Jeg har så lyst til å forlate mannen min

[AnonymBruker]

Men hvorfor? Han har ikke gjort noe særlig galt. Vi er elementært veldig forskjellige, noe jeg har kjent mer og mer på etter hvert som barna har blitt større. Jeg har sluttet å elske han. Takler ikke nærhet med han og har lyst til å bryte. Men så har vi tre barn da…. Som jeg ikke ønsker dette for. Vi fungerer veldig fint i hverdagen, krangler aldri og hjulene går rundt på en måte, men jeg ser dessverre mer på han som et familiemedlem enn noe annet. Kommer man seg ut av dette og tilbake til kjærligheten eller er det dødsdømt og bør jeg bare rive av plasteret? Har slitt med dette i 1,5 år nå. Vi får til parterapi og jeg føler jeg har prøvd det meste. Kan sexolog være til hjelp?

Anonymkode: 69e43...f52

[AnonymBruker]

*går til parterapi

Anonymkode: 69e43...f52

[AnonymBruker]

Når en kvinne er ferdig med enn mann, er hun ferdig. Du kan selvsagt holde sammen for barnas skyld, men de årene får du aldri igjen. Jeg skilte meg for barnas skyld, jeg og barna blomstret. Livet er for kort til å leve med en du har sluttet å like. 

Anonymkode: 4b9ae...638

[AnonymBruker]

Bare gå. Livet er for kort. 

Anonymkode: f2544...8da

[AnonymBruker]

Har ikke noe godt svar, men både venninna mi og jeg er i samme situasjon som deg.

Jeg er nok litt mentalt ferdig med forelskelse og jakten på ny kjærlighet. Derfor kjennes det nok lettere å bare bli. 
 

Venninna mi er nok mer åpen for å finne «den rett» og leve lykkelig med han. Men ingen av oss går - foreløpig.

Tenker det evt. kommer til et punkt der kroppen og følelsene sier: Nå! Nå er det nok! Nå «klarer jeg han ikke mer». Også handler man. 
 

Alternativet er å bli, ha det helt OK, ikke kjenne på så sterk irritasjon over partneren, og leve med et vennskap.

Tror begge deler er like normalt. Men for din egen del er det nok lurt å prøve litt, som du nevner. Du kjenner nok selv om du er helt «ferdig» med mannen.

Anonymkode: 6dc50...184

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Men hvorfor? Han har ikke gjort noe særlig galt. Vi er elementært veldig forskjellige, noe jeg har kjent mer og mer på etter hvert som barna har blitt større. Jeg har sluttet å elske han. Takler ikke nærhet med han og har lyst til å bryte. Men så har vi tre barn da…. Som jeg ikke ønsker dette for. Vi fungerer veldig fint i hverdagen, krangler aldri og hjulene går rundt på en måte, men jeg ser dessverre mer på han som et familiemedlem enn noe annet. Kommer man seg ut av dette og tilbake til kjærligheten eller er det dødsdømt og bør jeg bare rive av plasteret? Har slitt med dette i 1,5 år nå. Vi får til parterapi og jeg føler jeg har prøvd det meste. Kan sexolog være til hjelp?

Anonymkode: 69e43...f52

Hva har faktisk du og han gjort av forandringer for å få til endring? 

[AnonymBruker]

Her fant jeg tilbake til følelsene for mannen etter småbarnsårene. Det var heftig, og det var egentlig mye tungt og som gjorde det hele ganske komplisert. Nå er livet lettere og forhold rundt oss er bedre, og jeg er så glad for at jeg ble. Vi har fått det fint sammen igjen. Jeg sier ikke at det vil skje for deg, men om mye ellers er bra, så kan det også gå seg til etterhvert.

Anonymkode: 3a62f...a56

[AnonymBruker]

Du merker det veldig godt inni deg når det er nok. For meg var det nok for lenge siden, jeg liker ikke mannen min i det hele tatt lenger, men ekteskapet må bestå noen år til da logistikken med barna krever oss begge to hver eneste dag. F eks så reiser jeg på jobb før barna våkner, mens han ikke kommer hjem fra sin jobb før barna sover. Det er rett og slett ikke mulig å gå fra hverandre. Hadde vi hatt masse penger kunne vi ha kjøpt oss hver vår bolig i nærheten av hverandre, men vi bor i en tungsolgt bolig i et vanskelig boligmarked og kommer til å tape MYE penger når vi skilles. Mannen min forlanger regelmessig sex fra meg for å ikke dra inn elskerinner. Min skjebne unner jeg faktisk ingen. 

