg på om det er normalt å huske den kjærligheten og nærheten man fikk av foreldre som liten? 
 

Har selv opplevd en barndom uten mye ubetinget kjærlighet og en varm morsfigur, men nå i voksen alder og med egne barn som får kos, klemmer og «jeg er glad i deg» flere ganger daglig, lurer jeg på om det virkelig ikke var noe form for nærhet i min oppvekst eller om jeg på en eller annen måte har glemt det..

Har ikke et eneste minne av at jeg satt inntil min mor, satt på fanget, fikk en klem, lå inntil i senga når jeg skulle sove eller trøst når jeg var lei meg. Men jeg vet ikke hvor mye av det man vanligvis husker i voksen alder, så ønsker å høre andres minner på området❤️

Anonymkode: 50ea1...3c0

Jeg kan heller ikke huske så mye kos og nærhet i barndommen, bortsett fra når mamma ville jeg skulle sitte i ro. Da satt hun meg på fanget og kammet håret mitt. 

Selv er jeg veldig bevisste på det. Barna mine får alltid en klem før de går ut døra om jeg er hjemme og før de legger seg. Noen ganger klemmer vi spontant om vi er veldig glade.

Vi har også hatt mye egentid med å drikke te, se tv og massere hverandre. Massasje gjør at kroppen slapper av. Det er viktig. 

Jeg synes kos og nærhet er viktig med de jeg elsker og er glad i. På deres premisser. Det er jeg nøye på. 

[AnonymBruker]

Min pappa jobbet mye og var veldig sliten når han var hjemme. Men jeg husker at han leste eventyr og fortalte om sin egen barndom. Og at vi tøyset sammen. Og at han alltid sa -«Ja» for eksempel når jeg ville overnatte hos venner. 

Mamma var opptatt av at jeg skulle oppføre meg. Følte ikke at det var den ubetingede kjærligheten men at jeg skulle tilpasse meg. Jeg var nok ikke bare en enkel unge heller skal sies. Og det er en slags kjærlighet i å ønske og gjøre alt for at sitt barn skal bli likt av andre. Hun lot seg gjerne begeistre når jeg hadde laget noe til henne i barnehagen og slikt. 
 

Jeg hadde også en bestemor som ikke var en slik som baker og smiler dagen lang. Litt streng og bestemt. Men om man var snill og grei så fikk man bli med til bakeriet, eller komme innom på en skive og melk. Når bestemor passet var det omtrent som Albert og pappa. Da  gjemte jeg meg og fant på noe tull, mens hun leste avisen og merket ingenting. 
 

I dag er alt på barns premisser. Før i tiden gav de voksne det de ønsket og hadde lyst til selv og man var ofte glad bare for å få være sammen med dem på det de ville. Det er min erfaring. 
 

Det var ikke vanlig å snakke om følelser men det ligger kjærlighet i handlingene.

 

Anonymkode: 3294a...556

[Kristin70]

Ja, det husker jeg, jeg var aldri i tvil om deres kjærlighet til oss barna. Det var klemmer og "jeg er glad i deg", kjælenavn og velmente formaninger. Det var ikke spesielt høylytt eller offentlig, men det var litt pinlig likevel. 

Jeg tror det har bidratt til at jeg er en trygg person. 

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hørt "jeg elsker deg" eller "jeg er glad i deg" fra mine foreldre. Veldig lite nærhet, verken fysisk eller emosjonelt. Det gjør at forholdet mitt til dem i dag er veldig grunt. 

Anonymkode: 50541...2e4

[princeofithilien]

Jeg har ikke så mange konkrete minner, annet enn at mamma hviska "Jeg elsker deg" eller "jeg er glad i deg" til meg når jeg hadde lagt meg om kvelden, vi er ikke en familie som klemmer og koser så mye, men jeg tror ikke noen av oss har vært i tvil om at foreldrene våre ville gjort hva som helst for oss. Det var mye kjærlighet, omtanke og omsorg i hjemmet vårt, selv om det ikke var så mye klemming.  

