Er så lei meg nå

[AnonymBruker]

Foreldrene mine behandler meg som et barn. Dette gjør de på grunn av Asperger diagnosen min, det har de sagt. Nå har jeg snakket med dem og sagt at jeg krever at de slutter å behandle meg som et barn og begynner å behandle meg som en voksen siden jeg tross alt snart er 30. Pappa ble rasende og sa det ikke var aktuelt og mamma begynte å gråte og sa at det ikke føles riktig å begynne å behandle meg som en voksen. Jeg skjønner ikke problemet. Jeg lever et helt vanlig liv med jobb og økonomi som jeg styrer selv, og jeg bor i en egen leilighet. Jeg oppfører meg ikke som et barn en gang. Jeg skjønner ikke hvorfor de mener at diagnosen i seg selv er nok til å behandle meg som et barn. De tar ofte over styringen når de er her og de syns jeg ikke er ok. Det er det slutt på nå. Regner med det er kontrollbehov dette her handler om og at de er redde for å miste kontrollen over meg. Jeg sa at de må slutte med dette ellers så må jeg faktisk ta litt avstand fra dem en stund. Fikk høre at sånn sier jeg ikke til dem 🙄  Flere med samme diagnose her som opplever noe av det samme? 

Og for de som mener dette er troll. Det er desverre ikke det.

Anonymkode: 27352...0f3

[Rotemor]

Det høres ut som en ganske vanlig konflikt foreldre og barn har i en utbryterfase.

Alle parter må venne seg til forandring. Helt normalt med unntak av at du har vært voksen lengre enn de fleste andre.

[AnonymBruker]

absolutt ikke greit. hadde litt samme problem med mine bare med adhd, jeg er gift, bor i en annen by og har jobb. eneste som funket var å ta avstand. spess når de ikke hører på hva du sier, om du ikke lar dine grenser bli sutte først så lar du de trakke på deg som en dørmatte. ikke del mer enn du må, snakk kun med de om "normale temaer" (hvordan det går med dem, ting som skjer på jobb osvosv) hvis de styrer samtalen i en annen retning bytt tema tilbake eller si at det vil du ikke snakke om. dette er supervanskelig og alle situasjoner er forskjellige og du må gjøre det du føler er rett

Anonymkode: 889d5...dc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Foreldrene mine behandler meg som et barn. Dette gjør de på grunn av Asperger diagnosen min, det har de sagt. Nå har jeg snakket med dem og sagt at jeg krever at de slutter å behandle meg som et barn og begynner å behandle meg som en voksen siden jeg tross alt snart er 30. Pappa ble rasende og sa det ikke var aktuelt og mamma begynte å gråte og sa at det ikke føles riktig å begynne å behandle meg som en voksen. Jeg skjønner ikke problemet. Jeg lever et helt vanlig liv med jobb og økonomi som jeg styrer selv, og jeg bor i en egen leilighet. Jeg oppfører meg ikke som et barn en gang. Jeg skjønner ikke hvorfor de mener at diagnosen i seg selv er nok til å behandle meg som et barn. De tar ofte over styringen når de er her og de syns jeg ikke er ok. Det er det slutt på nå. Regner med det er kontrollbehov dette her handler om og at de er redde for å miste kontrollen over meg. Jeg sa at de må slutte med dette ellers så må jeg faktisk ta litt avstand fra dem en stund. Fikk høre at sånn sier jeg ikke til dem 🙄  Flere med samme diagnose her som opplever noe av det samme? 

Og for de som mener dette er troll. Det er desverre ikke det.

Anonymkode: 27352...0f3

Høres sykt ut😳

Jeg har utdanning, god jobb, bor alene med barna mine i egen leilighet. Tenk om mine foreldre skulle behandle meg som et barn bare pga audhd-diagnosen min😳🫣

Du har sagt hva som skjer om de ikke slutter å behandle deg slik, og det virker ikke som det gikk inn… Så da må du ta avstand en stund. Vis at du mener det!

Anonymkode: bbabd...c94

[AnonymBruker]

Finnes det ikke en Asperger-forening eller noe slikt som kan hjelpe deg med dette? Sikkert ikke et ukjent fenomen, og kanskje finnes det noen som kan megle/snakke med foreldrene dine. 

