I voksen alder innsett at barndommen ikke var helt slik den burde. Noen andre som har følt det samme?

[AnonymBruker]

Den siste tiden har jeg begynt å reflektere over barndommen min og innsett at den kanskje ikke var helt som den burde vært. Det er en slags sorg i å forstå hvordan ting jeg trodde var normale, egentlig har påvirket meg, og hvordan det har bidratt til utfordringer jeg har i dag, som angst og periodevis depresjon. 

For min del har det seg slik at min mamma har slitt psykisk som har gjort at jeg ikke fikk finne ut av ting selv ved å prøve og feile. Jeg fikk ikke utviklet meg selv, og turte ikke ta sjanser fordi jeg hadde min bekymret mamma i bakhode. Eller at jeg ikke turte å sette grensene på prøve fordi det kunne få fysiske konsekvenser. Jeg vil ikke gå i detaljer, men jeg har nå innsett at det er mest mamma sin angst som har påvirket meg mest hvor jeg generelt var veldig redd og engstelig som barn som tok hensyn til mamma sin angst. Det var jo helt normalt for meg. Jeg var en såkalt engleunge som jeg aldri trivdes med. + jeg har noen i familien som ikke tok nei for et nei på helt enkle ting, jeg har ofte blitt overkjørt. Jeg må jo det og det fordi andre vil at jeg skal det. Jeg må jo flette min søster fordi hun ville det, og alle andre rundt meg ikke godtok mitt nei, dette fortsetter den dag i dag. Hvis jeg sier nei fordi jeg for eksempel er veldig sliten (sliter med utbrenthet), så sitter en annen familiemedlem på sidelinjen å sier kom igjen da! Hun vil det. Eller da jeg var i en ubehagelig situasjon for lenge siden da en gutt kryssa min grense på jobb med å massere meg som jeg syntes var svært ubehagelig (da var jeg 19 år), og jeg fortalte det til min sjef som er et familiemedlem, så begynte hun å le og si at det var sikkert ikke ment sånn. Men saken er at jeg kjente han egentlig ikke og jeg hadde sagt nei flere ganger før han gjorde det. 

Nå sitter jeg med en litt sorg over at jeg ikke fikk sette mine egne grenser, og at jeg heller ikke fikk prøve og feile selv.

Har noen andre opplevd noe lignende? – at dere som voksne har begynt å se barndommen deres i et nytt lys og forstå hvordan det preger dere nå? Hvordan håndterer dere det?

Anonymkode: 4644f...b9f

[AnonymBruker]

Må lære deg å leve med det uten å være bitter og konfrontere og trene på ting som henger igjen i deg. _hvorfor_ det er som det er, gir deg dessverre ikke noe å bygge videre på, men man kan i det minste hente litt forståelse for seg selv og sine egne greier.

Anonymkode: 06f4a...b22

[AnonymBruker]

Ingen har godt av å sitte å kverne over fortiden, den får man ikke gjort noe med, det eneste man kan gjøre er å gjøre det beste ut av fremtiden med de kortene man har fått utdelt.

Anonymkode: 9c658...74c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Må lære deg å leve med det uten å være bitter og konfrontere og trene på ting som henger igjen i deg. _hvorfor_ det er som det er, gir deg dessverre ikke noe å bygge videre på, men man kan i det minste hente litt forståelse for seg selv og sine egne greier.

Anonymkode: 06f4a...b22

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ingen har godt av å sitte å kverne over fortiden, den får man ikke gjort noe med, det eneste man kan gjøre er å gjøre det beste ut av fremtiden med de kortene man har fått utdelt.

Anonymkode: 9c658...74c

For det første så har jeg ikke gått å kvernet rundt dette. Jeg går i behandling pga min angst og depresjon. Og da kommer det ting opp om man vil eller ikke. Dette er ikke noe jeg kan eller skal kontrollere. Dette er følelser jeg skal godta, eller så pusher jeg de vekk noe som kan få større konsekvenser senere. Ts

Anonymkode: 4644f...b9f

[AnonymBruker]

Ja, jeg hadde en slik opplevelse etter å ha gått i terapi. Det er to viktige mennesker i livet mitt som begge har angst (og kanskje  en slags form for OCD). De har påvirket min tankegang svært mye, for de har vært mine rollemodeller hele livet.

Slik jeg håndterer det er å ikke ha så mye kontakt med personene det gjelder. Jeg har jobbet masse for å bli bedre av angsten min, stått på for å avlære meg denne måten å tenke på og det har gått ganske bra! Jeg er nesten helt frisk. Når jeg møter disse menneskene så blir jeg motarbeidet med deres ord og adferd. De prøver (uten å vite det) å få meg tilbake inn i denne usunne tankegangen igjen.