[AnonymBruker]

Vanskelig å svare på. Jeg husker nok mer det vonde. De sa aldri at de var glade i meg, og egentlig synes jeg ikke de viste det heller. Men jeg tror jeg hadde husket det om jeg hadde fått en klem f.eks.  

Anonymkode: 578fb...42e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Som overskriften antyder lurer jeg på om det er normalt å huske den kjærligheten og nærheten man fikk av foreldre som liten? 
 

Har selv opplevd en barndom uten mye ubetinget kjærlighet og en varm morsfigur, men nå i voksen alder og med egne barn som får kos, klemmer og «jeg er glad i deg» flere ganger daglig, lurer jeg på om det virkelig ikke var noe form for nærhet i min oppvekst eller om jeg på en eller annen måte har glemt det..

Har ikke et eneste minne av at jeg satt inntil min mor, satt på fanget, fikk en klem, lå inntil i senga når jeg skulle sove eller trøst når jeg var lei meg. Men jeg vet ikke hvor mye av det man vanligvis husker i voksen alder, så ønsker å høre andres minner på området❤️

Anonymkode: 50ea1...3c0

Vokste opp med grov omsorgsvikt fra begge foreldre. Aldri en klem eller noe!

Selv gir jeg kjærlighet og omsorg til mine! Og forteller de hver dag hvor glad jeg er i de!

Anonymkode: ad19e...9eb

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det var vanlig eller uvanlig egentlig, men jeg kan ikke huske noe særlig varme fra min mor. Vi måtte inn i stua  og få nattakos når vi skulle legge oss etter at vi hadde stelt oss og pusset tennene. 

Jeg kan ikke huske at mamma trøstet meg om natta, men jeg husker at min pappa løftet på dyna sånn at jeg kunne komme til ham hvis jeg hadde mareritt e.l. Jeg pleide noen ganger å legge meg ved siden av ham når han sov middag på sofaen. 

Jeg husker jeg sa til min mor at jeg var glad i henne (ville jo så gjerne høre det i retur), og fikk beskjed om at jeg måtte slutte å si det så ofte, for det betydde liksom ikke noe når det ble sagt hver dag. Det er et veldig sterkt minne som jeg har båret med meg siden jeg var 5-6 år gammel. 

Anonymkode: 006a8...ea0

[katties]

Nei, ikke fra moren min, men fra stefar, og mest fra bestemor. Min tante hadde også mye kjærlighet. Jeg spurte en gang min egen mor om hvorfor hun aldri gir klemmer. Hun sa at hun liker det ikke - liker ikke ta på folk. Med sine barnebarn er hun kjærlig da: har de mye på fanget, gir klemmer, o.l. Nå gir hun meg klemmer også innimellom, men i barndommen husker jeg egentlig aldri at dette skjedde. Det var liksom som om klemmer var reservert for de hun hadde sex med. 

Moren min gjorde og ofret mye for meg, men hun var ikke så flink til å vise kjærlighet. Det nærmeste jeg kom var vel at vi likte å gå turer og reise sammen, klær, arkitektur og andre temaer vi begge var opptatt av.

Endret 8 timer siden av katties

[AnonymBruker]

Ikke noe spesielt kjærlige foreldre. Vokste opp i 80 årene. Jeg husker min mor strøk meg på kinnet etter at hun kledde på meg lua. Jeg husker hendene hennes, som jeg synes var nydelige. Så husker jeg da hun var gravid, og jeg fikk være hjemme fra barnehagen og sitte på fanget mens hun drakk kaffe og hørte på radio. 

En gang kom hun inn og sa " stakkars deg" og strøk meg på kinnet da jeg hadde vondt i ørene og gråt i senga. Øreverk..

Og det er det jeg kan huske.. 

Anonymkode: 27c32...7ec

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn, men jeg vet at jeg minnes det dårlige best, dessverre. Mistenker at det er en kombinasjon. Har vært mye redd for moren min og opplevd kjærlighet og varme som ustabilt. Samtidig er det nok sant at jeg har en personlighet som lagrer best de dårlige minnene. Derfor har jeg begynt å forsøke å mimre og finne gode minner og gi mindre fokus til de negative.

