I voksen alder innsett at barndommen ikke var helt slik den burde. Noen andre som har følt det samme?

[AnonymBruker]

Den siste tiden har jeg begynt å reflektere over barndommen min og innsett at den kanskje ikke var helt som den burde vært. Det er en slags sorg i å forstå hvordan ting jeg trodde var normale, egentlig har påvirket meg, og hvordan det har bidratt til utfordringer jeg har i dag, som angst og periodevis depresjon. 

For min del har det seg slik at min mamma har slitt psykisk som har gjort at jeg ikke fikk finne ut av ting selv ved å prøve og feile. Jeg fikk ikke utviklet meg selv, og turte ikke ta sjanser fordi jeg hadde min bekymret mamma i bakhode. Eller at jeg ikke turte å sette grensene på prøve fordi det kunne få fysiske konsekvenser. Jeg vil ikke gå i detaljer, men jeg har nå innsett at det er mest mamma sin angst som har påvirket meg mest hvor jeg generelt var veldig redd og engstelig som barn som tok hensyn til mamma sin angst. Det var jo helt normalt for meg. Jeg var en såkalt engleunge som jeg aldri trivdes med. + jeg har noen i familien som ikke tok nei for et nei på helt enkle ting, jeg har ofte blitt overkjørt. Jeg må jo det og det fordi andre vil at jeg skal det. Jeg må jo flette min søster fordi hun ville det, og alle andre rundt meg ikke godtok mitt nei, dette fortsetter den dag i dag. Hvis jeg sier nei fordi jeg for eksempel er veldig sliten (sliter med utbrenthet), så sitter en annen familiemedlem på sidelinjen å sier kom igjen da! Hun vil det. Eller da jeg var i en ubehagelig situasjon for lenge siden da en gutt kryssa min grense på jobb med å massere meg som jeg syntes var svært ubehagelig (da var jeg 19 år), og jeg fortalte det til min sjef som er et familiemedlem, så begynte hun å le og si at det var sikkert ikke ment sånn. Men saken er at jeg kjente han egentlig ikke og jeg hadde sagt nei flere ganger før han gjorde det. 

Nå sitter jeg med en litt sorg over at jeg ikke fikk sette mine egne grenser, og at jeg heller ikke fikk prøve og feile selv.

Har noen andre opplevd noe lignende? – at dere som voksne har begynt å se barndommen deres i et nytt lys og forstå hvordan det preger dere nå? Hvordan håndterer dere det?

Anonymkode: 4644f...b9f

[AnonymBruker]

Må lære deg å leve med det uten å være bitter og konfrontere og trene på ting som henger igjen i deg. _hvorfor_ det er som det er, gir deg dessverre ikke noe å bygge videre på, men man kan i det minste hente litt forståelse for seg selv og sine egne greier.

Anonymkode: 06f4a...b22

[AnonymBruker]

Ingen har godt av å sitte å kverne over fortiden, den får man ikke gjort noe med, det eneste man kan gjøre er å gjøre det beste ut av fremtiden med de kortene man har fått utdelt.

Anonymkode: 9c658...74c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Må lære deg å leve med det uten å være bitter og konfrontere og trene på ting som henger igjen i deg. _hvorfor_ det er som det er, gir deg dessverre ikke noe å bygge videre på, men man kan i det minste hente litt forståelse for seg selv og sine egne greier.

Anonymkode: 06f4a...b22

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ingen har godt av å sitte å kverne over fortiden, den får man ikke gjort noe med, det eneste man kan gjøre er å gjøre det beste ut av fremtiden med de kortene man har fått utdelt.

Anonymkode: 9c658...74c

For det første så har jeg ikke gått å kvernet rundt dette. Jeg går i behandling pga min angst og depresjon. Og da kommer det ting opp om man vil eller ikke. Dette er ikke noe jeg kan eller skal kontrollere. Dette er følelser jeg skal godta, eller så pusher jeg de vekk noe som kan få større konsekvenser senere. Ts

Anonymkode: 4644f...b9f

[AnonymBruker]

Ja, jeg hadde en slik opplevelse etter å ha gått i terapi. Det er to viktige mennesker i livet mitt som begge har angst (og kanskje  en slags form for OCD). De har påvirket min tankegang svært mye, for de har vært mine rollemodeller hele livet.

Slik jeg håndterer det er å ikke ha så mye kontakt med personene det gjelder. Jeg har jobbet masse for å bli bedre av angsten min, stått på for å avlære meg denne måten å tenke på og det har gått ganske bra! Jeg er nesten helt frisk. Når jeg møter disse menneskene så blir jeg motarbeidet med deres ord og adferd. De prøver (uten å vite det) å få meg tilbake inn i denne usunne tankegangen igjen.

