Jeg har så lyst til å forlate mannen min

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hvorfor MÅ dere bo sammen? Hvorfor kan dere ikke feks kjøpe en tomannsbolig sammen? Lage en dør i midten, ha ungene springende mellom. Og så går dere voksne på date eller forblir single eller hva dere nå enn lyster?

Hvor får voksne denne ideen fra, at det å være foreldre til felles barn uten å samtidig være et par er definert av de foreldrene som ikke lykkes med den oppgaven? Av de foreldrene som kaster ungene fremfor bussen heller enn seg selv? De foreldrene som flytter langt unna hverandre, som krangler, som lat ungene ta støyten av et samlivsbrudd heller enn å oppføre seg som - voksne?

Hva med å la de mange velfungerende og gode ikke-samboende foreldrene definere rollen som felles foreldre, uten felles bolig? Finnes bråtevis av dem. De bor i tomannsboliger eller rekkehus, de flytter ut og inn av barnas permanente bolig, de bor i to etasjer i samme hus, eller i nabohuset. De feirer jul og bursdager sammen og er gode venner med hverandre og hverandres nye partnere. De er - velfungerende voksne.

Anonymkode: 4cc35...880

I drømmeland ja.

Anonymkode: 4b9ae...638

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Terskelen for splitte en familie er så lavt at jeg blir helt matt. 

Splitte familie med barn og tvinge barna til å gå gjennom skilsmisse fordi fitta ikke blir våt lenger og hjertet ikke får sommerfugler lenger -,- 

Tror folk at et forhold skal være bare dans på roser, hvor man har fantastisk sex året rundt og at man er stupforelsket hele tiden? 

Og han gjør ikke noe galt engang(les.ikke vold eller utroskap i bildet). Du kjeder deg og det må barna betale for.  

Anonymkode: 53490...8b4

Hvem er det du sikter til her? Meg?? Jeg prøver jo virkelig alt her for å bevare forholdet. Hvor lenge skal man holde ut før man går mener du? Og hvis man er mannen og har ei kone som ikke vil ha nærhet med han lengre, fortjener han å leve sånn? Eller skal jeg bare lukke øynene mens det skjer og ta meg sammen selv om jeg ikke takler det? Mener du at to voksnes liv skal forbli sånn, for at barna kanskje vil bli litt skadelidende av en skillsmisse? Så de kan bli voksne og lide under samme forhold fordi de har lært at voksne holder sammen selv om kjærligheten er borte? Jeg gjør så godt jeg kan her, og har åpenbart ikke forlatt han men her synes jeg du er veldig sneversynt

 

TS

Anonymkode: 69e43...f52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Terskelen for splitte en familie er så lavt at jeg blir helt matt. 

Splitte familie med barn og tvinge barna til å gå gjennom skilsmisse fordi fitta ikke blir våt lenger og hjertet ikke får sommerfugler lenger -,- 

Tror folk at et forhold skal være bare dans på roser, hvor man har fantastisk sex året rundt og at man er stupforelsket hele tiden? 

Og han gjør ikke noe galt engang(les.ikke vold eller utroskap i bildet). Du kjeder deg og det må barna betale for.  

Anonymkode: 53490...8b4

Ja jeg skilte meg dessverre alt for kjapt. Hadde hatt det tungt i mange år, og mistet meg selv fullstendig underveis i ekteskapet. Men det var helt feil valg jeg tok likevel. Jeg var bare så utrolig utbrent at jeg så ikke en annen løsning der og da😭

Anonymkode: b0d4f...955

[AnonymBruker]

Dumme mannen... 

Anonymkode: 77324...dbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Men hvorfor? Han har ikke gjort noe særlig galt. Vi er elementært veldig forskjellige, noe jeg har kjent mer og mer på etter hvert som barna har blitt større. Jeg har sluttet å elske han. Takler ikke nærhet med han og har lyst til å bryte. Men så har vi tre barn da…. Som jeg ikke ønsker dette for. Vi fungerer veldig fint i hverdagen, krangler aldri og hjulene går rundt på en måte, men jeg ser dessverre mer på han som et familiemedlem enn noe annet. Kommer man seg ut av dette og tilbake til kjærligheten eller er det dødsdømt og bør jeg bare rive av plasteret? Har slitt med dette i 1,5 år nå. Vi får til parterapi og jeg føler jeg har prøvd det meste. Kan sexolog være til hjelp?

