Vanlig å slå seg til ro med første samboer tidlig i 20-årene?

[AnonymBruker]

Ikke kast bort de beste årene av livet ditt på et langvarig forhold. 20-årene er den eneste perioden i livet hvor man kan gjøre alle de tingene som gjør livet verdt å leve. De bør brukes på opplevelser, læring, reising, kulturer, sosiale erfaringer, seksuelle erfaringer, prøving og feiling, og å lære deg selv å kjenne. 

Det er nok av tid til å være kjedelig når du blir gammel og 35+. Da kan du du ete fredagstacoen din og se Hver gang vi møtes, og legge deg tidlig. 

Anonymkode: 6a339...b3b

[AnonymBruker]

Vi var 21 og 23, midt i studier begge to. Jeg hadde bodd for meg selv fra jeg var 19, hatt diverse forhold, og stortrivdes egentlig som fri og ung. Men det var bare helt rett, på alle måter, det var oss to fra første gang vi traff hverandre. Og nå er det 23 veldig lykkelige og stabile år siden. 

Men vanlig er det ikke. De fleste venninnene mine traff mannen litt senere, og hadde et havarert samboerskap bak seg først. 

Anonymkode: b6ffb...64a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ikke kast bort de beste årene av livet ditt på et langvarig forhold. 20-årene er den eneste perioden i livet hvor man kan gjøre alle de tingene som gjør livet verdt å leve. De bør brukes på opplevelser, læring, reising, kulturer, sosiale erfaringer, seksuelle erfaringer, prøving og feiling, og å lære deg selv å kjenne. 

Det er nok av tid til å være kjedelig når du blir gammel og 35+. Da kan du du ete fredagstacoen din og se Hver gang vi møtes, og legge deg tidlig. 

Anonymkode: 6a339...b3b

Alle de tingene du nevner kan man gjøre sammen med en kjæreste, reising er gøyere om man er 2 enn alene. Og man har oftest mer sex med en fast partner som ung, enn som singel, så den erfaringen er bedre. Betyr ikke at det passer for alle, you do you😁

Anonymkode: 8edfa...b52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Litt spesielt å ikke være alene og klare bo for seg selv i noen år før man blir samboer, synes jeg. Flytter rett fra pike/gutterommet og inn med samboer? Klarer man ikke stå på egne bein? Man vet iallefall ikke hva det innebærer å stå på egne bein dersom man lever livet slik, avhengig av foreldre og så avhengig av en kjæreste. Null selvstendighet.

Men det finnes mange mennesker som ikke klarer seg alene. Mange føler seg for svake og sårbare til å leve alene en eneste dag. 

Anonymkode: 158eb...a95

Min historie er 19 år i barndomshjemmet, med lykkelige og stabile foreldre. 2 år i kollektiv, med det som ble mine nærmeste venner. Og nå 23 år med mannen. I det hele tatt et dønn lykkelig liv der jeg alltid har hatt mye kjærlighet tett på. 

På hvilken måte mener du at jeg er lite selvstendig? Om jeg plutselig måtte bo alene i morgen ser jeg ikke hva jeg ikke skulle klart? 

Anonymkode: b6ffb...64a

[AnonymBruker]

Flyttet hjemmefra, bodde et par år i studentbolig, deretter par år i bokollektiv med mannen jeg møtte der, så egen leilighet sammen, hadde vært sammen i 9 år da vi giftet oss, har nå holdt sammen i 28 år.  Vi startet sammen på hvert vårt rom i kollektiv, men fant ut at vi heller ville bo bare oss to når det likevel ble utskiftninger i bofellesskapet. Barn kom først når vi var ferdig med all utdannelse og hadde begynt å jobbe og hadde vært sammen i ti år. År vi brukte til å reise mye. Begge to hadde hatt kjærester og flere seksuelle partnere før vi møtte hverandre. 

At jeg aldri har bodd i egen leilighet synes jeg ikke er så viktig, jeg måtte jo klare alt selv i både studentbolig og bokollektiv, bare måtte dele kjøkken og delvis bad med noen andre. 

Anonymkode: 7c310...389

[AnonymBruker]

Tja, ble sammen som 19 åringer, kjøpte leilighet da vi var 21, hus da vi var 23. Et par unger er det blitt osv. 