Anonymkode: b14bc...59c

[AnonymBruker]

Rotemor skrev (2 timer siden):

Det høres ut som en ganske vanlig konflikt foreldre og barn har i en utbryterfase.

Alle parter må venne seg til forandring. Helt normalt med unntak av at du har vært voksen lengre enn de fleste andre.

Helt normalt??? 

Nei det er ikke normalt. Ikke uvanlig kanskje, men ikke normalt. 

Anonymkode: 27ec0...e01

[AnonymBruker]

På hvilken måte behandler de deg som et barn?

Sliter du feks med hygiene som mange aspier gjør? 

Anonymkode: 8b168...201

[AnonymBruker]

Tror litt avstand høres ut som en god ide. Da får de selv sett at du klarer deg finfint uten deres innblanding. 

Anonymkode: 1b722...b46

[AnonymBruker]

Jeg er mor til en jente på 12 med aspergers, og jeg håper virkelig hun vil klare seg like bra som deg når hun blir voksen! Det er fantastisk å ha klart seg med jobb, bo selvstendig osv!

Tenker på to ting her:

1. Min datter synes at jeg detaljstyrer livet hennes men  det eneste jeg forlanger av henne er at hun spiser, og vasker seg. Hun kan bli enormt rasende når jeg påpeker at det er middag, for eksempel. Men her kommer jo også tenåringshormonene inn... Så det KAN være at foreldrene dine gjør en del ting i beste mening som du ikke har tenkt på. Men ut ifra det du skriver, tror jeg egentlig at det er hos dem problemet ligger, ikke hos deg. Kanskje de ikke har klart å venne seg til tanken på at du har blitt voksen, og tror de må passe på deg like mye som før? 

2: Autisme er arvelig. Kan det være at noen (din far?) også har aspergers, og har et kontrollbehov og en rigiditet som går utover deg nå?

Anonymkode: 17ed8...3aa

[Meowmere]

Behandle de som barn tilbake. Snakk til de som om de var tre år. 

[xQueenKx]

Hei!

Jeg har lite erfaring med Asperger, men jeg vet hvert fall at det er ulike grader av det? Jeg får inntrykk av at du fungerer godt, og at du klarer deg fint. Jeg har venner som har Asperger, og de har hus, barn, jobb osv. Klarer seg veldig fint. Uansett hvordan funksjonsnivået ditt hadde vært, så er du 30. Så lenge du ikke er umyndiggjort, har de ingenting med å behandle deg som et barn. Hva er det de vil kontrollere så fælt da?

Når det er sagt, jeg begynner å pushe 40, jeg er nevrotypisk og jeg eier hus, har barn og har styr på livet mitt. Mine foreldre behandler meg fortsatt som et barn innimellom, de sier det er vanskelig å gi slipp på kontrollen. Kanskje det er dette som er greia for dine foreldre også? Særlig hvis du har hatt og har spesielle behov? De må uansett innse at du er et voksent individ og at du må få leve livet ditt som et voksent menneske.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Finnes det ikke en Asperger-forening eller noe slikt som kan hjelpe deg med dette? Sikkert ikke et ukjent fenomen, og kanskje finnes det noen som kan megle/snakke med foreldrene dine. 

Anonymkode: b14bc...59c

Det har jeg ikke hørt om, men kan undersøke saken 🙂

Anonymkode: 27352...0f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

På hvilken måte behandler de deg som et barn?

Sliter du feks med hygiene som mange aspier gjør? 

Anonymkode: 8b168...201

På den måten at de mener jeg ikke klarer så mye selv, og de snakker ikke til meg som en voksen, men mer som en 10-åring. Og er sier også at det er pl grunn av diagnose. De ikke behandler meg som voksen.  Jeg trenger ikke hjelp til hygiene. Jeg elsker å dusje, helst hver  dag, og ha det rent hjemme 🙂

Anonymkode: 27352...0f3

[Rotemor]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Helt normalt??? 

Nei det er ikke normalt. Ikke uvanlig kanskje, men ikke normalt. 