Anonymkode: 69e43...f52

Så det er du som er problemet? Ikke mannen. Det var noe nytt... 

Anonymkode: 77324...dbc

[Irak]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Men hvorfor? Han har ikke gjort noe særlig galt. Vi er elementært veldig forskjellige, noe jeg har kjent mer og mer på etter hvert som barna har blitt større. Jeg har sluttet å elske han. Takler ikke nærhet med han og har lyst til å bryte. Men så har vi tre barn da…. Som jeg ikke ønsker dette for. Vi fungerer veldig fint i hverdagen, krangler aldri og hjulene går rundt på en måte, men jeg ser dessverre mer på han som et familiemedlem enn noe annet. Kommer man seg ut av dette og tilbake til kjærligheten eller er det dødsdømt og bør jeg bare rive av plasteret? Har slitt med dette i 1,5 år nå. Vi får til parterapi og jeg føler jeg har prøvd det meste. Kan sexolog være til hjelp?

Anonymkode: 69e43...f52

Jeg så mine foreldre holde sammen for oss. Barnas skyld. Det var helt forferdelig. Mange som sier at man skal holde sammen for barnas skyld. Jeg sier det motsatte. Gå fra hverandre for barnas skyld. 

Barna fortjener å se foreldrene sine lykkelige, og barn forstår mye mer enn det man tror.

Jeg var som barn vitne til at min egen mamma trakk seg unna min pappa når de var gift, bare for at han ville gi henne en klem. Det var helt grusomt å se på! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Når en kvinne er ferdig med enn mann, er hun ferdig. Du kan selvsagt holde sammen for barnas skyld, men de årene får du aldri igjen. Jeg skilte meg for barnas skyld, jeg og barna blomstret. Livet er for kort til å leve med en du har sluttet å like. 

Anonymkode: 4b9ae...638

Er dette kjønnsspesifikt? Tror jeg ikke

Anonymkode: 1200c...07e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ingen skiller seg for "barnas skyld". Man tenker på seg selv. Og bare det. Mulig det gir bedre samvittighet å overbevise seg om noe annet.

Anonymkode: dde5f...84a

Hadde mine foreldre tenkt på meg så hadde de skilt seg som jeg ba de gjøre da jeg var 7 år.

Anonymkode: e6b8a...f60

[AnonymBruker]

Jeg ble i et forhold i 15 pga barna og økonomisk (klarte meg ikke alene).

Forholdet var helt grusomt. Vi var helt forskjellige og levde som iskalde mennesker under samme tak.

Det var helt fantastisk den dagen jeg flyttet med barna. Uvirkelig, skremmende men med en frihet jeg aldri før har kjent. 

Jeg sa til barna at pappa og jeg er ikke kjærester lenger. Da svarte bare barnet: Men det har dere ikke vært på flere år. 

Barn får med seg mye mer enn vi tror. 

Anonymkode: 2eb1a...235

[AnonymBruker]

I gode og onde dager my ass. Ikke i gode og kjedelige dager en gang.

Anonymkode: a37c6...4a8

[AnonymBruker]

Synes ikke du skal gå før du har prøvd å snu hver en stein for å få ting til igjen. 

Her må du nok gå i deg selv og eksperimentere for å få tilbake romantikk, kjemi, sex og følelser. By på noe nytt og annerledes. Ta initiativ. Ikke sitt og vent på noe som aldri kommer, og ikke gjør det samme om igjen og om igjen der du forventer et annet resultat. 

Tenk HELT NYTT. Og legg sjel og kropp i det på veien. Se om du får han med deg. Det gjør du nok om du trykker på riktige knapper. Iallfall på noe for du han med. 