Når jeg tenker på hvor skadelig det har vært for meg og all innsatsen jeg har lagt ned for å bli bedre så blir jeg så provosert av deres oppførsel at jeg blir helt rasende.

Anonymkode: 316ea...b02

[AnonymBruker]

Jeg har det likt og det er ganske mange år siden jeg innså dette. Jeg har lært meg å leve med det. Jeg er ikke bitter, men jeg har ikke så mange gode følelser for min mor akkurat. Hun har aldri vært der for meg eller barnebarna. Kun praktisk innimellom. Jeg har ellers ingen gode barndomsminner ang henne. Har aldri hørt noe positivt men fått høre det ang negative ting. Hun har aldri spørt meg hvordan jeg har det eller sagt hun er glad i meg. Vi fikk skjelden være inne i bareommen og jeg var helst hos venner og flyttet ut da jeg var 16! Hun har hakket på pappa i alle år å han e undekuet og egentlig verdens snilleste mann.  Uansett jeg har aksepter hvordan hun er ikke, selv om det har preget meg mer enn jeg trodde.

Anonymkode: 5da62...b8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, jeg hadde en slik opplevelse etter å ha gått i terapi. Det er to viktige mennesker i livet mitt som begge har angst (og kanskje  en slags form for OCD). De har påvirket min tankegang svært mye, for de har vært mine rollemodeller hele livet.

Slik jeg håndterer det er å ikke ha så mye kontakt med personene det gjelder. Jeg har jobbet masse for å bli bedre av angsten min, stått på for å avlære meg denne måten å tenke på og det har gått ganske bra! Jeg er nesten helt frisk. Når jeg møter disse menneskene så blir jeg motarbeidet med deres ord og adferd. De prøver (uten å vite det) å få meg tilbake inn i denne usunne tankegangen igjen.

Når jeg tenker på hvor skadelig det har vært for meg og all innsatsen jeg har lagt ned for å bli bedre så blir jeg så provosert av deres oppførsel at jeg blir helt rasende.

Anonymkode: 316ea...b02

Som barn er man også veldig lojal for sine foreldre! Også i voksen alder egentlig. For min del vet jeg at mine foreldre gjorde sitt beste. Og de hadde ingen vonde hensikter. Det hadde jo heller ikke andre familiemedlemer. Men likevel er det langt i fra sunt. For man lærer seg ikke grensesetting når ikke nei blir tatt for et nei og man må gjøre ting bare fordi andre vil. Så jeg bærer ikke noe sinne eller nag til de. Og det er på ingen måte slik at jeg legger noe skyld, men det er bare slik realiteten er. Også må jeg jobbe med å komme meg videre på en sunn måte. 

Er det slik for deg også? At dine prøvde sitt beste og ikke hadde noen hensikter som var ment til å skade? ts

Anonymkode: 4644f...b9f

[AnonymBruker]

Jeg har igjennom hele barndommen tenkt at jeg var et "dårlig" barn. Jeg fikk høre at jeg var vanskelig, egoistisk og umulig, jeg ville ikke gre håret mitt, jeg hatet å gå i kjoler, jeg fikk alltid skitt på knærne. Jeg så for meg at alle andre jenter var perfekte små Disney prinsesser som gjorde alt foreldrene sa, hjalp til hjemme og elsket søsknene sine (jeg bare kranglet med mine). Jeg likte ikke bestemor, og ville ikke følge reglene til henne og bestefar. Jeg fikk i grunn aldri noe forhold til noen av familiemedlemmene mine utenom foreldre og søsken på grunn av avstand. På skolen kjedet jeg meg og fikk tilbakemeldinger på at jeg var vanskelig og en løgner.

Jeg innser jo at jeg var et helt normalt barn, men jeg sitter igjen uten hyggelige minner fra barndommen. Altså null.

Jeg ser på barndommen bare som noe flaut som jeg ikke vil tenke på. Jeg har siden flyttet langt vekk fra stedet jeg vokste opp og har ingen tilknytning dit.

Anonymkode: 732a1...369

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Er det slik for deg også? At dine prøvde sitt beste og ikke hadde noen hensikter som var ment til å skade? ts

Anonymkode: 4644f...b9f

Absolutt. De ville beskytte meg, men endte med å skade i stedet.

Anonymkode: 316ea...b02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Absolutt. De ville beskytte meg, men endte med å skade i stedet.

Anonymkode: 316ea...b02

Det er trist når det blir sånn ❤️ 
Har selv vurdert å kutte ut enkelte familiemedlemer 

Anonymkode: 4644f...b9f