Anonymkode: cc8e4...098

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du merker det veldig godt inni deg når det er nok. For meg var det nok for lenge siden, jeg liker ikke mannen min i det hele tatt lenger, men ekteskapet må bestå noen år til da logistikken med barna krever oss begge to hver eneste dag. F eks så reiser jeg på jobb før barna våkner, mens han ikke kommer hjem fra sin jobb før barna sover. Det er rett og slett ikke mulig å gå fra hverandre. Hadde vi hatt masse penger kunne vi ha kjøpt oss hver vår bolig i nærheten av hverandre, men vi bor i en tungsolgt bolig i et vanskelig boligmarked og kommer til å tape MYE penger når vi skilles. Mannen min forlanger regelmessig sex fra meg for å ikke dra inn elskerinner. Min skjebne unner jeg faktisk ingen. 

Anonymkode: cc8e4...098

Da hadde jeg faktisk bre latt ham dra inn elskerinner hadde jeg vært deg

Anonymkode: 68b85...d88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Da hadde jeg faktisk bre latt ham dra inn elskerinner hadde jeg vært deg

Anonymkode: 68b85...d88

Det er et helt sykt vondt mørke å dra inn fremmede kvinner og risikere alt fra uønskede svangerskap til kjønnssykdommer, åvite at han ikke er hjemme fordi han knuller andre kvinner, da er ekteskapet i prinsipp over. Mitt ønske er å leve harmonisk som venner og samarbeidspartnere for barnas skyld. Det ønsker ikke han, da hans sexliv åpenbart er viktigere enn at barna får vokse opp i en hel familie. 

Anonymkode: cc8e4...098

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Men hvorfor? Han har ikke gjort noe særlig galt. Vi er elementært veldig forskjellige, noe jeg har kjent mer og mer på etter hvert som barna har blitt større. Jeg har sluttet å elske han. Takler ikke nærhet med han og har lyst til å bryte. Men så har vi tre barn da…. Som jeg ikke ønsker dette for. Vi fungerer veldig fint i hverdagen, krangler aldri og hjulene går rundt på en måte, men jeg ser dessverre mer på han som et familiemedlem enn noe annet. Kommer man seg ut av dette og tilbake til kjærligheten eller er det dødsdømt og bør jeg bare rive av plasteret? Har slitt med dette i 1,5 år nå. Vi får til parterapi og jeg føler jeg har prøvd det meste. Kan sexolog være til hjelp?

Anonymkode: 69e43...f52

Jeg følte litt likt som deg, og valgte å ende ekteskapet. Men det har jeg angret mye på etterpå, for jeg innså ganske fort at følelsene ikke var borte likevel, jeg var bare veldig utkjørt og gått på veggen. 

Anonymkode: b0d4f...955

[AnonymBruker]

Terskelen for splitte en familie er så lavt at jeg blir helt matt. 

Splitte familie med barn og tvinge barna til å gå gjennom skilsmisse fordi fitta ikke blir våt lenger og hjertet ikke får sommerfugler lenger -,- 

Tror folk at et forhold skal være bare dans på roser, hvor man har fantastisk sex året rundt og at man er stupforelsket hele tiden? 

Og han gjør ikke noe galt engang(les.ikke vold eller utroskap i bildet). Du kjeder deg og det må barna betale for.  

Anonymkode: 53490...8b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det er et helt sykt vondt mørke å dra inn fremmede kvinner og risikere alt fra uønskede svangerskap til kjønnssykdommer, åvite at han ikke er hjemme fordi han knuller andre kvinner, da er ekteskapet i prinsipp over. Mitt ønske er å leve harmonisk som venner og samarbeidspartnere for barnas skyld. Det ønsker ikke han, da hans sexliv åpenbart er viktigere enn at barna får vokse opp i en hel familie. 

Anonymkode: cc8e4...098

Men du vil jo ikke ha sex med han mer? Du vil jo bare være venner. Hva for rolle spiller det da at han har sex med noen andre. Han er jo voksen mann og vet hvordan man unngår kjønnssykdommer og ufrivillige graviditeter. 

Ekteskapet deres er jo i prinsippet over det øyeblikket du bestemte deg for at dere bare skulle være venner. 

Anonymkode: 0c75c...057

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Når en kvinne er ferdig med enn mann, er hun ferdig. Du kan selvsagt holde sammen for barnas skyld, men de årene får du aldri igjen. Jeg skilte meg for barnas skyld, jeg og barna blomstret. Livet er for kort til å leve med en du har sluttet å like. 

Anonymkode: 4b9ae...638

Ingen skiller seg for "barnas skyld". Man tenker på seg selv. Og bare det. Mulig det gir bedre samvittighet å overbevise seg om noe annet.

Anonymkode: dde5f...84a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Det er et helt sykt vondt mørke å dra inn fremmede kvinner og risikere alt fra uønskede svangerskap til kjønnssykdommer, åvite at han ikke er hjemme fordi han knuller andre kvinner, da er ekteskapet i prinsipp over. Mitt ønske er å leve harmonisk som venner og samarbeidspartnere for barnas skyld. Det ønsker ikke han, da hans sexliv åpenbart er viktigere enn at barna får vokse opp i en hel familie. 