Jeg mener dette oppriktig og seriøst. Alt for mange bruker parforholdet som hvilepute, og anstrenger seg altfor lite der de tyr til venting og lette løsninger - der alt ender med brudd uten at noen gjorde det som måtte til. Ironien er at et brudd fører ofte til oppvåkning der en eller begge har lyst til å prøve ting annerledes når de får opp øynene alene. 

Så prøv alt som er annerledes NÅ mens dere står i det - uten å rive opp hus, hjem og barn først. 

Vit at du har prøvd ALT der du la ned ALT du hadde før du forlater. Absolutt alt. Fungerer ikke ALT, så kan du forlate med god samvittighet... og du vil ikke angre deg etterpå heller.

Anonymkode: 1f502...998

[AnonymBruker]

Irak skrev (6 minutter siden):

Jeg så mine foreldre holde sammen for oss. Barnas skyld. Det var helt forferdelig. Mange som sier at man skal holde sammen for barnas skyld. Jeg sier det motsatte. Gå fra hverandre for barnas skyld. 

Barna fortjener å se foreldrene sine lykkelige, og barn forstår mye mer enn det man tror.

Jeg var som barn vitne til at min egen mamma trakk seg unna min pappa når de var gift, bare for at han ville gi henne en klem. Det var helt grusomt å se på! 

Ikke alle barn er like. Da jeg hørte mine foreldre krangle var min største frykt at de skulle skille seg. Kunne ikke tenkte meg noe verre enn å ha foreldrene mine på «deltid». De har aldri vært noe særlig intime foran oss ungene, ikke alle par er slik og det er ikke noe man må være foran ungene.

Noen foreldre tar gledelig ungene på deltid da, om det betyr at de kan få pult og drive med litt selvrealisering.

Anonymkode: a37c6...4a8

[Irak]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ikke alle barn er like. Da jeg hørte mine foreldre krangle var min største frykt at de skulle skille seg. Kunne ikke tenkte meg noe verre enn å ha foreldrene mine på «deltid». De har aldri vært noe særlig intime foran oss ungene, ikke alle par er slik og det er ikke noe man må være foran ungene.

Noen foreldre tar gledelig ungene på deltid da, om det betyr at de kan få pult og drive med litt selvrealisering.

Anonymkode: a37c6...4a8

Det er jo nettopp det da. Hva slags rollemodeller er foreldrene for barna i forhold til en kjærlig relasjon? 

Ikke noen gode noen etter mitt syn. Barn fortjener å se at foreldrene har det bra sammen, og virkelig forstå hva ekte kjærlighet er.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

I gode og onde dager my ass. Ikke i gode og kjedelige dager en gang.

Anonymkode: a37c6...4a8

Hvis man har prøvd alt og mannen elsker kjedelige dager og jeg hater det. Skal man da bruke resten av livet med den personen bare fordi man klaffa godt i tidlig 20-årene?

Anonymkode: 69e43...f52

[AnonymBruker]

Og dette er hvorfor jeg aldri skal gifte meg.. alle vet at å være med den samme person i årevis på årevis ender med at man blir drittlei og til slutt er romkamerater. Det er ikke meningen at vi skal være med den samme personen i flere tiår. Aldri i livet om jeg skal stå å love for en Gud eller for noen på rådhuset at jeg skal være med den samme mannen til dagen jeg dør. Det kan jeg faktisk ikke love. Såpass livserfaring har man. 

Anonymkode: 7064b...c12

[AnonymBruker]

Dere som hyler om hvor egoistisk det er å skille seg:

Har dere vært i den situasjonen at det å ha sex med partneren føles ut som å ligge med en bror? At penetrering føles som voldtekt for hele kroppen skriker at dette er feil? At dere hver dag gråter i bilen på vei hjem fra jobb for dere gruer dere til å komme hjem til en veldig negativ partner? Som bare hakker og kjefter? At det går så langt som at det å krasje bilen i høy hastighet kjennes som eneste utvei?

Jeg har vært der. Og kjenner jeg blir så eitrende forbanna på dere som mener at vi som tar valget om å gå gjør det som er mest lettvint for oss og tar det mest egoistiske valget ovenfor ungene. 