Når jeg tenker på hvor skadelig det har vært for meg og all innsatsen jeg har lagt ned for å bli bedre så blir jeg så provosert av deres oppførsel at jeg blir helt rasende.

Anonymkode: 316ea...b02

[AnonymBruker]

Jeg har det likt og det er ganske mange år siden jeg innså dette. Jeg har lært meg å leve med det. Jeg er ikke bitter, men jeg har ikke så mange gode følelser for min mor akkurat. Hun har aldri vært der for meg eller barnebarna. Kun praktisk innimellom. Jeg har ellers ingen gode barndomsminner ang henne. Har aldri hørt noe positivt men fått høre det ang negative ting. Hun har aldri spørt meg hvordan jeg har det eller sagt hun er glad i meg. Vi fikk skjelden være inne i bareommen og jeg var helst hos venner og flyttet ut da jeg var 16! Hun har hakket på pappa i alle år å han e undekuet og egentlig verdens snilleste mann.  Uansett jeg har aksepter hvordan hun er ikke, selv om det har preget meg mer enn jeg trodde.

Anonymkode: 5da62...b8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, jeg hadde en slik opplevelse etter å ha gått i terapi. Det er to viktige mennesker i livet mitt som begge har angst (og kanskje  en slags form for OCD). De har påvirket min tankegang svært mye, for de har vært mine rollemodeller hele livet.

Slik jeg håndterer det er å ikke ha så mye kontakt med personene det gjelder. Jeg har jobbet masse for å bli bedre av angsten min, stått på for å avlære meg denne måten å tenke på og det har gått ganske bra! Jeg er nesten helt frisk. Når jeg møter disse menneskene så blir jeg motarbeidet med deres ord og adferd. De prøver (uten å vite det) å få meg tilbake inn i denne usunne tankegangen igjen.

Når jeg tenker på hvor skadelig det har vært for meg og all innsatsen jeg har lagt ned for å bli bedre så blir jeg så provosert av deres oppførsel at jeg blir helt rasende.

Anonymkode: 316ea...b02

Som barn er man også veldig lojal for sine foreldre! Også i voksen alder egentlig. For min del vet jeg at mine foreldre gjorde sitt beste. Og de hadde ingen vonde hensikter. Det hadde jo heller ikke andre familiemedlemer. Men likevel er det langt i fra sunt. For man lærer seg ikke grensesetting når ikke nei blir tatt for et nei og man må gjøre ting bare fordi andre vil. Så jeg bærer ikke noe sinne eller nag til de. Og det er på ingen måte slik at jeg legger noe skyld, men det er bare slik realiteten er. Også må jeg jobbe med å komme meg videre på en sunn måte. 

Er det slik for deg også? At dine prøvde sitt beste og ikke hadde noen hensikter som var ment til å skade? ts

Anonymkode: 4644f...b9f

[AnonymBruker]

Jeg har igjennom hele barndommen tenkt at jeg var et "dårlig" barn. Jeg fikk høre at jeg var vanskelig, egoistisk og umulig, jeg ville ikke gre håret mitt, jeg hatet å gå i kjoler, jeg fikk alltid skitt på knærne. Jeg så for meg at alle andre jenter var perfekte små Disney prinsesser som gjorde alt foreldrene sa, hjalp til hjemme og elsket søsknene sine (jeg bare kranglet med mine). Jeg likte ikke bestemor, og ville ikke følge reglene til henne og bestefar. Jeg fikk i grunn aldri noe forhold til noen av familiemedlemmene mine utenom foreldre og søsken på grunn av avstand. På skolen kjedet jeg meg og fikk tilbakemeldinger på at jeg var vanskelig og en løgner.

Jeg innser jo at jeg var et helt normalt barn, men jeg sitter igjen uten hyggelige minner fra barndommen. Altså null.

Jeg ser på barndommen bare som noe flaut som jeg ikke vil tenke på. Jeg har siden flyttet langt vekk fra stedet jeg vokste opp og har ingen tilknytning dit.

Anonymkode: 732a1...369

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Er det slik for deg også? At dine prøvde sitt beste og ikke hadde noen hensikter som var ment til å skade? ts

Anonymkode: 4644f...b9f

Absolutt. De ville beskytte meg, men endte med å skade i stedet.

Anonymkode: 316ea...b02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Absolutt. De ville beskytte meg, men endte med å skade i stedet.

Anonymkode: 316ea...b02

Det er trist når det blir sånn ❤️ 
Har selv vurdert å kutte ut enkelte familiemedlemer 

Anonymkode: 4644f...b9f

[AnonymBruker]

Jeg leser ofte her inne innlegg av folk med diverse psykiske lidelser som f eks angst som har eller planlegger å få barn. Typisk de som lever isolert og gruer seg til å møte andre enn partner, men som likevel tenker de blir gode foreldre. Hva tenker dere om dette? (Det finnes så klart grader av alt.) Er det uproblematisk at mennesker med begrensende psykiske problemer som angst, tvangstanker, depresjon osv tenker at de lett kan oppdra barn?

