Dere med helseangst

[AnonymBruker]

Hei! 😊
Spørsmål til dere som sliter med helseangst. 

hvor lenge har du hatt det? Hvorfor tror du at du fikk det ?

og hva er du redd for? 

Anonymkode: 54854...586

[AnonymBruker]

Jeg fikk det når jeg var 15 år. Hadde det til langt inne i 30-årene. Regner meg som frisk nå. Jeg tenker det handler om genetikk og miljø, da det er mennesker med noen snev++ av psykisk sykdom på minst 3 grener av familien. Hva jeg var redd for var jo å dø, da... Bunner ikke helseangst stort sett i det?

Anonymkode: df64f...9a8

[AnonymBruker]

Jeg har nok alltid hatt det i liten grad, men det tok helt av for et par tre år siden. Kan ikke føle et symptom på noe som helst uten at jeg tror jeg er alvorlig syk. Jeg har fått det fordi at min mor led av en form for munchausen by proxy. Hun gjorde meg ikke syk men, når vi barna hadde feber eller noe annet småtterier så blåste hun det ut av proporsjoner og oppførte seg rundt oss som om vi var dausjuke. Vi ble proppet fulle av medisiner vi ikke trengte, ble nektet å spise enkelte ting og fortalt at vi var allergisk for alt mulig rart vi overhodet ikke reagerte på. Sånn sett så lærte jeg meg at sykdom er noe livsfarlig som en skal passe seg for. Jeg er ikke direkte redd for å dø, men jeg er redd for veien dit og jeg vil ikke gå glipp av livet. Det jeg er mest redd for er å få sykdommer som gjør at jeg blir invalidisert.

Anonymkode: 6bee4...951

[AnonymBruker]

Har hatt det siden jeg var liten, ble holdt fast som liten av flere voksne og stukket igjen og igjen og igjen. Siden den gang har jeg vært livredd alle i hvitt. Så hadde jeg en opplevelse som voksen med en veldig traumatisk greie, behandlingen var absolutt livsnødvendig, men ekstremt vanskelig, måtte ligge på intensiven og hadde panikk nesten konstant. Og det forsterket bare angsten. Brakk noe for noen år siden og måtte ha både operasjon og fysioterapi på sykehuset i lang tid. Og da ble nok angsten litt bedre faktisk, at jeg ikke var like redd fysioen etterhvert. Eksponeringsterapi. Er ikke redd fastlegen min lenger, har hatt han i vel 8 år, men er jo der så og si aldri. Har noen helseutfordringer nå og måtte legges inn, veldig vanskelig for meg å si nøyaktig hva jeg er redd for (sa nei til innleggelse først og det ble utsatt, men måtte etterhvert). Men jeg vet veldig godt selv at jeg må si jeg er redd, og må ha både gode forklaringer, være med på planer og godta ting først. 
Det mest ironiske for min del er at jeg selv er helsepersonell og jobber på sykehuset (med hvit uniform ja). 😅

Anonymkode: ee277...f3d

[AnonymBruker]

Har alltid vært redd for å dø, og dermed hatt mye bekymringer og angst rundt helsa opp gjennom. Da jeg var liten, var jeg livredd for å bli blind, men dette har heldigvis gått nesten helt over. Tror det hjalp da jeg lærte at det å være blind ikke alltid betyr å ikke se noe som helst, og at de færreste kun ser mørke.
Jeg var også litt redd for alt som har med hjertet å gjøre. Da jeg var ung tenkte jeg ikke så mye over det. Nå i voksen alder har dette forsterket seg siden jeg begynner å bli gammel, og i tillegg er mye plaget med ekstraslag o.l.

Jeg hater skrikende overskrifter i avisene av typen "Advarer mot disse symptomene!" o.l., og jeg kjenner helseangsten blusser opp.

Anonymkode: 636af...a07