Anonymkode: 27ec0...e01

Du hoppet over «ganske vanlig» for å argumentere for et senere bruk av ordet «normalt». Det forteller mer om deg enn et diskuterbart uheldig valg av ord du valgte å plukke ut av sammenhengen.

Finn på noe bedre.

Endret 22. januar av Rotemor

[Honey Dew]

Kutt ut foreldrene dine hvis de ikke kan respektere deg. Da vil du få det så mye bedre.

[Stor pike]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Finnes det ikke en Asperger-forening eller noe slikt som kan hjelpe deg med dette? Sikkert ikke et ukjent fenomen, og kanskje finnes det noen som kan megle/snakke med foreldrene dine. 

Anonymkode: b14bc...59c

Autismeforeningen 

Ellers, ts, jeg har en sønn med Asperger som har hevdet han er voksen siden han var 15 eller noe, og blir syyykt fornærmet om vi sier at han muligens er voksen i alder (han er 19 nå). Men han er ikke moden nok til å være voksen og han vil liksom ikke forstå. 

[AnonymBruker]

Dette har du skrevet om noen ganger før her inne. Jeg gjenkjenner innlegget og det ser ikke ut til at dere har kommet særlig lenger. 

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har et voksent barn med ulike diagnoser som ringer hjem 30 ganger for dagen og spør om ulike ting og som er lite selvstendig. Det hender han sier at jeg behandler han som et barn og noen ganger er det rett, men som jeg svarer, en må oppføre seg som en voksen, for å bli behandlet som en. Kan det ligge noe i dette hos deg også? 

Dere kan få hjelp til å få en bedre kommunikasjon og relasjon eks hos familievernkontoret. Men du må nok være beredt på å møte dem på halvveien. Dette er nok ikke deres skyld alene, men at dere har kommet inn i en usunn sirkel, det er vanskelig å bryte ut av. 

Anonymkode: f2e52...8a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

På den måten at de mener jeg ikke klarer så mye selv, og de snakker ikke til meg som en voksen, men mer som en 10-åring. Og er sier også at det er pl grunn av diagnose. De ikke behandler meg som voksen.  Jeg trenger ikke hjelp til hygiene. Jeg elsker å dusje, helst hver  dag, og ha det rent hjemme 🙂

Anonymkode: 27352...0f3

Jeg synes fortsatt det er litt vanskelig å få grep om hva de gjør feil. 

Man vil jo på en måte alltid være "barnet". Mamma kan si ting som "natt, natt, skatt" (Det gjør man ikke til voksne), men det er jo bare en koselig greie. 

Hun kan også korrigere meg om jeg vasker på en annen måte enn henne, eller kutter grønnsaker "feil", men da sier jeg bare humoristisk "men nå er dette mitt hus, mamma". 

Og hun er fortsatt veldig bekymret hvis jeg er ute og reiser, og ønsker melding om at jeg er fremme. Og er jeg hjemme på besøk får jeg "hvem/hvor/når" runden, selv om jeg er i 40-årene, og har bodd "hjemmefra" mer enn halve livet. 

Anonymkode: a898c...2e1

[AnonymBruker]

Du må konkretisere. Hva er det de gjør som du føler er å behandle deg som et barn? 

Anonymkode: e1c9e...248

[AnonymBruker]

Jeg har fysisk funksjonshemming og jeg opplever det samme. Har kontakt med noen med liknende funksjonshemming og flere av dem opplever det samme. Jeg blir altså så lei... De var overbeskyttende når jeg var ung, det er forståelig selv om det var å gjøre meg en stor bjørnetjeneste, men at de fortsetter på samme måte når jeg er voksen er bare fornærmende. Jeg klarer meg selv i hverdagen, har bodd for meg selv siden jeg var student. Det er overbeskyttende tone når de snakker til meg og detaljstyring av alt mulig. Jeg kan ikke bestemme hvilken stol jeg skal sitte på en gang. Jeg må holde en viss avstand og være veldig tålmodig med dem de gangene vi møtes, ellers blir vi rett og slett uvenner.

Anonymkode: efc67...fd4