Det er også mer typisk å ha et problematisk forhold til mor enn far. Det tror jeg handler mye om at det er mor som har vært mest til stede, ikke fordi hun er dame.

Anonymkode: a3a75...18c

[AnonymBruker]

Ekstremt sjeldent vi klemte hjemme, det kan jeg omtrent ikke huske å ha skjedd. Tror kanskje moren min har sagt «glad i deg» et par ganger, absolutt ikke noe som skjedde veldig ofte. 
Følte hun prioriterte jobb og husarbeid, og jeg var mye sint som barn. Det gjorde det sikkert ikke enklere å være glad i meg, men det var jo rett og slett fordi jeg var mye alene, ensom og trist. 
I dag er jeg ikke en klemmer, den eneste jeg klemmer på er samboeren min. Andre mennesker føles bare unaturlig og rart. Er gravid nå med vårt første barn og tar med meg egne erfaringer fra barndommen og skal virkelig få barnet mitt til å føle seg elsket og trygg hver eneste dag, både med ord og klemmer 🥰 

Anonymkode: 0318e...620

[AnonymBruker]

Gikk visstnok i samspving i babytid.

Men jeg husker ingen nærhet, klemmer, komplimenter, oppmuntring osv.

Kom sikkert det og, men det raknet av all omsorgssvikten rundt. 
 

Alle vi søsken er omvendt med våre barn. 
 

Og mor er  annerledes nå. Tok mange år før jeg klarte å si «glad i deg» tilbake. 

Anonymkode: e36a5...d00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Som overskriften antyder lurer jeg på om det er normalt å huske den kjærligheten og nærheten man fikk av foreldre som liten? 
 

Har selv opplevd en barndom uten mye ubetinget kjærlighet og en varm morsfigur, men nå i voksen alder og med egne barn som får kos, klemmer og «jeg er glad i deg» flere ganger daglig, lurer jeg på om det virkelig ikke var noe form for nærhet i min oppvekst eller om jeg på en eller annen måte har glemt det..

Har ikke et eneste minne av at jeg satt inntil min mor, satt på fanget, fikk en klem, lå inntil i senga når jeg skulle sove eller trøst når jeg var lei meg. Men jeg vet ikke hvor mye av det man vanligvis husker i voksen alder, så ønsker å høre andres minner på området❤️

Anonymkode: 50ea1...3c0

Spørs hvordan du tenker på det. Min mor er ikke glad i meg, det har jeg akseptert og godtatt, men.. Da jeg var 18 år så begynte jeg i en fulltidsjobb og sjefen der, var på samme alder som min mor. Hun så på meg som om jeg var en av hennes barn og behandlet meg med en omsorg og kjærlighet som jeg aldri hadde opplevd før og som jeg fortsatt ikke har følt maken til. Jeg blir ennå, som 35 år, varm når jeg tenker på henne ❤️ Det er den første og eneste gangen i løpet av mitt liv at jeg har tenkt at noen har vært glad i meg. 

Anonymkode: e8a66...4fb

[AnonymBruker]

Under pandemien ble det slutt på å gji hverandre klemmer, men samtidig  ble det  reist spørsmål når folk  begynte å klemme hverandre. ?

Tråkket mine barnesko på begynnelsen av 1950 talet, og kan ikkje minnes ein fekk noen klemmer fra verken mor eller far, og heller ikkje seinere under oppveksten. 

Foreldregernrasjonen på denne tida hadde ikkje for vane å gå rundt å klemme på hverandre.  Det var ikkje vanleg å kondolere med  klemmer som idag.   Har ein ikkje fått klemmer under oppveksten så kan ein ikkje påregne å ha omstilt seg å gi klemmer i voksenalderen, 

.

Anonymkode: 2477e...475

[LeneXCII]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Husker dere kjærlighet og nærhet fra foreldre i oppveksten?

Anonymkode: 50ea1...3c0

Ja, det vil jeg si, har mange gode minner.  Men jeg ble også utfordret for å bli selvstendig.