Vanlig vet jeg ikke, men det ble jo bare sånn. Hvorfor skulle vi finne andre når vi trivdes sammen?

Anonymkode: 47ada...40b

[Gipetto]

Vi begge var 21 da vi møttes, idag er vi straks 30, eier vi vår andre bolig sammen og har to barn. Å si at det har vært lett å holde sammen er en overdrivelse, men akkurat nå har vi det så bra som vi aldri har hatt det før. 

[AnonymBruker]

Jeg flyttet ut da jeg var 19, reiste rundt og bodde og jobbet i 4 ulike land. Møtte min samboer da jeg var 23 og han 25, og vi flyttet sammen til en annen by for å studere. Nå er vi i 30-årene, kjøpt bolig sammen, ingen barn, men skal gifte oss snart 😊 

Synes absolutt ikke jeg har «kastet» bort 20-årene for å si det sånn (med unntak av noen år med COVID da) 

Anonymkode: 8cde2...959

[monican94]

Vanlig tja, skjer for noen men for flertallet ikke vil jeg vel si utfra de jeg kjenner til. De som bare er kjærester ved 21-22 år er det kanskje sjeldnere at varer enn de som blir samboere ved samme alder, blur man først samboere trur jeg den indre forpliktelsen og innsatsen også er høyere 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke kast bort de beste årene av livet ditt på et langvarig forhold. 20-årene er den eneste perioden i livet hvor man kan gjøre alle de tingene som gjør livet verdt å leve. De bør brukes på opplevelser, læring, reising, kulturer, sosiale erfaringer, seksuelle erfaringer, prøving og feiling, og å lære deg selv å kjenne. 

Det er nok av tid til å være kjedelig når du blir gammel og 35+. Da kan du du ete fredagstacoen din og se Hver gang vi møtes, og legge deg tidlig. 

Anonymkode: 6a339...b3b

Om en kjæreste hindrer deg i noe av dette (med unntak av enda flere seksuelle erfaringer) så bør du virkelig gå videre, uansett om du er 20 eller 40. 

Jeg har vært sammen med mannen siden jeg var 21. Og har aldri blitt holdt tilbake når det gjelder utdannelse, læring, karriere, noe sosialt, eller noe som helst. Om noe har han bidratt til at jeg vokser, da vi er hverandres heiagjeng og største støtte i livet. 

Anonymkode: b6ffb...64a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.1.2025 den 15.21):

Litt spesielt å ikke være alene og klare bo for seg selv i noen år før man blir samboer, synes jeg. Flytter rett fra pike/gutterommet og inn med samboer? Klarer man ikke stå på egne bein? Man vet iallefall ikke hva det innebærer å stå på egne bein dersom man lever livet slik, avhengig av foreldre og så avhengig av en kjæreste. Null selvstendighet.

Men det finnes mange mennesker som ikke klarer seg alene. Mange føler seg for svake og sårbare til å leve alene en eneste dag. 

Anonymkode: 158eb...a95

Noen av oss flyttet hjemmefra som 16-åringer og rakk fint å bo noen år alene først. For vår del rakk vi også å bo fra hverandre en periode før vi ble samboere på grunn av studier/avstandsforhold.

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Ikke kast bort de beste årene av livet ditt på et langvarig forhold. 20-årene er den eneste perioden i livet hvor man kan gjøre alle de tingene som gjør livet verdt å leve. De bør brukes på opplevelser, læring, reising, kulturer, sosiale erfaringer, seksuelle erfaringer, prøving og feiling, og å lære deg selv å kjenne. 

Det er nok av tid til å være kjedelig når du blir gammel og 35+. Da kan du du ete fredagstacoen din og se Hver gang vi møtes, og legge deg tidlig. 

Anonymkode: 6a339...b3b

Det eneste av det du ramser opp som jeg ikke har gjort, er å ligge rundt (seksuelle erfaringer har jeg rikelig av da). Det hadde jeg neppe gjort uansett. Men så går jeg sikkert i kategorien kjedelig, selv om jeg verken spiser fredagstaco, ser "hver gang vi møtes" eller legger meg tidlig. 

Anonymkode: 2441b...6f6

[AnonymBruker]

Fantastisk om man møter den rette i ung alder. Da stifter du familie og lever et fint liv. Når barna flytter ut er dere fremdeles unge og kan reise, kose dere, oppleve å leke med barnebarna osv.