Jeg har selv hatt en god barndom, men ikke perfekt, og ser tydelig hvordan mine foreldres problemer har påvirker min oppvekst og meg. Og jeg kjenner nært en del som sliter etter vanskelig oppvekst. 

Anonymkode: 1ee5f...854

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg leser ofte her inne innlegg av folk med diverse psykiske lidelser som f eks angst som har eller planlegger å få barn. Typisk de som lever isolert og gruer seg til å møte andre enn partner, men som likevel tenker de blir gode foreldre. Hva tenker dere om dette? (Det finnes så klart grader av alt.) Er det uproblematisk at mennesker med begrensende psykiske problemer som angst, tvangstanker, depresjon osv tenker at de lett kan oppdra barn?

Jeg har selv hatt en god barndom, men ikke perfekt, og ser tydelig hvordan mine foreldres problemer har påvirker min oppvekst og meg. Og jeg kjenner nært en del som sliter etter vanskelig oppvekst. 

Anonymkode: 1ee5f...854

Nå får man heldigvis hjelp for sin angst. Min mamma visste ikke selv at det var angst en gang og fikk ikke hjelp til å håndtere sin. Jeg vil uansett vente litt med å få barn til jeg er mer stabil. Dette er en diskusjon jeg ikke vil gå inn i denne tråden fordi da blir den kuppet. Jeg søker mer etter oss som er oppvokst med de for å søke etter andres erfaringer og ikke føle meg som en kokko som burde håndtert at mamma har angst. Som jeg måtte ta hensyn til fra barn til voksen. Som gikk utover. Jeg visste jo ikke selv at henne slet med angst, jeg trodde bare at hun var veldig bekymret. 
 

Det er trist at vi innser det først som voksne. Tenk den hjelpen vi kanskje kunne fått. Men det er ikke vits i å tenke det heller (sier jeg for å trøste meg selv) Nå må jeg bare finne veien videre. Kanskje det er lettere nå. 


Hvordan har det påvirket deg med foreldre som har slitt? ❤️ 

Anonymkode: 4644f...b9f

[AnonymBruker]

Det er ikke mange som kommer gjennom barndommen uten traumer. 
Som foreldre gjør man så godt man kan, ut fra de forutsetningene man har da. 
Ja det er smertefullt og kan ha skapt traumer som preger deg i voksenlivet. 
Men det eneste du får gjort noe med er deg selv her og nå. 
Skap en bedre fremtid for deg selv ved å ta valg som bringer vekst. 
og vær en bedre forelder når du selv får barn. 
Det er ikke lett (jeg strever med mange traumer fra barndommen selv, så dette vet jeg!) men det er mulig å skape endring. 
lykke til ❤️

Anonymkode: 5cd2d...2df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er ikke mange som kommer gjennom barndommen uten traumer. 
Som foreldre gjør man så godt man kan, ut fra de forutsetningene man har da. 
Ja det er smertefullt og kan ha skapt traumer som preger deg i voksenlivet. 
Men det eneste du får gjort noe med er deg selv her og nå. 
Skap en bedre fremtid for deg selv ved å ta valg som bringer vekst. 
og vær en bedre forelder når du selv får barn. 
Det er ikke lett (jeg strever med mange traumer fra barndommen selv, så dette vet jeg!) men det er mulig å skape endring. 
lykke til ❤️

Anonymkode: 5cd2d...2df

Enig. Er mer at puslespillet falt endelig på plass. Men jeg trenger også den tiden å kunne sorgen over det mens jeg jobber med det: For jeg har hatt mye følelser rundt dette for tiden. Og det er jeg glad for. Jeg synes ikke helt jeg skal tåle enkelte ting som skjedde. En del av denne prosessen er å ta i mot de følelsene kommer, samtidig som at jeg lever min hverdag. Jeg jobber med dette med psykolog, og det er befriende og finne ut, men samtidig trist. Jeg å føle det jeg føler uten at jeg går tilbake i tid ❤️ ts

Anonymkode: 4644f...b9f

[AnonymBruker]

Det er en viktig del av å bli voksen å kunne se tilbake på egne foreldre og barndom på en nyansert måte.