Anonymkode: cc8e4...098

Dette er bare helt latterlig egoistisk. Altså, jeg har ikke vært interessert i å ha en elsker om partneren min aldri ville ha sex med meg mer, da hadde jeg heller gått. Det du gjør her er å diktere betingelsene for samlivet deres og har åpenbart null forståelse for at han har helt naturlige behov man kan forvente å få dekket i et forhold.

I henhold til hva du skriver er jo ekteskapet deres over uansett, dersom dere er i et gjensidig kjærlighetsløst forhold skjønner jeg virkelig ikke hva det har å si at han er med andre kvinner. Det er svært lett å beskytte seg mot kjønnsykdommer og enda lettere å beskytte seg mot uønsket graviditet, men om dere uansett aldri mer skal ha sex igjen, så er dette faktisk ikke ditt problem.

Hadde jeg vært i din situasjon hadde jeg absolutt latt han være med andre kvinner. Du virker ekstremt kynisk og selvsentrert. At du skyver barna foran deg for å forsvare oppførselen din og valgene dine er bare patetisk.

Anonymkode: a92df...0b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Terskelen for splitte en familie er så lavt at jeg blir helt matt. 

Splitte familie med barn og tvinge barna til å gå gjennom skilsmisse fordi fitta ikke blir våt lenger og hjertet ikke får sommerfugler lenger -,- 

Tror folk at et forhold skal være bare dans på roser, hvor man har fantastisk sex året rundt og at man er stupforelsket hele tiden? 

Og han gjør ikke noe galt engang(les.ikke vold eller utroskap i bildet). Du kjeder deg og det må barna betale for.  

Anonymkode: 53490...8b4

Dette blir for dumt!

Hun har hatt det slik i 1,5 år. Terapi er forsøkt og følelsene beskrives som borte.

Altså, hva mer forventer du av innsats egentlig? Syns du virkelig ikke det har vært høy nok terskel her? 
 

Det er faktisk krenkende og utmattende å stå i et ikke-fungerende ekteskap over tid. Og tro meg, barn plukker opp at det er noe galt. Barn fortjener å lære om kjærlighet fra voksne som klarer å vise det for hverandre. 

Anonymkode: 36b4a...8a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Ingen skiller seg for "barnas skyld". Man tenker på seg selv. Og bare det. Mulig det gir bedre samvittighet å overbevise seg om noe annet.

Anonymkode: dde5f...84a

Jo, jeg skilte meg for barnas skyld. Kunne ikke leve med en mann som skrek til meg døgnet rundt. Jeg var flere år på overtid også. 

Anonymkode: 4b9ae...638

[AprilLudgate]

1,5 år om dere har vært sammen 15-20+ er ikke så lenge i regnskapet da.

Hva har dere prøvd sammen?

Bruker du prevensjon du ikke tåler? Begynnende perimenopause? Sjekket slikt før du bare «skilsmisse»? 

[AnonymBruker]

Finn dere en bedre parterapeut. Går dere på fvk er det ikke rart om det ikke fungerer. 

Anonymkode: c37e3...fa9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Men hvorfor? Han har ikke gjort noe særlig galt. Vi er elementært veldig forskjellige, noe jeg har kjent mer og mer på etter hvert som barna har blitt større. Jeg har sluttet å elske han. Takler ikke nærhet med han og har lyst til å bryte. Men så har vi tre barn da…. Som jeg ikke ønsker dette for. Vi fungerer veldig fint i hverdagen, krangler aldri og hjulene går rundt på en måte, men jeg ser dessverre mer på han som et familiemedlem enn noe annet. Kommer man seg ut av dette og tilbake til kjærligheten eller er det dødsdømt og bør jeg bare rive av plasteret? Har slitt med dette i 1,5 år nå. Vi får til parterapi og jeg føler jeg har prøvd det meste. Kan sexolog være til hjelp?

Anonymkode: 69e43...f52

Hvorfor MÅ dere bo sammen? Hvorfor kan dere ikke feks kjøpe en tomannsbolig sammen? Lage en dør i midten, ha ungene springende mellom. Og så går dere voksne på date eller forblir single eller hva dere nå enn lyster?

Hvor får voksne denne ideen fra, at det å være foreldre til felles barn uten å samtidig være et par er definert av de foreldrene som ikke lykkes med den oppgaven? Av de foreldrene som kaster ungene fremfor bussen heller enn seg selv? De foreldrene som flytter langt unna hverandre, som krangler, som lat ungene ta støyten av et samlivsbrudd heller enn å oppføre seg som - voksne?

Hva med å la de mange velfungerende og gode ikke-samboende foreldrene definere rollen som felles foreldre, uten felles bolig? Finnes bråtevis av dem. De bor i tomannsboliger eller rekkehus, de flytter ut og inn av barnas permanente bolig, de bor i to etasjer i samme hus, eller i nabohuset. De feirer jul og bursdager sammen og er gode venner med hverandre og hverandres nye partnere. De er - velfungerende voksne.

Anonymkode: 4cc35...880