I dag er det så inn å slå seg til ro i 30-åra. Gjorde det selv, men anbefaler det ikke. Når barna flytter ut er jeg gammel. Når de får barn er jeg for gammel til å hjelpe de skikkelig.

Anonymkode: 6a80d...c80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.1.2025 den 20.45):

I dagens samfunn, er det vanlig at noen som blir sammen når de er 21-22 og flytter sammen, forblir sammen og får barn sammen? At den første og beste nesten er den rette?

 

Anonymkode: 9e699...1c3

For mange er det det. Men alle jeg kjenner som har gjort det, har slått opp innen 5-15 år. Det varer ikke for evig, og er ofte ulykkelig lenge. Man blir co-dependent og det er grunnen til at man forblir sammen.

Anonymkode: 6cbce...eac

[AnonymBruker]

Jeg har også litt troen på at man gjerne bare er sammen videre utover i 20 årene, fordi det kjennes trygt og godt og man tørr ikke noe annet, man har gjerne ikke erfaring med noe annet heller. Så om de som finner hverandre i så ung og forblir sammen, faktisk er lykkelige, det har jeg mine tvil om. Jeg har utviklet meg såpass mye fra tidlig 20 årene at jeg hadde ikke klart å ha samme partner, men normer vel gjerne litt mer a4 og kjedelig. Aner ikke. 

Anonymkode: 054b4...493

[AnonymBruker]

De av venninnene mine som holdt på kjæresten de fikk da de var 19-22, de skilte seg rundt 35-40. De har nye forhold nå.

Anonymkode: 7a58d...a53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.1.2025 den 9.48):

Min historie er 19 år i barndomshjemmet, med lykkelige og stabile foreldre. 2 år i kollektiv, med det som ble mine nærmeste venner. Og nå 23 år med mannen. I det hele tatt et dønn lykkelig liv der jeg alltid har hatt mye kjærlighet tett på. 

På hvilken måte mener du at jeg er lite selvstendig? Om jeg plutselig måtte bo alene i morgen ser jeg ikke hva jeg ikke skulle klart? 

Anonymkode: b6ffb...64a

Har du virkelig aldri bodd en eneste måned alene i ditt liv? Og du tror at du er selvstendig?  

Anonymkode: 158eb...a95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.1.2025 den 21.10):

Vi ble sammen som 21 og 22 år. Første ordentlige forhold for oss begge. Fortsatt sammen nå 18 år senere - to barn. 

Anonymkode: 3590a...235

Nøyaktig samme historie her🥰

Anonymkode: a29e5...e5d

[AnonymBruker]

Det var ganske vanlig før i tiden, og i mange andre land. Men nå er det vel 40% sjanse. 

Anonymkode: 5a416...ac8

[AnonymBruker]

Jeg og mannen min ble begge sammen med hver vår partner da vi var rundt 19-21 år, altså før vi møttes. 

For begge varte dette rundt 8 år, vi hadde kjøpt boliger og var tilsynelatende stødige og etablerte. Så kom 30 årene rundt hjørnet og vi møttes. Fant ut at begge hadde "slått seg til ro" fordi det var stabilt og det var trygt, men at det egentlig ikke føltes riktig så vi gjorde det slutt og satset på hverandre.  

Vi giftet oss og fikk barn noen år etter vi ble sammen. Poenget er vel at ingen av oss så etter noen ny, fordi alt var jo greit. Men så møter du den som klaffer skikkelig, og det gjør en jo ikke alltid på første forsøk, da tror jeg du er veldig heldig! 

Vi er ihvertfall glade for at vi møtte hverandre litt senere i livet. Vi har opplevd de voldsomme endringene i oss selv som gjerne skjer i 20årene. 

I omgangskretsen min er det ingen som endte opp med sin første samboer sånn mtp. barn og giftemål. Men jeg vet absolutt at det skjer.  

Anonymkode: f6f01...bc5

[AnonymBruker]

Dette blir selvsagt svogerforskning, men i min omgangskrets er det sånn ca 50/50. Jeg har akkurat fylt 50, og blant mine 10 nærmeste er det fire som fremdeles er samboer/gift med den første de flyttet sammen med. Den femte gikk nettopp gjennom et samlivsbrudd etter 26 (!!) år som samboere. Resten av oss har hatt mer enn én. 

Anonymkode: 817fa...6b4