Mye var sikkert bra i omsorgen, og noe var dårlig. Noen ganger er vi selv med på å lage en familiedynamikk som ikke er så god. F.eks kunne du ha satt mer grenser hvis du hadde en litt annen personlighet, og slike ting er viktig å være klar over i voksen alder - f.eks slik at du klarer å opprettholde et nei hvis noen vil massere deg eller noe annet, mot din vilje. Selv om du sier nei, lar du det jo likevel skje, og det trengte du strengt tatt ikke.
Det er godt mulig dine foreldre og din mor burde sett deg mye bedre og støttet deg i grensesetting, men nå som voksen er det ditt ansvar å frigjøre deg fra uheldige mønstre, og da er refleksjon veien dit. Gjerne i terapi, så man får utforsket temaet på en trygg måte. Mange preges av angst hos en av foreldrene, i tillegg til litt genetisk arv så blir man også påvirket sosialt, av miljøet. 

Anonymkode: 0b8a5...432

[AnonymBruker]

Ja vært igjennom de tankene. Men det er litt viktig å ha i tankene hvilken tid våre foreldre vokste opp i. Det var kun «gale» som var psykisk syke, det var mye skal rundt det, lite kunnskap og informasjon å finne, og lite hjelp å få. Dette i kombinasjon med at dette er en generasjon med sterk arbeidsmoral og mødrene måtte gjerne både jobbe og gjøre det meste hjemme. De hadde liten mulighet til å forstå seg selv og har lite selvinnsikt. 

Anonymkode: 4332a...540

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja vært igjennom de tankene. Men det er litt viktig å ha i tankene hvilken tid våre foreldre vokste opp i. Det var kun «gale» som var psykisk syke, det var mye skal rundt det, lite kunnskap og informasjon å finne, og lite hjelp å få. Dette i kombinasjon med at dette er en generasjon med sterk arbeidsmoral og mødrene måtte gjerne både jobbe og gjøre det meste hjemme. De hadde liten mulighet til å forstå seg selv og har lite selvinnsikt. 

Anonymkode: 4332a...540

For meg er det ikke så mye tankene, men det er følelsene. Følelsene jeg sitter med i ettertid. Det er vanskelig for meg å finne trygghet. Så jeg blir fort for trygg hos omsorgspersoner. Det har jeg vørt hele livet. Jeg har søkt til noen andre enn mine foreldre for å finne trygghet. Og når de forsvinner fra livet, mitt så står jeg på bar bakke igjen og ikke vet hva jeg skal gjøre. Det er ikke tanker som kommer, heller følelser. Og der kommer angsten min inn. 
Jeg er enig i at de er oppvokst i en annen generasjon enn meg, men det fratar ikke mine følelser jeg sitter igjen med. Vet at jeg hele tiden at på jakt etter en trygghet. Men siden jeg vet dette nå, så kan jeg jobbe med dette på en annen måte. 

Og det at jeg har flere i min familie som aldri har tatt nei for et nei, har vært uheldig med tanke på situasjonen rundt dette. Så jeg har ikke fått satt mine egne grenser, men dette er noe jeg har jobbet med lenge uten egentlig å vite hvorfor det er sånn. 

Men siden jeg har nå fått denne superviktige innsikten, så gir det meg noen bedre verktøy slik at jeg vet hva og hvorfor jeg jobber med dette. 
Jeg har ikke tenkt så voldsomt over dette, men heler følt uten at jeg har klart å sette fingeren på hva det var. ts

Anonymkode: 4644f...b9f

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver ts, men jeg så ikke hvor mye som var galt før jeg selv ble mor. Det er ikke bare å legge det bak seg, føler jeg, fordi mye av dynamikken er der fremdeles. Når vi snakker, viser det seg at vi har ulikt syn på hvordan ting har vært, og jeg får høre at jeg husker feil. Noen ganger gjør jeg kanskje det , men følelsen er der allikevel og det kunne vært godt å snakke om det. Jeg har en mor som alltid går i offerrollen og alltid blir sint. Jeg må alltid tre varsomt og være forsiktig med hva jeg sier, og jeg kan sjelden si hva jeg egentlig mener.

Anonymkode: 125c0...bfd

[AnonymBruker]

Jeg har først og fremst innsett at det var en del lærere som ikke hadde rent mel i posen. Sånne ting ble snakket om, men man så likevel på lærere som autoritetspersoner som man måtte finne seg i hva som helst av. Noen av dem hadde sannsynligvis havnet i arresten i dag 😛 

Av barndommen hjemme er det andre slags refleksjoner jeg har gjort meg senere. Feks at vi ville blitt sett på som lutfattige i dag, men at det ikke føltes sånn den gangen. Og det er jo positivt. Av mindre positive ting har jeg også innsett at foreldrene mine så på meg mer eller mindre som tilbakestående. Det forsto jeg først da jeg senere oppdaget hvor overrasket de ble over at jeg lyktes i livet.  

Anonymkode: 324b0...d86