Anonymkode: 1522e...535

[AnonymBruker]

Mann 41, vært gift i 16 år, Vi har vært sammen i 20 år (gift i 16 år) og 3 tenåringsbarn. 

Om det ikke har vært vold/misshandlingen, så mener jeg at en skal sette barna først. Hvertfall om en har 3 stykker.

Tenk også over hvor dyrt det er for 2 single å leie/kjøper hver sin bolig/leilighet med 4 soverom.  

Om en krangler mye, så er det voksne sitt ansvar å oppføre seg som voksen.   

For 10 år siden holdt vårt ekteskap på å ryke, vi hadde ikke hatt sex på 3 år. Problemer med å kommunisere sammen og ingen av oss hadde det bra.  En kort periode kranglet vi foran barna.  Vi merket på barna hvordan dette påvirket de. 

En kammerat foreslå at vi burde begynne å diskutere via sms/messenger. Ingen lange meldinger, så kort og konkret som mulig.  Og ikke sitt i samme rom. Det fungerte overaskende bra. Det gjør vi faktisk enda om det er noe vi ønsker å ta opp om forholdet. Enkelt, får tid til å tenke før en svarer og ungdommene i huset merker ingen ting.   Og vi slipper å bli bli uenige om hva vi avtalte.   

Kjøper ikke den at et forhold ikke kan reddes, dersom begge vil.  Alt kan prates om og bli enige.   

Anonymkode: 7a190...cca

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Du merker det veldig godt inni deg når det er nok. For meg var det nok for lenge siden, jeg liker ikke mannen min i det hele tatt lenger, men ekteskapet må bestå noen år til da logistikken med barna krever oss begge to hver eneste dag. F eks så reiser jeg på jobb før barna våkner, mens han ikke kommer hjem fra sin jobb før barna sover. Det er rett og slett ikke mulig å gå fra hverandre. Hadde vi hatt masse penger kunne vi ha kjøpt oss hver vår bolig i nærheten av hverandre, men vi bor i en tungsolgt bolig i et vanskelig boligmarked og kommer til å tape MYE penger når vi skilles. Mannen min forlanger regelmessig sex fra meg for å ikke dra inn elskerinner. Min skjebne unner jeg faktisk ingen. 

Anonymkode: cc8e4...098

Vet du, la han dra inn elskerinner .  Så slipper du . En ting at forhold kan være dårlig eller dødt , men pliktsex , nei, bare nei . Du kommer til å hate han til slutt . 

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Dere som hyler om hvor egoistisk det er å skille seg:

Har dere vært i den situasjonen at det å ha sex med partneren føles ut som å ligge med en bror? At penetrering føles som voldtekt for hele kroppen skriker at dette er feil? At dere hver dag gråter i bilen på vei hjem fra jobb for dere gruer dere til å komme hjem til en veldig negativ partner? Som bare hakker og kjefter? At det går så langt som at det å krasje bilen i høy hastighet kjennes som eneste utvei?

Jeg har vært der. Og kjenner jeg blir så eitrende forbanna på dere som mener at vi som tar valget om å gå gjør det som er mest lettvint for oss og tar det mest egoistiske valget ovenfor ungene. 

Anonymkode: 1522e...535

Er SÅ enig . De som sier det er lettvint å skille seg har ikke opplevd det du så godt  beskriver her . Hatet og forakten mot en man føler ødelegger livet sitt . Statistikk viser at når kvinner går , går de syv år på overtid . At noen ( bedrevitere ) skal sitte å si at det er for lettvint å skille seg sier mest om de. Et samlivsbrudd er ikke ulovlig , å heller ikke uvanlig . Alle burde inngå en pakt med seg selv om å ikke bagatellisere andres brudd . For man vet minimalt om hva som er årsakene . 

[AnonymBruker]

Må man gå så må man gå. Men det virker som mange tenker at alternativet enten er å gå fra partneren eller bli i ett dårlig og dødt forhold.

Det er jo et tredje alternativ, at begge partene jobber ræva av det med seg selv og med forholdet. Og gjør det over noen år - før håndkleet kastes inn. 

Anonymkode: 48d16...333