K-PTSD, virker som livet bare går bakover, selv om jeg jobber hardt for å komme fremover?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.1.2025 den 22.09):

Takk for at du deler dine tanker og refleksjoner også, det er puslespill biter som faller hos meg også. Jeg tenker at vi blir aldri utlært på dette, og sammen med terapi må vi snakke sammen og dele tanker, erfaring, fremgang, for egentlig er veien ganske lik selv om traumene kan være veldig veldig forskjellig, har jeg lagt merke til.

Ja, vi handterte jo livet før og, i stor grad og, selv om det var nå på andre måter og premisser, men. Vi har det i oss, og vi kan hente det fram igjen.

"Kanskje ha litt lavere forventninger til hva jeg skal få til på det ytre planet i denne perioden" veldig godt sagt, noen ganger sitter vi der med utslitt kropp og utkjørt hjerne og tenker "kom igjen, hvorfor går det ikke fremover" i stede for å vise litt omtanke for oss selv.

Jeg tenker forresten at det er veldig naturlig at du faller litt sammen av å sette grenser, si nei, ta mer plass og tenke på deg selv også. I mange år var det helt utenkelig for meg, det letteste var å ha ingen grenser, være der for alle, la alt og alle og fandens oldemor komme først, sitte i et hjørne og ikke si et pip på mange måter. Og plutselig skal jeg si nei og ta den plassen jeg fortjener? En periode fikk jeg diare av nerver bare av å si til folk nei haha.

Folk fikk sjokk og, her kommer jeg og tar plass lissom, hadde aldri før skjedd. Men jaggu på tide. 

Anonymkode: 59c75...940

Glad for å høre at det kunne være nyttig for deg også. 

Nå har det gått en uke. Jeg har jobbet mye med dette som vi snakket om siden sist. Og det begynner faktisk å lande litt i meg at selvsagt er jeg så sliten nå, og selvsagt er dette fremgang. At jeg romantiserer fortiden. Jo, jeg tok utdanning, kurs, møtte mennesker, men jeg ville dø daglig, jeg tok ikke vare på meg selv, kjente ingen indre behov, verken smerte, sult, kulde osv. og jeg pådro meg flere autoimmune sykdommer. Nå lytter jeg innover, nå tar jeg pause når jeg trenger pause. Nå er kroppen helt kjørt og jeg klarer mindre, men jeg møter meg som at jeg har VERDI. Og det er søren meg den største fremgangen EVER. Og så kanskje med å gjøre dette en lang stund, så finnes det en vei til et mer "funksjonelt" liv, der jeg faktisk også kan gå ut døra, eller møte andre mennesker igjen. 

Det går innmari opp og ned. Ene dagen anerkjenner jeg at "det er her jeg skal være nå" og så like etter kan jeg tenke "men burde jeg bare skjerpe meg". Men er som at noe har skjedd siste to-tre dagene, som at det lander mer at nå skal jeg velge tillit til denne prosessen. Nå skal jeg la livet mitt være slik som det er, og la alt ta den tiden det tar. I dag tok jeg meg til og med pause da jeg kjente at jeg trenge pause. Kjente angst rundt det, men så bare så jeg på det som et eksperiment, satt på litt musikk og pustet og begynte å grine. Og det var vondt, men det var så godt. En etterlengtet renselse. Mer av det!

Håper du har hatt en god uke. Og igjen takk for dialogen vi hadde, det var til støtte. ❤️ 

AnonymBruker skrev (På 18.1.2025 den 22.34):

Forresten, i tilfelle du ikke har sett denne subreddit, jeg liker den fordi folk er flinke til å forklare vanskelige ting med få setninger, og så lese utbroderende innlegg fra andre. Det har hjulpet mye, å få bekreftet at "det der" noe jeg tenker eller føler, er faktisk en greie.

https://www.reddit.com/r/CPTSDmemes/

Anonymkode: 59c75...940

Jeg har ikke hørt om den faktisk, sjekket den kort, men jeg merket at for meg var den for triggende. Kanskje det er bedre et annet sted i prosessen. Men jeg leser mye på CPTSD-forumet og mest CPTSD-next steps. Reddit har så mye nyttig info! 

TS

Anonymkode: c70b0...cd6